"Likhet for loven"?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Likhet for loven” er den nye mantra for politikere i regjeringen, fra statsministeren og ned til politisk rådgiver. Det er blitt en besvergelse som gjentas og gjentas, og det høres jo så riktig ut, og man håper bare at når ”likhet for loven” er sagt tilstrekkelig mange ganger, vil ingen finne på om spørre hva det betyr, eller om det betyr noe.

De siste dagene har vi hørt dette mantra blitt gjentatt i nesten hver eneste nyhetssending. Det gjelder selvfølgelig den brutale pågripelsen av den papirløse Maria Amelie (ikke mindre enn åtte mann ble kommandert ut sent en kveld for å hente en liten, spedlemmet kvinne på 25 år; er norske politifolk virkelig så pinglete?), og de reaksjonene det har vakt. ”Likhet for loven”, sier statsministeren, og forventer at vi bare skal nikke og si ”ja, selvfølgelig”. Men det er et mantra uten innhold.
”Likhet for loven” betyr at like saker skal behandles likt. Allerede der faller den retoriske besvergelsen til marken med et smell. Maria Amelies sak kan ikke sammenliknes med andre saker, rett og slett fordi hennes sak aldri har vært til selvstendig behandling. Dette hindrer ikke at landets statsminister – mot bedre vitende – hevder at hennes sak har vært behandlet i flere land, og alle med samme resultat. Senest påsto han dette i Ukeslutt i NRK lørdag. Han henviste også til ”et vedtak” i UNE som ble fattet 12. januar.
Dette ”vedtaket” var ett av 40 ”vedtak” som en enkelt person satt og gjorde i løpet av én dag. 40 saker i løpet av én arbeidsdag på, la oss si på åtte timer. Det betyr at man brukte i gjennomsnitt 12 minutter på hver sak – forutsatt at saksbehandleren verken spiste eller var på do hele dagen. Det er mulig statsministeren synes det vitner om forsvarlig saksbehandling – noen av oss andre stiller større krav enn som så.
Men det skal jo være likhet for loven – alle får de 12 minuttene det tar å skumlese en sak og levere den forhåndsbestilte konklusjonen.
Statsministeren har klart det kunststykke føre en politikk som selv medlemmer av hans eget parti er flau over og skammer seg over. Men den skampletten som denne saken innebærer, klister seg ikke bare til statsministeren. Den klistrer seg til hele regjeringen; hver eneste politiker som er en del av det rødgrønne regimet. Dersom noen – enkeltpersoner eller partier – ikke er bekvem med den skampletten, har de i grunnen bare ett valg. Det er å si takk for seg.
I motsatt fall vil eksempelvis også SV være medansvarlig for det som nå skjer. Det skal som kjent være likhet for loven. Det gjelder også de politiske lovene.

Lørdag 15. januar 2011

SNØRR OG BART I NYTTÅRSTALEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.

Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.

HAR EN POLITIKER LOV TIL Å BLI SYK?

Nok en gang har vi fått demonstrert at det ikke finnes noe politisk utspill er for lavt, sjofelt og lurvete til at politikere fra Fremskrittspartiet kaster seg på det og bruker det rått. Denne gang gjelder det arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, som har vært sykmeldt noen uker. Årsaken til sykmeldingen er senvirkninger av en gammel nakkeskade. Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, mener at dersom Bjurstrøm ikke er tilbake på jobb etter nyttår, må hun skiftes ut.
Utspillet kan kanskje gi oss en anelse om hvor hva det er som er Frps sanne ansikt i sosialpolitikken. Hadde et slikt krav blitt rettet mot en hvilken som helst annen syk arbeidstaker, ville det blitt bråk. Nå ser det ut til pøbelutspillet til Eriksson glipper denne gangen; han får ikke noe støtte for det noe sted. Men det er interessant at det er nettopp Frp som kommer med dette. Og de av oss som husker litt lenger enn forrige nyhetssending, husker også hvor indignerte man var i Frp da noen for et par år siden kommenterte det uheldige at en av Erikssons partifeller hadde holdt innlegg i Stortinget på tydelig, stigende fyll.
Men det er jo også ett av kjennetegnene på dette partiet: Det gjelder andre regler for Frp-politikere enn for andre politikere.
Velbekomme!

Nils-Petter Enstad

Det skumle Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Humanetisk Forbund fortsetter sin angstbiterske kampanje for å fjerne ethvert inntrykk av at julen er og har vært en kristen høytid i Norge og vest-Europa i mer enn tusen år. Det foreløpig siste i en lang rekke pinlige stunt er at de har utarbeidet en liste med ”nøytrale” julesanger som de anbefaler brukt ved skoleavslutninger. Dermed blir pauseinnslagene og fyllkalken gjort til hovedsak i deres markering av julen – alt i ”nøytralitetens” og ”inkluderingens” navn. Så inkluderende er man, at han og det som er kjernen i julefeiringen ikke bare blir oversett, men aktivt utestengt.
Nåja: ”Nøytralt” er tydeligvis så mangt. En av sangene de anbefaler er ”På låven sitter nissen”. Det er ikke noen ”nøytral” tekst i religionsfaglig forstand. Eller hva med ”Snømannen Kalle”? ”Det må ha vært litt trolldom i den flosshatten han fikk…”. Er det ”nøytralt”?
Lista som humanetikerne har utarbeidet viser til overmål hvor hult og falsk nøytralitetsargumentet deres er. Det handler verken om å være nøytral eller inkluderende; det handler om å stenge alt som minner om kristendom ute. Norske humanetikere er reddere for Jesus-barnet enn selv den paranoide Herodes den store var. Ikke en gang ”Så går vi rundt om en enebærbusk” klarer de å forholde seg til uten at disse refleksene slår inn. For i siste verset heter det jo ”Så gjør vi så når til kirke vi går…”.

Sendt diverse aviser tirsdag 14. desember 2010

BREDDE OG LOJALITET

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonsmedarbeider i Kristelig Folkeparti

Valgerd Svarstad Haugland har kastet seg inn i debatten om KrFs veivalg framover. I den forbindelse har hun sagt at partiet ”må ha plass” Inger Lise Hansen, som de to siste årene har vært nestleder i KrF.
Den viktigste utfordringen som Inger Lise Hansen har gitt partiet handler imidlertid ikke om bredde, men om lojalitet. Det handler ikke om hennes rett til å komme med kontroversielle utspill, men om at hun notorisk har valgt arenaer og tidspunkter som rettet all oppmerksomhet mot henne, og ikke mot partiet og partiets forsøk på å komme til orde med sine politiske saker.
Svarstad Haugland holder seg heller ikke for god til å komme med et sleivspark til sin etterfølger som partileder: Hun ser ikke bort fra at forholdene internt i partiledelsen har vært slik at det har vært vanskelig for nestlederen å nå fram med sine synspunkter.
Jeg skulle likt å se den partileder – det være seg i hvilket som helst parti – som hadde godtatt en så illojal nestleder som det Inger Lise Hansen har framstått som det siste året. Som en som var ansatt i KrF gjennom hele Svarstad Hauglands lederperiode har jeg ikke minst gjort meg mine tanker om hvordan hun hadde reagert på et slikt solospill.
Når det er sagt: Jeg mener også det må ”være plass til” Inger Lise Hansen i KrF, og jeg har hatt svært liten sans for en del av de ytringer som har kommet mot henne, både at hun ”heldigvis” ikke ble valgt inn på Stortinget fra Vestfold, eller uhemmede gledesytringer over at et flertall fylkesledere ikke foreslår henne gjenvalgt som nestleder.

Publisert i Vårt Land 7. desember 2010

INKLUDERENDE JUL?

En gammel tradisjon er i ferd med å forsvinne i og med at Østfolds ungdomsskoler ikke lenger har en skolegudstjeneste som en del av julemarkeringen, melder NRK Østfold. Lederen for Human-etisk ungdom i fylket ”jubler”, og hevder – i pakt med de historieløse tradisjonene som står så sterkt i hennes organisasjon - at dette gir en mer ”inkluderende” jul i ungdomsskolene.
Spørsmålet både hun og andre bør forsøke å stille seg, når jubelen eventuelt har lagt seg litt, er hva som er så ”inkluderende” i en julefeiring som er løsrevet fra sitt opprinnelige grunnlag. Det kan jo ikke være ”festen”. For mange er ikke julen noen ”fest”; det er tvert om en meget tøff og krevende tid. Det kan ikke være ”gleden”; julen er tvert om høysesong for depresjoner og personlige problemer. Hva sitter man så igjen med som fellesnevner, dersom det som i tusen år har vært julens fokus her i Norge og han som har vært julens hovedperson skal defineres bort?
Er det kommerialiseringen som er så inkluderende? Kjøpepresset som ikke gjør forskjell på folk? Er det den de unge humanetikerne synes er så mye å feire? Hvorfor feirer humanetikere jul i det hele tatt?
Har lederen for human-etisk ungdom i Østfold noe svar på det? Hvis hun i det hele tatt har tenkt på den siden av saken?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Bulker på det rødgrønne teppet

Av Nils-Petter Enstad

Det begynner å bli nokså bulkete, teppet der den rødgrønne regjeringen feier alle sakene det er intern uenighet om i regjeringen, eller hvor man ikke tør å ta beslutninger. Den foreløpig siste saken under dette teppet er saken om skjenketider. Det er behov for ”mer forskning”, er den nokså ynkelige begrunnelsen departementet er kommet med.
Alle som arbeider med dette feltet, så som politi og helsevesen, synes det har vært forsket nok. De får inn forskningsresultater hver eneste helg i form av skader, hærverk og sykefravær.
I en klassisk manøver av typen slå på kjerra i stedet for merra, forsøker departementet å skyve ansvaret over på kommunene. ”Hvis de vil ha kortere skjenketid, kan de bare vedta det,” som statssekretæren i Helse- og (av alle ting!) Omsorgsdepartementet uttrykte det i Dagsnytt 18. Dette bare forsterker inntrykket av ynkelighet, selv om det isolert sett er riktig at kommunene har et slikt mandat. Men så lenge loven er som den er, vil mange kommuner stå under et sterkt press for å ha maksimal åpningstid. Det vet ikke minst statsråden, som har lang erfaring som kommunepolitiker. Å legge hele ansvaret på kommunen blir dermed omtrent like ansvarlig som å gi en unge parafin og fyrstikker å leke med, og satse på at det ikke blir brann.
Nei, den rødgrønne regjeringen har det nok best med seg selv når den kan gjennomføre hastverksarbeider av typen ekteskapslov, eller kan gjøre ”ideologiske” markeringer av typen kutte i bistand, kutte i kontantstøtte eller undergrave det arbeidet for eksempel kristne organisasjoner gjør innen rusomsorg. Kanskje man burde få ”mer forskning” på slike felt? Og få ryddet litt i det store arkivet av vanskelige saker som er feid under teppet?