Nok en gang har vi fått demonstrert at det ikke finnes noe politisk utspill er for lavt, sjofelt og lurvete til at politikere fra Fremskrittspartiet kaster seg på det og bruker det rått. Denne gang gjelder det arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, som har vært sykmeldt noen uker. Årsaken til sykmeldingen er senvirkninger av en gammel nakkeskade. Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, mener at dersom Bjurstrøm ikke er tilbake på jobb etter nyttår, må hun skiftes ut.
Utspillet kan kanskje gi oss en anelse om hvor hva det er som er Frps sanne ansikt i sosialpolitikken. Hadde et slikt krav blitt rettet mot en hvilken som helst annen syk arbeidstaker, ville det blitt bråk. Nå ser det ut til pøbelutspillet til Eriksson glipper denne gangen; han får ikke noe støtte for det noe sted. Men det er interessant at det er nettopp Frp som kommer med dette. Og de av oss som husker litt lenger enn forrige nyhetssending, husker også hvor indignerte man var i Frp da noen for et par år siden kommenterte det uheldige at en av Erikssons partifeller hadde holdt innlegg i Stortinget på tydelig, stigende fyll.
Men det er jo også ett av kjennetegnene på dette partiet: Det gjelder andre regler for Frp-politikere enn for andre politikere.
Velbekomme!
Nils-Petter Enstad
tirsdag 14. desember 2010
mandag 13. desember 2010
Det skumle Jesus-barnet
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Humanetisk Forbund fortsetter sin angstbiterske kampanje for å fjerne ethvert inntrykk av at julen er og har vært en kristen høytid i Norge og vest-Europa i mer enn tusen år. Det foreløpig siste i en lang rekke pinlige stunt er at de har utarbeidet en liste med ”nøytrale” julesanger som de anbefaler brukt ved skoleavslutninger. Dermed blir pauseinnslagene og fyllkalken gjort til hovedsak i deres markering av julen – alt i ”nøytralitetens” og ”inkluderingens” navn. Så inkluderende er man, at han og det som er kjernen i julefeiringen ikke bare blir oversett, men aktivt utestengt.
Nåja: ”Nøytralt” er tydeligvis så mangt. En av sangene de anbefaler er ”På låven sitter nissen”. Det er ikke noen ”nøytral” tekst i religionsfaglig forstand. Eller hva med ”Snømannen Kalle”? ”Det må ha vært litt trolldom i den flosshatten han fikk…”. Er det ”nøytralt”?
Lista som humanetikerne har utarbeidet viser til overmål hvor hult og falsk nøytralitetsargumentet deres er. Det handler verken om å være nøytral eller inkluderende; det handler om å stenge alt som minner om kristendom ute. Norske humanetikere er reddere for Jesus-barnet enn selv den paranoide Herodes den store var. Ikke en gang ”Så går vi rundt om en enebærbusk” klarer de å forholde seg til uten at disse refleksene slår inn. For i siste verset heter det jo ”Så gjør vi så når til kirke vi går…”.
Sendt diverse aviser tirsdag 14. desember 2010
Forfatter
Humanetisk Forbund fortsetter sin angstbiterske kampanje for å fjerne ethvert inntrykk av at julen er og har vært en kristen høytid i Norge og vest-Europa i mer enn tusen år. Det foreløpig siste i en lang rekke pinlige stunt er at de har utarbeidet en liste med ”nøytrale” julesanger som de anbefaler brukt ved skoleavslutninger. Dermed blir pauseinnslagene og fyllkalken gjort til hovedsak i deres markering av julen – alt i ”nøytralitetens” og ”inkluderingens” navn. Så inkluderende er man, at han og det som er kjernen i julefeiringen ikke bare blir oversett, men aktivt utestengt.
Nåja: ”Nøytralt” er tydeligvis så mangt. En av sangene de anbefaler er ”På låven sitter nissen”. Det er ikke noen ”nøytral” tekst i religionsfaglig forstand. Eller hva med ”Snømannen Kalle”? ”Det må ha vært litt trolldom i den flosshatten han fikk…”. Er det ”nøytralt”?
Lista som humanetikerne har utarbeidet viser til overmål hvor hult og falsk nøytralitetsargumentet deres er. Det handler verken om å være nøytral eller inkluderende; det handler om å stenge alt som minner om kristendom ute. Norske humanetikere er reddere for Jesus-barnet enn selv den paranoide Herodes den store var. Ikke en gang ”Så går vi rundt om en enebærbusk” klarer de å forholde seg til uten at disse refleksene slår inn. For i siste verset heter det jo ”Så gjør vi så når til kirke vi går…”.
Sendt diverse aviser tirsdag 14. desember 2010
mandag 6. desember 2010
BREDDE OG LOJALITET
Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonsmedarbeider i Kristelig Folkeparti
Valgerd Svarstad Haugland har kastet seg inn i debatten om KrFs veivalg framover. I den forbindelse har hun sagt at partiet ”må ha plass” Inger Lise Hansen, som de to siste årene har vært nestleder i KrF.
Den viktigste utfordringen som Inger Lise Hansen har gitt partiet handler imidlertid ikke om bredde, men om lojalitet. Det handler ikke om hennes rett til å komme med kontroversielle utspill, men om at hun notorisk har valgt arenaer og tidspunkter som rettet all oppmerksomhet mot henne, og ikke mot partiet og partiets forsøk på å komme til orde med sine politiske saker.
Svarstad Haugland holder seg heller ikke for god til å komme med et sleivspark til sin etterfølger som partileder: Hun ser ikke bort fra at forholdene internt i partiledelsen har vært slik at det har vært vanskelig for nestlederen å nå fram med sine synspunkter.
Jeg skulle likt å se den partileder – det være seg i hvilket som helst parti – som hadde godtatt en så illojal nestleder som det Inger Lise Hansen har framstått som det siste året. Som en som var ansatt i KrF gjennom hele Svarstad Hauglands lederperiode har jeg ikke minst gjort meg mine tanker om hvordan hun hadde reagert på et slikt solospill.
Når det er sagt: Jeg mener også det må ”være plass til” Inger Lise Hansen i KrF, og jeg har hatt svært liten sans for en del av de ytringer som har kommet mot henne, både at hun ”heldigvis” ikke ble valgt inn på Stortinget fra Vestfold, eller uhemmede gledesytringer over at et flertall fylkesledere ikke foreslår henne gjenvalgt som nestleder.
Publisert i Vårt Land 7. desember 2010
Tidligere informasjonsmedarbeider i Kristelig Folkeparti
Valgerd Svarstad Haugland har kastet seg inn i debatten om KrFs veivalg framover. I den forbindelse har hun sagt at partiet ”må ha plass” Inger Lise Hansen, som de to siste årene har vært nestleder i KrF.
Den viktigste utfordringen som Inger Lise Hansen har gitt partiet handler imidlertid ikke om bredde, men om lojalitet. Det handler ikke om hennes rett til å komme med kontroversielle utspill, men om at hun notorisk har valgt arenaer og tidspunkter som rettet all oppmerksomhet mot henne, og ikke mot partiet og partiets forsøk på å komme til orde med sine politiske saker.
Svarstad Haugland holder seg heller ikke for god til å komme med et sleivspark til sin etterfølger som partileder: Hun ser ikke bort fra at forholdene internt i partiledelsen har vært slik at det har vært vanskelig for nestlederen å nå fram med sine synspunkter.
Jeg skulle likt å se den partileder – det være seg i hvilket som helst parti – som hadde godtatt en så illojal nestleder som det Inger Lise Hansen har framstått som det siste året. Som en som var ansatt i KrF gjennom hele Svarstad Hauglands lederperiode har jeg ikke minst gjort meg mine tanker om hvordan hun hadde reagert på et slikt solospill.
Når det er sagt: Jeg mener også det må ”være plass til” Inger Lise Hansen i KrF, og jeg har hatt svært liten sans for en del av de ytringer som har kommet mot henne, både at hun ”heldigvis” ikke ble valgt inn på Stortinget fra Vestfold, eller uhemmede gledesytringer over at et flertall fylkesledere ikke foreslår henne gjenvalgt som nestleder.
Publisert i Vårt Land 7. desember 2010
tirsdag 30. november 2010
INKLUDERENDE JUL?
En gammel tradisjon er i ferd med å forsvinne i og med at Østfolds ungdomsskoler ikke lenger har en skolegudstjeneste som en del av julemarkeringen, melder NRK Østfold. Lederen for Human-etisk ungdom i fylket ”jubler”, og hevder – i pakt med de historieløse tradisjonene som står så sterkt i hennes organisasjon - at dette gir en mer ”inkluderende” jul i ungdomsskolene.
Spørsmålet både hun og andre bør forsøke å stille seg, når jubelen eventuelt har lagt seg litt, er hva som er så ”inkluderende” i en julefeiring som er løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag. Det kan jo ikke være ”festen”. For mange er ikke julen noen ”fest”; det er tvert om en meget tøff og krevende tid. Det kan ikke være ”gleden”; julen er tvert om høysesong for depresjoner og personlige problemer. Hva sitter man så igjen med som fellesnevner, dersom det som i tusen år har vært julens fokus her i Norge og han som har vært julens hovedperson skal defineres bort?
Er det kommerialiseringen som er så inkluderende? Kjøpepresset som ikke gjør forskjell på folk? Er det den de unge humanetikerne synes er så mye å feire? Hvorfor feirer humanetikere jul i det hele tatt?
Har lederen for human-etisk ungdom i Østfold noe svar på det? Hvis hun i det hele tatt har tenkt på den siden av saken?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Spørsmålet både hun og andre bør forsøke å stille seg, når jubelen eventuelt har lagt seg litt, er hva som er så ”inkluderende” i en julefeiring som er løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag. Det kan jo ikke være ”festen”. For mange er ikke julen noen ”fest”; det er tvert om en meget tøff og krevende tid. Det kan ikke være ”gleden”; julen er tvert om høysesong for depresjoner og personlige problemer. Hva sitter man så igjen med som fellesnevner, dersom det som i tusen år har vært julens fokus her i Norge og han som har vært julens hovedperson skal defineres bort?
Er det kommerialiseringen som er så inkluderende? Kjøpepresset som ikke gjør forskjell på folk? Er det den de unge humanetikerne synes er så mye å feire? Hvorfor feirer humanetikere jul i det hele tatt?
Har lederen for human-etisk ungdom i Østfold noe svar på det? Hvis hun i det hele tatt har tenkt på den siden av saken?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
lørdag 27. november 2010
Bulker på det rødgrønne teppet
Av Nils-Petter Enstad
Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?
Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?
fredag 5. november 2010
Pinlig kulturdebatt
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det blir fort pinlig når Fremskrittspartiet melder seg på i kulturdebatten. Det fikk man bekreftet til overmål i Dagsnytt18 på NRK mandag 1. november, der partiet var til stede i skikkelse av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde.
Debatten (”debatten”!) gjaldt boka ”Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling” av forfatteren Jan Chr. Næss. Boka, som er meldt opp for innkjøpsordningen, har en skurk ved navn Sivert Jensen. Han er leder for et politisk parti (”Skittpartiet”), som er et innvandringsfiendtlig og rasistisk parti.
Forfatteren legger ikke skjul på at det Fremskrittspartiet og partileder Siv Jensen som har stått modell for hans fortelling. Han er ikke den første som bruker aktuelle, politiske grupper eller ledere som utgangspunkt for en fortelling. Det er blitt verdenslitteratur av slikt; det er nok å nevne George Orwell og romanen ”Animal farm”.
Tybring-Gjeddes poeng (i den grad han hadde et!) var at innkjøpsordningen finansieres med ”skattebetalernes” penger. Som seansen fikk utvikle seg, argumenterte han som om det var hans personlige penger som – eventuelt – vil bli brukt til å kjøpe inn et antall eksemplarer av boka om Teodor Sterk til bibliotekene. Og han skulle han seg frabedt at hans penger ble brukt til å finansiere ”partipropaganda”. Argumentasjonen er ord for annet den samme som ble brukt av Tybring-Gjeddes parti for snart ett år siden; da var det Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland som var tema.
Nå står det igjen å se om boka om Teodor Sterk blir kjøpt inn gjennom en ordning som Frp helst vil se avviklet. Trolig vil Tybring-Gjeddes nokså tåpelige utspill snarere virke i favør av innkjøp, enn i disfavør. Ikke noe kompetent organ kan ta hans argumentasjon på alvor. Direkte patetisk ble det når han trakk fram at barna hans kunne jo komme til å lese den boka, og der ville de få se at faren deres representerer et rasistisk og innvandringsfiendtlig parti.
Den meldingen har de trolig fått fra andre allerede. Tybring-Gjedde selv har bidratt til å gi dem enda en melding: At han representerer et kulturpolitisk inkompetent parti.
tirsdag 5. oktober 2010
Exit Høybråten
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF
Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.
Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010
KrF-medlem; tidligere informasjonsmedarbeider i KrF
Dagfinn Høybråten har gitt valgkomiteen i KrF beskjed om at han ikke er lederkandidat ved landsmøtet våren 2011. Selv sier han at det er en avgjørelse han tok for to år siden. Det har han krav på å bli trodd på. Noen har konfrontert ham med en uttalelse han kom med for bare noen måneder siden, at han aktet å sitte ”lenge”. Enhver som vet litt om dynamikken i slike prosesser, vet at han på det tidspunktet ikke kunne si noe annet. En leder som åpner for spekulasjoner om sin egen vilje til å fortsette, undergraver ikke bare sin egen autoritet, men slipper også løs en ørkesløs strøm av energi på avveier, ikke ulik den man så i media de siste dagene før Høybråten meddelte valgkomiteen sin beslutning.
I intervjuer i forbindelse med sin annonserte avgang sa Høybråten at det er ”flere” kandidater til å overta etter ham. Det er et klassisk svar av typen ”answer answerless”; i realiteten er det ikke snakk om mer enn to. Det er henholdsvis Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dette fordi det er helt utenkelig at man vil velge en partileder som ikke er en del av stortingsgruppa. Det er heller ikke særlig sannsynlig at noen av de to nestlederne vil være aktuelle som partiledere.
De som måtte tro at KrFs ”problemer” er løst ved at man bytter partileder, kommer imidlertid til å bli skuffet. KrFs utfordringer er først og fremst av politisk og pedagogisk art. Det er å klare å formidle til en langt større del av velgerne at KrF har en politikk som vil gi dem en bedre hverdag. Ved valget i 1997 klarte man dette med kontantstøtten og verdidebatten. I 2001 fikk man solid drahjelp fra Arbeiderpartiet som året før hadde stresset gjennom et regjeringsskifte ingen så hensikten med, og som ga landet en regjering som på rekordtid brukte opp det vesle den måtte ha hatt av politisk troverdighetskapital.
En sak med tilsvarende appell finnes ikke i det politiske landskapet for tiden. En av utfordringene for en ny partiledelse vil være å klare å identifisere en slik sak, og å få formidlet at KrF er det partiet som er best egnet til å føre den fram.
Publisert i Vårt Land 6. oktober 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)