tirsdag 22. mai 2018

Kristne i samfunnsdebatten




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten?» spør Arild Greaker (VL 19. mai). Hans svar blir noe midt mellom «tja» og «njæ». Man forventer mer av en statsviter.



Greaker anbefaler at når man skal «analysere et såkalt kristent standpunkt» bør man spørre etter utgangspunktet: «Springer det ut fra egeninteresse? Er det ute etter å fremme egen etnisitet eller kultur?»
Mener han at når kristne mennesker engasjerer seg i kampen mot slaveri, mot barnearbeid, mot prostitusjon og sosial dumping har dette slike motiver?
Greaker spør også om man «som kristen» bør ta stilling til «kompliserte samfunnsspørsmål som troende attpåtil er svært uenige om». Han er «usikker»; det er «en vanskelig øvelse».
Hva gjør det «vanskelig»?
Skal man som kristen la være å engasjere seg i samfunnsdebatten fordi man kan komme til å være uenig med andre kristne?
Når var alle kristne enige om alt?
Er det ikke når meninger utveksles og brytes at standpunkter og holdninger utvikles?
Han spør også om kristne skal «akseptere brukt av makt for å tvinge gjennom moralske mål, og er dette i konflikt med ens plikt til kjærlighet overfor mennesker?»
Skreller man vekk den polariserende retorikken, blir spørsmålet om kristne skal akseptere at det finnes lover i et samfunn og at disse håndheves.
Det finnes fortellinger om lovbrudd begått av kristne som ikke ble anmeldt fordi man hadde en misforstått oppfatning av hva kristen kjærlighet er.
Forbryterens behov for å bli møtt med kristen kjærlighet ble viktigere enn offerets krav på det samme.
Statsviteren tror Gud arbeider i samfunnet «gjennom ansvarlige mennesker».
Jeg har nok ikke samme betingelsesløse tro på den menneskelige ansvarlighet som han.
Jeg tror denne ansvarligheten også trenger noe å navigere etter.
Kall det gjerne verdier. Kall det gjerne etikk og tro.
På spørsmålet «bør kristne engasjere seg i samfunnsdebatten» finnes det derfor bare ett svar: De ikke bare bør; de er forpliktet til det.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 23. mai 2018


tirsdag 15. mai 2018

Fredspriskandidaten



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I forkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 skrev redaktør Vebjørn Selbekk en leder i avisa Dagen der han konkluderte med at dersom han hadde hatt stemmerett ved dette valget, ville hans stemme gått til Hillary Clinton. Slik tenkte nok det store flertall av nordmenn også, om ikke flertallet av de av avisens lesere som utfolder seg i dens nettforum.


Siden den gang har redaktøren tydeligvis skriftet sinn, og i en lederartikkel datert 11. mai lanserer han president Donald Trump som en «soleklar» kandidat til Nobels Fredspris.
Det er all grunn til både å undre og glede seg over at Nord-Koreas leder Kim Jung-un har sagt seg villig til å møte Trump.
Og det er interessant at Selbekk i sin leder faktisk refererer en del av de absurde kommentarene Trump har kommet med om Nord-Korea.
Men når Selbekk bruker en argumentasjon som ikke kan forstås annerledes enn at han tror Trump på den måten har klart å brøle Kim på plass, sier det mer om Selbekk selv enn om både Trump og Kim.

Kina
Et forhold som ikke nevnes med ett ord i Selbekks lederartikkel, er den rolle Kina kan ha spilt bak i kulissene.
Verken Nord-Korea eller Kim selv kan operere i et vakuum.
Naboen Kina er nærmest en eksistensberettigelse for staten Nord-Korea.
Men i skarp - og klok! - motsetning til Trump, kommuniserer ikke Kinas ledere først og fremst på Twitter.

Reagan
For å begrunne sin teori om at Kim er blitt skremt på plass, begår Selbekk den type slurvete historieskriving som er mer vanlig enn den bør være: Han påstår at en usedvanlig grov og dum «spøk» fra Ronald Reagan i 1984 var det som ga støtet til nedrustningsforhandlingene mellom USA og Sovjet som startet i Reykjavik i 1986. Forklaringen er snarere at Sovjet den gang hadde en leder som var vesentlig klokere enn Reagan, nemlig Mikhail Gorbatsjov.
Med hans navn er man tilbake på nobelsporet: Gorbatsjov fikk som kjent Nobels fredspris i 1990.
Det både kan og bør diskuteres om det er den klokeste fredspristildelingen som har vært gjort, men Selbekk gjør det likevel altfor lett for seg selv når han konkluderer sin lansering av Trump med lettvintheter som at «listen over vinnere inneholder en rekke navn med langt mørkere fortid enn Donald Trump».
Hvem som befinner seg i denne «rekken» av navn kunne det vært interessant å få høre, men ellers er vel det å si at det både har vært skandaløse, så som EU (2012), pinlige, som Obama (2009), og i tillegg en lang, lang rekke av likegyldige tildelinger som ikke huskes for annet enn at de er glemt.

Standard
Men det er noen som alltid vil både stå og skinne som verdige fredsprisvinnere: En Carl von Ossietzky (1935), en Martin Luther King (1964), en Elie Wiesel (1985) eller en Jimmy Carter (2002).
Mer enn Selbekks påstått lange rekke, er det fredsprisvinnere som disse som bør sette standarden for hvem som skal få det som fortsatt regnes som verdens mest prestisjetunge, humanitære pris.

Publisert i Dagen onsdag 16. mai 2018