Sperregrensen - opp eller ned?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Norge har siden 1989 hatt en ordning med en sperregrense ved stortingsvalg. Hensikten med sperregrensen er at den skal hindre såkalt «små» partier i å få for stor innflytelse.

Flere land har slike ordninger, selv om grensen varierer fra land til land.
I Danmark er den på to prosent, i Tyskland fem og i Norge på fire.
Her til lands fungerer ordningen slik at et parti som får en oppslutning som er under sperregrensen kommer ikke i betraktning ved fordelingen av de såkalte utjevningsmandatene i Stortinget, men kan få distriktsmandater likevel.
De som tror at en oppslutning under sperregrensen fører til at et parti automatisk ryker fullstendig ut av Stortinget har derfor misforstått hvordan ordningen fungerer.

Utslag
Grensen på fire prosent kan gi nokså urimelige og tilfeldige utslag.
Ved valget i 2009 fikk partiet Venstre en oppslutning på 3,9 prosent.
Dette ga to distriktsmandat, men ingen utjevningsmandater.
Ved valget i 2013 fikk SV 4,0 prosents oppslutning, noe som i alt ga sju representanter – fem av disse er utjevningsmandater.

Irritasjon
Sperregrensen er et tema som ofte dukker opp både i avisinnlegg og i nettkommentarer i avisene.
Meningene er gjerne svært sterke, og ofte preget av liten og ingen kunnskap om hvordan ordningen fungerer.
At det finnes en del partier med en oppslutning mellom 4-5 og 8-10 prosents oppslutning har lenge vært en sterk irritasjonsfaktor for de såkalt «større» partiene.

Grunnlovsforankret
Både fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har det vært fremmet forslag i Stortinget om å heve denne grensen. Siden sperregrensen er definert i Grunnlovens paragraf 59, om valgordningen, er det ikke gjort i en håndvending å endre denne. Forslagene er da også blitt avvist av flertallet i Stortinget hver gang.
Når det i diverse debattinnlegg tas til orde for at grensen bør heves allerede før valget til neste år, viser dette bare at det er mye å gjøre på folkeopplysningens område.

Ti prosent?
Noen av de mest hissige talspersonene for dette mener dertil at sperregrensen bør være på ti prosent.
En slik sperregrense er det bare Tyrkia som opererer med – nok sagt om et slikt forslag.
Skulle et slikt forslag tas på alvor, og skulle sperregrensen fungere slik disse åpenbart tror den gjør, kunne man komme i en situasjon der både 30 og 40 prosent av velgerne var uten representasjon i Stortinget.
Hva man ellers mener om et slikt scenario: Demokratisk er det jo ikke.
Det er særlig fra velgere som identifiserer seg med høyresiden slike forslag har dukket opp i den senere tid.
Motivet for dem er lett å gjennomskue: De kommer fra folk som irriterer seg over at «småpartiene» KrF og Venstre ikke bare spreller når regjeringspartiene sier «sprell», men insisterer på å ha innflytelse på politikken, slik man faktisk har en avtale om.

Mindretallsregjering
Det er ikke noen ny situasjon i Norge at man har mindretallsregjeringer som er avhengig av «små» partier som sitter i vippeposisjon. Det har faktisk vært det vanlige her i landet siden 1961. Med unntak av perioden 1965-69, årene 1983-86 og periodene fra 2005 til 2013 har samtlige regjeringer vært mindretallsregjeringer.
To ganger har man opplevd at «små» partier med bare to representanter var tunga på vektskålen som gjorde at regjeringen måtte gå av.
Det skjedde i 1963, da SFs tomannsgruppe stemte ned Einar Gerhardsens tredje regjering i Kings Bay-saken, og det skjedde i 1986, da Frp, stikk i strid med hva de hadde lovet velgerne, felte Kåre Willochs regjering på en avgiftssak.

Akseptert
Dette har vært en akseptert del av det parlamentariske systemet i Norge i mer enn 50 år, og samtlige mindretallsregjeringer fram til denne har klart å manøvrere greit i forhold det eller de partiene man har vært avhengig av for å få flertall for sin politikk.
Hvis dette er vanskeligere nå enn det har vært før, er det grunn til å tro at det ikke er småpartiene som er problemet, men regjeringspartienes evne og vilje til å ta disse på alvor.
Når det gjelder sperregrensen, er vel det å si at hvis den skal endres, bør det skje ved at grensen justeres nedover, ikke oppover.
En grense på to prosent, som i Danmark, kan virke fornuftig.

Publisert i Agderposten 24. november 2016

KrF og ny regjering

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Mange var spent på hva landsstyret i Kristelig Folkeparti ville lande på under sitt møte i november når det gjaldt regjeringsspørsmålet.


Svaret som kom kan nok minne om den «my answer answerless»-strategien som dronning Elizabeth I valgte i en vanskelig sak, men en del konklusjoner ligger der.
Det viktigste og klareste signalet er at KrF ønsker at landet skal få en ny regjering etter valget i 2017.
Denne konklusjonen er det ikke prutningsmonn på.
Skal KrF bidra til en slik regjering, kan Fremskrittspartiet ikke være en del av det.
Her er det heller ikke noe å gå på; ikke en gang det celiuske «et sted mellom absolutt intet og nesten noe» fra komedien «Det lykkelige valg».

Bondevik 2-modellen
Landsstyret ønsker primært en regjering av Høyre, KrF og Venstre, etter modell av Bondevik II. Denne regjeringen satt hele perioden 2001-05 og var den første mindretallsregjeringen i norsk historie som satt en hel stortingsperiode, og som egentlig aldri var truet, verken av mistillit eller andre kriser.
En viktig årsak til dette var at regjeringen, og dens leder, hadde en fleksibilitet og respekt for den politiske kjøttvekta som dagens mindretallsregjering mangler.
Det ser vi blant annet i de budsjettforhandlingene som i skrivende stund (tirsdag ettermiddag 15. november) ser ut til å ha stø kurs mot en regjeringskrise.
De aller fleste – jeg tror det også gjelder i KrFs landsstyre – ser at en ny regjering etter modell av Bondevik II er urealistisk. En slik regjering vil uansett ikke ha noe flertall i Stortinget, og det er liten grunn til å tro at den vrakede part, Fremskrittspartiet, vil opptre som noen konstruktiv opposisjon. De vil ha mange ydmykelser å hevne og mange kameler å gulpe opp.

A/Sp/KrF
Det som derimot kan få flertall i Stortinget, er en regjering av Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet.
I sin argumentasjon for en H/V/KrF-regjering drar landsstyret fram sentrumskortet.
Noen av oss vil mene at dersom Høyre skal defineres som en del av det politiske sentrum, må også Arbeiderpartiet kunne defineres slik.
De «verdiargumentene» som en del KrF-ere har brukt mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, er gått ut på dato for lengst. KrF har ikke noe mer å hente i slike saker hos Høyre og Frp enn de vil ha hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Det tredje alternativet for KrF vil være en rolle som uavhengig opposisjonsparti der man kan samarbeide med en mindretallsregjering fra sak til sak.
Den rollen har KrF hatt før, og har fått mye gjennomslag på den måten.
Ikke minst har dette vist seg med mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet.

Publisert i Agderposten 18. november 2016

Evangeliesenterets beste venn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Evangeliesenteret (heretter ES) er foreløpig ikke inne med noen øremerkede bevilgninger i regjeringens forslag til statsbudsjett. Selv ønsker ES en slik øremerket pott, og får støtte av KrFs helsepolitiske talsperson i dette. Hun ønsker å arbeide for at dette skal komme på plass, kan man lese i ukeavisa Norge I dag.




Denne forsikringen går inn i en lang tradisjon der det nærmest år om annet er blitt dokumentert at KrF er Evangeliesenterets beste venn i norsk politikk. Man kan gjerne ta enda sterkere i: KrF er Evangeliesenterets eneste sann venn i norsk politikk.
At ES gjennom mange år har fått betydelige beløp over statsbudsjettet er et resultat av at KrF, enten det har vært i posisjon eller opposisjon, har holdt et sterkt trykk på nettopp dette.
Politikere fra andre partier, og særlig Frp, stiller gjerne opp på ES sine stevner og høster applaus for rause, men uforpliktende erklæringer. Men når det kommer til handling legger altså partiets leder, og landets finansminister, fram et budsjettforslag der ES ikke er nevnt med et ord.

Siden 1988
Det var KrFs daværende sosialpolitiske talsmann, Odd Holøs fra Østfold, som først talte Evangeliesenterets sak i stortings- og budsjettsammenheng. I første omgang fikk han på plass en merknad i sosialdepartementets budsjett for 1988 om at dette var et viktig arbeid, og året etter var også den første bevilgningen på plass.
Etter påtrykk fra KrF ble det da bevilget to millioner kroner. Det skjedde mot stemmene til Sp og SV.
Etter valget i 1989 ble Odd Holøs avløst av en annen «Odd Fellow» på Østfold-benken, nemlig Odd Holten. Han hadde da hatt et langt yrkesliv i rusomsorgen gjennom ulike stillinger i Blå Kors.
På Stortinget fikk han ansvaret som finanspolitisk talsperson, og fra denne posisjonen talte han både rusomsorgens sak generelt og Evangeliesenterets sak spesielt. Og bevilgningene økte, år for år.
Det er ingen tvil om at Odd Holten ble «isbryteren» med tanke på å sikre Evangeliesenteret «fast plass» på statsbudsjettet.

«Fra merknad til millioner»
En av de som var leder i finanskomiteen i disse årene, var avholdsmannen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra Arbeiderpartiet, og ikke minst var det et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet som gjorde at statsstøtten økte jevnt og trutt. På det meste fikk Evangeliesenteret mer enn 30 millioner i statsstøtte.
I boka om Østfold KrFs historie er denne utviklingen beskrevet som «Fra merknad til millioner».
Det er ingen tvil om at KrF, gjennom sin aktive rolle i tallrike budsjettprosesser, har bidratt til å gjøre ES til den stolpen i norsk rusbekjempelse som det er blitt.
Det har vært en rolle partiet har påtatt seg med glede, og gjerne fortsetter med. Ikke noe annet parti verken kan eller vil gå inn i en slik oppgave.
Et hvert framstøt som bidrar til å svekke KrF – eksempelvis ved å støtte sjanseløse «kristne» partier som måtte poppe opp – er derfor ikke annet enn en effektiv måte å sage over den greina som blant annet Evangeliesenteret sitter på.

Publisert i avisa Dagen tirsdag 1. november 2016