Første bok om dronning Maud?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Flere medier melder at den erfarne forfatteren og biografen Arnhild Skre er i gang med å skrive det som omtales som «den første» biografien om dronning Maud. Boka skal gis ut på Samlaget.

Det har imidlertid vært skrevet bøker om dronning Maud tidligere. Flere av disse må falle inn under definisjonen «biografier».
Her skal nevnes «Mennesket dronning Maud», som biskop Eivind Berggrav ga ut på Gyldendal i 1956. Dette var den første – og lenge eneste – boka om Norges dronning gjennom mer enn 30 år.
I 1992 ga Arvid Møller ut «Dronning Maud – et portrett» på Cappelen forlag. Arvid Møller (1939 – 2020) var en særdeles produktiv forfatter. Mellom 1965 og 2019 skrev han i alt 150 bøker; noe som i snitt gir tre bøker i året.
Bøker som «Dronning Maud – et liv, en motehistorie» som Anne Kjellberg ga ut på Grøndahl & Dreyer i 1995 og «Dronning Mauds arv» som Carl Erik Grimstad ga ut på Aschehoug i 2010 tøyer nok biografi-begrepet noe, men bør nevnes likevel.
Det samme gjelder selvfølgelig Tor Bomann-Larsens bokserie om kongefamilien fra 2002 og utover, der de fire første bindene har «Haakon og Maud» som underittel.

Sendt diverse redaksjoner 8. januar 2025

Dumheter i Drammen

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Flertallet i bystyret i Drammen har fattet et vedtak som muligens er ulovlig, men uansett høyst uetisk og dertil ikke så lite dumt: De eneste flyktningene Drammen vil ta i mot i framtiden er slike som kommer fra Ukraina.

At tidligere stortingsrepresentant Jon Helgheim (bildet) er den som mest aktivt har frontet og forsvart vedtaket i media, er som forventet.
Få har som han klart å gi den fremmedfiendtlige politikken i Frp både en stemme og et ansikt.
At Frp sentralt har sitt stille i båten fram til nå, er også noe man registrerer med interesse.
Selv der i gården går det kanskje en grense, om ikke for smakløsheter, så for dumheter.
Det var KrF som sikret flertall for det famøse vedtaket.
Partiets representant argumenterte mot forslaget i debatten, men stemte likevel for det.
Hun har i etterkant sagt at hun følte seg presset til å stemme for, men at det ikke kommer til å skje igjen.
Problemet er bare at det alt har skjedd én gang for mye.
Partiets nestleder Ulstein har da også vært svært tydelig på at dette ikke er KrFs politikk, verken sentralt eller lokalt.
Den lærdommen KrF på alle plan bør ta av denne fadesen er at politisk innflytelse kan kjøpes for dyrt og politisk troverdighet kan selges for billig.
I denne saken har Drammen KrF klart begge deler.

Religionskritikk eller hærverk?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Redaktør Vebjørn Selbekk prøver iherdig, men ikke spesielt grundig, overbevisende eller godt, å argumentere for at det å brenne bøker, og særlig Koranen, er «religionskritikk» (Dagen på nett, lederkommentar 31. juli).

Man skal ha respekt for Selbekks engasjement for ytringsfriheten, og for at han, mer enn mange andre, har kjempet hardt for den. Men det betyr ikke at man kan eller skal godta ukritisk de påstandene han anfører.
Å brenne religiøse bøker er ikke «religionskritikk»; det er hærverk.
Religionskritikk krever argumentasjon, refleksjon og kunnskap. Å brenne en bok er ikke uttrykk for noe av dette.
Hvem som helst kan rive av en fyrstikk eller fyre opp en lighter. Det krever ikke noe som helst, utover en smule fingerferdighet.
Jeg vil nok heller ikke bruke ordet «hatkriminalitet» for å beskrive brenning av bøker, det være seg bibler, koranen, Mormons bok eller andre i samme kategori.
Da er hærverk eller pøbelstreker langt mer dekkende.
Skulle man ta Vebjørn Selbekks definisjon av religionskritikk på alvor, må også kirkebranner, moskebranner eller ruteknusing kunne regnes som «religionskritikk» og dermed være beskyttet av ytringsfriheten.

Sendt Dagen 14. august 2023

«Et glimt i øyet»?

En person som sitter i en maktposisjon serverer en bløff under en pressekonferanse.

Det blir avslørt nærmest der og da, og maktmennesket forsøker å vri seg unna.
Det ble sagt «med et glimt i øyet», hevder vedkommende; som er idrettspresident Berit Kjøll.
Hun står midt oppe i det som kan fortone seg som en kamp for sitt idrettspolitiske liv.
Å påberope seg «et glimt i øyet» når man står midt i en betent debatt eller konflikt er aldri verken smart eller vellykket.
Det er heller ikke presidentens argument nummer to, at det var snakk om en «dårlig spøk».
I tøffe debatter er det sanne og saklige argumenter som gjelder.
Jo tøffere debatt, noe sannere og sakligere må argumentene være.
Foregår samtalen i en mindre sammenheng kan kanskje glimtet i øyet være noe også andre kan få med seg, men selv da må det brukes med varsomhet.
Under en pressekonferanse fungerer det slett ikke.

9. mai 2023
Nils-Petter Enstad
Forfatter og journalist

En beklagelse som forplikter

I det som framstår som både den trettende og fjortende time har så vel olje- og energiministeren som statsministeren beklaget de overgrep og menneskerettighetsbrudd som reindriftssamene på Fosen har vært utsatt for.

At det er snakk om et menneskerettighetsbrudd slo Høyesterett fast for halvannet år siden.
I de mer enn 500 dagene som gikk fra dommen ble avsagt og beklagelsen kom virker det for mange av oss som om regjeringen har vært mer opptatt av semantisk hårkløveri enn av å rette opp en fastslått urett.
Beklagelsen satt langt inne og ble framført med noe som kan minne om skjærende tenner, men nå er den kommet.
Det ville ikke skjedd uten at nidkjære aktivister hadde engasjert seg massivt i det som kalles «sivil ulydighet».
I de dagene dette har pågått har maktapparatet, representert ved politiet, gått varmt under fjerning av demonstranter og løfter om både bøter og tiltale.
Skal regjeringens beklagelse ha noen som helst troverdighet, bør den straks utstede et generelt amnesti til de som nå trues av bøter og andre reaksjoner.
Det bør bebudes omgående og utstedes ved første anledning.

Nils-Petter Enstad Forfatter

Sendt flere aviser 4. mars 2023

Arven etter Trump

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Donald Trump, USAs forrige president, har meldt sitt kandidatur til presidentvalget i 2024.

Blir han valgt, vil han være 78 år før han kan tiltre; for øvrig samme alder som hans etterfølger Joe Biden hadde da han tiltrådte. Alder er derfor ikke noe argument verken for eller mot dette kandidaturet.
Et slikt argument er det da heller ikke behov for; det er nok av argumenter mot Trumps kandidatur allerede. Og det viktigste argumentet mot Trump er rett og slett Donald Trump selv, og arven etter den ene presidentperioden han fikk.

Apologeter
Donald Trump har sine norske apologeter, ikke minst i enkelte kristne miljøer. Disse er opptatt av å løfte fram «alt det positive» som fire år med Trump medførte.
«Alt» koker gjerne ned til to forhold: At han flyttet den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og at han passet på å utnevne et antall konservative høyesterettsdommere som så benyttet første anledning til å oppheve den såkalte «Rode vs. Wade»-kjennelsen, som har sikret adgangen til abort over hele USA.
Begge disse sakene er først og fremst symbolpolitikk, og enn symbolpolitikk med mye sprengstoff og konflikt i seg.
Opphevelsen av «Rode vs. Wade» er blitt møtt med at en rekke delstater i stedet har eller er i ferd med å innføre lover som gir adgang til abort i den aktuelle delstaten.
Flyttingen av ambassaden har heller ikke noen annen effekt enn å sementere en allerede forholdsvis fastlåst situasjon.

Taperens myte
Den styggeste delen av arven etter Trump er likevel måten han håndterte et soleklart valgnederlag på.
Det er ingen tvil om at stormingen av kongressen i januar 2021 skjedde med hans velsignelse.
Landets avgående president satt med hendene i fanget og så på at en horde pøbler rett og slett prøvde å begå statskupp.
Allerede i 2016 hadde Trump erklært at han ikke ville godta noe annet valgresultat enn et som kåret ham til vinner.
Den gang trodde nok mange at dette bare var en sleivkjeftet kommentar fra en politisk amatør.
Når resultatet i 2016 ble som det ble førte det til at kommentaren lenge ble stående slik; flåsete, om enn skremmende, fra en som stilte til valg i et demokratisk land.
I 2020 fikk man imidlertid bekreftet at for Donald Trump var demokratiske resultater og spilleregler noe han bare godtok når de gikk hans vei.
I den forbindelse har han klart å etablere en myte om at valget ble «stjålet» fra ham, en myte som overraskende mange gir uttrykk for at de tror på.
Som historisk fenomen kan «stop the steal»-mytologien bare sammenliknes med holocaust-fornekterne.
Med mindre det republikanske partiet, som parti, tar et oppgjør med det som vil bli stående som «arven etter Trump», ser det stygt ut for framtida i Amerikas forente stater.

Publisert i Dagens nettutgave 26. november 2022

KrF: Tid for time-out i abortdebatten?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU, har foreslått at KrF i neste programperiode skal gå inn for at den nåværende abortloven blir beholdt slik den er. Dette har skapt en rekke sterke reaksjoner, reaksjoner som har til felles at de ikke tar på alvor at det er blitt skapt et helt annet debattklima i abortsaken i de senere år, en endring som KrFs tidligere partileder må ta en stor del av ansvaret for.

Innleggene preges dessuten av en utstrakt evne til å gjøre det ideelle til det funksjonelles fiende.
For hva er alternativet til dagens abortlov?
Det er ikke, som enkelte later til å tro, en mer restriktiv abortlov. Det er en mye mer radikal og liberal lov.
Tar man det faktum inn over seg, går et skritt tilbake og prøver å puste med magen, vil man måtte innse at det å bevare dagens abortlov faktisk er et meget ambisiøst prosjekt. Spørsmålet er derfor om ikke KrF bør unne seg selv en time-out i abortdebatten og konsentrere seg om å bevare dagens lov.

Det har fra flere partier vært luftet forslag om betydelig liberalisering av både tidspunkt, prosedyrer og kriterier for å få innvilget abort.
Disse er kommet etter at det forholdsvis skjøre abortkompromisset som hadde fungert i en god del år ble satt i spill av daværende KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad og daværende statsminister Erna Solberg i forbindelse med debatten om KrFs linjevalg i 2018. Basert på det som framstår som lite annet enn uforpliktende småprat mellom disse to sto Ropstad fram i debatt etter debatt og hevdet at dersom KrF gikk inn i Solberg-regjeringen, ville man stå overfor «en historisk sjanse» til å få endret abortloven.
De aller fleste – jeg vil tro også Ropstad selv – visste at dette ikke kunne stemme.
Men påstanden traff tydeligvis mange nok til at meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte valgte å følge Ropstad og Bollestad i retningsvalget.
Dette har partiet blødd for hver dag siden. Valgresultatet i 2021 ga svaret på hva velgerne mente om både prosessen og beslutningen.
Resultatet av den «historiske sjansen» ble som forventet: Med et nødskrik, der representanter for både Venstre og Høyre måtte brøles på plass, fikk man vedtatt en kosmetisk endring av abortloven, så å si uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Jeg har aldri ment at dagens abortlov er en «god» lov, men tar på alvor at eventuelle alternativer i dagens politiske klima er mye verre.
Da er det tid for en time-out.

Opprinnelig sendt Dagen, som foreløpig (etter en drøy uke) ennå ikke har hatt det på verken nettutgaven eller papirutgaven. Teksten er derfor sendt flere andre aviser i dag (7. sept. 2022).

KrF: En administrasjon i oppløsning

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

I løpet av få uker har tre sentrale personer i Kristelig Folkepartis administrative ledelse, generalsekretæren, assisterende generalsekretær og partiets pressesjef, sagt opp sine stillinger.

Alle tre forsikrer at det ikke ligger noen dramatikk bak disse oppsigelsene og to av dem bruker, nærmest ordrett, samme begrunnelse: Det var tid for å «gå videre».
I noen sammenhenger blir det sagt at ett tilfelle kan være tilfeldig, to er påfallende og tre er et mønster.
Mønsteret i dette tilfellet ser ut til å være en administrasjon som er i ferd med å gå i oppløsning.
Da generalsekretæren sa opp sin stilling i juni ble det spekulert på lederplass i Dagen om at det kunne ligge politiske motiver/konflikter bak dette. Når ytterligere to i den administrative ledelsen sier opp så å si samtidig, er det mer naturlig å se for seg at det er snakk om en kulturkonflikt i organisasjonen enn en politisk uenighet i et parti.
Hva denne konflikten har bestått i får vi kanskje aldri vite. Men det gamle ordtaket om at «når krybben er tom, bites hestene» kan være en del-forklaring.
Linjevalget partiet gjorde i 2018 ble en katastrofe for både oppslutning og troverdighet.
Med en oppslutning under sperregrensen satt man igjen med bare tre distriktsmandater og ingen utjevningsmandater.
Dette fikk dramatiske konsekvenser for partiets økonomi og den nye generalsekretæren, med bakgrunn fra næringslivet, gjorde noen hardhendte nedskjæringer og endringer i staben der mye viktig kompetanse forsvant.
Med bare et år til neste valg, står KrF overfor enorme utfordringer av både politisk og organisatorisk art.
Raden av oppsigelser fra nøkkelpersoner i staben bare bekrefter dette.

Publisert i Dagen på nett 31. august 2022

«Naver»-ordet 10 år: Feire et mobbeord?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På forsommeren 2012 ble jeg for første gang i mitt voksne liv, 59 år gammel, arbeidsledig og uten fast inntekt. Samme år kåret Norsk Språkråd «naver» som årets nyord.

I disse dager blir det markert at ordet «naver» har vært en del av norsk språkbruk i ti år. Men er dette egentlig noe å markere?
De som kåret dette til årets nyord befant seg muligens i en boble der den påstått språklige kreativitet levde sitt eget liv, slik det skjedde da «askefast» ble årets nyord i 2011.
Men språket selv befinner seg ikke i den typen akademiske bobler; det lever og er i virksomhet ute blant folk flest.
I motsetning til «askefast» var «naver» et ord som veldig mange opplevde som et personlig sleivspark.
Dette ble forsterket, ikke minst gjennom x antall avisinnlegg fra representanter fra den politiske høyreside som forsterket forståelsen av hva en «naver» var (og er?): En som heller vil motta ytelser fra det offentlige enn å være i arbeid.

I morgensendingen fra NRK Sørlandet onsdag 18. august var ord-«jubileet» tema for et innslag der både språkdirektøren og NAV-direktøren forsøkte å snakke opp dette bøllete mobbeordet.
NAV-direktøren gjorde et tappert, men krampaktig forsøk på å alminneliggjøre ordet ved å hevde at «vi er alle navere» - selv hadde han for eksempel vært sykmeldt en periode tidligere i år, og dermed mottatt ytelser fra NAV.
Et slik «argument» verken kan eller vil være noe annet enn rent tullprat.
Ordet «naver» har aldri vært noe annet enn et negativt ladet ord, og den beste markeringen av ti-årsdagen ville være å erklære at ordet hører hjemme i språkhistoriens papirkurv.

Arendal, 18. august 2022

Helligdager og/eller fridager

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Er det for mange fridager her i landet?
Det tror jeg ikke mange vil ta sjansen på å hevde, men noen synes tydeligvis det er for mange helligdager. Blant disse er Unge Venstre-leder Ane Breivik. Hun vil skrote alle fridager som er knyttet til kristne høytider, så som «andre-dagene» til jul, påske, pinse og Kristi himmelfartsdag. I tillegg foreslår hun hun når «røde dager» som 1. og 17. mai faller på en søndag, bør dette kompenseres med at man kan ta fri en annen dag.
UV-lederen bruker tungtveiende argumenter som «utdatert og tåpelig»; et velkjent grep når man har fått en idé, men ikke er i stand til å argumentere for den på en rasjonell måte.
At «nesten ingen» markerer disse dagene lenger kan muligens være sant i UV-lederens eget miljø, men det er jo heldigvis ikke slik at folkelig oppslutning eller praksis er noe som defineres av marginale miljøer som UV-lederens mer eller mindre tilfeldige omgangskrets.

«Gro-dagen»
Utspillet hennes vekker ellers minner om en debatt man hadde for nokså nøyaktig 30 år siden.
I 1992 foreslo den daværende regjeringen at Kristi Himmelfartsdag skulle avvikles som fridag. Begrunnelsen skulle være en økt effektivisering av arbeidslivet. Men samtidig insisterte man på at den såkalte «Gro-dagen», som var blitt innført ti år før, skulle beholdes.
Forslaget var så dårlig begrunnet og så lite gjennomtenkt at debatten om det måtte bli akkurat så dum som den fortjente.
På sitt verste og mest patetiske kunne den gi inntrykk av at «Gro-dagen» var bedre forankret i folks bevissthet og i kulturen enn Kristi himmelfartsdag.
Det endte da også med at hele ideen ble skrotet.
Forhåpentligvis endte det i papirkurven, og ikke bare i en skuff.

Nyanser mellom helligdager og fridager
Vil man ha en debatt om nyansene mellom helligdager og fridager, må den tas på et bredt og prinsipielt grunnlag.
Et forslag er å la det som i dag er helligdager gå inn i en slags «fridagspott», slik bl.a. generalsekretæren i Samarbeidsutvalget for tro og livssyn har luftet.
Tanken er nok velment, men virker mer kuriøst enn seriøst.
Fridagene i arbeidslivet er regulert av lovverk og avtaler.
En «pott» med fridager må reguleres på samme måte. Ellers blir det litt som «Gro-dagen» fungerte mange steder: Det ble holdt liten kontroll med hvem som hadde tatt «Gro-dagen» og når, og det var nok de som hadde både to og tre «Gro-dager» i løpet av året.
Selv har jeg vært «på jobb» på mange av disse helligdagene som UV-lederen synes er både tåpelige og ubegrunnet.
Jeg blir gjerne med på en debatt om disse dagene kan begrunnes kirkelig eller teologisk.
Men jeg har ikke inntrykk av at det er den debatten det legges opp til her.
Argumenter som «tåpelig» og «utdatert» gir liksom ikke det inntrykket.

Publisert i Dagen på nett 14. juni 2022

KrF: Ekskludering er en dårlig idé

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

En ting jeg var stolt over den gang jeg var aktiv i KrF, var det at partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf.

Tanker om ekskludering ble luftet den gang også, først og fremst av representanter for den/de «konservative» fløyen/fløyene i partiet dersom representanter for de mer moderate/radikale kom med utspill de ikke likte. Da var det med både lettelse og glede man fra informasjonsavdelingen i partiet kunne minne om faktum, at det ikke fantes noen slik paragraf i partiets lover.
Det har man siden fått; det var en uklok beslutning på rent prinsipielt grunnlag.

Ny vri
Det nye ved den eksklusjonsdebatten som nå ser ut til å seile opp, er at kravet kommer fra moderat hold og rettes mot en representant for det som – i mangel av et bedre ord – kan fortone seg som «konservativt». Selve debatten er blitt aktualisert av de mange utspillene fra Truls Olufsen-Mehus, fylkesleder i Troms og Finnmark KrF og førstekandidat ved stortingvalget fra sitt fylke. Før det ekstraordinære landsmøtet i fjor lanserte han seg selv som ny partileder; nå blir han lansert som ny nestleder etter at denne posten ble ledig.
Overdreven hybris er selvsagt ikke noe eksklusjonsgrunn i seg selv.
Det bør heller ikke de mer eller mindre sære, politiske utspillene fra Olufsen-Mehus være. At han får støtte fra en meningsfelle i Akershus er sikkert hyggelig for ham, men både han og meningsfellen er såpass marginale i KrF-sammenheng at de først og fremst har underholdningsverdi.

Historien
Historisk sett er det Arbeiderpartiet som har praktisert ekskludering av ubehagelige elementer fra partiet. De mest kjente ekskluderingene var de som skjedde tidlig på 1960-tallet og førte til at det oppsto et parti til venstre for Ap, nemlig SF (senere SV). Daværende partiformann Gerhardsen beklaget i ettertid at man ikke håndterte de radikale elementene i partiet bedre og klokere.
I nyere tid er partiekskluderinger noe man først og fremst forbinder med Fremskrittspartiet.
Der brukes ekskluderingsbestemmelsene flittig, og stort sett til skade for partiets omdømme.
Dette er ikke et selskap som kler KrF, verken når det gjelder politikk eller organisasjonskultur.
Ekskludering er og blir en dårlig og pinlig idé som raskest mulig bør arkiveres der det hører hjemme: I papirkurven, eller helst i dokument-makulatoren.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 14. februar 2022 - ligger også på nettutgaven

Ei sekt pluss ei sekt er ei sekt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er ikke noe nytt i at politiske partier på nano-nivået slår seg sammen og tror at de på den måten skal framstå som større, sterkere og mer slagkraftige. I de fleste tilfeller ender det med at de sammenslåtte partiene spiser opp hverandre, og man i beste fall ender opp med en oppslutning som tilsvarer den ett av partiene hadde før prosessen begynte. Det hele kan oppsummeres slik: Ei sekt pluss ei sekt er ei sekt.

De to partiene Demokratene og Partiet De Kristne (heretter PDK) er de foreløpig siste som har signalisert et slikt prosjekt. Ifølge meldinger i media har de to partiene, med en samlet oppslutning på 1,5 prosent ved årets stortingsvalg, nå utarbeidet et felles manifest, partilederne har hatt en felles pressekonferanse og det kan bli snakk om en sammenslåing av de to partiene.
Pressekonferansen ble holdt i Oslo 7. desember. Det sies ikke noe om hvilke medier som var til stede, enn si om det var noen der i det hele tatt.

Brokete historie
Begge partiene har en nokså brokete historie.
Demokratene ble startet i 2002, først og fremst for å gi tidligere stortingsrepresentant Vidar Kleppe en politisk plattform, etter at han var blitt ekskludert fra Frp året før. Kleppe har siden gjort det man må kunne kalle en karriere innen lokalpolitikken i Kristiansand og fylkespolitikken i daværende Vest-Agder, men på landsplan har partiet hans lenge klort seg fast på en oppslutning rundt én promille. Han var leder i partiet til 2012. På de ni neste årene har partiet hatt like mange ledere.
PDK startet som en ren bygdeliste på Bømlo i 2011.
I 2013 ble det registrert som et landsomfattende parti, og Bærumsmannen Erik Selle ble partileder. Han hadde tidligere vært aktiv både i Høyre og Fremskrittspartiet.

Branntomt
Det ble tidlig klart at PDK, som gjerne ville framstå som noe «nytt» i norsk politikk, i virkeligheten var etablert på branntomta til en rekke partidannelser som i hvert fall går tilbake til 1965.
Utgangspunktet for alle disse var et parti på Karmøy som – ironisk nok, kanskje, med tanke på det foreløpig siste utspillet – kalte seg «Norges Demokratiske parti».
Senere ble dette til Kristent Konservativt Parti, som fusjonerte med Samlingspartiet Ny Fremtid, som skiftet navn til Kristent Samlingsparti, som etter hvert ble en del av PDK.

Gjennomtrekk
Både Demokratene og PDK har vært preget av sterk gjennomtrekk, med hyppige utmeldelser og splittelser, særlig med tanke på hvor små organisasjoner det er snakk om. Både politikere og tillitsvalgte i begge partiene er i stor grad dominert av personer som har mislyktes i andre partier tidligere, og dette er nok også en viktig årsak til gjennomtrekken. Det har også skjedd overganger mellom de to partiene innbyrdes.
PDK har dessuten utviklet en praksis ved de stortingsvalgene de har deltatt der de samme personene er kandidater i fylke etter fylke. Med forbehold om at jeg husker noenlunde rett, har PDK kjørt med samme kandidat i minst fem fylker, ved ett og samme valg.

«Andre»
Et eventuelt fusjonert parti av Demokratene og PDK vil uansett befinne seg trygt i sekkeposten «Andre».
Etter stortingsvalget i september består denne av 17 partier med totalt 3,3 prosents oppslutning.
Totalt sett kunne kanskje en slik oppslutning smake aldri så lite av fugl, men når alt som finnes av fjær og bein er fjernet fra fuglen, er det lite mat igjen. Programmer og kandidater spriker i litt for mange retninger.
Det eneste mediet som har kommentert samarbeids-/fusjonsplanene er den kristne avisa Dagen, under overskriften «Samling i bunn». Det er en god beskrivelse av realitetene, og har da også vakt såre kommentarer fra tillitsvalgte i bl.a. PDK.
Denne sårheten skal man ha en viss forståelse for.
Avisa Dagen er ett av de ytterst få mediene som har bidratt til å holde liv i illusjonen som at PDK representerer noe som helst utover det kuriøse og komiske i norsk politikk.
Meldingen om fusjonsplanene til PDK og Demokratene hører da også hjemme i den politiske kuriositet og komikk. Den kan ikke endre på det faktum at den gamle livsloven gjelder fremdeles: Ei sekt pluss ei sekt er bare enda ei sekt.

Nils-Petter Enstad er tidligere informasjonsmedarbeider i KrF, men er ikke politisk aktiv i dag.

En guide til ingenting

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Vårt Land 31. juli har Partiet De Kristne rykket inn en annonse de kaller «Velgerguiden».
Her ramses det opp ti grunner til at man som velger bør stemme på dette partiet. Annonsen kan like gjerne oppfattes som en guide til hvorfor man ikke skal gjøre det.
Samtidig merker man seg at ingen av de verdisakene partiet pleier å slå på stortromma for står på denne lista.
Dermed står man igjen med et parti som befinner seg på ytterste høyre fløy i økonomisk politikk, og som er solid forankret i den mest uansvarlige fornektelsen av de klimapolitiske utfordringene som både vår og kommende generasjoner står overfor.

I annonsen sammenliknes PDKs program med partiene KrF, Sp og Frp.
Det er ingen overraskelse at PDK har flest sammenfallende synspunkter med Frp. Men selv der hvor Frp faktisk viser en viss ansvarlighet – som i spørsmålet om å fjerne CO2-avgiften – kliner PDK til og vil ha vekk den også.
Likevel må konklusjonen bli at dersom det er PDKs økonomiske politikk man vil støtte, har man mer igjen for å støtte andre partier.
Dette bekrefter dermed det inntrykket man har fått av PDK ved valg etter valg: Det som måtte være av fornuftige forslag i partiets program er uten unntak bedre ivaretatt av andre partier.
Det samme gjelder for så vidt de punktene som ikke er så fornuftige.
Sånn sett fungerer «Velgerguiden» deres utmerket som en guide til ingenting.

Sendt Vårt Land 1. august 2021

Et totalitært parti - for «folk flest»?

Så har vi fått enda en bekreftelse på de totalitære holdningene som preger Fremskrittspartiet.

Ikke i noe annet norsk, politisk parti sitter suspensjonene og eksklusjonene så løst som i dette.
Denne gangen har det rammet lokallagslederen i Agderkommunen Tvedestrand.
Silje Flaten Haugli har gjort det utilgivelige: Hun har ytret seg i partiets lederdebatt.
Det skulle hun ikke ha gjort!
I motsetning til i andre politiske partier har nemlig dette – «partiet for folk flest», som de ynder å kalle seg – en tradisjon for at en leder som ønsker å trekke seg også er den som peker ut etterfølgeren. Det gjorde Carl I. Hagen da han kronet Siv Jensen som sin etterfølger, og det har Siv Jensen gjort nå.
Hun har tilmed pekt ut både leder og nestleder; landsmøtet skal bare strø sand på hennes beslutning.

Ikke samlende?
Det er dette lokallagslederen i Tvedestrand ikke har forstått.
Hun synes nemlig ikke det er noen spesiell god idé at Sylvi Listhaug skal overta som partileder. Hun er ikke «samlende», sier hun – det kan knapt sies å være noen oppsiktsvekkende analyse.
Sylvi Listhaug er uten tvil den mest polariserende politiker Norge har hatt noen gang. Denne polariseringen ser man ikke bare i opinionen, men også innad i hennes eget parti.
Men det skulle ikke mer til enn denne nokså selvsagte betraktningen før partijustisen slo til som ei rottefelle. Fylkesstyret i Agder Frp har derfor vedtatt at lokallagslederen ikke skal få delta på partimøter resten av året. Begrunnelsen for dette er at hun har en «manglende rolleforståelse» og at hun «skader partiets omdømme».

«Rolleforståelse»
Dette med «rolleforståelse» bør utdypes.
Er det slik at den rollen en tillitsvalgt i Frp har kun er klakørens rolle?
Er det et uttrykk for «manglende rolleforståelse» å ytre seg i en lederdebatt som i et hvert annet demokratisk parti ville vært en selvsagt og nødvendig prosess?
Når det gjelder å skade partiets omdømme – det skal vel godt gjøres å bidra mer til å skade et partis omdømme enn det fylkesstyret i Agder Frp klarer med sine totalitære holdninger og vedtak?

Anket
Vedtaket er anket inn for partiets sentralstyre.
Historien har imidlertid stort sett vist at dette organet som regel ikke gjør annet enn å strø sand på denne typen vedtak.

Nils-Petter Enstad
Forfatter - Arendal

Publisert i Agderposten 19. mars 2021

Stjålet seier?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har skjedd en rekke ganger at avgjørelsene ved presidentvalg i USA har vært omdiskutert og marginene knappe. Men at taperen går ut og beskylder vinneren for å ha stjålet seieren, måtte vi til Donald Trump for å oppleve.

Ved valget i 1960 vant demokraten John F. Kennedy over republikaneren Richard Nixon med noen få tusen stemmer. Da noen mente at det hadde forekommet uregelmessigheter ved opptellingen enkelte steder, var Nixon den som satte foten med. Ingen ville være tjent med at det ble sådd tvil om legitimiteten ved valget av ny president, slo han fast.
I 2000-valget vant republikaneren George W. Bush over demokraten Al Gore etter en thriller av en opptellingsprosess i den staten der broren til Bush var guvernør.
Mange mente at prosessen luktet vondt lang vei, men da resultatet var erklært, var det ingen som beskyldte noen for å «stjele» seieren.
Allerede i 2016 erklærte Trump at det eneste valgresultatet han ville akseptere var ett der han selv vant.
Til tross for at han fikk tre millioner færre stemmer enn motkandidaten Hillary Clinton vant han valget fordi han fikk flere valgmannstemmer fra delstatene.
Allerede tidlig i kampanjen foran årets valg var Trump ute med påstander om at den eneste måten den demokratiske kandidaten ville kunne vinne valget på, ville være ved juks.
Denne fortellingen holder han fast ved, til tross for at Joe Biden vant det som for de fleste framstår som en klar og overbevisende seier.
Der Richard Nixon var opptatt av at han ikke ville så tvil om legitimiteten til den sittende presidenten, er Trump opptatt av det motsatte.
Trump kan kanskje ikke beskyldes for å ville stjele valget; han prøver snarere å rane det.


Publisert i Agderposten 16. november 2020

«Flerkoneri»

Den svært forhenværende justisminister Per Willy Amundsen (Frp) prøver å dra i gang en av disse kvasi-debattene som er blitt et kjennetegn både på ham som politiker og på partiet han representerer: Han vil at kulturminister Abid Raja skal «klargjøre» hva han (statsråden) mener om «flerkoneri» (Vårt Land 9. juli).

Bakgrunnen for utspillet er litt høyt-tenkning fra lederen for tenketanken Minotenk i et intervju i Minervanett.no.


I den grad «flerkoneri» er en realitet i Norge, er dette noe som stort sett praktiseres av etnisk norske/europeiske personer som tilsynelatende lever i et vanlig ekteskap, samtidig som de har ett eller flere andre forhold «på si’», eller som har flere forhold gående parallelt.
At Amundsen bruker uttrykket «flerkoneri» er for øvrig i seg selv en bekreftelse på hvor lite refleksjon som ligger bak dette autopilot-utspillet.
Dette er en språkbruk som forutsetter at det bare er menn som lever med/har flere partnere.
Slik er det ikke.
Men skulle Per Willy Amundsen gå inn i de mange nyansene som moderne norsk samlivs-virkelighet byr på, ville vel dette sprenge rammene for den eneste «debatt»formen han behersker sånn noenlunde: Tabloid tullprat.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

KrF og avklaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med Vårt Lands lederskribent i at KrF bør avklare sitt forhold til Frp i god tid før valget i 2021 (VL 25. juni).

Problemet er bare at en slik avklaring fikk vi ved forrige stortingsvalg også, og man skal ikke se bort fra at de stemmene som den gang fikk partiet over sperregrensen, kom fra velgere som regnet med at «et ord er et ord».
De ble skuffet.
Så hvorfor skal man stole mer på en avklaring i 2021 enn det viste seg å være grunn til i 2017?
Den gang hadde KrF en partileder som følte seg forpliktet på vedtak og valgløfter. Det har man ikke nå. I stedet har man fått en partileder som, etter litt uforpliktende koseprat med Høyres leder, gikk ekstremt høyt ut og snakket om en «historisk» mulighet til å endre abortloven.
Vi har sett hvor «historisk» den muligheten viste seg å være: Den førte til en kosmetisk endring, i realiteten uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Når enkelte linjevalg-apologeter fremdeles snakker om «gjennomslaget» KrF har fått i biogen-politikken gjennom dette regjeringssamarbeidet, er det nesten så man undres over hvor disse har befunnet seg de siste månedene.
De «seirene» KrF påberoper seg å ha fått i denne regjeringen har stort sett det til felles at de ligger i skjæringspunktet mellom «nesten noe» og «absolutt intet», for å låne en formulering fra Nils Kjær og komedien «Det lykkelige valg».
Slik de politiske meningsmålingene har vært de siste månedene, tyder det meste på at Norge vil få en ny regjering etter valget i 2021, om ikke før.
I den forbindelse blir det brukt mye energi på hvem som vil stille seg bak en slik regjering, og man maler både Rødt og MDG på veggen.
Kanskje man heller skulle spørre seg hvem som vil – eller kan - stille seg bak en eventuell ny Solberg-regjering (Hva blir det? Solberg 5?) etter et valg der mye kan tyde på at minst ett, kanskje begge de partiene som hun i dag baserer sin regjering på vil bli utradert.
Vil man ha avklaringer, kan dette være et relevant tema å ta opp.

Publisert i Vårt Land lørdag 27. juni 2020

Hysteri og hamstring

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Skoler og biblioteker, offentlige kontorer og servicetilbud stenger; gudstjenester og kulturarrangement blir avlyst. Og i dagligvarehandelen går folk bananas og hamstrer det utroligste.

Det begynte med munnbind og antibac, nå er det doruller og matvarer det går i.
Mediene viser bilder av handlevogner med hele fjell av do- og kjøkkenruller og tomme hyller for brød, frukt og grønnsaker.
Noen av disse hyllene er utstyrt med plakater der forretninger anmoder folk om å vise skjønnsomhet og ikke forsyne seg med mer enn det man trenger.
Man trenger ikke noen doktorgrad verken i psykologi eller kommunikasjonsteori for å vite at slike anmodninger er bortkastet.
Har hysteriet først fått tak, tror man det er en rasjonell handling å kjøpe inn doruller for et års forbruk eller kilovis med frukt og grønnsaker; ferskvarer som man sannsynligvis må kaste om noen dager.
Når anmodninger er bortkastet, må andre virkemidler tas i bruk.
Ett av dem kan være at butikkjedene og deres ansatte blir pålagt å stanse kunder som åpenbart panikkhamstrer og sier til dem at så mye får du ikke ta med deg.
I min nærbutikk er det med jevne mellomrom tilbud på enkelte varer. Tilbudet legges alltid fram med meldingen: «Maks fem pr. kunde». Da er man på et fornuftig «hamstre»-nivå.
I situasjoner der panikken ser ut til å ha gode vekstvilkår kan det være på sin plass å minne om Franklin D. Roosevelt visdomsord da han ble innsatt som president i 1932, midt i den verste depresjonens tid: «Vi har ikke annet å frykte enn frykten selv».

Sendt diverse aviser fredag morgen 13. mars 2020

George Orwell og Grimstad kommune

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I romanen «1984», som den britiske forfatteren George Orwell ga ut i 1949, lanserte han begrepet «nytale». Det er blitt stående som en betegnelse på en nokså manipulerende språkbruk der stygge begreper får nye og vakrere navn. Eksempler på slik «nytale» er at det som er løgn blir kalt sannhet, og det som er krig blir kalt fred.

I Grimstad kommune, som for tiden står midt i en rettssak der et foreldrepar har saksøkt kommunen fordi den ikke har tatt på alvor den mobbingen deres sønn var utsatt for i skolen, har man lansert et nytt bidrag til nytalens ikke spesielt edle kunstart.
Det var ikke snakk om mobbing, er kommunens argument.
Det var «lek som kom ut av kontroll».
Ved hjelp av denne semantiske øvelsen avviser kommunen at den har noe erstatningsansvar, enn si ansvar i det hele tatt.
«Lek ute av kontroll» - det er jo slikt som skjer, på nivå med et annet, kasseringsmodent argument: «Gutter er gutter».
At «lek» kan komme «ut av kontroll» én enkelt gang, kan man kanskje godta.
Skjer det to ganger, er det mer betenkelig.
Skjer det tre ganger, er det snakk om et mønster.
Da heter det mobbing.
Jeg vet ikke hva det har vært av dialog mellom foreldreparet og kommunen som skole-eier. Hvis argumentet om «lek ut av kontroll» har vært betegnende for en eventuell dialog, skal man ikke forundres over at saken er endt i retten.
Der er som regel folkevettet også representert, og ikke bare den byråkratiske nytale.

Publisert i Agderposten 26. november 2019

En politisk kvakksalver

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Han var kjent for sin store visdom, selv om han også var kontroversiell. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam. Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er meldingen om at Franklin Graham, sønn av Billy Graham og nå leder av den organisasjonen faren bygde opp, søndag 2. juni innbød til en nasjonal bønnedag til støtte for president Donald Trump (Dagen 31. mai).
Begrunnelsen er at USA «står på kanten av et stup», og det som har ført landet dit, er tydeligvis ikke presidentens politikk, men kritikken av og angrepene på denne politikken.

Franklin Graham bruker sin posisjon som leder av kristen bevegelsen og tyngden av Graham-navnet, til en virksomhet som bare kan beskrives som politisk kvakksalveri.
I de senere årene har Franklin Graham mer og profilert seg som en reaksjonær politiker og mindre og mindre som en visjonær kristenleder. Han har skuslet bort den arven han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».

Franklin Grahams far, Billy Graham, manglet få måneder på å bli 100 år da han gikk bort i februar 2018. Siden 1950 hadde han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden.
Han var også flere ganger i Norge.
Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle.
Så sent som i 2010 besøkte Barak Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.

Sønnen valgte en annen strategi.
Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har, i motsetning til hva faren gjorde, kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.
Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA.
I januar 2017 «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.

Å be for et lands politiske ledelse er både bibelsk og rett.
Men Franklin Graham prøver å bruke bønnen som et politisk våpen mot presidentens kritikere.
Da han besøkte Norge i november 2017, sa han at Trumps valgseier ikke kunne forklares som annet enn Guds inngripen.
Et slikt utsagn er både politisk og religiøst kvakksalveri, samtidig som det sier noe om det groteske hybris en del amerikanere har på sitt lands vegne. Her sier klisjeer av typen «God’s own country» og «In God we trust» løst og ureflektert.

Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.

Publisert i papirutgaven av Dagen 7. juni 2019