Om å ta lærdom

Nestleder Lene Langemyr i Aust-Agder Frp la ut en link fra et nynazistisk nettsted på sin facebook-profil.

Da hun ble gjort oppmerksom på hva slags opprinnelse linken hadde, slettet hun den, og har i ettertid «beklaget» at den ble lagt ut (Agderposten 11. november).
Men hva er det hun beklager?
At saken hun delte kom fra et nynazistisk nettsted eller beklager hun det saken faktisk formidlet?
Var det opprinnelsen som var problemet, eller var det innholdet?
Stortingsrepresentant Bruun-Gundersen sier at partiet vil «ta lærdom» av episoden.
Igjen må man spørre: Hva slags lærdom?
At man sjekker opprinnelsen til det man deler, eller at man også sjekker innholdet i det man deler?
Noen av oss tenker at det er nok ikke tilfeldig at det var en Frp-politiker som såpass ukritisk delte en sak som altså lå på et nynazistisk nettsted.
Det er et gammelt ord som sier «vis meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er».

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Agderposten 16. november 2017

Reformasjonsjubileet og en nådig Gud

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Trenger prester å tro på Gud?» spør Agderposten på lederplass dagen etter at 500-årsminnet for reformasjonen ble markert i en rekke kirker over hele landet.

Lederartikkelen har noen spørsmål som både hver for seg og til sammen kunne være interessante nok, selv om de i hvert fall hos denne leser mest av alt gir assosiasjoner til Peer Gynt: Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres.
Fremdeles er det slik at det store flertall av den norske befolkning har opprettholdt sitt medlemskap i Den norske kirke. De 96 prosent som man opererte med da denne skribent var konfirmant for snart 50 år siden er en saga blott, men fremdeles er tallet høyt.
Muligens har lederskribenten rett i at de fleste er mer interessert i tilbud enn teologi når de bruker kirken som ramme rundt de store livsriter: Bryllup, fødsler, konfirmasjon eller gravferd. De alternative tilbudene har ikke på langt nær den samme appell, verken når det gjelder ramme eller framføring.
Men alt er ikke sagt med det. Når katastrofer rammer eller tragedier skjer, er det verken til Folkets Hus eller idrettshallen folk søker – det er til kirkene.

Det meste og de fleste?
Lederskribenten spør også om kirken, i betydningen kirkerommet, skal være «åpent for det meste».
Det er et godt spørsmål, men trenger kanskje noen presiseringer?
Mer enn «det meste» bør det være om ikke kirken skal være åpen, ikke bare for «de fleste», men for alle.
I dette gjelder også spørsmålet om de kristne kirkenes samfunnsengasjement og samfunnsansvar. En kristen kirke må alltid være maktkritisk. Det er å påpeke og refse overgrep fra makthaverne, er kirkens kall, enten overgrepet går på misbruk av skaperverket eller på hvordan man behandler de svakeste i samfunnet.

Skrinne kår?
«Kanskje må kirken selv bære noe av ansvaret for gudstroens skrinne kår. Det er lenge siden det har vært mulig å begripe hva mange prester i Den norske kirke egentlig mener om sentrale, eksistensielle trosspørsmål, som for eksempel himmel og helvete», heter det i lederartikkelen.
Jeg er ikke sikker på at analysen stemmer, eller at gudstroen har «skrinne kår». Men så er jeg heller ikke sikker på at «himmel og helvete» hører med til de «sentrale, eksistensielle trosspørsmål».
«Himmel og helvete» er en banalisering av et mye større og viktigere spørsmål, nemlig det som på mange måter var utgangspunktet for at Martin Luther stilte det spørsmålet som etter hvert førte til den historiske prosess som vi i dag kaller «reformasjonen».
Spørsmålet han stilte var dette: «Hvor kan jeg finne en nådig Gud?»
Det er spørsmålet går inn til kjernen i det kristne evangeliet, uansett hva slags kirke det er man oppsøker med det spørsmålet i hjertet.

Publisert i Agderposten mandag 6. november, som en respons på avisas lederartikkel 1. november