FRITT ORD FOR ALLE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tildeling av Fritt Ord-prisen til filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen har vakt sterk debatt. Det tyder på at tildelingen er klok og riktig – det verste som kan skje en slik pris ville være at den bare vakte slapp, likegyldig tilslutning. En slik pris ville ikke være en pris for det frie ord, men for den politiske korrekthet, for den uengasjerte mainstreamhet og den sløve selvfølgelighet.
At aktivisten Karen Christine Friele har gått ut og erklært at hun vil levere tilbake den Fritt Ord-prisen hun selv fikk i 1978 bare bekrefter dette. Samtidig bekrefter det at for Karen Christine Friele er retten til det frie ord noe som bare gjelder dem som er enige med henne selv, eller som hun kan godta. Og da er det kanskje like greit at hun ikke lenger vil identifiseres med denne prisen. Hun står ikke lenger for de samfunnsmessige verdiene som en slik pris er ment å være en honnør for: At man får prisen for ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”.
fredag 24. april 2009
søndag 19. april 2009
HØYT SPILL FRA STOLTENBERG
Det er et høyt spill statsminister og partileder Jens Stoltenberg gir seg i kast med når han ifølge mediene ”fillerister Bondevik-partiene”, omtaler de ulike partiene på Stortinget som ”opposisjonen” i bestemt form entall og harselerer over at man ikke har satt sammen et regjeringsalternativ som skal være basert på et storting som ennå ikke er valgt.
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.
(Sendt diverse aviser 19. april 2009)
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.
(Sendt diverse aviser 19. april 2009)
mandag 23. mars 2009
DET TOTALITÆRE SV
Regjeringspartiet SV har hatt landsmøte, og brukte anledningen til å finpusse den totalitære profilen sin. Programbehandlingen ga flertall for at partiet vil avskaffe religionsfriheten, ytringsfriheten og en rekke andre av de menneskerettighetene som man ellers taler høyt og varmt om. SVs alternativ til disse verdiene er en ullen og uforutsigbar politisk korrekthet. Et mer antidemokratisk program er neppe blitt vedtatt av noe norsk, politisk parti på denne siden av andre verdenskrig.
Blant de overgrepene SV har programfestet, kan nevnes:
* Man vil forby alle andre skoler enn den offentlige. Ved siden av alle de kristne skolene, vil dette ramme steinerskoler og montesorriskoler. SV ønsker ikke noe mangfold i norsk skole
* Organisasjoner som er tro mot sin samvittighet og overbevisning skal nektes statsstøtte.
Når landsmøtet i et politisk parti, som dertil sitter i regjering, kan vedta et så provoserende program, er det selvfølgelig fordi man har en klar oppfatning av at dette er noe man kan få gjennomslag for i kommende regjeringsperiode. Derfor er vedtakene ikke bare et varsko for velgerne, men må også være det for de som ønsker å samarbeide med SV i kommende periode. Vedtakene viser mer enn noe annet at det å ha regjeringsmakt, har gått til hodet på så vel ledelse som landsmøte i SV.
Den eneste medisin mot en slik hybris må være å gi SV en hardt tiltrengt periode som et marginalisert opposisjonsparti. Det må velgerne sørge for.
Nils-Petter Enstad
Sendt diverse aviser søndag 22. mars 2009
Blant de overgrepene SV har programfestet, kan nevnes:
* Man vil forby alle andre skoler enn den offentlige. Ved siden av alle de kristne skolene, vil dette ramme steinerskoler og montesorriskoler. SV ønsker ikke noe mangfold i norsk skole
* Organisasjoner som er tro mot sin samvittighet og overbevisning skal nektes statsstøtte.
Når landsmøtet i et politisk parti, som dertil sitter i regjering, kan vedta et så provoserende program, er det selvfølgelig fordi man har en klar oppfatning av at dette er noe man kan få gjennomslag for i kommende regjeringsperiode. Derfor er vedtakene ikke bare et varsko for velgerne, men må også være det for de som ønsker å samarbeide med SV i kommende periode. Vedtakene viser mer enn noe annet at det å ha regjeringsmakt, har gått til hodet på så vel ledelse som landsmøte i SV.
Den eneste medisin mot en slik hybris må være å gi SV en hardt tiltrengt periode som et marginalisert opposisjonsparti. Det må velgerne sørge for.
Nils-Petter Enstad
Sendt diverse aviser søndag 22. mars 2009
lørdag 28. februar 2009
SATSER PÅ ØSTFOLD?
Den såkalte ”Abortmotstandernes liste” stiller liste i bare ett fylke i forbindelse med årets stortingsvalg. Ved valget i 2005 stilte de i sju fylker. Fylket de har valgt ut ved årets valg, er Østfold, der listas to fremste forgrunnsfigurer bor, nemlig Ludvig Nessa og Ivar Kristianslund. De står da også på henholdsvis første og andre plass på lista. ”Ved å konsentrere innsatsen av ressurser, oppnår man en reell sjanse for stortingsrepresentasjon,” heter det i en pressemelding fra de som står bak lista. De samme folkene har tidligere gitt uttrykk for at de ville stille liste i samtlige fylker i landet.
Argumentet om å ”konsentrere innsatsen av ressurser” kan til forveksling minne om en strategisk vurdering; den mer prosaiske sannhet er nok snarere den at man ikke har klart å skaffe mange nok underskrifter til å kunne registrere seg som et landsdekkende parti. Det krever nemlig 5000 bekreftende underskrifter, mens det bare krever 500 for å kunne stille i ett enkelt fylke.
At lista skulle ha ”en reell sjanse for stortingsrepresentasjon” virker optimistisk i overkant, for å si det dannet. Ved valget i 2005 fikk Abortmotstandernes Liste 242 stemmer i det fylket der de nå regner med å erobre et mandat. Til sammen, i de sju fylkene de stilte, fikk de 1934 stemmer. Til sammenlikning sto det 10.205 stemmer bak det utjevningsmandatet som KrF fikk i Østfold i 2005.
Ved hvert eneste valg dukker det opp småpartier av denne typen i ett eller flere fylker. Det bidrar sjelden med annet i valgkampen enn kuriositeter. Og dem er det flere av på den listen som er stilt opp i Østfold. Det ene er at lista kun har stilt opp menn som kandidater. Det andre er at nær halvparten av de som står på lista er i familie med hverandre: 6 av 15 kandidater heter Kristianslund til etternavn. Det kan ikke bare være underskrifter man har hatt problemer med å skaffe. Det er tydelig at kandidatene heller ikke står i kø.
Abortmotstandernes Liste vil satse på Østfold, sier de. Jeg tror vi allerede nå kan slå fast at Østfold neppe kommer til å satse på dem.
Nils-Petter Enstad
Askim
(Sendt Østfold-avisene 27. februar 2009)
Argumentet om å ”konsentrere innsatsen av ressurser” kan til forveksling minne om en strategisk vurdering; den mer prosaiske sannhet er nok snarere den at man ikke har klart å skaffe mange nok underskrifter til å kunne registrere seg som et landsdekkende parti. Det krever nemlig 5000 bekreftende underskrifter, mens det bare krever 500 for å kunne stille i ett enkelt fylke.
At lista skulle ha ”en reell sjanse for stortingsrepresentasjon” virker optimistisk i overkant, for å si det dannet. Ved valget i 2005 fikk Abortmotstandernes Liste 242 stemmer i det fylket der de nå regner med å erobre et mandat. Til sammen, i de sju fylkene de stilte, fikk de 1934 stemmer. Til sammenlikning sto det 10.205 stemmer bak det utjevningsmandatet som KrF fikk i Østfold i 2005.
Ved hvert eneste valg dukker det opp småpartier av denne typen i ett eller flere fylker. Det bidrar sjelden med annet i valgkampen enn kuriositeter. Og dem er det flere av på den listen som er stilt opp i Østfold. Det ene er at lista kun har stilt opp menn som kandidater. Det andre er at nær halvparten av de som står på lista er i familie med hverandre: 6 av 15 kandidater heter Kristianslund til etternavn. Det kan ikke bare være underskrifter man har hatt problemer med å skaffe. Det er tydelig at kandidatene heller ikke står i kø.
Abortmotstandernes Liste vil satse på Østfold, sier de. Jeg tror vi allerede nå kan slå fast at Østfold neppe kommer til å satse på dem.
Nils-Petter Enstad
Askim
(Sendt Østfold-avisene 27. februar 2009)
torsdag 19. februar 2009
VALGTE FEIL OFFER
Barne- og likestillingsdepartementet gir Frelsesarmeens Barn og Ungdom (FAbU) medhold i deres anke over vedtaket i Fordelingsutvalget om å avslå søknaden om statsstøtte for 2009. Noe annet skulle da også bare mangle. Denne saken føyer seg inn i rekken som enda en av sakene der den rødgrønne regjeringen viser sitt sanne ansikt i forhold til respekten for trosfrihet og respekten for synsmåter som ikke slavisk følger det til enhver tid politisk korrekte. Om ikke beslutningen om å frata FAbU statsstøtten ble fattet på politisk nivå i første omgang, er det ingen grunn til å tro annet enn at Fordelingsutvalgets flertall handlet i tråd med det de regnet med var den politiske ledelsens ønske og vilje.
At reaksjonene ble så sterke denne gang, skyldes ikke minst at Fordelingsutvalget "picked the wrong guy". Få, om noen, nyter en slik allmenn respekt som Frelsesarmeen. Utallige forsøk på å frakjenne bevegelsen all ære og troverdighet fordi man i én bestemt sak ikke har latt seg brøle på plass i den politiske korrekthets tvangstrøye har ikke ført fram. Sånn sett var det en strategisk bommert av Fordelingsutvalget å gå løs på Frelsesarmeen. Men nettopp fordi denne avgjørelsen fikk så stor oppmerksomhet, ble det også satt fokus på det som saken egentlig handler om: At det må være lov å stå for noe i dette landet, og at man ikke skal straffes økonomisk for meninger.
Statsrådens begrunnelse for å ta anken til følge er da også påfallende lite prinsipiell, slik den ble referert i media rett etter at den var gjort kjent. Hun måtte ta den sedvanlige, retoriske pliktøvelsen om at hun er uenig i praksisen som Frelsesarmeens Barn og Unge har om at man ikke skal få være soldat og samtidig leve i et homofilt samliv, og at hun forstår at mange opplever det som krenkende, "men jeg har også forståelse for religionsfriheten". Du verden! Den som blir beroliget av dette, må være lett å berolige. Forståelsen for religionsfriheten har da heller ikke vært større enn at dette var "en vanskelig beslutning", ifølge statsråden.
Når hun på den samme pressekonferansen gir beskjed om at retningslinjene som Fordelingsutvalget forholdt seg til skal "klargjøres", er heller ikke uten videre beroligende. Det finnes en rekke eksempler på at man i de rødgrønne miljøene ikke er direkte fremmed for å straffe økonomisk meninger man ikke liker eller ikke deler. Det viser blant annet lederen i "Homofile og lesbiske sosialdemokrater", som i en kommentar til statsrådens avgjørelse sier at "Når en organisasjon med åpne øyne innretter seg i strid med gjeldende regelverk, er det helt naturlig at det får konsekvenser".
Ministeren sier at hun tror på toleranse, og at intoleranse bekjempes best med dialog. Kanskje hun i første omgang skulle forsøke å selge det budskapet inn i eget parti og eget kollegium?
(Sendt Vårt Land torsdag 19. februar 2009)
At reaksjonene ble så sterke denne gang, skyldes ikke minst at Fordelingsutvalget "picked the wrong guy". Få, om noen, nyter en slik allmenn respekt som Frelsesarmeen. Utallige forsøk på å frakjenne bevegelsen all ære og troverdighet fordi man i én bestemt sak ikke har latt seg brøle på plass i den politiske korrekthets tvangstrøye har ikke ført fram. Sånn sett var det en strategisk bommert av Fordelingsutvalget å gå løs på Frelsesarmeen. Men nettopp fordi denne avgjørelsen fikk så stor oppmerksomhet, ble det også satt fokus på det som saken egentlig handler om: At det må være lov å stå for noe i dette landet, og at man ikke skal straffes økonomisk for meninger.
Statsrådens begrunnelse for å ta anken til følge er da også påfallende lite prinsipiell, slik den ble referert i media rett etter at den var gjort kjent. Hun måtte ta den sedvanlige, retoriske pliktøvelsen om at hun er uenig i praksisen som Frelsesarmeens Barn og Unge har om at man ikke skal få være soldat og samtidig leve i et homofilt samliv, og at hun forstår at mange opplever det som krenkende, "men jeg har også forståelse for religionsfriheten". Du verden! Den som blir beroliget av dette, må være lett å berolige. Forståelsen for religionsfriheten har da heller ikke vært større enn at dette var "en vanskelig beslutning", ifølge statsråden.
Når hun på den samme pressekonferansen gir beskjed om at retningslinjene som Fordelingsutvalget forholdt seg til skal "klargjøres", er heller ikke uten videre beroligende. Det finnes en rekke eksempler på at man i de rødgrønne miljøene ikke er direkte fremmed for å straffe økonomisk meninger man ikke liker eller ikke deler. Det viser blant annet lederen i "Homofile og lesbiske sosialdemokrater", som i en kommentar til statsrådens avgjørelse sier at "Når en organisasjon med åpne øyne innretter seg i strid med gjeldende regelverk, er det helt naturlig at det får konsekvenser".
Ministeren sier at hun tror på toleranse, og at intoleranse bekjempes best med dialog. Kanskje hun i første omgang skulle forsøke å selge det budskapet inn i eget parti og eget kollegium?
(Sendt Vårt Land torsdag 19. februar 2009)
torsdag 12. februar 2009
SUTRETE HANDELSNÆRING
Det finnes ikke noe mer forutsigbart enn den sutringen som kommer fra handelsnæringen hver gang det kommer reguleringer i tilgangen av varer som er pålagt med restriksjoner. I forbindelse med at det er lagt fram et forslag til ny tobakkslov, ser vi denne mekanismen utfolde seg nok en gang.
Det nye lovforslaget vil innebære at det vil være forbudt for utsalgsstedene å ha tobakksvarer synlig i hyllene. Direktør i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Thomas Angell, kjører like godt fram hele registeret av argumenter med det samme: Han er "opprørt", det er "meningsløst", og det vil ikke ha noen effekt, om man skal tro det han sier til NRK Østfold.
Blir loven vedtatt, vil det innebære at butikker, kiosker og bensinstasjoner må gjøre ombygginger av sine lokaler for " flere titalls tusen kroner". Det er dette som opprører handelsnæringen og dens talsmann Thomas Angell: "Jeg har ingen tro på at dette får folk til å røyke mindre. Butikkeiere må gjennom en stor omstilingsprosess for å skjule tobakken, mens røykingen kommer til å pågå som før," sier han, og sparer ikke på dramatikken: Alle tobakksvarer og alt røykeutstyr må heretter oppbevares skjult i utsalgsstedene. Produktene må kun hentes fram i etterspurt antall ved hvert enkelt kjøp. Det samme gjelder automatkort.
Bare i Østfold må 534 butikker, kiosker og bensinstasjoner nå bygge om. For en butikk av gjennomsnittlig størrelse, vil kostnadene til omlegging være på rundt 30 000 kroner. For Østfold under ett vil kostnadene kunne bli på rundt 16 millioner kroner – alt ifølge HSH og Thomas Angell, som for godt mål slenger på med både økt ledighet og økt grensehandel for å vise alvoret i situasjonen. Hele forslaget oppfatter han ellers som et "kostbart eksperiment", om man skal tro NRK Østfold sine nettsider.
Hvis noen synes det er noe kjent ved denne jeremiaden, er det fordi man har hørt den før. Da røykeloven ble vedtatt for drøyt fem år siden var det ikke ende på hva slags konkursras man så for seg både i utelivsbransjen og handelsnæringen på grunn av dette idiotiske forslaget som Dagfinn Høybråten på ren inmarihet fikk Stortinget til å vedta. Og noen effekt ville denne loven selvsagt ikke få. "Røykingen kommer til å pågå som før", het det også den gang.
Den historiske empiri er annerledes, for å si det enkelt. Det er blitt et mye større fokus på de uheldige virkningene ved tobakksrøyking, problemene knyttet til passiv røyking er blitt færre, en lang rekke mennesker har fått bedre livskvalitet. Det er mulig at noen av Angells medlemsbedrifter isolert sett har tapt på dette. Det bør han og næringen kunne leve med. Det er både tverrpolitisk og tverrfaglig enighet om at det er et mål i seg selv å redusere forbruket av tobakk. Det må nødvendigvis innebære at også omsetningen av tobakk går ned. Da er tilgjengelighet et viktig virkemiddel.
I et folkehelseperspektiv er dette et såpass viktig arbeid at nye tiltak fortjener en bedre og mer seriøs respons enn sutring fra handelsnæringen.
Nils-Petter Enstad
Askim
(Sendt Østfold-mediene 12. februar 2009)
Det nye lovforslaget vil innebære at det vil være forbudt for utsalgsstedene å ha tobakksvarer synlig i hyllene. Direktør i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Thomas Angell, kjører like godt fram hele registeret av argumenter med det samme: Han er "opprørt", det er "meningsløst", og det vil ikke ha noen effekt, om man skal tro det han sier til NRK Østfold.
Blir loven vedtatt, vil det innebære at butikker, kiosker og bensinstasjoner må gjøre ombygginger av sine lokaler for " flere titalls tusen kroner". Det er dette som opprører handelsnæringen og dens talsmann Thomas Angell: "Jeg har ingen tro på at dette får folk til å røyke mindre. Butikkeiere må gjennom en stor omstilingsprosess for å skjule tobakken, mens røykingen kommer til å pågå som før," sier han, og sparer ikke på dramatikken: Alle tobakksvarer og alt røykeutstyr må heretter oppbevares skjult i utsalgsstedene. Produktene må kun hentes fram i etterspurt antall ved hvert enkelt kjøp. Det samme gjelder automatkort.
Bare i Østfold må 534 butikker, kiosker og bensinstasjoner nå bygge om. For en butikk av gjennomsnittlig størrelse, vil kostnadene til omlegging være på rundt 30 000 kroner. For Østfold under ett vil kostnadene kunne bli på rundt 16 millioner kroner – alt ifølge HSH og Thomas Angell, som for godt mål slenger på med både økt ledighet og økt grensehandel for å vise alvoret i situasjonen. Hele forslaget oppfatter han ellers som et "kostbart eksperiment", om man skal tro NRK Østfold sine nettsider.
Hvis noen synes det er noe kjent ved denne jeremiaden, er det fordi man har hørt den før. Da røykeloven ble vedtatt for drøyt fem år siden var det ikke ende på hva slags konkursras man så for seg både i utelivsbransjen og handelsnæringen på grunn av dette idiotiske forslaget som Dagfinn Høybråten på ren inmarihet fikk Stortinget til å vedta. Og noen effekt ville denne loven selvsagt ikke få. "Røykingen kommer til å pågå som før", het det også den gang.
Den historiske empiri er annerledes, for å si det enkelt. Det er blitt et mye større fokus på de uheldige virkningene ved tobakksrøyking, problemene knyttet til passiv røyking er blitt færre, en lang rekke mennesker har fått bedre livskvalitet. Det er mulig at noen av Angells medlemsbedrifter isolert sett har tapt på dette. Det bør han og næringen kunne leve med. Det er både tverrpolitisk og tverrfaglig enighet om at det er et mål i seg selv å redusere forbruket av tobakk. Det må nødvendigvis innebære at også omsetningen av tobakk går ned. Da er tilgjengelighet et viktig virkemiddel.
I et folkehelseperspektiv er dette et såpass viktig arbeid at nye tiltak fortjener en bedre og mer seriøs respons enn sutring fra handelsnæringen.
Nils-Petter Enstad
Askim
(Sendt Østfold-mediene 12. februar 2009)
onsdag 10. desember 2008
KRISTEN SKJØNNLITTERATUR PÅ NORSK?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Den kristne romanen selger fremdeles godt, men er ikke skrevet av norske forfattere, kan man lese i Aftenposten søndag 9. november. Den assisterende butikksjefen i Bok & Media etterlyser norske forfattere som kan/vil skrive kristen skjønnlitteratur. I mellomtiden er det publikummet som ønsker seg slike romaner, henvist til oversatte bøker, de fleste av dem av amerikanske forfattere.
Forlagssjef Asle Dingstad er på sin side usikker på om man skal ønske den norske, kristne romanen noe nytt liv. Han mener en kristen roman framfor alt må ha litterære kvaliteter. Jeg skal så visst ikke motsi ham på det, men melder likevel en motforestilling: Er de litterære kvalitetene ved de oversatte, amerikanske romanene som preger de kristne, skjønnlitterære utgivelsene i Norge så veldig imponerende? Denne motforestillingen rammer ikke først og fremst Asle Dingstad, for han gir ut forholdsvis lite skjønnlitteratur på det forlagshuset han leder, det være seg norsk eller oversatt, men den slår desto tyngre inn overfor de to største, kristne forlagene her i landet, nemlig Hermon og Lunde. Og de bruker den samme begrunnelsen: De får ikke inn gode nok manuskripter.
På hjemmesiden til Lunde Forlag teller jeg 55 titler som forlaget selv beskriver som skjønnlitterære. Her en to norske forfattere registrert med én tittel hver, i tillegg en én forfatter registrert med en romanserie på i alt åtte titler. Av 55 skjønnlitterære titler er det altså 45 som er oversatt, noen fra dansk eller svensk, men de fleste fra engelsk ("amerikansk").
På hjemmesidene til Hermon forlag er det listet opp 30 titler i kategorien "romaner" – én av disse er skrevet av en norsk forfatter.
Det er vanskelig å se noen annen årsak til at de kristne forlagene legger terskelen for å gi ut kristne romaner av norske forfattere så mye høyere enn for å gi ut oversatte bøker, er at det er langt billigere å produsere oversatte bøker enn å gi ut originalmanuskripter. Dette er i og for seg en ærlig sak, men da bør man også være tydelig på at det er slik det henger sammen. Med den retorikken som nå gjerne brukes, skapes det inntrykk av at det ikke finnes kristne forfattere som skriver romaner som holder litterære mål.
Jeg er klar over at dette er en litt overforenklet beskrivelse, for det gis jo ut "kristne" romaner, skrevet av kristne forfattere, også på de profane forlagene. Levi Henriksen kan være ett navn å nevne i forbifarten. Og man har da eksempler fra norsk litteraturhistorie på at kristne forlag førte fremragende forfattere inn i den norske bokheimen. Alfred Hauges forfatterskap på Ansgar, der han debuterte i 1941 med "Septemberfrost", er eksempel på dette.
Her kunne man ellers fort vikle seg inn i en sjangerdebatt om hva en kristen roman er. Mange ser nok da for seg den typen fortellinger som forfattere som Lars Rustbøle, Per Hilleren og J.F. Løvgren nærmest serieproduserte helt fram til 1970-tallet. Dette var som regel lite annet enn forkynnelse i fortellingens form. Om noen skulle tro det: Jeg har ikke noe stort ønske om at norske forfattere skal gå inn i den tradisjonen igjen. Og samtidig må det være lov å mene at svært mange av de oversatte romanene på de kristne forlagene ligger nettopp denne tradisjonen svært nær.
Lunde Forlag tok et spennende initiativ for noen år siden, og utlyste en konkurranse om den beste, kristne roman. Romanen som vant, hadde lagt handlingen til Roma på Neros tid. Kanskje kunne det neste tema for en romankonkurranse være en kristen samtidsroman?
Publisert i Vårt Land 19. november 2008
Forfatter
Den kristne romanen selger fremdeles godt, men er ikke skrevet av norske forfattere, kan man lese i Aftenposten søndag 9. november. Den assisterende butikksjefen i Bok & Media etterlyser norske forfattere som kan/vil skrive kristen skjønnlitteratur. I mellomtiden er det publikummet som ønsker seg slike romaner, henvist til oversatte bøker, de fleste av dem av amerikanske forfattere.
Forlagssjef Asle Dingstad er på sin side usikker på om man skal ønske den norske, kristne romanen noe nytt liv. Han mener en kristen roman framfor alt må ha litterære kvaliteter. Jeg skal så visst ikke motsi ham på det, men melder likevel en motforestilling: Er de litterære kvalitetene ved de oversatte, amerikanske romanene som preger de kristne, skjønnlitterære utgivelsene i Norge så veldig imponerende? Denne motforestillingen rammer ikke først og fremst Asle Dingstad, for han gir ut forholdsvis lite skjønnlitteratur på det forlagshuset han leder, det være seg norsk eller oversatt, men den slår desto tyngre inn overfor de to største, kristne forlagene her i landet, nemlig Hermon og Lunde. Og de bruker den samme begrunnelsen: De får ikke inn gode nok manuskripter.
På hjemmesiden til Lunde Forlag teller jeg 55 titler som forlaget selv beskriver som skjønnlitterære. Her en to norske forfattere registrert med én tittel hver, i tillegg en én forfatter registrert med en romanserie på i alt åtte titler. Av 55 skjønnlitterære titler er det altså 45 som er oversatt, noen fra dansk eller svensk, men de fleste fra engelsk ("amerikansk").
På hjemmesidene til Hermon forlag er det listet opp 30 titler i kategorien "romaner" – én av disse er skrevet av en norsk forfatter.
Det er vanskelig å se noen annen årsak til at de kristne forlagene legger terskelen for å gi ut kristne romaner av norske forfattere så mye høyere enn for å gi ut oversatte bøker, er at det er langt billigere å produsere oversatte bøker enn å gi ut originalmanuskripter. Dette er i og for seg en ærlig sak, men da bør man også være tydelig på at det er slik det henger sammen. Med den retorikken som nå gjerne brukes, skapes det inntrykk av at det ikke finnes kristne forfattere som skriver romaner som holder litterære mål.
Jeg er klar over at dette er en litt overforenklet beskrivelse, for det gis jo ut "kristne" romaner, skrevet av kristne forfattere, også på de profane forlagene. Levi Henriksen kan være ett navn å nevne i forbifarten. Og man har da eksempler fra norsk litteraturhistorie på at kristne forlag førte fremragende forfattere inn i den norske bokheimen. Alfred Hauges forfatterskap på Ansgar, der han debuterte i 1941 med "Septemberfrost", er eksempel på dette.
Her kunne man ellers fort vikle seg inn i en sjangerdebatt om hva en kristen roman er. Mange ser nok da for seg den typen fortellinger som forfattere som Lars Rustbøle, Per Hilleren og J.F. Løvgren nærmest serieproduserte helt fram til 1970-tallet. Dette var som regel lite annet enn forkynnelse i fortellingens form. Om noen skulle tro det: Jeg har ikke noe stort ønske om at norske forfattere skal gå inn i den tradisjonen igjen. Og samtidig må det være lov å mene at svært mange av de oversatte romanene på de kristne forlagene ligger nettopp denne tradisjonen svært nær.
Lunde Forlag tok et spennende initiativ for noen år siden, og utlyste en konkurranse om den beste, kristne roman. Romanen som vant, hadde lagt handlingen til Roma på Neros tid. Kanskje kunne det neste tema for en romankonkurranse være en kristen samtidsroman?
Publisert i Vårt Land 19. november 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)