Nobelprisen og Nobelkomiteen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Astrid Bergersen stiller spørsmål ved om Norge bør fortsette å dele ut fredsprisen (Klassekampen 6. juli). Bakgrunnen for utspillet er stakkarsligheten som den norske regjering har utvist når det gjelder den da dødssyke, nå avdøde fredsprisvinneren fra 2010, Liu Xiaobo. Det har åpenbart en høy pris å holde seg til venns med en fornærmet stormakt.

At utdelingen av Nobels fredspris skal skje fra Norge, er fastslått i Alfred Nobels testamente.
Men testamentet sier ingenting hvordan den nobelkomiteen skal settes sammen.
At det er blitt en komité som gjennom det meste av sin historie stort sett har bestått av forhenværende og svært forhenværende politikere, er et valg norske myndigheter har gjort.
Det samme gjelder at sammensetningen av komiteen skal gjenspeile styrkeforholdet i Stortinget.
Det er ikke underlig at man i totalitære stater som Kina nekter å tro at en slik komité kan være «uavhengig».

Solberg-regjeringens stakkarslighet overfor Kina i Liu Xiaobo-saken har bekreftet at tida er overmoden å drøfte og endre reglene for hvordan komiteen settes sammen, og hvem som bør kunne sitte i den.
Noe av det første man bør ta tak i, er om Den norske nobelkomité skal bestå av tidligere politikere i det hele tatt.
Det er ikke noe som tilsier at nær sagt hvilken som helst tidligere politiker har noen spesiell kompetanse på fredsarbeid.
Mange av tildelingene i årenes løp har da også vært slik at man skulle tro det var en pris for humanitært arbeid man delte ut, og ikke en pris for nedrustning, våpenreduksjoner eller avslutning eller forebyggelse av krigshandlinger.

Går man gjennom de mellom 50 og 60 personene som har vært medlemmer av Den norske nobelkomité, ser man fort at den preges av tidligere politikere generelt og mannlige spesielt.
Fram til 1937 kunne medlemmer av regjeringen sitte i komiteen.
De tyske reaksjonene mot at Carl von Ossietzky fikk prisen i 1935 endret på dette.
Fra 1978 har heller ikke sittende stortingsrepresentanter vært medlemmer av nobelkomiteen.
Denne politikerdominansen kan være noe av forklaringen på hvorfor så mange av prisene har gått til politikere som strengt tatt ikke har gjort annet enn det som var jobben deres.

Også blant komitélederne er politikerinnslaget stort, med noen unntak: Professorene John Sannes, Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs var alle komitéledere.
De hadde sine partiforankringer i henholdsvis Arbeiderpartiet, Høyre og KrF, men var aldri politiske «sluggere» som eksempelvis Gunnar Berge, Thorbjørn Jagland eller Kaci Kullmann Five.
Når Stortinget om et års tid skal peke ut en ny nobelkomité, vil det være både betimelig og klokt om man heller satser på kompetente folk med bakgrunn i vitenskap, journalistikk, kunst og kultur.
En mann som Jahn Otto Johansen ville kunne ha mye å bidra med i en slik sammenheng – tross høy alder virker han fortsatt oppegående.
Andre navn som bør vurderes er forskere som Hilde Henriksen Waage og Janne Haaland Matlary – for å nevne noen.

Publisert i Klassekampen onsdag 26. juli 2017