SV er for at de 450 asylbarna som regjeringen vil kaste ut av landet, skal få lov til å bli. Likevel stemte partiet mot dette i Stortinget mandag 19. mars. Dette gjorde for fortsatt å kunne ha en hånd på rattet, ifølge Heiki Holmås i Dagsavisen dagen etter.
Hadde det ikke vært bedre å ha et øye på veien? Eller på kartet?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
tirsdag 20. mars 2012
mandag 5. mars 2012
En vitalisert KrF-debatt
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Tidligere partileder Dagfinn Høybråten har vitalisert KrF-debatten med sin påpeking av at det ikke lenger er slik at KrF automatisk har mest å hente på høyresiden av norsk politikk i verdispørsmål. Det er bra! Det var nødvending!
Høybråten har brukt uttrykket «politisk autopilot» om en del av de argumentene som har vært brukt i denne debatten. Det er en presis, om enn røff, beskrivelse. Hvor presis den er, viser reaksjonene fra fylkeslederne i Hordaland og Møre og Romsdal (Vårt Land 29. februar). «Høybråten har et forklaringsproblem. Skal en sette strek over det som er gjennomført av venstresiden?» spør Kjell Lode retorisk. Hans eget forklaringsproblem er ikke noe mindre: Skal man sette strek over at det som er «gjennomført av venstresiden» stort sett har skjedd med støtte fra høyresiden? Å bruke verdisaker som lakmustest på samarbeid er en strategi KrF forlot da man gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.
Et annet moment som en vitalisert partidebatt bør handle om, er hvorvidt «samarbeid» bare skal handle om regjeringssamarbeid. I den forbindelse bør man kanskje også se kritisk på sin egen retorikk. Jeg er usikker på hvor realistisk det er – med utgangspunkt i en vitalisert debatt – å snakke med altfor store bokstaver om et regjeringsskifte. En argumentasjon for en regjeringsendring vil antakelig være mer fruktbar. Igjen kan man ta utgangspunkt i KrFs inntreden i Willoch-regjeringen i 1983. Det er en for så vidt interessant semantisk debatt om det var et regjeringsskifte eller bare en regjeringsendring som skjedde den gang. Statsministeren het uansett Kåre Willoch.
Jeg kan se for meg langt verre scenarier enn at statsministeren heter Jens Stoltenberg også etter valget i 2013. Men jeg synes nok at både han og landet fortjener et litt annet mannskap enn det man har i dag.
Publisert i Vårt Land mandag 5. mars 2012
mandag 27. februar 2012
Der hjertet banker....
Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF
Kristelig Folkeparti er i en mer eller mindre kollektiv tenkeboks for tiden. Spørsmålet gjelder hvem man skal samarbeide med etter stortingsvalget i 2013. Spørsmålet er viktig, ikke minst fordi KrF kan komme til å havne i en strategiskviktig, om enn krevende, vippeposisjon.
Historien har vist at selv svært småpartigrupper har kunnet avsette og innsette regjeringer dersom de utgjør det avgjørendeloddet på den politiske vektskål. Det daværende Sosialistisk Folkeparti avsatte med sine to representanter to regjeringer i løpet av én måned i 1963, og Fremskrittspartiet gjorde det samme med sine to representanter i 1986, og innledet dermed den lange ”Gro-epoken” i norsk politikk.
Fylkesårsmøtene i KrF har begynt å komme med sine anbefalinger til partiledelsen, selv om rådet fra eksempelvis Rogaland KrF har litt vel mye av ”ja takk, begge deler” i seg. Derfor er det interessant at Dagfinn Høybråten, tidligere partileder og fortsatt stortingsrepresentant for Rogaland, i et intervju med Stavanger Aftenblad sier at de partifellene som advarer mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, styrer på politisk autopilot. – Jeg har selvvært med på å etablere en slags sannhet om at høyresiden har mest til felles med KrF i verdispørsmål. Det er ikke lenger sant. Terrenget har endret seg, ikke minst innebærer Frps posisjon at vi i KrF gjør opp boet på nytt, sier Høybråten til Stavanger Aftenblad; her referert etter NTBs melding om saken.
Noen ble kanskje overrasketover at det er nettopp Dagfinn Høybråten som kommer med slike tanker. Jeg er ikke blant dem. Jeg kjenner Høybråten som en både virkelighets- og resultatorientert politiker som ikke har større appetitt på kameler enn andre politikere. Det er liten tvil om at i et samarbeid med det ytterste høyre vil kamelene både værestørre og dårligere tilberedt enn om KrF orienterer seg mot venstre. Det betyr ikke at det ikke også vil ligge store utfordringer i å etablere et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, eventuelt sammen med Senterpartiet. Og Jens Stoltenberg skal vokte seg vel for å undervurdere KrFs vilje til makt og innflytelse dersom et slikt samarbeid blir etablert, det være seg gjennomregjeringsdeltakelse eller som støtteparti i Stortinget.
Når Høybråten peker på Frps ”posisjon” i sin analyse, er det nok å minne om Siv Jensens gjentatte forsikringer om at Frp ikke vil delta i en regjering for å føre andre partiers politikk, men for å føre sin egen. Snur man på dette resonnementet, sier hunegentlig at eksempelvis KrF ikke kan regne med å føre sin egen politikk i en regjering der Frp er med. Da skal – igjen eksempelvis – KrF føre Frps politikk. Det har ikke KrF tenkt å gjøre. Da er det mer interessant å samarbeide med partier som har lært at samarbeid handler om å gi og ta og komme fram til omforente løsninger. Frp er nå det eneste partiet i Stortinget som aldri har deltatt i noe politisk samarbeidsprosjekt på riksplan. Det bærer partilederens retorikk preg av, og den viser også at læringskurven vil være både bratt og lang før dette endrer seg. Det er vanskelig å se at dette er en pedagogisk oppgave KrF bør ta på seg.
Reiulf Steen, den siste virkelig ideologisk bevisste partilederen i Arbeiderpartiet, skrev en bok med tittelen ”Der hjertet banker”. Hans vurdering er at politikken bør være på den siden av tilværelsen hvor hjertet også er. Det har vært alminnelig antatt at dette var til venstre. Det stemmer ikke. Hjertet ligger omtrent midt i brystet, men litt lenger mot venstre enn mot høyre. Det er et faktum som det partiet som har nettopp hjertet som en del av sin logo bør ta inn over seg.
Sendt diverse aviser 27. februar 2012
onsdag 22. februar 2012
Lysbakkens ukultur
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Saken om tildelingen av offentlig støtte fra Barne-og Familiedepartemenetet til et selvforsvarskurs i regi av Sosialistisk Ungdom viser i stadig sterkere grad at det eksisterer en ukultur i deler av regjeringsapparatet der man ordner opp for sine egne.
Fra å ha vært svært så eplekjekk i sine forsikringer om at her hadde alt skjedd etter boka, og at dette var en helt kurant tildelingssak, har statsråd Audun Lysbakken måttet ta runde på runde der han innrømmer at man var kanskje ikke omhyggelig nok med å følge reglene, og at ting kanskje kunne vært gjort bedre. I Stortinget 22. februar måtte han medgi at politisk ledelse hadde ignorert de faglige rådene fra embetsverket, selv om han fremdeles forsøker å pakke tingene inn i flere lag med bomull: Man var ikke ”omhyggelig nok” og ”ikke tilstrekkelig årvåken”.
Ikke noe av dette kan dekke over det faktum at Lysbakken har bedrevet en ren kameraderipraksis der makta ter seg, og hvor man først tar en beslutning og deretter prøver å finne en god begrunnelse. Det lar seg ikke gjøre i dette tilfelle.
Hadde det vært en hvilken som helst annen statsråd enn den eneste lederkandidaten i SV som hadde opptrådt slik, ville Lysbakkens statsrådskarriere sluttet der og da. Da ville det ikke hjulpet med selv langt mer ydmyke beklagelser enn dem vi hørte fra ham. Både Anne-Lise Bakken og Manuela Ramin Osmundsen fikk sine politikerkarrierer avsluttet etter samme typen tabber som de Lysbakken har gjort i denne saken. Bakken fordi hun skyldte på embetsverket, Osmundsen fordi hun holdt opplysninger tilbake. Lysbakken har gjort begge deler i denne saken, men siden det er en hevdvunnen praksis i samarbeidsregjeringer at alle partilederne skal være statsråder, kan det se ut som Lysbakken beholder jobben, om ikke æren. Dersom dette blir resultatet, kan det i seg selv tjene som en bekreftelse på at Lysbakkens ukultur omfatter flere enn bare ham.
Sendt diverse aviser 22. februar 2012
søndag 29. januar 2012
Hevet ut på dagen?
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Dag Øistein Endsjø finner det ”oppsiktsvekkende” at lederen for Sarpsborg KrF ikke ble ”hevet ut av partiet på dagen” da hun nektet å ta avstand fra en foredragsholder hun selv hadde invitert til et møte i lokallaget.
Jeg for min del finner det mer oppsiktsvekkende at en som smykker seg med en professortittel kan levere en så overflatisk analyse. Dels er det oppsiktsvekkende at en akademiker ikke har mer respekt verken for meningspluralisme eller tradisjonelt organisasjonsdemokrati enn at han kan servere noe sånt, dels er det oppsiktsvekkende at han vet såpass lite om et parti som han tydeligvis mener seg kapabel til å instruere.
For å ta det siste først: KrF har ingen eksklusjonsparagraf i sitt lovverk, og bør heller ikke ha det. I norsk, politisk historie er det særlig to partier som har skaffet seg negativ berømmelse ved bruk av slike paragrafer, nemlig Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Erfaringene med disse prosessene er ikke slik at de bør friste andre partier til noe liknende.
Men selv i de partiene som har en slik paragraf i sitt lovverk har man i det minste en prosess i forkant av utkastelsen. Det ser åpenbart ikke Endsjø noe behov for. Her skal man hives ut på dagen.
Professoren klarer heller ikke å mobilisere såpass intellektuell redelighet at han tar med så mye som en setning om at foredraget i regi av Sarpsborg KrF er blitt møtt med massiv avstandstaken fra så vel KrF-ere som representanter fra alle kristne miljøer i landet. Det gjør at innlegget hans, der han flagger sin akademiske tittel i bylinen, ikke framstår som annet enn et nokså klassisk, vulgært innlegg fra en ateistisk grasrotdebattant som kompenserer manglende innsikt med litt tilfeldig sitatbruk og svært bastante konklusjoner.
Sendt Dagbladet 29. januar 2012
KrF-medlem
Dag Øistein Endsjø finner det ”oppsiktsvekkende” at lederen for Sarpsborg KrF ikke ble ”hevet ut av partiet på dagen” da hun nektet å ta avstand fra en foredragsholder hun selv hadde invitert til et møte i lokallaget.
Jeg for min del finner det mer oppsiktsvekkende at en som smykker seg med en professortittel kan levere en så overflatisk analyse. Dels er det oppsiktsvekkende at en akademiker ikke har mer respekt verken for meningspluralisme eller tradisjonelt organisasjonsdemokrati enn at han kan servere noe sånt, dels er det oppsiktsvekkende at han vet såpass lite om et parti som han tydeligvis mener seg kapabel til å instruere.
For å ta det siste først: KrF har ingen eksklusjonsparagraf i sitt lovverk, og bør heller ikke ha det. I norsk, politisk historie er det særlig to partier som har skaffet seg negativ berømmelse ved bruk av slike paragrafer, nemlig Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Erfaringene med disse prosessene er ikke slik at de bør friste andre partier til noe liknende.
Men selv i de partiene som har en slik paragraf i sitt lovverk har man i det minste en prosess i forkant av utkastelsen. Det ser åpenbart ikke Endsjø noe behov for. Her skal man hives ut på dagen.
Professoren klarer heller ikke å mobilisere såpass intellektuell redelighet at han tar med så mye som en setning om at foredraget i regi av Sarpsborg KrF er blitt møtt med massiv avstandstaken fra så vel KrF-ere som representanter fra alle kristne miljøer i landet. Det gjør at innlegget hans, der han flagger sin akademiske tittel i bylinen, ikke framstår som annet enn et nokså klassisk, vulgært innlegg fra en ateistisk grasrotdebattant som kompenserer manglende innsikt med litt tilfeldig sitatbruk og svært bastante konklusjoner.
Sendt Dagbladet 29. januar 2012
onsdag 11. januar 2012
Flere bør beklage jødedeportasjonen
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er lett å være enig med parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF når han tar til ordet for at Norge ved statsministeren bør gi en offisiell unnskyldning for jødedeportasjonene fra Norge for 70 år siden. Selv om de myndighetene som besluttet og iverksatte deportasjonene ikke var «lovlige» myndigheter i vanlig forstand - Quisling-regimet var en ren marionettregjering som ikke hadde annen legitimitet enn okkupasjonsmaktens bajonetter – var de likevel det offisielle Norge der og da.
Det demokratiske Norge har imidlertid ikke noen «skyld» i vanlig forstand for jødedeportasjonene. Samtidig er det liten tvil om at både myndigheter og medier kunne og burde ta selvkritikk i etterkant for ting som ble sagt og skrevet og holdninger som ble legitimert i årene forut for okkupasjonen. Men den statsmakt som virkelig bør beklage sin rolle i deportasjonen av jødene, er det norske politiet. Om denne beklagelsen kommer fra justisdepartementet eller Politidirektoratet, er kanskje av mindre betydning, selv om direktoratet kanskje er det nivået det er mest naturlig å peke på.
Det var vanlige, norske politifolk som oppsøkte de jødiske familiene og hentet menn, kvinner og barn i alle aldre og sørget for at de kom om bord på transportskipet som skulle føre dem til døden. 230 norske, jødiske familier ble helt utryddet.
Det var en vanlig, norsk polititjenestemann som hadde ansvaret for denne operasjonen. Etter krigen ble spørsmålet om hans straffeansvar parkert med en henvisning til at han hadde jo gjort motstandsbevegelsen en del andre tjenester. Slik førte norske myndigheter videre den holdningen som hadde rådet også før krigen: At jødene var en form for annenrangs borgere. I en tid da antisemittismen igjen løfter hodet i den offentlige debatt, vil en slik erkjennelse fra de som fungerte som armer og bein for et ulovlig regime har stor betydning.
Forfatter
Det er lett å være enig med parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF når han tar til ordet for at Norge ved statsministeren bør gi en offisiell unnskyldning for jødedeportasjonene fra Norge for 70 år siden. Selv om de myndighetene som besluttet og iverksatte deportasjonene ikke var «lovlige» myndigheter i vanlig forstand - Quisling-regimet var en ren marionettregjering som ikke hadde annen legitimitet enn okkupasjonsmaktens bajonetter – var de likevel det offisielle Norge der og da.
Det demokratiske Norge har imidlertid ikke noen «skyld» i vanlig forstand for jødedeportasjonene. Samtidig er det liten tvil om at både myndigheter og medier kunne og burde ta selvkritikk i etterkant for ting som ble sagt og skrevet og holdninger som ble legitimert i årene forut for okkupasjonen. Men den statsmakt som virkelig bør beklage sin rolle i deportasjonen av jødene, er det norske politiet. Om denne beklagelsen kommer fra justisdepartementet eller Politidirektoratet, er kanskje av mindre betydning, selv om direktoratet kanskje er det nivået det er mest naturlig å peke på.
Det var vanlige, norske politifolk som oppsøkte de jødiske familiene og hentet menn, kvinner og barn i alle aldre og sørget for at de kom om bord på transportskipet som skulle føre dem til døden. 230 norske, jødiske familier ble helt utryddet.
Det var en vanlig, norsk polititjenestemann som hadde ansvaret for denne operasjonen. Etter krigen ble spørsmålet om hans straffeansvar parkert med en henvisning til at han hadde jo gjort motstandsbevegelsen en del andre tjenester. Slik førte norske myndigheter videre den holdningen som hadde rådet også før krigen: At jødene var en form for annenrangs borgere. I en tid da antisemittismen igjen løfter hodet i den offentlige debatt, vil en slik erkjennelse fra de som fungerte som armer og bein for et ulovlig regime har stor betydning.
lørdag 3. desember 2011
GALSKAP OG JUS
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Den rettspsykiatriske konklusjonen om at Anders Behring Breivig ikke er strafferettslig tilregnelig, har utløst både følelser og debatt. Spørsmålet om sammenhengen mellom tilregnelighet og grove forbrytelser har alltid vakt reaksjoner. Selv om man på en folkelig måte kan si om en forbryter at vedkommende er ”sprøyte gal”, ”skjør” eller ”gær’n”, har man samtidig en forventning om dom og straff som om vedkommende er ved sine fulle fem.
En kjent sak der spørsmålet om galskap eller ikke fikk spille en stor rolle, var mot Sverre Riisnes (1897 – 1988), som hadde vært justisminister i Quislings regjering under krigen. I fredsdagene var han en av de tre som forskanset seg på Skallum Gård i Bærum. De andre to var politiminister Jonas Lie og hirdsjef Henrik Rogstad. Da Lie hadde dødd av et hjerteinfarkt, utløst av langvarig stress og rusmiddelmisbruk, og Rogstad hadde skutt seg, valgte Riisnes å bryte den selvmordspakten de tre hadde inngått, og overga seg. Da virket han nokså fattet, om man ser bort fra en ytring om at det var Gud som hadde sagt til ham at han skulle overgi seg.
Da han ble stilt for retten 3. juni 1947 framsto han helt annerledes. Han ble båret hylende og skrikende inn i rettssalen. I de dagene forhandlingene varte, kunne han i blant komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etter hvert å gå over i skrik og roping.
Det har vært spekulert i om Riisnæs, som hadde vært statsadvokat før krigen, benyttet seg av sine kunnskaper om hva som måtte til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig, og at han spilte ”gal” for å slippe dom og dermed redde livet. To av hans kolleger fra Quislings regjering var på dette tidspunktet allerede henrettet, og en tredje var dømt til døden. Det var liten tvil om at Riisnes ved en eventuell dom ville bli den fjerde. Men etter seks dager måtte saken avbrytes, og ble aldri tatt opp igjen.
Etter ett år på Reitgjerdet ble han erklært sinnssyk og straffesaken mot ham ble stilt i bero. I 1960 ble han utskrevet fra Reitgjerdet og i 1973 ble han erklært frisk, samtidig som saken mot ham ble erklært foreldet. I ettertid skal Riisnes ha utropt seg selv til ”verdens største simultant”. Det er fremdeles mange som stiller spørsmålstegn ved hvor ”gal” han egentlig var. Tittelen på boka om Riisnes – ”Gal mann til rett tid” – setter fingeren på spørsmålet mange stiller seg i ettertid.
En annen omstridt rettspsykiatrisk erklæring er Gabriel Langfeldts konklusjon om at forfatteren Knut Hamsun led av ”varig svekkende sjelsevner”. Den reagerte Hamsun selv meget sterkt mot – slik også Behring Breivig skal ha gjort nå. Hamsun skulle ha seg frabedt ”å gå som en tufs og en tull” resten av livet.
Det står igjen å se om konklusjonen rettspsykiaterne har kommet fram til denne gang blir den endelige. Kombinasjonen galskap og jus er fremdeles et ømtålelig og vanskelig tema der både legfolk og fagfolk skal være ydmyke i forhold til å konkludere altfor raskt og bastant.
Forfatter
Den rettspsykiatriske konklusjonen om at Anders Behring Breivig ikke er strafferettslig tilregnelig, har utløst både følelser og debatt. Spørsmålet om sammenhengen mellom tilregnelighet og grove forbrytelser har alltid vakt reaksjoner. Selv om man på en folkelig måte kan si om en forbryter at vedkommende er ”sprøyte gal”, ”skjør” eller ”gær’n”, har man samtidig en forventning om dom og straff som om vedkommende er ved sine fulle fem.
En kjent sak der spørsmålet om galskap eller ikke fikk spille en stor rolle, var mot Sverre Riisnes (1897 – 1988), som hadde vært justisminister i Quislings regjering under krigen. I fredsdagene var han en av de tre som forskanset seg på Skallum Gård i Bærum. De andre to var politiminister Jonas Lie og hirdsjef Henrik Rogstad. Da Lie hadde dødd av et hjerteinfarkt, utløst av langvarig stress og rusmiddelmisbruk, og Rogstad hadde skutt seg, valgte Riisnes å bryte den selvmordspakten de tre hadde inngått, og overga seg. Da virket han nokså fattet, om man ser bort fra en ytring om at det var Gud som hadde sagt til ham at han skulle overgi seg.
Da han ble stilt for retten 3. juni 1947 framsto han helt annerledes. Han ble båret hylende og skrikende inn i rettssalen. I de dagene forhandlingene varte, kunne han i blant komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etter hvert å gå over i skrik og roping.
Det har vært spekulert i om Riisnæs, som hadde vært statsadvokat før krigen, benyttet seg av sine kunnskaper om hva som måtte til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig, og at han spilte ”gal” for å slippe dom og dermed redde livet. To av hans kolleger fra Quislings regjering var på dette tidspunktet allerede henrettet, og en tredje var dømt til døden. Det var liten tvil om at Riisnes ved en eventuell dom ville bli den fjerde. Men etter seks dager måtte saken avbrytes, og ble aldri tatt opp igjen.
Etter ett år på Reitgjerdet ble han erklært sinnssyk og straffesaken mot ham ble stilt i bero. I 1960 ble han utskrevet fra Reitgjerdet og i 1973 ble han erklært frisk, samtidig som saken mot ham ble erklært foreldet. I ettertid skal Riisnes ha utropt seg selv til ”verdens største simultant”. Det er fremdeles mange som stiller spørsmålstegn ved hvor ”gal” han egentlig var. Tittelen på boka om Riisnes – ”Gal mann til rett tid” – setter fingeren på spørsmålet mange stiller seg i ettertid.
En annen omstridt rettspsykiatrisk erklæring er Gabriel Langfeldts konklusjon om at forfatteren Knut Hamsun led av ”varig svekkende sjelsevner”. Den reagerte Hamsun selv meget sterkt mot – slik også Behring Breivig skal ha gjort nå. Hamsun skulle ha seg frabedt ”å gå som en tufs og en tull” resten av livet.
Det står igjen å se om konklusjonen rettspsykiaterne har kommet fram til denne gang blir den endelige. Kombinasjonen galskap og jus er fremdeles et ømtålelig og vanskelig tema der både legfolk og fagfolk skal være ydmyke i forhold til å konkludere altfor raskt og bastant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)