PASTOR OG POLITIKK

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pastor Sten Sørensen gjør seg noen refleksjoner i spalten "I fokus" i DagenMagazinet torsdag 6. august rundt temaet pastorer og partipolitikk. Jeg kjenner meg igjen i mye av argumentasjonen hans rundt det problematiske i at en pastor står som medlem av et politisk parti, eller er engasjert i partipolitiske verv, det være seg organisatorisk eller som folkevalgt. Det er en argumentasjon som er svært lik den jeg selv ble opplært i - og sto for - som offiser i Frelsesarmeen fra 1972 til 1985. Jeg forholdt meg til den samme måten å tenke på som journalist i en lokalavis noen år senere, og meldte meg ikke inn i mitt parti før etter at den perioden var avsluttet. Jeg mener fremdeles - om enn stadig mer nølende - det samme som Sten Sørensen når det gjelder pastorer og partipolitisk engasjement. Men om pastor Sørensen - i likhet med daværende kaptein Enstad - ikke melder seg inn i et parti og driver partipolitisk arbeid, blir jeg mer og mer overbevist om hvor viktig det er at kristne ledere gir noen signaler om hvem de mener står for den sunneste samfunnsutviklingen. Dette handler om lederskap.
Når Sten Sørensen skriver at det trengs kristne politikere i alle partier, er det selvfølgelig helt rett. Jeg kjenner da også mange kristne, gode brødre og søstre ("gode kamerater", for å bruke Frelsesarmé-terminologien!) som er politisk aktive i, om ikke alle, så de fleste politiske partier. Men jeg ser også hvordan mange av dem må gjøre til dels nokså halsbrekkende, logiske øvelser for å komme til rette med sin kristne tro og sitt politiske engasjement samtidig. Så, ja: Det trengs kristne politikere i alle partier. Men, nei: Jeg ser ikke hvordan dette gjenspeiler seg i partienes politikk når det gjelder program eller politiske vedtak. Senest for fire år siden gikk en kristen politiker som i dag er medlem av regjeringen svært høyt på banen og ustedte nærmest en personlig garanti for både seg selv og partiet når det gjaldt den viktigste, verdipolitiske saken i den perioden som nå er tilbakelagt. Vi har alle sett hvor lite den garantien var verd, både for vedkommende politiker selv og for partiet hennes. Også andre kristne politikere i det samme partiet sa tilsvarende ting, og forsikret at deres parti ville trekke i en annen retning enn de to partiene de ville samarbeide med. De bør i beste fall ha en vemmelig smak i munnen i dag.
Siste avsnittet i Sten Sørensens artikkel kan jeg si både ja og amen til: Les partiprogrammene! Stem ut fra fakta, og ikke følelser! Spør hvilke verdier man ønsker å fremme ved hjelp av stemmeseddelen.
Nettopp derfor savner jeg en konklusjon og - kall det gjerne et vitnesbyrd - fra en av Norges mest kjente og profilerte frikirkepastorer om hvilket parti han - som velger, kristen og leder - mener fremmer disse verdiene best.

Sendt DagenMagazinet 9. august 2009

UTSPILL PÅ TOMGANG

Det er valg på nytt storting om noen uker, og partiene bruker den tradisjonelle agurktiden i mediene til å posisjonere seg med ulike utspill og forslag. Noen av forslagene er gode og bærer i seg potensial til gode debatter og kanskje også nødvendige reformer. Men noen av dem bærer alle kjennetegn på å være produsert på tomgang. Faren med slike forslag er at de veldig lett avslører det ideologiske og politiske vakuum som også finnes i en del partier.
Fra Fremskrittspartiet er det i løpet av én uke kommet to slike forslag. Tønsberg-ordfører og nestleder Per Arne Olsen sitt "stå-opp-om-morran"-gimmick var klønete og dumt, mens "send-dem-til-Afrika"-utspillet er grovt og vulgært. Dette er Frp slik vi har kjent det i 30 år: Et parti for stigmatisering av svake grupper og for grov rasisme. For det er ikke noe annet enn rasisme når partiet foreslår at land som mottar bistand fra Norge værsågod skal fungere som lagerplass for norske utfordringer.
En god ting ved disse tomgangsforslagene er at de avslører hva slags pøbeltankegang som kjennetegner det mest uansvarlige og populistiske av alle politiske partier i Norge.

Nils-Petter Enstad
Sendt en rekke aviser lørdag 11. juli 2009

LEX KREKAR?

Fremskrittspartiets leder lover at dersom hun kommer til makten, skal mullah Krekar interneres til den dagen det er mulig å sende ham ut av landet. Innvendingene om at dette vel strengt tatt ikke er lovlig, avfeier hun med at nye lover kan vedtas raskt.
Nå er det ikke uten grunn at det å vedta nye lover er en forholdsvis komplisert sak i en demokratisk rettsstat. Det er blant annet for å unngå den typen kvasilover som Siv Jensen går inn for, og som ikke har noen annen hensikt enn å krenke – eventuelt kvitte seg med – brysomme enkeltpersoner. En Lex Krekar vil være en slik lov.
Vi har ikke hatt tilsvarende lovarbeid her i landet siden den gang Quislings ”justisminister” Sverre Riisnæs på noen timer skaffet Terboven den ”paragraf” han forlangte for at mordet på politiinspektør Gunnar Eilifsen i august 1943 skulle ha et snev av legalitet over seg.
Bare det at tanken om en slik lovbestemmelse kastes fram, tilsynelatende i fullt alvor, forteller hva slags regime det er Siv Jensen kan tenke seg å etablere.
Nils-Petter Enstad

Frp og verdispørsmålene

Overskriften på Ulf Leirsteins innlegg i Smaalenene Avis torsdag 28. mai er ”Svar til Nils-Petter Enstad”. I virkeligheten handler innlegget stort sett om Nils-Petter Enstad. Det burde jeg kanskje bli smigret over, men det fører jo ikke debatten videre. At Leirstein mener jeg burde informere leserne i en lokalavis der jeg har skrevet både debattinnlegg og andre artikler i 25 år om hvilket parti jeg tilhører, forteller meg at han har dårligere tillit til lesernes intelligens enn det jeg har. Jeg forutsetter faktisk at min politiske plassering er forholdsvis godt kjent både i Askim og i Østfold for øvrig.
Leirstein hevder at Frp ”velger å ta sin velgere på alvor”. Det er sikkert sant for en del velgeres vedkommende. Det er kanskje tilmed sant for et flertall av partiets velgere. Men det er ikke sant (min påstand er: og har aldri vært det!) når det gjelder de kristne velgerne. Det ble ettertrykkelig dokumentert på Frps landsmøte.
Jeg utfordret i mitt innlegg de kristne Frp-velgerne på tre konkrete saker, nemlig dødshjelpsvedtaket, nedtoningen av ekteskapsspørsmålet og ”nullingen” av Israelsspørsmålet. Med tanke på den svulstige retorikken en del Frp-ere har ført i dette siste spørsmålet, må det være en nedtur for de som er opptatt av dette temaet at Frp fremdeles bare har selvfølgeligheter om dette i sitt program. Jeg synes nesten det er dristig av Leirstein å anbefale velgerne å lese partienes programmer for å gjøre seg opp en mening. Rådet er klokt, isolert sett, men dersom mitt prosjekt var å sikre kristne stemmer til Frp ville jeg ikke tatt sjansen på å gi det. Da vil man fort komme til å oppdage at mens Frp bare har generelle selvfølgeligheter i sitt program når det gjelder Israel og Midtøsten, har KrF forholdsvis grundige drøftinger.
Jeg kan ikke se at Leirstein ga noe svar på de konkrete verdipolitiske utfordringene i mitt innlegg. Det overrasker meg ikke. Hadde jeg vært i Leirsteins posisjon ville jeg forsøkt å snakke om andre ting, jeg også.

Nils-Petter Enstad

(Publisert i Smaalenenes avis 28. mai, etter innlegg fra Leirstein i samme avis dagen før)

Hukommelsen i Senterpartiet

”Vi i Sp glemmer ikke så lett valgkampen i 2001. Bare noen få måneder før valget foretok KrF et plutselig partnerbytte. KrF brøt med Sp og kastet sentrumsalternativet på båten. Alliansen med høyrekreftene ga partiet makt.” Slik skriver Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum i Vårt Land fredag 22. mai.
Om det er hukommelsen som er nestlederens problem, eller om problemet sitter dypere, skal være usagt, men faktum står fast: I denne historiebeskrivelsen finnes det ikke ett eneste sant ord. Heller ikke setningen om at Sp ikke glemmer valgkampen i 2001 kan være sann, i og med at resten av avsnittet blir så besynderlig.
Fakta er som følger: KrF førte hele sin valgkamp i 2001 basert på sentrumsalternativet. Sentrumsalternativet ble ikke skrinlagt før dagen etter valget, og da i et møte hvor alle de tre sentrumspartiene var til stede.
Faktum er videre: Stoltenberg I-regjeringen hadde fått historiens mest massive mistillitsvotum fra velgerne til da. Den kunne i all anstendighets navn ikke bli sittende. Og siden det nå er en slik utbredt oppfatning at en regjering må et land ha, måtte noen ta ansvar.
Faktum er dessuten at Samarbeidsregjeringen, som besto av KrF, Høyre og Venstre, fikk en forholdsvis trang fødsel, men den ble til sjuende og sist forløst, og for første gang på svært lang tid fikk landet en regjering som satt en hel stortingsperiode til ende. Jeg nevner dette siden Slagsvold Vedum åpenbart lever i den vrangforestilling at dette samarbeidet var avtalt alt før valget.
Jeg tror overstående historieskrivning vil være langt lettere å dokumentere enn Slagsvold Vedum sin nokså private versjon av begivenhetene. At nestlederen i et parti som raser nedover på meningsmålingene er mest opptatt av å spre usannheter om andre partier, skal få stå ukommentert fra min side. Jeg er som sagt ikke sikker på at det er hukommelsen som er Senterpartiets største problem for tiden.

Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

(Publisert i Vårt Land 27. mai 2009)

Frp toner ned verdispørsmålene

Fremskrittspartiet har hatt sitt landsmøte, og forbereder en langspurt fram mot regjeringsmakt. Som en del av disse forberedelsene, kvitter partiet seg med de sakene som kan virke belastende på velgeroppslutningen, og spisser de populistiske sakene.

I lang tid har partiet og ikke minst nestleder Per Sandberg drevet med en nokså usmakelig kappleik med særlig KrF om å være mest verdibevisst og mest "kristelig". Dette har blant annet vist seg i partiets såkalte "Israel-politikk", og enda mer i debatten om ekteskapsloven. Riktignok fikk troverdigheten i dette siste spørsmålet et stygt hakk da Per Sandberg nærmest gikk ut og auksjonerte bort Frps holdning til en eventuell omkamp om ekteskapsloven: Dersom KrF ville love å støtte hans og partiets regjeringsplaner, kunne man regne med Frp i denne saken. I motsatt fall verken kunne eller ville han love noe.
Når Israel-politikken nå er tonet ned til et minimum av selvfølgeligheter - spørsmålet om å flytte ambassaden til Jerusalem er for eksempel ikke nevnt - og ekteskapsloven heller ikke er noen viktig tema i programmet, er det naturlgvis fordi man fra Frps side ikke lenger er så opptatt av å hente stemmer fra disse miljøene. Dels regner man med at de allerede er "på plass", dels fordi disse kristne miljøene uansett har gjort tjeneste som "nyttige idioter" for å vinne oppslutning.
De kristne som etter dette landsmøtet fremdeles vil hevde at Frp er et "tryggere" parti å stemme på enn eksempelvis KrF, må ha en sans for politiske kameler som man visst ikke skal misunne dem.

Nils-Petter Enstad
(sendt diverse aviser søndag 24. mai 2009)

KRISTENT SAMLINGSPARTI

Politisk nestleder Morten Selven i Kristent Samlingsparti forsikrer i et leserinnlegg i Vårt Land 14. mai at hans parti ikke vil ha noe problem med å gå inn i en regjeringskoalisjon med Høyre og Frp. Dessuten skal de flytte Norges ambassade i Israel til Jerusalem, og i det hele tatt ordne opp i samfunnet. Det er bare en liten detalj som gjenstår: Partiet må bli representert på Stortinget.
Det er nok bare en formsak. Vi snakker tross alt om et parti som ved valget i 2005 fikk 3911 stemmer. I Akershus, for eksempel, som var ett av fylkene de stilte i, fikk de hele 250 stemmer, mens KrF, til sammenlikning, bare fikk 11 212 stemmer.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem og velger

Publisert i Vårt Land 19. mai, men litt "herpet"