Samme dag som en av hovedsakene i media er KrF høyttenking rundt et eventuelt linjeskifte i forhold til Fremskrittspartiet, er sistnevntes ”innvandringspolitiske talsmann” Per Willy Amundsen ute i velkjent, krakilsk stil: Politiet skal bare gi blaffen i respekten for kirkerommet. De skal bare trampe inn og hente en familie som har søkt kirkeasyl i Rognan.
Alle som lurer på hvorfor en del av oss har store problemer med tanken på å samarbeide med Frp, bør lytte til hva ikke minst Per Willy Amundsen får seg til å si. Det er uten unntak bøllete, respektløst og på grensen til det rasistiske.
Samme dag renner Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen over at bekymring på vegne av KrF. ”Hva kan Høyre og Frp tilby KrF i bistandspolitikken og alkoholpolitikken?” er ett av hennes retoriske spørsmål.
Omsorgen hadde hatt vesentlig større troverdighet om hun hadde spurt – eller enda bedre: svart på – hva Arbeiderpartiet vil kunne tilby KrF når det gjelder frivillighetspolitikken, familiepolitikken eller ruspolitikken. Den rødgrønne regjeringen har som kjent ført en politikk som har bidratt til at en lang rekke behandlingsplasser for rusmisbrukere er blitt nedlagt – til tross for stort underskudd på nettopp slike plasser. De av oss som har sittet som kommunepolitikere vet at postulatet om at det skal eksistere så stor avstand mellom Ap og Frp i alkoholpolitikken ikke bare er en myte, men ren løgn.
Disse eksemplene viser hva slags dilemma KrF befinner seg i når det gjelder valg av politiske samarbeidspartnere. Den historiske erfaring KrF har gjort, har vist at det alltid var i samarbeid rundt sentrum og til høyre for sentrum at KrF oppnådde politiske resultater. Ønsker Helga Pedersen å endre på dette, må hun ha mer å fare med enn svulstig seminarretorikk.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Publisert i Vårt Land mandag 20. september 2010
onsdag 22. september 2010
onsdag 15. september 2010
APOKALYPSENS BARN
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: ”Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.” ”Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml”, svarte hun.
Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var ”apokalypsens barn” mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge ”drop outs” og ”hippies” ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og ”sjølproletariserte” seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman ”Uår. Aftenlandet” og ”Uår. Sweetwater” (1974 og 1976) er en slik apokalyptisk fortelling, om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økoløgisk apokalypse. Torgrim Eggens roman av året, ”Jern”, er også en apokalyptisk fortelling om noen – skal vi kalle dem ”siste dagers hellige”? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og ”Folkets Tempel” er ett slikt eksempel. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg pleide det å stå ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Og det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde, både den gang og de valgene jeg har gjort siden. Jesus har ikke kommet igjen – ikke ennå. Bomben har ikke falt – ikke ennå. Økosystemet har ikke brutt sammen – ikke ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved, og irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
(Sendt Fædrelandsvennen 12. september 2010)
Forfatter
Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: ”Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.” ”Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml”, svarte hun.
Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var ”apokalypsens barn” mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge ”drop outs” og ”hippies” ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og ”sjølproletariserte” seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman ”Uår. Aftenlandet” og ”Uår. Sweetwater” (1974 og 1976) er en slik apokalyptisk fortelling, om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økoløgisk apokalypse. Torgrim Eggens roman av året, ”Jern”, er også en apokalyptisk fortelling om noen – skal vi kalle dem ”siste dagers hellige”? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og ”Folkets Tempel” er ett slikt eksempel. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg pleide det å stå ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Og det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde, både den gang og de valgene jeg har gjort siden. Jesus har ikke kommet igjen – ikke ennå. Bomben har ikke falt – ikke ennå. Økosystemet har ikke brutt sammen – ikke ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved, og irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
(Sendt Fædrelandsvennen 12. september 2010)
fredag 3. september 2010
Når Siv sliter
Fremskrittspartiet sliter på meningsmålingene om dagen. Partiet er ikke så interessant, verken for media eller publikum. Da vet vi hva som skjer. Først sender man en backbencher – i dette tilfellet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde – ut i krigen med en reprise på partiets gamle glansnummer av fremmedfrykt og rasisme. Deretter rykker partilederen ut i sin sedvanlige offerrolle der hun for det første er indignert over Tybring-Gjeddes kronikk er blitt kritisert, og dernest forlanger et ”klart svar” fra – i dette tilfellet – Høyre når det gjelder hva slags innvandringspolitikk luftslottprosjektet ”en flertallsregjering av Høyre og Frp” skal føre.
Som politisk debattinnslag er dette støy og kun det. Det er tre år til neste stortingsvalg. Uansett hva som skjer i Stortinget i disse årene, finnes det ikke ett eneste scenario som vil kunne føre til noen annen flertallsregjering enn den som sitter. Hva man kan se for seg av mindretallskonstallasjoner, er en annen sak. Siv får neppe plass i noen av dem heller. De siste dagenes debatt har vist det til overmål. Dertil er hun altfor opptatt av å fokusere på det man uenige om. Dette fokuset er så sterkt at man kan være fristet til å lure på om Frp egentlig er interessert i regjeringsmakt når det kommer til stykket. Det kan fort bli en gedigen blåmandag. Det er nok å minne om hva som har skjedd med det andre overbudspartiet i norsk politikk, SV, etter at de kom i regjering. Ifølge partilederen der, er det ”liddelig gøy” å sitte i regjering – men både valg og målinger viser at det blir jo ikke velgere av denne moroa.
Det kan Siv Jensen også fort komme til å erfare. Men hun finner nok noen andre å skylde på da også. Det er det som skjer når Siv sliter.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt diverse aviser 3. september 2010
lørdag 7. august 2010
IKKE GRUNNLAG FOR KARAKTERDRAP
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er ikke noe nytt i at tidligere politikere fronter andre standpunkter i sin nye tilværelse enn de gjorde tidligere. Noen husker fremdeles at Anne Enger Lahnstein hadde helt andre oppfatninger om spilleautomater da hun ble generalsekretær i Redningsselskapet enn hun hadde hatt som kulturminister.
Denne gang er det Bjarne Håkon Hansen som er i fokus med en tilsvarende sak. Som PR-rådgiver arbeider han nå for en annen konklusjon i en bestemt sak enn han – med større eller mindre entusiasme – gjorde som medlem av regjeringen. I den forbindelse har han argumentert forholdsvis sterkt for at regjeringens standpunkt ikke er spesielt klokt.
Slik hamskift krever en fleksibilitet som kanskje ikke alle føler de har like naturlige anlegg for. Men det berettiger likevel ikke det karakterdrapet som enkelte av Hansens partifeller og/eller tidligere kolleger nå prøver å utføre. Særlig har Marit Nybakk og Kristin Halvorsen vært høyrøstede her. SV-lederen mener dette viser at Bjarne Håkon Hansen ”er til salgs”. De som har fulgt hennes og partiets glideflukt i miljøpolitikken de siste årene, aner at her er det mye kompetanse på det å være til salgs.
Nå er det ikke noe suspekt i det å komme til andre konklusjoner i en sak, for eksempel etter å ha blitt konfrontert med noen av de konsekvensene et vedtak enten har ført til eller vil kunne føre til. Det finnes mye empiri på at politikeres læringskurve kan være forholdsvis slak i slike saker. Kristin Halvorsen vet like godt som alle andre at det er de private aktørene hun har å takke for at den barnehagesatsingen som hun i sin tid nærmest stilte kabinettspørsmål til seg selv på lot seg gjennomføre sånn noenlunde.
Når det er sagt: Verken saken som sådan, Bjarne Håkon Hansen som person eller den politiske debatt har vært noe særlig tjent med de siste dagers ståhei. Ikke minst har forsøkene på karakterdrap vist dette.
Publisert bl.a i Smaalenens Avis 5. august 2010
Forfatter
Det er ikke noe nytt i at tidligere politikere fronter andre standpunkter i sin nye tilværelse enn de gjorde tidligere. Noen husker fremdeles at Anne Enger Lahnstein hadde helt andre oppfatninger om spilleautomater da hun ble generalsekretær i Redningsselskapet enn hun hadde hatt som kulturminister.
Denne gang er det Bjarne Håkon Hansen som er i fokus med en tilsvarende sak. Som PR-rådgiver arbeider han nå for en annen konklusjon i en bestemt sak enn han – med større eller mindre entusiasme – gjorde som medlem av regjeringen. I den forbindelse har han argumentert forholdsvis sterkt for at regjeringens standpunkt ikke er spesielt klokt.
Slik hamskift krever en fleksibilitet som kanskje ikke alle føler de har like naturlige anlegg for. Men det berettiger likevel ikke det karakterdrapet som enkelte av Hansens partifeller og/eller tidligere kolleger nå prøver å utføre. Særlig har Marit Nybakk og Kristin Halvorsen vært høyrøstede her. SV-lederen mener dette viser at Bjarne Håkon Hansen ”er til salgs”. De som har fulgt hennes og partiets glideflukt i miljøpolitikken de siste årene, aner at her er det mye kompetanse på det å være til salgs.
Nå er det ikke noe suspekt i det å komme til andre konklusjoner i en sak, for eksempel etter å ha blitt konfrontert med noen av de konsekvensene et vedtak enten har ført til eller vil kunne føre til. Det finnes mye empiri på at politikeres læringskurve kan være forholdsvis slak i slike saker. Kristin Halvorsen vet like godt som alle andre at det er de private aktørene hun har å takke for at den barnehagesatsingen som hun i sin tid nærmest stilte kabinettspørsmål til seg selv på lot seg gjennomføre sånn noenlunde.
Når det er sagt: Verken saken som sådan, Bjarne Håkon Hansen som person eller den politiske debatt har vært noe særlig tjent med de siste dagers ståhei. Ikke minst har forsøkene på karakterdrap vist dette.
Publisert bl.a i Smaalenens Avis 5. august 2010
lørdag 17. juli 2010
Lex Laila
Regjeringen skal ha honnør for å ha hugget den gordiske knuten over, og endret forskriften som gjorde at den 28 år gamle filippinske kvinnen Laila Navrud, som er gift med en nordmann og har et barn med ham, likevel ikke blir utvist, men får bli i Norge.
Det som ikke er like beundringsverdig er at en slik regel har fått leve sitt liv og skape sine tragedier i lang tid før man innså de meningsløse konsekvensene den har båret i sitt skjød. Særlig absurd blir det når man i det aktuelle tilfellet vet at det var ekteparet selv som tok kontakt med myndighetene for å sjekke at ting var i orden, og fikk beskjed om at det var de.
Nei, forresten; det var de visst ikke likevel. Synd for deg; om fire uker må du ut av landet.
At det måtte en argurktid og en stor facebookgruppe til før regjeringen innså det uholdbare i dette, tyder på en svært slak læringskurve hos så vel politikere som embetsverk. Det er faktisk ikke særlig beroligende.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Sendt Dagbladet lørdag 17. juli om kvelden
Det som ikke er like beundringsverdig er at en slik regel har fått leve sitt liv og skape sine tragedier i lang tid før man innså de meningsløse konsekvensene den har båret i sitt skjød. Særlig absurd blir det når man i det aktuelle tilfellet vet at det var ekteparet selv som tok kontakt med myndighetene for å sjekke at ting var i orden, og fikk beskjed om at det var de.
Nei, forresten; det var de visst ikke likevel. Synd for deg; om fire uker må du ut av landet.
At det måtte en argurktid og en stor facebookgruppe til før regjeringen innså det uholdbare i dette, tyder på en svært slak læringskurve hos så vel politikere som embetsverk. Det er faktisk ikke særlig beroligende.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Sendt Dagbladet lørdag 17. juli om kvelden
onsdag 23. juni 2010
Barnet på trammen
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.
Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010
Forfatter
Han ble funnet på trammen til et barnehjem i Amsterdam – ”vaisenhuset”, som det het den gang – en gang på 1840-tallet. Det var slik mange fattige og/eller enslige mødre gjorde det den gang: De leverte barnet fra seg et sted der de regnet med at barnet ville få en oppvekst som ville være bedre enn den de selv kunne gi. Jeg vet ikke annet om barnet på trammen enn at han er min oldefar på morssiden. Men jeg vil gjerne tro at enten moren, faren eller de begge var jøder. Det var mange jøder i Amsterdam den gangen. Etterkommerne hans, ikke minst en av min mors brødre, hadde mange av de karakteristiske trekkene som man forbinder med jøder. Derfor tenker jeg at det er ikke usannsynlig at det var et lite jødebarn som ble lagt på trammen til barnehjemmet i Amsterdam. Det er jeg i så fall stolt av. De fromme kalvinistene som drev barnehjemmet fikk ham døpt, og ga ham navnet Abraham. Kanskje tenkte de sitt, de også.
Hvorfor dette gløtt inn i min egen, forholdsvis uinteressante slektssaga?
Det skyldes et kort som er sendt til helt andre enn meg; et kort der den anonyme avsender skrev så modig: ”Ta med deg jødetispa di og flytt til Hitler-land”. Den som omtales slik er en person jeg har jobbet sammen med i mange år, som jeg har vært rykende uenig med, og som jeg setter stor pris på: Tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle.
Den bisarre hilsenen til Anitas ektemann bekrefter det mange av oss har ant gjennom år: Det finnes en latent antisemittisme som ligger og putrer under overflaten i det norske folkedypet. I de senere år er denne blitt legitimert gjennom politiske utspill og kommentarer fra folk som Kåre Willoch og Kristin Halvorsen.
Et minne som ligger et par år tilbake: Kåre Willoch var invitert til såkalt ProSalong, som Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening holder regelmessig i Oslo. Det er ofte interessante samlinger, men denne ene utartet litt. Willochs foredrag var greit nok, helt til han på slutten hadde ett av sine rutinemessige utfall mot Israel. Reaksjonen i salen nærmet seg det panegyriske. Den ikke ukjente radikaler Bjørn Nilsen framførte en nærmest hulkende takk til taleren, som han hadde så sinna på så mange ganger, men nå var alt tilgitt.
Både Willoch og Halvorsen vil nok insistere på at det er forskjell på politisk kritikk av og uenighet med staten Israel og antisemittisme. I prinsippet har de rett i det. Men det er ikke slik det fungerer. Jeg er ikke enig med dem som mener at staten Israel skal være hevet over all kritikk. Jeg tror ikke at det fremste kjennetegnet på vennskap er kritikkløshet. Men jeg konstaterer at mesteparten av den ”kritikken” som framføres i det offentlige rom i Norge både i kraft av volum og substans fungerer som en institusjonell antisemittisme. Den legitimerer karakteristikker som ”jødetispe” – et uttrykk som både på etiske og sexistiske premisser først og fremst er avslørende for den som bruker dem.
Hvem var hun, kvinnen som la fra seg et lite barn på en tram i Amsterdam for 170 år siden? Kanskje var hun en jødisk ung pike som var blitt forlatt av sin kjære? Kanskje var hun en enke som allerede hadde for mange munner å mette? Kanskje var hun en mor som ville spare sitt barn for de belastningene som jødiske barn ble utsatt for også den gangen?
Barnet på trammen har gitt meg en bagasje som jeg ikke helt kjenner innholdet av, men som jeg likevel er stolt over å være betrodd.
Publisert som kronikk i DagenMagazinet 23. juni 2010
fredag 11. juni 2010
ØYEBLIKKETS POESI
- Fritt etter Arnulf Øverland -
Styrk kristenkorset i ditt flagg
så det kan vaie klart og rent,
og la det alltid minne om
at Frelseren er sendt.
11. juni 2010
Nils-Petter Enstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)