Regjeringen skal ha honnør for å ha hugget den gordiske knuten over, og endret forskriften som gjorde at den 28 år gamle filippinske kvinnen Laila Navrud, som er gift med en nordmann og har et barn med ham, likevel ikke blir utvist, men får bli i Norge.
Det som ikke er like beundringsverdig er at en slik regel har fått leve sitt liv og skape sine tragedier i lang tid før man innså de meningsløse konsekvensene den har båret i sitt skjød. Særlig absurd blir det når man i det aktuelle tilfellet vet at det var ekteparet selv som tok kontakt med myndighetene for å sjekke at ting var i orden, og fikk beskjed om at det var de.
Nei, forresten; det var de visst ikke likevel. Synd for deg; om fire uker må du ut av landet.
At det måtte en argurktid og en stor facebookgruppe til før regjeringen innså det uholdbare i dette, tyder på en svært slak læringskurve hos så vel politikere som embetsverk. Det er faktisk ikke særlig beroligende.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Sendt Dagbladet lørdag 17. juli om kvelden
lørdag 17. juli 2010
onsdag 23. juni 2010
Barnet på trammen
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.
Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010
Forfatter
Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.
Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010
fredag 11. juni 2010
ØYEBLIKKETS POESI
- Fritt etter Arnulf Øverland -
Styrk kristenkorset i ditt flagg
så det kan vaie klart og rent,
og la det alltid minne om
at Frelseren er sendt.
11. juni 2010
Nils-Petter Enstad
fredag 14. mai 2010
RIS TIL EGEN BAK
Det er aldri vakkert å se på når makta ”ter seg”, og bare valser over en part som der og da fortoner seg som den svakere. Det var det den rødgrønne regjeringen gjorde i saken om de kirkelige eiendommer, og fikk stortingsflertallet med seg på dette. Til tross for at det var bebudet rettslige skritt, valgte man å sette i gang prosessen som om siste var sagt, og her var det bare å selge unna.
Nå har landets høyeste domstol talt: Dette er i strid med grunnloven! For andre gang på få måneder har den rødgrønne maktarrogansen – kanskje også dumheten? – fått sitt pass påskrevet.
I saken om rederskatten var høyesterett delt omtrent på midten; her kunne de rødgrønne forsøke å trøste seg selv med at de bare hadde litt uflaks med voteringen. I saken om de kirkelige eiendommer er flertallet så klinkende klart at regjeringen i skrivende stund ikke har hatt andre strategier enn en surmulende taushet. Det endrer ikke på faktum: Løpet er kjørt. Regjeringen har gjort et overgrep, og fått stortingsgruppene sine med på det. Særlig for Senterpartiet må Høyesteretts avgjørelse svi: Dette partiet som så gjerne vil stå som garantisten for ”folkekirken” nølte tilsynelatende ikke et øyeblikk med å gå inn for et regelrett ran av den samme kirken.
Nå må regjeringen gjøres opp. Det sier seg selv at den må regjeringen ta. Har man laget ris til egen bak, må man også tåle at det blir brukt.
Sendt diverse aviser 14. mai 2010
Nå har landets høyeste domstol talt: Dette er i strid med grunnloven! For andre gang på få måneder har den rødgrønne maktarrogansen – kanskje også dumheten? – fått sitt pass påskrevet.
I saken om rederskatten var høyesterett delt omtrent på midten; her kunne de rødgrønne forsøke å trøste seg selv med at de bare hadde litt uflaks med voteringen. I saken om de kirkelige eiendommer er flertallet så klinkende klart at regjeringen i skrivende stund ikke har hatt andre strategier enn en surmulende taushet. Det endrer ikke på faktum: Løpet er kjørt. Regjeringen har gjort et overgrep, og fått stortingsgruppene sine med på det. Særlig for Senterpartiet må Høyesteretts avgjørelse svi: Dette partiet som så gjerne vil stå som garantisten for ”folkekirken” nølte tilsynelatende ikke et øyeblikk med å gå inn for et regelrett ran av den samme kirken.
Nå må regjeringen gjøres opp. Det sier seg selv at den må regjeringen ta. Har man laget ris til egen bak, må man også tåle at det blir brukt.
Sendt diverse aviser 14. mai 2010
fredag 22. januar 2010
TOTALITÆR KULTURPOLITKKK
Det er paradoksalt at et parti som kaller seg liberalt framstår som så totalitært som Fremskrittspartiet gjør i kulturpolitikken. I forrige uke ville de ha politisk instruksjon av NRK i forhold til hva slags barneprogram kanalen skal sende, og når. Denne uka ville de gi politisk instruksjon til Kulturrådet om hvordan innkjøpsordningen for bøker skal praktiseres. I begge tilfeller var denne merkverdige styringstrangen utløst av konkrete saker, men enkeltsaker skjer jo ikke i et politisk vakuum. De skaper presedens.
Nå er det ikke uvanlig at Frp-politikere kaster fram forslag som de ikke forstår rekkevidden av, og det er ikke bare på det kulturpolitiske området at dette skjer. Og en slik tilsynelatende uvitenhet om konsekvensene av de utspillene man lanserer gjør denne praksisen enda mer betenkelig. For man vil jo ikke ha på seg at man ”instruerer” noen, det være seg NRK eller Kulturrådet. Sånn sett var partiets håndtering av reaksjonene på utspillet om å nekte Kulturrådet, ikke bare å kjøpe inn kulturminister Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland, men også å vurdere den med tanke på innkjøp, interessante å observere.
Det var partileder Siv Jensen som frontet ”saken” i Dagbladet, men det var kulturpolitisk talsmann Ib Thomsen som måtte gå lysløypa fra studio til studio for å forsvare utspillet. Det ble pinligere og pinligere for hver gang, og Thomsen måtte ty til en stadig mer patetisk argumentasjon: Har ikke en statsråd nok å gjøre siden hun kan skrive bok i tillegg? Og hva gjør hun med forfatterinntektene av boka? Og egentlig ville han jo bare hjelpe Kulturrådet: Man skulle ikke se bort fra at man der ville føle seg presset til å kjøpe inn en bok skrevet av kulturministeren; sin egen oppdragsgiver.
For å si det slik: Det er interessant at det nettopp er i Fremskrittspartiet man regner med at det går an å bestille politiske beslutninger på det kulturelle området.
Jeg vet ikke om Anniken Huitfeldt har skrevet en god eller en dårlig bok om Gro Harlem Brundtland. Slik innholdet er blitt referert, kan det like gjerne være snakk om en hagiografi som en biografi, og anmeldelsene har vært lunkne. Alt det får være som det vil. Både kvalitet og relevans er blant de kriteriene Kulturrådet bruker når de vurderer en bok for innkjøpsordningen. Man må gjerne være uenig i de konklusjonene et slikt organ kommer fram til, men det er rådets eget ansvar. Den tid er forbi da det var naturlig å tenke seg at redaksjoner og andre kulturelle arenaer skulle ta politisk instruksjon. Man så tilløp til slik tenking i Halden for en tid siden, og det ble effektivt stanset. Men i Fremskrittspartiet lever dette tankegodset åpenbart friskt videre.
Sendt flere aviser 21. januar 2010
Nå er det ikke uvanlig at Frp-politikere kaster fram forslag som de ikke forstår rekkevidden av, og det er ikke bare på det kulturpolitiske området at dette skjer. Og en slik tilsynelatende uvitenhet om konsekvensene av de utspillene man lanserer gjør denne praksisen enda mer betenkelig. For man vil jo ikke ha på seg at man ”instruerer” noen, det være seg NRK eller Kulturrådet. Sånn sett var partiets håndtering av reaksjonene på utspillet om å nekte Kulturrådet, ikke bare å kjøpe inn kulturminister Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland, men også å vurdere den med tanke på innkjøp, interessante å observere.
Det var partileder Siv Jensen som frontet ”saken” i Dagbladet, men det var kulturpolitisk talsmann Ib Thomsen som måtte gå lysløypa fra studio til studio for å forsvare utspillet. Det ble pinligere og pinligere for hver gang, og Thomsen måtte ty til en stadig mer patetisk argumentasjon: Har ikke en statsråd nok å gjøre siden hun kan skrive bok i tillegg? Og hva gjør hun med forfatterinntektene av boka? Og egentlig ville han jo bare hjelpe Kulturrådet: Man skulle ikke se bort fra at man der ville føle seg presset til å kjøpe inn en bok skrevet av kulturministeren; sin egen oppdragsgiver.
For å si det slik: Det er interessant at det nettopp er i Fremskrittspartiet man regner med at det går an å bestille politiske beslutninger på det kulturelle området.
Jeg vet ikke om Anniken Huitfeldt har skrevet en god eller en dårlig bok om Gro Harlem Brundtland. Slik innholdet er blitt referert, kan det like gjerne være snakk om en hagiografi som en biografi, og anmeldelsene har vært lunkne. Alt det får være som det vil. Både kvalitet og relevans er blant de kriteriene Kulturrådet bruker når de vurderer en bok for innkjøpsordningen. Man må gjerne være uenig i de konklusjonene et slikt organ kommer fram til, men det er rådets eget ansvar. Den tid er forbi da det var naturlig å tenke seg at redaksjoner og andre kulturelle arenaer skulle ta politisk instruksjon. Man så tilløp til slik tenking i Halden for en tid siden, og det ble effektivt stanset. Men i Fremskrittspartiet lever dette tankegodset åpenbart friskt videre.
Sendt flere aviser 21. januar 2010
torsdag 31. desember 2009
STANS TRAKASSERINGEN AV VANUNU
Av Nils-Petter Enstad
Trakasseringen av den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu fortsetter med uforminsket styrke. Det foreløpig siste er at han er blitt arrestert for å ha brutt betingelsene for at han ble løslatt for noen år siden, etter å ha sittet 18 år i et strengt fengselsregime. Betingelsene var – og er – at han ikke forlater Israel og at han ikke kontakter utlendinger.
Ingen enkeltsak kaster så lange skygger over Israel som en såkalt rettsstat som denne. Man kan mene hva man vil om rettsprosessen mot ham etter at han hadde avslørt at Israel var i ferd med å lage atomvåpen, men etter å ha sonet en streng dom under ekstreme vilkår, ble han satt fri. I et hvert samfunn med et snev av troverdighet som rettsstat, er man da ferdig med saken. Ikke slik med Vanunu og Israel. Det er bare Burma som kommer opp med noe tilsvarende i moderne tid.
Begrunnelsen for denne fortsatte trakasseringen av en av moderne tids mest framtredende varslere, er ”hensynet til rikets sikkerhet”. En slik begrunnelse er en fornærmelse mot verdensopinionens intelligens. Vanunu har ikke hatt tilgang til noen hemmelige informasjoner på 25 år. Det han måtte ha hatt av slike kunnskaper den gang er pensum på grunnfag i dag.
Det vil for alltid ligge som en skamplett på Kjell Magne Bondeviks regjeringstid at han ikke sørget for å invitere Vanunu til Norge, og sikre ham opphold her. Jens Stoltenberg har ennå mulighet til å rette opp den skammen som også hviler over hans regime i denne saken. Sist spørsmålet var oppe, brukte daværende integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen nokså tynne, formalistiske argumenter for å nekte å gi ham asyl. Nå må dette ta slutt. Israelske myndigheter må slutte å herse med en mann som for lengst har sonet sin dom, og norske myndigheter må gi Vanunu mulighet til å leve i trygghet og sikkerhet i en demokratisk rettsstat.
Publisert i Dagbladet 31.12.2009
lørdag 21. november 2009
POLITISKE APESTREKER
Nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, har stilt sitt parti i forlegenhet med et innlegg han skal ha lagt inn på kronprinsparets hjemmeside. Som en kommentar til parets besøk til Afrika, kommer Frp-nestlederen med følgende melding: «Prøv å besøke Østen istedenfor Afrika. Derfra kommer det bare halvaper.»
I Madsens parti vrir man seg både lokalt og sentralt. Han kan regne med en viss refs for sin umusikalske kommentar. Men denne indignasjonen fra partiets vegne endrer ikke på det faktum at ingen har bidratt så mye til å legitimere denne typen holdninger og ytringer i det politiske rom som nettopp Frp i alminnelighet og Carl I. Hagen i særdeleshet. Det var først etter at partiet og den mangeårige lederen hadde klart å bygge seg et solid, brunt grunnfjell at man begynte å ”ta avstand” fra slike ytringer. Men fra tid til annen bryter stanken fra denne kloakken fram.
Madsens innlegg ble raskt fjernet fra kronprinsparets nettside, men noen hadde rukket å lese det, og dermed var (ape)katten ute av sekken.
- Vi mener innlegget tenderte mot å ha et rasistisk innhold, derfor fjernet vi det, sier kommunikasjonssjef ved Slottet, Marianne Hagen i et langt mer diplomatisk ordelag enn det saken fortjener. At skribenten selv, nestleder i Moss Frp, er uenig i dette, er vel av de små overraskelser. Innlegget er ikke rasistisk, hevder han. ”Men vi setter alle lista forskjellige steder, så jeg får vel legge den litt høyere framover”. I et øyeblikks klarlys legger han dessuten til: - Det var kanskje ikke så lurt å legge kommentaren akkurat der.
Det har trolig liten hensikt å føre noen semantisk debatt med Roger Madsen om hva som er rasisme, men la det likevel være helt klart: Å kalle andre menneskegrupper for ”halvaper” går rett i den tradisjonen som et visst mellomeuropeisk regime etablerte i mellomkrigstiden, der eksempelvis jødene, som gruppe, ble beskrevet som ”rotter”, som ”lus” og som ”parasitter”. Det er denne ideologiske arven nestlederen i Moss Frp forsøker å bagatellisere ved å vrøvle om hvor lista skal legges. At han ikke har forstått alvoret i det han skriver, dokumenterer han når han sier at det kanskje ikke ”så lurt å legge kommentaren akkurat der”. Problemet er ikke hvor kommentaren ble lagt, men at den i det hele tatt ble formulert. Enkelte ting er av en slik beskaffenhet at de ikke bare bør være usagt, men utenkt.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Østfold-avisene og enkelte andre
I Madsens parti vrir man seg både lokalt og sentralt. Han kan regne med en viss refs for sin umusikalske kommentar. Men denne indignasjonen fra partiets vegne endrer ikke på det faktum at ingen har bidratt så mye til å legitimere denne typen holdninger og ytringer i det politiske rom som nettopp Frp i alminnelighet og Carl I. Hagen i særdeleshet. Det var først etter at partiet og den mangeårige lederen hadde klart å bygge seg et solid, brunt grunnfjell at man begynte å ”ta avstand” fra slike ytringer. Men fra tid til annen bryter stanken fra denne kloakken fram.
Madsens innlegg ble raskt fjernet fra kronprinsparets nettside, men noen hadde rukket å lese det, og dermed var (ape)katten ute av sekken.
- Vi mener innlegget tenderte mot å ha et rasistisk innhold, derfor fjernet vi det, sier kommunikasjonssjef ved Slottet, Marianne Hagen i et langt mer diplomatisk ordelag enn det saken fortjener. At skribenten selv, nestleder i Moss Frp, er uenig i dette, er vel av de små overraskelser. Innlegget er ikke rasistisk, hevder han. ”Men vi setter alle lista forskjellige steder, så jeg får vel legge den litt høyere framover”. I et øyeblikks klarlys legger han dessuten til: - Det var kanskje ikke så lurt å legge kommentaren akkurat der.
Det har trolig liten hensikt å føre noen semantisk debatt med Roger Madsen om hva som er rasisme, men la det likevel være helt klart: Å kalle andre menneskegrupper for ”halvaper” går rett i den tradisjonen som et visst mellomeuropeisk regime etablerte i mellomkrigstiden, der eksempelvis jødene, som gruppe, ble beskrevet som ”rotter”, som ”lus” og som ”parasitter”. Det er denne ideologiske arven nestlederen i Moss Frp forsøker å bagatellisere ved å vrøvle om hvor lista skal legges. At han ikke har forstått alvoret i det han skriver, dokumenterer han når han sier at det kanskje ikke ”så lurt å legge kommentaren akkurat der”. Problemet er ikke hvor kommentaren ble lagt, men at den i det hele tatt ble formulert. Enkelte ting er av en slik beskaffenhet at de ikke bare bør være usagt, men utenkt.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Østfold-avisene og enkelte andre
Abonner på:
Innlegg (Atom)