Tannhelse og "borgerlig" politikk

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Mange har lurt på hva en eventuell borgerlig regjering etter valget i 2029 vil prioritere, bortsett fra det opplagte: Betydelige skattelettelser til de som har mest fra før. Nå har vi fått svaret.

Mandag 26. oktober ble det kjent at de partiene som tar mål av seg å danne regjering etter en eventuell borgerlig valgseier vil skrote den rødgrønne tannhelsereformen som er blitt bebudet i høst. Målet med reformen er, på sikt, å likestille tannhelse med øvrige helsetjenester, slik at hele befolkningen etter hvert skal få rett til nødvendig og subsidiert tannbehandling. Modellen legger opp til at pasientene maksimalt skal betale en egenandel på 25 prosent av de offentlige takstene selv.
Ikke bare vil de borgerlige partiene skrote de endringene som de rødgrønne partiene er blitt enige om, men også ordninger som allerede eksisterer, der unge voksne mellom 19 og 28 år får 75 prosent rabatt på tannhelsebehandling, skal avskaffes.
Den som, av alle, møtte opp i Dagsnytt 18-studio for å forsvare dette, var KrFs første nestleder, og partiets parlamentariske leder, Ida Lindtveit Røse.
Til hennes forsvar kan man kanskje anføre at hun virket ubekvem med oppdraget, men om dette skyldes ubekvemhet med selve saken eller med situasjonen, skal være usagt.
Det er med tannhelse som det er med andre helsemessige utfordringer: Noen ganger er problemene selvforskyldt, andre ganger kan de skyldes ting helt utenfor den enkeltes kontroll.
Samtidig er økonomi en viktig del av dette. Mens storsamfunnet stiller opp ved så å si alle former for sykdom, sitter dette langt inne når det gjelder tannhelsen. Det kan virke som om tennene ikke er en del av kroppen, slike både øyne og ører, hender, føtter og innvoller er.
Min oppfordring til mine med-velgere både ved høstens valg og stortingsvalget om tre år er derfor dette: Bit fra dere!

Publisert i nettutgavene til såvel avisa Dagen som Fædrelandsvennen

Første bok om dronning Maud?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Flere medier melder at den erfarne forfatteren og biografen Arnhild Skre er i gang med å skrive det som omtales som «den første» biografien om dronning Maud. Boka skal gis ut på Samlaget.

Det har imidlertid vært skrevet bøker om dronning Maud tidligere. Flere av disse må falle inn under definisjonen «biografier».
Her skal nevnes «Mennesket dronning Maud», som biskop Eivind Berggrav ga ut på Gyldendal i 1956. Dette var den første – og lenge eneste – boka om Norges dronning gjennom mer enn 30 år.
I 1992 ga Arvid Møller ut «Dronning Maud – et portrett» på Cappelen forlag. Arvid Møller (1939 – 2020) var en særdeles produktiv forfatter. Mellom 1965 og 2019 skrev han i alt 150 bøker; noe som i snitt gir tre bøker i året.
Bøker som «Dronning Maud – et liv, en motehistorie» som Anne Kjellberg ga ut på Grøndahl & Dreyer i 1995 og «Dronning Mauds arv» som Carl Erik Grimstad ga ut på Aschehoug i 2010 tøyer nok biografi-begrepet noe, men bør nevnes likevel.
Det samme gjelder selvfølgelig Tor Bomann-Larsens bokserie om kongefamilien fra 2002 og utover, der de fire første bindene har «Haakon og Maud» som underittel.

Sendt diverse redaksjoner 8. januar 2025

Dumheter i Drammen

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Flertallet i bystyret i Drammen har fattet et vedtak som muligens er ulovlig, men uansett høyst uetisk og dertil ikke så lite dumt: De eneste flyktningene Drammen vil ta i mot i framtiden er slike som kommer fra Ukraina.

At tidligere stortingsrepresentant Jon Helgheim (bildet) er den som mest aktivt har frontet og forsvart vedtaket i media, er som forventet.
Få har som han klart å gi den fremmedfiendtlige politikken i Frp både en stemme og et ansikt.
At Frp sentralt har sitt stille i båten fram til nå, er også noe man registrerer med interesse.
Selv der i gården går det kanskje en grense, om ikke for smakløsheter, så for dumheter.
Det var KrF som sikret flertall for det famøse vedtaket.
Partiets representant argumenterte mot forslaget i debatten, men stemte likevel for det.
Hun har i etterkant sagt at hun følte seg presset til å stemme for, men at det ikke kommer til å skje igjen.
Problemet er bare at det alt har skjedd én gang for mye.
Partiets nestleder Ulstein har da også vært svært tydelig på at dette ikke er KrFs politikk, verken sentralt eller lokalt.
Den lærdommen KrF på alle plan bør ta av denne fadesen er at politisk innflytelse kan kjøpes for dyrt og politisk troverdighet kan selges for billig.
I denne saken har Drammen KrF klart begge deler.

Religionskritikk eller hærverk?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Redaktør Vebjørn Selbekk prøver iherdig, men ikke spesielt grundig, overbevisende eller godt, å argumentere for at det å brenne bøker, og særlig Koranen, er «religionskritikk» (Dagen på nett, lederkommentar 31. juli).

Man skal ha respekt for Selbekks engasjement for ytringsfriheten, og for at han, mer enn mange andre, har kjempet hardt for den. Men det betyr ikke at man kan eller skal godta ukritisk de påstandene han anfører.
Å brenne religiøse bøker er ikke «religionskritikk»; det er hærverk.
Religionskritikk krever argumentasjon, refleksjon og kunnskap. Å brenne en bok er ikke uttrykk for noe av dette.
Hvem som helst kan rive av en fyrstikk eller fyre opp en lighter. Det krever ikke noe som helst, utover en smule fingerferdighet.
Jeg vil nok heller ikke bruke ordet «hatkriminalitet» for å beskrive brenning av bøker, det være seg bibler, koranen, Mormons bok eller andre i samme kategori.
Da er hærverk eller pøbelstreker langt mer dekkende.
Skulle man ta Vebjørn Selbekks definisjon av religionskritikk på alvor, må også kirkebranner, moskebranner eller ruteknusing kunne regnes som «religionskritikk» og dermed være beskyttet av ytringsfriheten.

Sendt Dagen 14. august 2023

«Et glimt i øyet»?

En person som sitter i en maktposisjon serverer en bløff under en pressekonferanse.

Det blir avslørt nærmest der og da, og maktmennesket forsøker å vri seg unna.
Det ble sagt «med et glimt i øyet», hevder vedkommende; som er idrettspresident Berit Kjøll.
Hun står midt oppe i det som kan fortone seg som en kamp for sitt idrettspolitiske liv.
Å påberope seg «et glimt i øyet» når man står midt i en betent debatt eller konflikt er aldri verken smart eller vellykket.
Det er heller ikke presidentens argument nummer to, at det var snakk om en «dårlig spøk».
I tøffe debatter er det sanne og saklige argumenter som gjelder.
Jo tøffere debatt, noe sannere og sakligere må argumentene være.
Foregår samtalen i en mindre sammenheng kan kanskje glimtet i øyet være noe også andre kan få med seg, men selv da må det brukes med varsomhet.
Under en pressekonferanse fungerer det slett ikke.

9. mai 2023
Nils-Petter Enstad
Forfatter og journalist

En beklagelse som forplikter

I det som framstår som både den trettende og fjortende time har så vel olje- og energiministeren som statsministeren beklaget de overgrep og menneskerettighetsbrudd som reindriftssamene på Fosen har vært utsatt for.

At det er snakk om et menneskerettighetsbrudd slo Høyesterett fast for halvannet år siden.
I de mer enn 500 dagene som gikk fra dommen ble avsagt og beklagelsen kom virker det for mange av oss som om regjeringen har vært mer opptatt av semantisk hårkløveri enn av å rette opp en fastslått urett.
Beklagelsen satt langt inne og ble framført med noe som kan minne om skjærende tenner, men nå er den kommet.
Det ville ikke skjedd uten at nidkjære aktivister hadde engasjert seg massivt i det som kalles «sivil ulydighet».
I de dagene dette har pågått har maktapparatet, representert ved politiet, gått varmt under fjerning av demonstranter og løfter om både bøter og tiltale.
Skal regjeringens beklagelse ha noen som helst troverdighet, bør den straks utstede et generelt amnesti til de som nå trues av bøter og andre reaksjoner.
Det bør bebudes omgående og utstedes ved første anledning.

Nils-Petter Enstad Forfatter

Sendt flere aviser 4. mars 2023

Arven etter Trump

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Donald Trump, USAs forrige president, har meldt sitt kandidatur til presidentvalget i 2024.

Blir han valgt, vil han være 78 år før han kan tiltre; for øvrig samme alder som hans etterfølger Joe Biden hadde da han tiltrådte. Alder er derfor ikke noe argument verken for eller mot dette kandidaturet.
Et slikt argument er det da heller ikke behov for; det er nok av argumenter mot Trumps kandidatur allerede. Og det viktigste argumentet mot Trump er rett og slett Donald Trump selv, og arven etter den ene presidentperioden han fikk.

Apologeter
Donald Trump har sine norske apologeter, ikke minst i enkelte kristne miljøer. Disse er opptatt av å løfte fram «alt det positive» som fire år med Trump medførte.
«Alt» koker gjerne ned til to forhold: At han flyttet den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og at han passet på å utnevne et antall konservative høyesterettsdommere som så benyttet første anledning til å oppheve den såkalte «Rode vs. Wade»-kjennelsen, som har sikret adgangen til abort over hele USA.
Begge disse sakene er først og fremst symbolpolitikk, og enn symbolpolitikk med mye sprengstoff og konflikt i seg.
Opphevelsen av «Rode vs. Wade» er blitt møtt med at en rekke delstater i stedet har eller er i ferd med å innføre lover som gir adgang til abort i den aktuelle delstaten.
Flyttingen av ambassaden har heller ikke noen annen effekt enn å sementere en allerede forholdsvis fastlåst situasjon.

Taperens myte
Den styggeste delen av arven etter Trump er likevel måten han håndterte et soleklart valgnederlag på.
Det er ingen tvil om at stormingen av kongressen i januar 2021 skjedde med hans velsignelse.
Landets avgående president satt med hendene i fanget og så på at en horde pøbler rett og slett prøvde å begå statskupp.
Allerede i 2016 hadde Trump erklært at han ikke ville godta noe annet valgresultat enn et som kåret ham til vinner.
Den gang trodde nok mange at dette bare var en sleivkjeftet kommentar fra en politisk amatør.
Når resultatet i 2016 ble som det ble førte det til at kommentaren lenge ble stående slik; flåsete, om enn skremmende, fra en som stilte til valg i et demokratisk land.
I 2020 fikk man imidlertid bekreftet at for Donald Trump var demokratiske resultater og spilleregler noe han bare godtok når de gikk hans vei.
I den forbindelse har han klart å etablere en myte om at valget ble «stjålet» fra ham, en myte som overraskende mange gir uttrykk for at de tror på.
Som historisk fenomen kan «stop the steal»-mytologien bare sammenliknes med holocaust-fornekterne.
Med mindre det republikanske partiet, som parti, tar et oppgjør med det som vil bli stående som «arven etter Trump», ser det stygt ut for framtida i Amerikas forente stater.

Publisert i Dagens nettutgave 26. november 2022