Å VELGE SINE ORD

Ikke før har utenriksminister Jonas Gahr Støre – med full rett! – refset Per Sandberg for et ekstremt dårlig skjønn når det gjelder valg av ord når det gjelder 22. juli, gjør han den samme feilen selv. Han bruker sterkt stigmatiserende formuleringer og karakteristikker om staten Israel og situasjonen på Vestbredden.


Per Sandberg la seg flat forholdsvis raskt, og har beklaget sitt ordvalg. Gahr Støre har så langt ikke kommentert sitt. Per Sandberg er kjent som en politiker som ofte prater før han tenker; det gjelder ikke Gahr Støre. For å si det slik: ”waterboarding” er ikke et ord man bruker ”as a slip of the tounge”. Det brukes veloverveid.
Spørsmålet blir derfor: Hvorfor disse heftige reaksjonene overfor den enes ordbruk og en tilsynelatende likegladhet overfor sitt eget? Hvorfor de sterke reaksjonene fra et samlet politisk og medialt liv på den enes ordbruk og skuldertrekket overfor den andres? Kan det skyldes at Gahr Støre sitt ordvalg bare glir inn i den generelle demoniseringen av staten Israel som er blitt en slik selvfølgelig del av norsk tankeslapphet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

SEX , KRISTENLIV OG KOMMENTATORVIRKSOMHET

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.

Djevelens advokat

Er man på en reise sammen med en gruppe mennesker rystes man fort sammen i litt ulike miksturer. Noen prater en mye med, andre bare litt og noen slett ikke.

Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011

KrF-samarbeid: Fra flørt til forhold

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.

Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.

Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.

Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.

Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september

Polarisert partibilde

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.

Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.

I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.

En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.

(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)

Samme gamle...

De som trodde vi skulle få en redeligere og mer respektfull valgkamp i år, har grunn til å føle seg skuffet. Retorikken til så vel Kristin Halvorsen som Carl I. Hagen er den samme, grove som vi kjenner fra utallige andre valgkamper. Hagen klamrer seg til sin gamle suksessoppskrift med fordommer og hets, og Kristin Halvorsen trekker fram sitt gamle mantra om at ”en stemme til Høyre, er en stemme til Hagen”.
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?


Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011

NOBELPRISMATERIALE?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er ingen uenighet om at Jens Stoltenberg har opptrådt verdig og samlende i dagene etter 22. juli. Han har uttalt seg klart, klokt og sindig. Dette har imponert mange, og bidratt til at mange nå revurderer sin oppfatning av ham som en fjern, konfliktsky og lite empatisk leder.

Arne Strand i Dagsavisen har utropt ham til ”statsmann” (hva nå dét egentlig er – en leder på Stoltenbergs nivå er vel nesten pr. definisjon å oppfatte som ”statsmann”). I noen medier har det også kommet forslag om at Stoltenberg er en naturlig kandidat til Nobels Fredspris etter dette. Både i Vårt Land og VG har dette vært lansert – foreløpig bare på leserbrevplass.

Nobels Fredspris er verdens mest prestisjetunge, humanitære pris. I Alfred Nobels testamente stilles det tre krav til den eller de som skal få prisen, selv om den enkelte prisvinner ikke behøver å oppfylle mer enn ett av dem. To av dem er ikke til å misforstå: Prisvinneren skal enten bidra til reduksjon av militærstyrker eller til arrangering av fredskongresser. Det tredje kriteriet er at prisvinneren skal ha bidratt «nasjonenes forbrødring». Det er dette siste kriteriet som i de senere årene har vært brukt ved flere tildelinger – og med vekslende troverdighet, må det vel være lov å mene. I denne kategorien står noen av de stolteste tildelingene, men også noen av de pinligste. Og mange av de glemte.

To nordmenn har fått Nobels Fredspris til nå. De fikk den i to påfølgende år. I 1921 delte diplomaten Christian Louis Lange prisen med den daværende svenske statsministeren Hjalmar Branting; året etter fikk Fridtjof Nansen prisen alene. Tildelingen i 1921 er for lengst havnet i de glemte fredsprisers store skuff, men prisen til Nansen står fremdeles som en bauta i fredsprisens historie. Der står den sammen med tildelinger som den til Carl von Ozzietsky (1935), Albert Luthuli (1960) og Martin Luther King (1964).

Hvor mye man enn beundrer eller i hvert fall har respekt for statsministerens håndtering av terrorhandlingene 22. juli: Noe nobelprismateriale er det vanskelig å se at det finnes her. Med en viss rett kan det sikkert sies at Stoltenberg har bidratt til en intern, nasjonal forbrødring, men det er vel strengt tatt en hver statsministers oppgave? Likevel er det lang vei fra dette og fram til en Fridtjof Nansen eller en Jimmy Carter, for den del. For ikke å si en Nelson Mandela, som virkelig er et symbol for forbrødring mellom folkeslag.

Det er mange følelser og stemninger som virvles opp etter en begivenhet som den Norge har vært gjennom, går gjennom og vil gå gjennom i lang tid ennå. I slike situasjoner er det lett å gripe til de store ordene og de sterke symbolene. Nobels Fredspris er et slikt symbol. Det skal det fortsatt være. Det skal også Norges ”twntytwo-seven” være. Men de to symbolene må ikke blandes unødig sammen.

Publisert i Vårt Land 11. august 2011