KrF distanserer seg

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Statsminister Erna Solberg vil at de fire «borgerlige» partiene skal ha noen felles markeringer i valgkampen, for liksom å vise at de spiller på samme lag.

Det narrespillet har KrFs leder Knut Arild Hareide gitt beskjed om at verken han eller partiet vil delta i.
KrF ønsker ikke å assosiereres med Frp; partiet spiller ikke på samme lag som de.
Det er en ærlig sak.

Samtidig er det vanskelig å se på dette som noe annet enn en første, forsiktig manøver bort fra hele det «borgerlige» regjeringskonseptet, over mot en mer uavhengig rolle i norsk politikk.
Direkte ny er ikke denne rollen.
I de mange årene Arbeiderpartiet satt med mindretallsregjeringer, var KrF, ofte sammen med Sp, en av partiets mest solide støttespillere, første og fremst ved budsjettbehandlinger. Det ble vitset med at Arbeiderpartiet fikk vedtatt sine budsjetter ved hjelp av kapellaner og landbruksvikarer.
Men når det kom til regjeringsdannelser, framsto KrF som et «borgerlig» parti.
Dette har vært en arv fra den tida da norsk politikk var delt i to tydelige blokker, ikke minst i de sakene som gjerne ble regnet som immaterielle verdisaker.
De blokkene eksisterer ikke lenger.
Det ble utover på 1980- og 90-tallet vanskeligere og vanskeligere å argumentere verdipolitisk for at eksempelvis Høyre var en mer naturlig samarbeidspartner for KrF enn Arbeiderpartiet. Etter at Høyre har bundet seg til Frp-masta så ettertrykkelig som tilfellet nå er, har dette blitt umulig.
Riktignok har KrF et landsstyrevedtak på at det primære målet etter valget i september er en regjering av Høyre, KrF og Venstre.
Jeg oppfatter dette som en ren pliktøvelse; det er ikke mange som tror at dette er realistisk.
Dermed er det duket for de «andre løsninger» som landsstyrevedtaket også åpner for i en bisetning.
Beslutningen om å takke nei til felles «borgerlige» markeringer bare bekrefter dette.

Publisert i Klassekampen 14. august 2017