Garanti: KrF vil føre KrF-politikk

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Fra tid til annen leser man hjertesukk fra KrF-ere på stand og andre steder om at de møter mennesker som sier at dersom de skal stemme på KrF må de ha en «garanti» for at KrF ikke vil støtte eller gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet.

Andre – blant dem yours truly – møter ofte den stikk motsatte forventningen: Folk som vil stemme KrF dersom de får en garanti for at KrF ikke vil støtte en regjeringen der Frp i sin alminnelighet er med, og Sylvi Listhaug i særdeleshet.
Ingen kan gi slike garantier, og man skal heller ikke gi dem. En slik garanti forutsetter en evne til å forskuttere historieskrivingen som verken er mulig eller fornuftig.

Erfaringer
For fire år siden var KrF med på en «garanti» om at «borgerlig» flertall skulle gi en «borgerlig» regjering.
Erfaringene med den garantiutstedelsen er ikke gode.
Viktige «seire» som ble vunnet i forhandlingene ble skuslet vekk da de skulle innfris, dels ved klønete, politisk håndverk (reservasjonssaken), dels ved aktiv motarbeidelse (asylbarna).
Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at særlig det ene av regjeringspartiene ikke oppfattet de to samarbeidspartiene som annet enn politisk stemmekveg som hadde å gjøre som de fikk beskjed om.

Modeller
KrF har et landsstyrevedtak, bekreftet av landsmøtet, om eventuelle samarbeidsmodeller etter årets valg.
Her har man skissert et primærmål, den såkalte «plan A» om en regjering med Høyre, KrF og Venstre.
Den blir det neppe noe av, men vedtaket åpner også for andre modeller: En ren opposisjonstilværelse eller «andre løsninger».
Det eneste KrF dermed har garantert for, er at uansett hvem man samarbeider med, vil man ha mest mulig KrF-politikk ut av samarbeidet.
I det Stortinget som har sittet de fire siste årene, er det fristende å si at man har fått minst mulig KrF-politikk. Så langt inne har «samarbeidsviljen» sittet hos regjeringspartiene at man har vært bare millimeter fra regjeringskrise.

Sentrum-venstre
Skulle man etter valget komme i en situasjon der KrF fortsatt står som en slags støttespiller for en blå-blå regjering, vil det være langt mer krevende å selge ut på en troverdig måte, enn om man skulle være en del av eller støttespiller for en sentrum-venstre regjering.
Nettopp derfor er det klokt ikke å gi andre garantier enn den mest opplagte: KrF vil føre KrF-politikk.

Publisert i papirutgavene til Fædrelandsvennen og Agderposten onsdag 23. august 2017

Gule og røde roser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var tredje gang de sto overfor hverandre på statsministeren kontor der den ene skulle bytte plass med den andre. Begge visste det var siste gang. De hadde med seg hver sin bukett roser. Jens fikk gule roser av Kjell Magne, mens Kjell Magne fikk røde roser av Jens.

- I grunnen passer de sammen, sa Jens om de to bukettene.
- Ja, men det kom jo aldri dit, svarte Kjell Magne.
Kanskje tenkte han tilbake på en telefonsamtale fire år tidligere.
Da hadde Jens, som hadde gjort et dårlig valg, ringt Kjell Magne, som hadde gjort et godt, og lurt på om det kunne være grunnlag for et samarbeid.
Bondeviks svar hadde vært av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noe annet svar var det ikke naturlig å gi denne septemberdagen i 2005.

12 år
Siden den gang har det gått 12 år, og verken Jens eller Kjell Magne er aktuelle som statsministerkandidater lenger.
Men de gule og røde rosene vil kunne kle hverandre fortsatt.
Det er liten tvil om at det er mange politiske og ideologiske berøringspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.
Disse er langt flere enn de som har vært mellom KrF og Høyre.
Det fire år lange fornuftsekteskapet mellom disse to partiene som tok slutt i 2005 endte ikke spesielt lykkelig for noen av dem.
Neste gang Høyre flyttet inn på statsministerens kontor, var det ikke med KrF som partner; knapt nok som gjest.
Når partiet denne gang har sendt et halvhjertet frieri til Høyre, er det med noen klare betingelser om hvem som skal få være med på leken.
Det er sjelden noen god strategi, og Høyres respons har da også vært svært lunken.
Gule og blå roser kler ikke hverandre i samme grad som røde og gule på langt nær.

«Verdier»
At politiske partier har ulike prioriteringer og er uenige om enkeltsaker, gir seg selv. I stedet for saker er det derfor de som heller vil snakke om «verdier».
Ser man på historien, kan det et stykke på vei argumenteres for at KrF har fått mer gjennomslag for sine verdier i samarbeid med høyresiden enn med venstre.
Men årets stortingsvalg handler ikke om historien, det handler om framtida og hvilke verdier som skal prege den.
Noen av oss mener det må være verdier som «omsorg for de svakeste» både i vårt eget samfunn og globalt.
De finner man ikke på høyresiden.
Gule og røde roser i samme vase vil kunne være et godt resultat av høstens valg.

Publisert i Agderposten 17. august 2017

KrF distanserer seg

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Statsminister Erna Solberg vil at de fire «borgerlige» partiene skal ha noen felles markeringer i valgkampen, for liksom å vise at de spiller på samme lag.

Det narrespillet har KrFs leder Knut Arild Hareide gitt beskjed om at verken han eller partiet vil delta i.
KrF ønsker ikke å assosiereres med Frp; partiet spiller ikke på samme lag som de.
Det er en ærlig sak.

Samtidig er det vanskelig å se på dette som noe annet enn en første, forsiktig manøver bort fra hele det «borgerlige» regjeringskonseptet, over mot en mer uavhengig rolle i norsk politikk.
Direkte ny er ikke denne rollen.
I de mange årene Arbeiderpartiet satt med mindretallsregjeringer, var KrF, ofte sammen med Sp, en av partiets mest solide støttespillere, første og fremst ved budsjettbehandlinger. Det ble vitset med at Arbeiderpartiet fikk vedtatt sine budsjetter ved hjelp av kapellaner og landbruksvikarer.
Men når det kom til regjeringsdannelser, framsto KrF som et «borgerlig» parti.
Dette har vært en arv fra den tida da norsk politikk var delt i to tydelige blokker, ikke minst i de sakene som gjerne ble regnet som immaterielle verdisaker.
De blokkene eksisterer ikke lenger.
Det ble utover på 1980- og 90-tallet vanskeligere og vanskeligere å argumentere verdipolitisk for at eksempelvis Høyre var en mer naturlig samarbeidspartner for KrF enn Arbeiderpartiet. Etter at Høyre har bundet seg til Frp-masta så ettertrykkelig som tilfellet nå er, har dette blitt umulig.
Riktignok har KrF et landsstyrevedtak på at det primære målet etter valget i september er en regjering av Høyre, KrF og Venstre.
Jeg oppfatter dette som en ren pliktøvelse; det er ikke mange som tror at dette er realistisk.
Dermed er det duket for de «andre løsninger» som landsstyrevedtaket også åpner for i en bisetning.
Beslutningen om å takke nei til felles «borgerlige» markeringer bare bekrefter dette.

Publisert i Klassekampen 14. august 2017