«Kristenfolket» - hvem er det?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Motstanden mot Arbeiderpartiet er stor i kristenfolket» slår Bjarte Ystebø tilsynelatende fast i sin avis 2. desember. For å kunne forholde seg til en slik påstand, hadde det vært nyttig med en presisering: Hvem og hva er dette «kristenfolket» som Ystebø tilsynelatende taler på vegne av, og gjør det såpass bastant?

Er det den såkalte «grasrotorganisasjonen» som Ystebø tok initiativ til i sin tid, og framstår for leder for?
Da har han sikkert rett.
Men har denne «grasrotorganisasjonen» i det hele tatt en medlemsmasse?
Eller mener han med «kristenfolket» det de fleste av oss vil mene: Hele bredden av kristne mennesker her i landet, fra alle de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som finnes? I så fall tar han feil.

Ulikheter
«Kristenfolket», i den eneste fornuftige og redelige definisjon av begrepet, rommer ikke bare alle de ulike måtene man kan tenke og tro om hva kristendom er med utgangspunkt i Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også de ulike måtene å tenke om samfunnet på, fra ytterste høyre til ytterste venstre.
Skal man legge en rent statistisk tolkning til grunn, er nok Arbeiderpartiet det politiske partiet i Norge med flest «personlig kristne» medlemmer.
Jeg er ikke en av dem, men jeg kjenner en god del av dem.
De er gode «brødre og søstre», alle sammen.

Tidsspenn
Når Ystebø i den samme forbindelse skriver om at Arbeiderpartiet har ført «40 års kamp mot kristendommen», kunne det være interessant å vite når disse 40 årene begynte og når de eventuelt sluttet.
Går vi 40 år tilbake i tid fra dags dato, skriver vi 1976.
Skjedde det noe spesielt med Arbeiderpartiets holdning til kristendommen det året?
Det gikk i så fall meg forbi; jeg var den gang 23 år, småbarnsfar og frelsesoffiser.
Men jeg leste jo aviser og jeg hørte på radio, og jeg var tilmed mer interessert i politikk enn mange andre i min omgangskrets.
Ystebø ville oppdaget en langt større aggresjon mot kirke og kristendom dersom han for eksempel tredoblet det historiske spennet sitt.
Det var blant annet for å bygge bro over dette at indremisjonspredikanten Hans Lindal i 1939 tok initiativet til å starte Norges Kristne Arbeideres Forbund.

PDK
Ellers er jo Ystebø en av redaktørene i det organet som mer enn noe annet har klart å holde liv i en febril fantasi om at Partiet De Kristne er noe som er liv laga, eller at de representerer en politisk kraft.
De 17 tusen stemmene partiet fikk i 2013 omtales som «oppsiktsvekkende bra».
Nåvel; det betyr en oppslutning på grovt regnet en halv prosent, spredd svært tynt over hele landet. Nå vil jo PDK dessuten få konkurranse i Rogaland, i og med at noen utbrytere fra partiet, anført av en av Ystebøs medarbeidere i avisa, vil stille liste her.
Ystebø retter sitt skyts mot partiledelsen i KrF.
Han bør kanskje også rette en oppfordring til kristenfolket – uansett hvordan han definerer denne gruppen – om å slutte opp om det eneste partiet som har noen realistisk mulighet for å tale de kristne verdienes sak på Stortinget.
Det er det partiet som – så vidt jeg vet – både Bjarte Ystebø og jeg er medlem i.

Publisert i «Norge Idag» 9. desember 2016 - bildet er lastet ned fra «Kristenfolket» sin hjemmeside