BIBLIOTEKET MÅ VÆRE GRATIS

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Fremskrittspartiet i Oslo foreslår at det skal innføres årsavgift på biblioteket. Et par, tre hundre kroner er forslaget. ”Folk har råd til å betale nå til dags,” sier fylkespartiets leder Christian Tybring-Gjedde. I all sin absurditet er det en viss logikk i et slikt argument fra den kanten. Vi snakker om et parti som stort sett har markert seg på billigere bensin og billigere alkohol. Det sier seg selv at dersom de får gjennomført dette, får folk saktens råd til å betale noen hundrelapper til biblioteket.

Forslaget er interessant også på andre måter. Det bidrar til å stadfeste det inntrykket en del av oss sitter med av Fremskrittspartiet som et anti-kulturelt parti. Å etablere en ”årsavgift” på biblioteket vil være å undergrave en av de viktigste kulturbærerne man har. Det vil også være i strid med norsk lov. Selve formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek slår fast: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet ” (uthevet av meg).

Det setter forslaget i et enda mer alvorlig perspektiv. Da er det ikke bare et dumt utspill i lokalvalgkampen, men et forslag som peker fram mot stortingsvalget om to år. Da har Fremskrittspartiet (nok en gang!) ambisjoner om å bli regjeringsparti. Er Tybring-Gjedde sitt utspill en prøveballong med tanke på hva slags kulturpolitikk vi kan vente oss om så galt skulle skje?

I Tybring-Gjedde sitt resonnement representerer bibliotekene kun en utgift. – I dag subsidierer Oslo kommune 56 kroner per utlån gjennom at bibliotekdriften får 143 millioner kroner i tilskudd. Ved å kreve avgift, blir folk bevisstgjort på kostnadene, sier han. For meg representerer ”utgiften” en investering i framtid og livskvalitet. Et samfunn som ikke tar seg råd til kultur, er ikke et det er verd å leve i.

Publsiert i Dagsavisen 13. juli 2011

EN TABLOID MINDRE

Av Nils-Petter Enstad

Det er sjelden en avis som fortsatt er en opplagssuksess legges ned fra den ene dagen til andre. Søndag 10. juli skjedde det med News of the world. Bakgrunnen var avsløringene av avisas ”journalistiske” metoder, med hacking, ulovlig avlytting og en rekke andre forhold som er kriminelle med god margin. Exiten skjedde i pompøs, selvgod stil med et stort avskjedsnummer og svulstige erklæringer om at dette (les: nedleggelsen) hadde verken staben eller leserne ”fortjent”.

Nedleggelsen av den britiske supertabloiden er et typisk eksempel på en vikarierende reaksjon fra aviseierens side, den beryktede Rupert Murdock. Den formen for ”journalistikk” som News of the world rendyrket til det ekstreme blir ikke borte, selv om avisa legges ned. Og det er ”journalistikken” som er problemet, ikke avisa som sådan. Den er knapt nok et symptom. Nedleggelsen av avisa innebærer ikke noen erkjennelse av at man har trådt feil, men av at avisa var blitt en belastning for Murdocks medieimperium. I tillegg skjedde det på strategisk uheldig tidspunkt med tanke på Murdocks planer for ytterligere imperiebygging.
De britiske myndighetene har varslet etterforskning også mot andre tabloid medier. Det er ikke uten videre et positivt signal. Riktignok er britiske tabloider noe annet og ofte verre enn norske tabloider. Men det samme kan sies om britiske politikere. Det er nettopp tabloidmediene som har avslørt et massiv misbruk av de i utgangspunktet rause ordningene britiske politikere har for dekning av merutgifter. Dette misbruket har gått til dels langt opp i det politiske systemet, og det er lett å se for seg at et etterforskningsraid mot mediene ikke bare skyldes et ønske om en rensligere debatt og rensligere, journalistiske arbeidsmetoder.
Maktmennesker er aldri interessert i at mediene og dermed allmennheten skal ha full innsikt i det de driver med. Maktmennesker vil gjerne ha ”arbeidsro”. Dette gjelder like mye i politikk og næringsliv som på andre arenaer der maktmennesker utfolder seg. Nettopp derfor er det viktig at mediene – tabloider eller ikke – bruker arbeidsmetoder som tåler dagens lys og som kan forsvares ut fra en høy yrkesetisk standard. Her er det nok et visst forbedringspotensial også for norske medier. Ikke minst gjelder det evnen til å innrømme feil og til å beklage overtramp ut over den nokså feige ”om noen føler seg såret”-varianten som er blitt et slags mantra i norsk offentlig debatt.

MAGNHILD OG KAOSET

Av Nils-Petter Enstad
Askim

Det lyktes ikke helt for samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa da hun tirsdag prøvde å framstå som handlekraftig, og en som tok grep etter trafikkaoset som oppsto som følge av manglende samordning mellom Jernbaneverket og Vegvesenet. Denne manglende samordningen er det nemlig hun som har det politiske ansvaret. Da hjelper det lite at hun gikk ett skritt videre fra sitt sedvanlige universalmiddel – en ”gjønågang” – til å bebude et nytt koordineringsorgan. Det er for lite og for sent.
At hun samtidig må gripe til en annen av de rødgrønne mantrabesvergelsene, om at det er en regjering som gikk av for seks år siden som er skyld i problemene, bare bekrefter mangelen på troverdighet. Bondevik 2 var en mindretallsregjering – et flertall for en eventuell satsing på vei og jernbane i denne perioden ville vært innen rekkevidde, om det var politisk interesse for det. Ellers bør vel noen minne om statsråden om at manglende satsing på vei og jernbane er en situasjon som er blitt etablert over mange år, og i de fleste av disse er det hennes egen samarbeidspartner Arbeiderpartiet som har hatt makten.

Sendt Østfoldavisene 29.6.2011

Når ombudet tier

Av Nils-Petter Enstad

”Vi uttaler oss ikke om hvordan barn blir til. Vi arbeider kun med oppvekstvilkårene til barn fra 0 til 18 år.” Men denne i overkant kjappe begrunnelsen forklarer Barneombudet hvorfor de skygger unna den politisk betente debatten om bruken av surrogatmødre.

Den politiske betennelsen har oppstått etter at det ble kjent at nytilsatt politidirektør Øystein Mæland og hans partner for andre gang har benyttet seg av en surrogatmor for å skaffe seg barn. Dette er ikke tillatt etter norsk lov. Barneombudets passivitet er ekstra påfallende med tanke på at det samme ombudet tidligere ikke har vært spesielt kresne med tanke på hva slags saker man har kommentert i til dels svært bastante ordelag.
At barneombudets interesse for barns livsvilkår ikke slår inn før etter at barnet er født, er ellers en interessant observasjon i seg selv. Det er mulig Barneombudet mener at situasjonen rundt et barns vilkår ikke er interessant så lenge barnet er i mors liv. I så fall kunne det vært interessant å få vite hvordan det begrunnes. Er det uten interesse om et barn er blitt til ved et overgrep, for eksempel – en voldtekt eller på andre måter? Eller som følge av en økonomisk transaksjon? Er spørsmålet om et barns biologiske identitet er uten interesse for Barneombudet?
Barneombudet vil ikke mene noe surrogati, heller ikke på prinsipielt grunnlag. Denne tilbakeholdenheten er en ny side ved ombudets virksomhet. Man merket ingen slik tilbakeholdenhet da ombudet nylig var ute og mente mye og sterkt om barn som vokste opp i ”ekstreme religiøse miljøer”. ”Ekstrem” ville i denne sammenheng si de fleste kristne hjem i Norge.
Det er ikke lett å fri seg fra den tanke at barneombudets taushet i denne saken rett og slett skyldes at man ikke er helt sikker på hva som vil være det politisk korrekte standpunktet.

Publisert i Vårt Land 29. juni 2011

ETTER LANDSMØTENE – FØR VALGKAMPEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Nå har de politiske partiene hatt sine landsmøter, og velgerne vet hva man har å forholde seg til når det gjelder kommune- og fylkestingsvalget 2011. Mange viktige vedtak er fattet. Høyre har for eksempel bestemt at heretter behøver ikke nynorskelever plages med å lære bokmål - tenk så mye tid og krefter det frigir til andre viktige skolefag (Obs! Dette er ironi!)!
Kommune- og fylkestingsvalget faller alltid i skyggen av stortingsvalget fordi det vel ennå ikke har skjedd at man har fått et regjeringsskifte i kjølvannet av slike valg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn. Ved dette valget skal - i prinsippet - makthaverne i 430 kommuner og 19 fylkeskommuner enten få fornyet tillit, eller andre skal overta. Lokaldemokratiet, kalles det.
Dette lokaldemokratiet gir seg mange utslag - det har man blant annet sett i en ofte omtalt Østfoldkommune der ordføreren, i egenskap av både styreformann og generalforsamling i et kommunalt selskap, har ansatt seg selv i en stilling i en kommunalt eid bedrift.
Jeg tror det er sunt med endringer også i de kommunale maktstrukturene. Det er ikke demokratisk betryggende at i eksempelvis Skedsmo kommune i Akershus har det samme partiet hatt makta i mer enn 100 år sammenhengende. Eller at Bærum kommune i samme fylke har vært i samme situasjon i snart 70 (det forvirret seg inn en Ap-ordfører i Bærum rett etter krigen; det er vel ingen som vet helt hva som skjedde der).
Jeg ser at enkelte kristne grupperinger stadig vekk forsøker å gjøre abortsaken og Norges forhold til Israel til tema i lokale valgkamper. Det er skivebom, for å si det forsiktig.
I stedet for slike - i denne sammenheng - meningsløse symbolsaker, er det viktig at man leser de lokale partienes program og ser hvem som både i sum og hver for seg har en offensiv eldrepolitikk, en troverdig alkoholpolitikk, en kulturpolitikk som legger til rette for også andre frivillige aktiviteter enn idrett, en politikk som tar barn og unge på alvor.
Det er ennå et stykke fram til valget 12. september. De ukene bør velgerne bruke godt!

TALENTLØST AV REGJERINGEN

Dersom det stemmer som er kommet fram i media om grunnen til at kongehuset ikke var representert ved medaljeutdelingen på Akershus 8. mai, står vi overfor enda et eksempel på hvor talentløs den rødgrønne regjeringen er i saker med stor symbolverdi. Det talentløse understrekes ytterligere ved den kommentaren forsvarsministeren har gitt ifølge www.nrk.no: ”Deltakelse i markeringen av Forsvaret og våre veteraner er avklart med kongehuset. Det er blant annet en minnedag i november hvor kongehuset har en viktig rolle, og en veterandag 8. mai hvor regjeringen er vertskap.”
Det Faremo her sier – og muligens også mener? – er at kongehuset og regjeringen er to helt forskjellige ting. Men faktum er at regjeringen er ”Kongens råd”. Regjeringen styrer på vegne av Kongen. Kongen er øverste sjef for alle forsvarsgrener her i landet. Derfor er det er direkte pinlig når hun forsøker på å ”dele opp” i en minnedag i november og en veterandag i mai. Det er like pinlig som at det er hun som må forsvare regjeringens talentløshet i denne saken, og ikke statsministeren selv.

Nils-Petter Enstad
Askim

Sendt Dagbladet

UMUSIKALSK FRA HUMAN-ETISK FORBUND

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det virker som om talspersoner for Human-etisk Forbund ikke kan la noen anledning gå fram seg til å demonstrere sin uvitenhet om og forakt for kulturtradisjoner som går lenger og dypere enn deres egen forholdsvis kortvarige og grunne horisont. Denne gangen er det organisasjonssekretær Malin Stensholt Holte i organisasjonen som dokumenterer dette. Lenge før asken er blitt kald etter den tragiske brannen i Østre Porsgrunn kirke, er hun ute med et forslag om at kommunen i stedet for en ny kirke skal bygge ”et livssynsnøytralt seremonirom” på tomten der den nedbrente kirken sto.
Sin vane tro, skyver humanetikerne troende av andre religioner enn den kristne foran seg: ”Hvis det skal bygges nytt, bør det heller bygges et livssynsnøytralt bygg for alle religioner og livssyn”, hevder hun, ifølge nrk.no.
Hvor mange religioner tror hun vil være interessert i dette ”livssynsnøytrale” bygget hennes? Tror hun muslimer og jøder vil oppfatte et slikt bygg som et fullgodt alternativ til moské eller synagoge? Tror hun buddhister eller hinduer heller vil ha det enn sitt eget tempel?
Selvfølgelig ikke. Men så er heller ikke hensikten å legge noe som helst til rette for ”andre religioner”. Hensikten er å bekjempe kristendom. Hensikten er å skaffe Human-etisk forbund et egnet lokale for sine egne surrogatseremonier, og kun det.

Publisert i Vårt Land mandag 18. april