Verst eller verre enn verst?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og avholdsmann

Da jeg var ung, var det å «drikke» noe av det mest stigmatiserende som kunne sies om et menneske. Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert somavholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.
Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtommekaffekoppene og de overfylte askebegrene?
Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»
Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.
Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelse som var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blittskjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.
Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer.
Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et.
Jeg skal ikke invitere til noe «kappløp» mellom røyking og drikking om hva som er «verst» i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til de skadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane.
Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land.
Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles.

Publisert i Dagen mandag 14. mai 2012

Regjeringsskifte: Politikk eller mannskap?

Av Nils-Petter Enstad

Venstres landsmøte har vedtatt at partiet ikke vil stå i veien for at en såkalt ”borgerlig” regjering der også Fremskrittspartiet er med, skal kunne dannes etter valget i 2013. Begrunnelsen ligger først og fremst i at Venstre ønsker et regjeringsskifte. Også i KrF tenkes det i de baner: Skal det komme en ny regjering, må Frp være en del av den.

Det jeg savner i disse refleksjonene, det være seg fra Venstre som deler av KrF, er en bevissthet på om man bare ønsker et mannskapsskifte, eller om man ønsker en ny politikk, og hvilke områder dette i så fall gjelder.
Både KrF og Venstre har sagt at de ønsker en ny, mer human asylpolitikk. Det vil de ikke få i en ”borgerlig” regjering der Høyre og Frp er toneangivende.
De samme partiene ønsker en ny klima- og miljøpolitikk. Det vil de heller ikke få med en regjering der Høyre og Frp – sistnevnte er vel det eneste partiet som nekter å innse at det finnes miljøendringer som er menneskeskapte – er med.
Slik kan man fortsette å ramse opp. KrF ønsker endringer i familiepolitikken. Det vil de ikke få fra noen av de partiene det er aktuelt å samarbeide med. Eller bare ideen om et samarbeid mellom KrF og Frp på ruspolitikkens område?
Jeg kan saktens se argumenter både for klokskapen i og behovet for et mannskapsskifte i regjeringskontorene. Det er usunt når det/de samme partiene og politikerne blir sittende med makten i årevis, uten noen egentlig utfordrere. Det har ikke minst de ulike eksemplene man har sett i det siste på trikse/fikse-kultur i regjeringspartiene vist. Jeg tror også at nye samarbeidspartnere og nye samarbeidsmønstre kan føre nye nyanser inn i politikken. Men det blir nyanser. Et systemskifte den ene eller andre veien forutsetter en bevegelse i så store deler av velgermassen at det pr. i dag virker lite trolig at noe slikt vil skje.

Vedums analyse

«En stemme på Venstre er en stemme på Fremskrittspartiet» hevder Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum i NRK fredag 13. april.
Slik prøver han å få oppmerksomheten bort fra det faktum at en stemme på hans parti, er en stemme på Arbeiderpartiet. Dette så man blant annet i Stortinget dagen før, der en landbruksminister fra nettopp Senterpartiet kjempet drabelig for Arbeiderpartiets landbrukspolitikk.
Om ikke Vedum selv vil ta faktum inn over seg, er velgerne i ferd med å gjøre det. De har innsett det samme som Einar Førde gjorde i sin tid: Hvorfor bry seg med den vesle apekatten når man kan få selve lirekassemannen i tale?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hånd på rattet

SV er for at de 450 asylbarna som regjeringen vil kaste ut av landet, skal få lov til å bli. Likevel stemte partiet mot dette i Stortinget mandag 19. mars. Dette gjorde for fortsatt å kunne ha en hånd på rattet, ifølge Heiki Holmås i Dagsavisen dagen etter.
Hadde det ikke vært bedre å ha et øye på veien? Eller på kartet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

En vitalisert KrF-debatt

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Tidligere partileder Dagfinn Høybråten har vitalisert KrF-debatten med sin påpeking av at det ikke lenger er slik at KrF automatisk har mest å hente på høyresiden av norsk politikk i verdispørsmål. Det er bra! Det var nødvending!

Høybråten har brukt uttrykket «politisk autopilot» om en del av de argumentene som har vært brukt i denne debatten. Det er en presis, om enn røff, beskrivelse. Hvor presis den er, viser reaksjonene fra fylkeslederne i Hordaland og Møre og Romsdal (Vårt Land 29. februar). «Høybråten har et forklaringsproblem. Skal en sette strek over det som er gjennomført av venstresiden?» spør Kjell Lode retorisk. Hans eget forklaringsproblem er ikke noe mindre: Skal man sette strek over at det som er «gjennomført av venstresiden» stort sett har skjedd med støtte fra høyresiden? Å bruke verdisaker som lakmustest på samarbeid er en strategi KrF forlot da man gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.
Et annet moment som en vitalisert partidebatt bør handle om, er hvorvidt «samarbeid» bare skal handle om regjeringssamarbeid. I den forbindelse bør man kanskje også se kritisk på sin egen retorikk. Jeg er usikker på hvor realistisk det er – med utgangspunkt i en vitalisert debatt – å snakke med altfor store bokstaver om et regjeringsskifte. En argumentasjon for en regjeringsendring vil antakelig være mer fruktbar. Igjen kan man ta utgangspunkt i KrFs inntreden i Willoch-regjeringen i 1983. Det er en for så vidt interessant semantisk debatt om det var et regjeringsskifte eller bare en regjeringsendring som skjedde den gang. Statsministeren het uansett Kåre Willoch.
Jeg kan se for meg langt verre scenarier enn at statsministeren heter Jens Stoltenberg også etter valget i 2013. Men jeg synes nok at både han og landet fortjener et litt annet mannskap enn det man har i dag.

Publisert i Vårt Land mandag 5. mars 2012

Der hjertet banker....

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Kristelig Folkeparti er i en mer eller mindre kollektiv tenkeboks for tiden. Spørsmålet gjelder hvem man skal samarbeide med etter stortingsvalget i 2013. Spørsmålet er viktig, ikke minst fordi KrF kan komme til å havne i en strategiskviktig, om enn krevende, vippeposisjon.

Historien har vist at selv svært småpartigrupper har kunnet avsette og innsette regjeringer dersom de utgjør det avgjørendeloddet på den politiske vektskål. Det daværende Sosialistisk Folkeparti avsatte med sine to representanter to regjeringer i løpet av én måned i 1963, og Fremskrittspartiet gjorde det samme med sine to representanter i 1986, og innledet dermed den lange ”Gro-epoken” i norsk politikk.
Fylkesårsmøtene i KrF har begynt å komme med sine anbefalinger til partiledelsen, selv om rådet fra eksempelvis Rogaland KrF har litt vel mye av ”ja takk, begge deler” i seg. Derfor er det interessant at Dagfinn Høybråten, tidligere partileder og fortsatt stortingsrepresentant for Rogaland, i et intervju med Stavanger Aftenblad sier at de partifellene som advarer mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, styrer på politisk autopilot. – Jeg har selvvært med på å etablere en slags sannhet om at høyresiden har mest til felles med KrF i verdispørsmål. Det er ikke lenger sant. Terrenget har endret seg, ikke minst innebærer Frps posisjon at vi i KrF gjør opp boet på nytt, sier Høybråten til Stavanger Aftenblad; her referert etter NTBs melding om saken.
Noen ble kanskje overrasketover at det er nettopp Dagfinn Høybråten som kommer med slike tanker. Jeg er ikke blant dem. Jeg kjenner Høybråten som en både virkelighets- og resultatorientert politiker som ikke har større appetitt på kameler enn andre politikere. Det er liten tvil om at i et samarbeid med det ytterste høyre vil kamelene både værestørre og dårligere tilberedt enn om KrF orienterer seg mot venstre. Det betyr ikke at det ikke også vil ligge store utfordringer i å etablere et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, eventuelt sammen med Senterpartiet. Og Jens Stoltenberg skal vokte seg vel for å undervurdere KrFs vilje til makt og innflytelse dersom et slikt samarbeid blir etablert, det være seg gjennomregjeringsdeltakelse eller som støtteparti i Stortinget.
Når Høybråten peker på Frps ”posisjon” i sin analyse, er det nok å minne om Siv Jensens gjentatte forsikringer om at Frp ikke vil delta i en regjering for å føre andre partiers politikk, men for å føre sin egen. Snur man på dette resonnementet, sier hunegentlig at eksempelvis KrF ikke kan regne med å føre sin egen politikk i en regjering der Frp er med. Da skal – igjen eksempelvis – KrF føre Frps politikk. Det har ikke KrF tenkt å gjøre. Da er det mer interessant å samarbeide med partier som har lært at samarbeid handler om å gi og ta og komme fram til omforente løsninger. Frp er nå det eneste partiet i Stortinget som aldri har deltatt i noe politisk samarbeidsprosjekt på riksplan. Det bærer partilederens retorikk preg av, og den viser også at læringskurven vil være både bratt og lang før dette endrer seg. Det er vanskelig å se at dette er en pedagogisk oppgave KrF bør ta på seg.
Reiulf Steen, den siste virkelig ideologisk bevisste partilederen i Arbeiderpartiet, skrev en bok med tittelen ”Der hjertet banker”. Hans vurdering er at politikken bør være på den siden av tilværelsen hvor hjertet også er. Det har vært alminnelig antatt at dette var til venstre. Det stemmer ikke. Hjertet ligger omtrent midt i brystet, men litt lenger mot venstre enn mot høyre. Det er et faktum som det partiet som har nettopp hjertet som en del av sin logo bør ta inn over seg.

Sendt diverse aviser 27. februar 2012

Lysbakkens ukultur

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Saken om tildelingen av offentlig støtte fra Barne-og Familiedepartemenetet til et selvforsvarskurs i regi av Sosialistisk Ungdom viser i stadig sterkere grad at det eksisterer en ukultur i deler av regjeringsapparatet der man ordner opp for sine egne.

Fra å ha vært svært så eplekjekk i sine forsikringer om at her hadde alt skjedd etter boka, og at dette var en helt kurant tildelingssak, har statsråd Audun Lysbakken måttet ta runde på runde der han innrømmer at man var kanskje ikke omhyggelig nok med å følge reglene, og at ting kanskje kunne vært gjort bedre. I Stortinget 22. februar måtte han medgi at politisk ledelse hadde ignorert de faglige rådene fra embetsverket, selv om han fremdeles forsøker å pakke tingene inn i flere lag med bomull: Man var ikke ”omhyggelig nok” og ”ikke tilstrekkelig årvåken”.
Ikke noe av dette kan dekke over det faktum at Lysbakken har bedrevet en ren kameraderipraksis der makta ter seg, og hvor man først tar en beslutning og deretter prøver å finne en god begrunnelse. Det lar seg ikke gjøre i dette tilfelle.
Hadde det vært en hvilken som helst annen statsråd enn den eneste lederkandidaten i SV som hadde opptrådt slik, ville Lysbakkens statsrådskarriere sluttet der og da. Da ville det ikke hjulpet med selv langt mer ydmyke beklagelser enn dem vi hørte fra ham. Både Anne-Lise Bakken og Manuela Ramin Osmundsen fikk sine politikerkarrierer avsluttet etter samme typen tabber som de Lysbakken har gjort i denne saken. Bakken fordi hun skyldte på embetsverket, Osmundsen fordi hun holdt opplysninger tilbake. Lysbakken har gjort begge deler i denne saken, men siden det er en hevdvunnen praksis i samarbeidsregjeringer at alle partilederne skal være statsråder, kan det se ut som Lysbakken beholder jobben, om ikke æren. Dersom dette blir resultatet, kan det i seg selv tjene som en bekreftelse på at Lysbakkens ukultur omfatter flere enn bare ham.

Sendt diverse aviser 22. februar 2012