En gammel tradisjon er i ferd med å forsvinne i og med at Østfolds ungdomsskoler ikke lenger har en skolegudstjeneste som en del av julemarkeringen, melder NRK Østfold. Lederen for Human-etisk ungdom i fylket ”jubler”, og hevder – i pakt med de historieløse tradisjonene som står så sterkt i hennes organisasjon - at dette gir en mer ”inkluderende” jul i ungdomsskolene.
Spørsmålet både hun og andre bør forsøke å stille seg, når jubelen eventuelt har lagt seg litt, er hva som er så ”inkluderende” i en julefeiring som er løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag. Det kan jo ikke være ”festen”. For mange er ikke julen noen ”fest”; det er tvert om en meget tøff og krevende tid. Det kan ikke være ”gleden”; julen er tvert om høysesong for depresjoner og personlige problemer. Hva sitter man så igjen med som fellesnevner, dersom det som i tusen år har vært julens fokus her i Norge og han som har vært julens hovedperson skal defineres bort?
Er det kommerialiseringen som er så inkluderende? Kjøpepresset som ikke gjør forskjell på folk? Er det den de unge humanetikerne synes er så mye å feire? Hvorfor feirer humanetikere jul i det hele tatt?
Har lederen for human-etisk ungdom i Østfold noe svar på det? Hvis hun i det hele tatt har tenkt på den siden av saken?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
tirsdag 30. november 2010
lørdag 27. november 2010
Bulker på det rødgrønne teppet
Av Nils-Petter Enstad
Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?
Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?
fredag 5. november 2010
Pinlig kulturdebatt
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det blir fort pinlig når Fremskrittspartiet melder seg på i kulturdebatten. Det fikk man bekreftet til overmål i Dagsnytt18 på NRK mandag 1. november, der partiet var til stede i skikkelse av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde.
Debatten (”debatten”!) gjaldt boka ”Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling” av forfatteren Jan Chr. Næss. Boka, som er meldt opp for innkjøpsordningen, har en skurk ved navn Sivert Jensen. Han er leder for et politisk parti (”Skittpartiet”), som er et innvandringsfiendtlig og rasistisk parti.
Forfatteren legger ikke skjul på at det Fremskrittspartiet og partileder Siv Jensen som har stått modell for hans fortelling. Han er ikke den første som bruker aktuelle, politiske grupper eller ledere som utgangspunkt for en fortelling. Det er blitt verdenslitteratur av slikt; det er nok å nevne George Orwell og romanen ”Animal farm”.
Tybring-Gjeddes poeng (i den grad han hadde et!) var at innkjøpsordningen finansieres med ”skattebetalernes” penger. Som seansen fikk utvikle seg, argumenterte han som om det var hans personlige penger som – eventuelt – vil bli brukt til å kjøpe inn et antall eksemplarer av boka om Teodor Sterk til bibliotekene. Og han skulle han seg frabedt at hans penger ble brukt til å finansiere ”partipropaganda”. Argumentasjonen er ord for annet den samme som ble brukt av Tybring-Gjeddes parti for snart ett år siden; da var det Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland som var tema.
Nå står det igjen å se om boka om Teodor Sterk blir kjøpt inn gjennom en ordning som Frp helst vil se avviklet. Trolig vil Tybring-Gjeddes nokså tåpelige utspill snarere virke i favør av innkjøp, enn i disfavør. Ikke noe kompetent organ kan ta hans argumentasjon på alvor. Direkte patetisk ble det når han trakk fram at barna hans kunne jo komme til å lese den boka, og der ville de få se at faren deres representerer et rasistisk og innvandringsfiendtlig parti.
Den meldingen har de trolig fått fra andre allerede. Tybring-Gjedde selv har bidratt til å gi dem enda en melding: At han representerer et kulturpolitisk inkompetent parti.
tirsdag 5. oktober 2010
Exit Høybråten
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF
Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.
Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF
Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.
Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010
onsdag 22. september 2010
Alle elsker KrF....
Samme dag som en av hovedsakene i media er KrF høyttenking rundt et eventuelt linjeskifte i forhold til Fremskrittspartiet, er sistnevntes ”innvandringspolitiske talsmann” Per Willy Amundsen ute i velkjent, krakilsk stil: Politiet skal bare gi blaffen i respekten for kirkerommet. De skal bare trampe inn og hente en familie som har søkt kirkeasyl i Rognan.
Alle som lurer på hvorfor en del av oss har store problemer med tanken på å samarbeide med Frp, bør lytte til hva ikke minst Per Willy Amundsen får seg til å si. Det er uten unntak bøllete, respektløst og på grensen til det rasistiske.
Samme dag renner Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen over at bekymring på vegne av KrF. ”Hva kan Høyre og Frp tilby KrF i bistandspolitikken og alkoholpolitikken?” er ett av hennes retoriske spørsmål.
Omsorgen hadde hatt vesentlig større troverdighet om hun hadde spurt – eller enda bedre: svart på – hva Arbeiderpartiet vil kunne tilby KrF når det gjelder frivillighetspolitikken, familiepolitikken eller ruspolitikken. Den rødgrønne regjeringen har som kjent ført en politikk som har bidratt til at en lang rekke behandlingsplasser for rusmisbrukere er blitt nedlagt – til tross for stort underskudd på nettopp slike plasser. De av oss som har sittet som kommunepolitikere vet at postulatet om at det skal eksistere så stor avstand mellom Ap og Frp i alkoholpolitikken ikke bare er en myte, men ren løgn.
Disse eksemplene viser hva slags dilemma KrF befinner seg i når det gjelder valg av politiske samarbeidspartnere. Den historiske erfaring KrF har gjort, har vist at det alltid var i samarbeid rundt sentrum og til høyre for sentrum at KrF oppnådde politiske resultater. Ønsker Helga Pedersen å endre på dette, må hun ha mer å fare med enn svulstig seminarretorikk.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Publisert i Vårt Land mandag 20. september 2010
Alle som lurer på hvorfor en del av oss har store problemer med tanken på å samarbeide med Frp, bør lytte til hva ikke minst Per Willy Amundsen får seg til å si. Det er uten unntak bøllete, respektløst og på grensen til det rasistiske.
Samme dag renner Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen over at bekymring på vegne av KrF. ”Hva kan Høyre og Frp tilby KrF i bistandspolitikken og alkoholpolitikken?” er ett av hennes retoriske spørsmål.
Omsorgen hadde hatt vesentlig større troverdighet om hun hadde spurt – eller enda bedre: svart på – hva Arbeiderpartiet vil kunne tilby KrF når det gjelder frivillighetspolitikken, familiepolitikken eller ruspolitikken. Den rødgrønne regjeringen har som kjent ført en politikk som har bidratt til at en lang rekke behandlingsplasser for rusmisbrukere er blitt nedlagt – til tross for stort underskudd på nettopp slike plasser. De av oss som har sittet som kommunepolitikere vet at postulatet om at det skal eksistere så stor avstand mellom Ap og Frp i alkoholpolitikken ikke bare er en myte, men ren løgn.
Disse eksemplene viser hva slags dilemma KrF befinner seg i når det gjelder valg av politiske samarbeidspartnere. Den historiske erfaring KrF har gjort, har vist at det alltid var i samarbeid rundt sentrum og til høyre for sentrum at KrF oppnådde politiske resultater. Ønsker Helga Pedersen å endre på dette, må hun ha mer å fare med enn svulstig seminarretorikk.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Publisert i Vårt Land mandag 20. september 2010
onsdag 15. september 2010
APOKALYPSENS BARN
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: ”Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.” ”Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml”, svarte hun.
Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var ”apokalypsens barn” mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge ”drop outs” og ”hippies” ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og ”sjølproletariserte” seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman ”Uår. Aftenlandet” og ”Uår. Sweetwater” (1974 og 1976) er en slik apokalyptisk fortelling, om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økoløgisk apokalypse. Torgrim Eggens roman av året, ”Jern”, er også en apokalyptisk fortelling om noen – skal vi kalle dem ”siste dagers hellige”? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og ”Folkets Tempel” er ett slikt eksempel. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg pleide det å stå ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Og det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde, både den gang og de valgene jeg har gjort siden. Jesus har ikke kommet igjen – ikke ennå. Bomben har ikke falt – ikke ennå. Økosystemet har ikke brutt sammen – ikke ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved, og irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
(Sendt Fædrelandsvennen 12. september 2010)
Forfatter
Vi ble sittende ved siden av hverandre på et forfattermøte. Vi kjente hverandre litt fra før, og praten gikk utvungent, selv om hun var på alder med mine barn og jeg med hennes foreldre. Det ble snakket om utdannelse, og jeg nevnte at jeg var godt voksen før jeg kom i gang med den slags: ”Jeg tilhører den generasjonen kristne ungdommer som syntes vi ikke kunne bruke tid på slikt, for vi trodde at Jesus skulle komme snart igjen.” ”Slik tenkte mine foreldre også – bare at de ble med i AKP-ml”, svarte hun.
Vi som ble voksne i betydningen myndige og stemmeberettigede i årene rundt 1970 var ”apokalypsens barn” mer enn de fleste andre generasjoner. Endetidsperspektivet møtte oss uansett hvor vi snudde og vendte oss: Det religiøse, det kjernefysiske, det politiske og det miljørelaterte. Det var en tid der unge mennesker søkte radikale løsninger, enten i det religiøse eller det politiske.
Fra USA hørte man om det såkalte Jesus-vekkelsen, der unge ”drop outs” og ”hippies” ble kristne og vendte seg bort fra både narkotika og fri sex. Norge ble aldri noe California verken når det gjaldt narkotika eller Jesus, men verden var allerede såpass globalisert at signalene nådde også hit. Ett av dem var av det apokalyptiske slaget: Dette er den siste, store vekkelse før Jesus kommer igjen. Det gjorde at ikke så få kristne i min generasjon droppet tidkrevende og ambisiøse studieplaner. Nå gjaldt det å vinne flest mulig før Vårherre lukket døra for godt.
For de politiske apokalyptikerne var både resonnement og konklusjon ofte lik. Mange unge, radikale studenter avbrøt studiene og ”sjølproletariserte” seg gjennom fabrikkarbeid, sjåførjobber og liknende. Noen av dem fikk en yrkeskarriere på den måten.
Alle kulturer har sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra. Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Fra norsk litteraturhistorie kjenner vi flere eksempler. Knut Faldbakkens dobbeltroman ”Uår. Aftenlandet” og ”Uår. Sweetwater” (1974 og 1976) er en slik apokalyptisk fortelling, om et fremtidssamfunn der den tekniske utviklingen har løpt løpsk – en økoløgisk apokalypse. Torgrim Eggens roman av året, ”Jern”, er også en apokalyptisk fortelling om noen – skal vi kalle dem ”siste dagers hellige”? – som isolerer seg på et småbruk i Indre Østfold i påvente av en økologisk/teknologisk apokalypse.
De moderne apokalyptiske fortellingene handler likevel i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger har disse apokalyptiske tradisjonene gått opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Noen av dem finner vi i Snorre, i fortellingene rundt slaget på Stiklestad og kong Olav Haraldssons død. I Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” er det fortalt om et annet slikt utslag – kristne mennesker som etablert seg i isolerte kolonier, med en sterk leder som ofte fikk en slags profetstatus blant sine tilhengere. Jim Jones og ”Folkets Tempel” er ett slikt eksempel. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
For om lag 40 år siden hadde jeg min faste plass i ankomsthallen i det som da het Oslo Ø. Der sto jeg og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Hver på vår måte ville vi forberede folk på at vi levde i de siste tider.
Av en eller annen grunn valgte jeg meg etter hvert en annen arena – foran Holmenkollbanens stasjon på Majorstua. Der hadde jeg også selskap: Skrått mot meg pleide det å stå ei jente som solgte Klassekampen. Vi sto slik mange lørdager. Vi hilste nok, men snakket ikke sammen. Før en av de aller siste gangene vi møttes. Da tok jeg mot til meg, rakte henne et krigsrop og spurte om vi skulle bytte.
Og det gjorde vi.
Vi tilhørte begge en generasjon som gjorde våre valg ut fra den situasjonen vi mente forelå. Vi hadde et slags slektskap med hverandre. Retorikken var annerledes, men det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde noen valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde, både den gang og de valgene jeg har gjort siden. Jesus har ikke kommet igjen – ikke ennå. Bomben har ikke falt – ikke ennå. Økosystemet har ikke brutt sammen – ikke ennå.
I 1951 skrev Alf Prøysen ei vise om Matja Brattsveen som står ute og hogger ved, og irriterer seg over ektemannen som er så opptatt av storpolitikkens mange faresignaler at han er blitt helt handlingslammet. Hun konkluderer slik:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
(Sendt Fædrelandsvennen 12. september 2010)
fredag 3. september 2010
Når Siv sliter
Fremskrittspartiet sliter på meningsmålingene om dagen. Partiet er ikke så interessant, verken for media eller publikum. Da vet vi hva som skjer. Først sender man en backbencher – i dette tilfellet stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde – ut i krigen med en reprise på partiets gamle glansnummer av fremmedfrykt og rasisme. Deretter rykker partilederen ut i sin sedvanlige offerrolle der hun for det første er indignert over Tybring-Gjeddes kronikk er blitt kritisert, og dernest forlanger et ”klart svar” fra – i dette tilfellet – Høyre når det gjelder hva slags innvandringspolitikk luftslottprosjektet ”en flertallsregjering av Høyre og Frp” skal føre.
Som politisk debattinnslag er dette støy og kun det. Det er tre år til neste stortingsvalg. Uansett hva som skjer i Stortinget i disse årene, finnes det ikke ett eneste scenario som vil kunne føre til noen annen flertallsregjering enn den som sitter. Hva man kan se for seg av mindretallskonstallasjoner, er en annen sak. Siv får neppe plass i noen av dem heller. De siste dagenes debatt har vist det til overmål. Dertil er hun altfor opptatt av å fokusere på det man uenige om. Dette fokuset er så sterkt at man kan være fristet til å lure på om Frp egentlig er interessert i regjeringsmakt når det kommer til stykket. Det kan fort bli en gedigen blåmandag. Det er nok å minne om hva som har skjedd med det andre overbudspartiet i norsk politikk, SV, etter at de kom i regjering. Ifølge partilederen der, er det ”liddelig gøy” å sitte i regjering – men både valg og målinger viser at det blir jo ikke velgere av denne moroa.
Det kan Siv Jensen også fort komme til å erfare. Men hun finner nok noen andre å skylde på da også. Det er det som skjer når Siv sliter.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt diverse aviser 3. september 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)