Bøker og forbrytelser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ada Sofie Austegaard i Stine Sofies Stiftelse etterlyser fortgang i regler som kan forhindre straffedømte i å skrive bok om egen kriminalitet. Er det noe et slik regelverk ikke trenger, er det «fortgang» - snarere bør det vurderes om man i det hele tatt ønsker slike regler.

Det er meldingen om at Anders Behring Brevig planlegger å skrive en bok om 22. juli som er bakgrunnen for Austegaards utspill. Hun ønsker ikke å begrense ytringsfriheten, forsikrer hun, men vil ha regler som gjør at kriminelle ikke skal tjene penger på å skrive om egne forbrytelser.
Det hadde kanskje vært ryddigere om Ada Sofie Austegaard faktisk etterlyste en form for sensur. Det finnes allerede lovbestemmelser som legger begrensninger på ytringsfriheten. Det er ikke alle typer synspunkter det er greit – enn si lov - å gi uttrykk for i det åpne rom. «Pengeargumentet» virker dermed rett og slett litt vikarierende.
Det er en myte at det skal være så veldig mye penger å tjene på det å skrive bøker. Vi som driver med den slags, gjør det snarere fordi vi har en fortelling vi vil dele eller et budskap vi vil fremme, enn at vi tror at forfatterskap er en vei til rikdom eller store inntekter. For hver Jo Nesbø eller Anne Holt, er vi hundrevis av forfattere som kan komme med både en og flere bøker i løpet av et år, uten at bankkontoen svulmer opp av den grunn.
Ada Sofie Austegaard er opptatt av de pårørende følelser dersom en drapsmann skriver bok om sin forbrytelse. Det er et legitimt hensyn, Selv om det ikke fanges opp av pengeargumentet. Men man kan heller ikke kreve at det blir lagt lokk på den offentlige samtalen om en forbrytelse, er den aldri så grov og rammer den en selv aldri så mye. Sorgarbeid er en personlig prosess som man finner ulike løsninger på. Ada Sofie Austegaard har funnet sin. Det er ikke alle pårørende som ville verken klart eller ønsket å stå fram på den måten hun gjør – for å bruke henne som eksempel.
Skal man som forfatter «tjene penger» på en bok, forutsetter det at den blir solgt. Erfaringen tilsier at bøker av den typen det her er snakk om, selger forholdsvis lite. De kan nok få en del medieoppmerksomhet med det samme de kommer ut, men salgstallene er som regel lave. Og de pårørende som ikke ønsker å bli konfrontert med overgriperens versjon, kan jo rett og slett la være å lese boka, og la være å bidra til medieoppmerksomheten ved å «gå ut» mot den.
Jeg synes det er mye viktig i det Ada Sofie Austegaard tar opp, men det er utfordringer som retter seg mer mot forlagsredaktører og utgivere enn mot lovverket.

Publisert på www.verdidebatt.no; sendt diverse aviser

Nye partier...

Av Nils-Petter Enstad

Ved praktisk talt hvert eneste stortingsvalg dukker det opp nye, politiske partier her til lands. Noen av dem har opprinnelig vært bygdelister eller regionale partidannelser, som så har fått rikspolitiske ambisjoner. Det vi i dag kjenner som «Kystpartiet» oppsto som en lokal liste i ett fylke, og hadde – paradoksalt nok – større suksess både oppslutningsmessig og politisk, enn etter at det tok mål av seg å bli et landsdekkende parti. Den gang hadde partiet i hvert fall én stortingsrepresentant.

Men det store flertallet av slike nye partidannelser oppnår aldri verken representasjon eller oppslutning. Større politisk mangfold enn det man finner i de halvannen til to prosent som utgjør gruppen «Andre» etter et stortingsvalg, er det vanskelig å se for seg.
I et historisk perspektiv på pluss/minus 50 år, er det to slike «nye» partidannelser som har gjort suksess og blitt politiske maktfaktorer. De befinner seg interessant nok i hver sin ende av den politiske høyre/venstre-aksen man gjerne opererer med i norsk politikk. Partiene er henholdsvis Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti (heretter Frp og SV).
Forløperen til dagens SV ble dannet i april 1961 ved at en del Arbeiderparti-medlemmer på partiets venstre fløy dels brøt, dels ble ekskludert fra partiet. Partiet de dannet fikk navnet «Sosialistisk Folkeparti» (SF), og ved stortingsvalget samme år stilte de liste i fem fylker. Fra to av disse, Oslo og Nordland, fikk de valgt inn en representant hver, og partiet kom i en meget strategisk vippeposisjon i Stortinget. Fire år senere fikk de fortsatt bare to representanter, selv om de hadde stilt lister i hele landet, og hadde mangedoblet oppslutningen. I 1969 falt partiet ut av Stortinget, men kom tilbake i 1973 som en del av alliansen «Sosialistisk Valgforbund», det som senere ble partiet som er dagens SV.
Også under sitt nye navn har det gått litt opp og ned for partiet, selv om det har vært representert på Stortinget uavbrutt siden 1973, og siden 2005 også har vært regjeringsparti.
Frp ble dannet som «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» etter et folkemøte på Saga kino i Oslo 8. april 1973, og ved stortingsvalget samme år fikk partiet fire representanter. I 1977 falt partiet ut, men kom tilbake i 1981, og har siden vært representert, om enn med et varierende antall representanter.

UNNTAK
Dette er imidlertid unntakshistoriene fra partidannelsenes brokete saga de siste 50 år. Det ser vi ut fra det faktum at ved valget i 2009 ble det valgt inn representanter fra sju ulike partier på Stortinget. Alle disse er partier med forholdsvis lang historie, med SV og Frp som de nyeste. I tillegg stilte 16 andre partier lister uten å oppnå representasjon. Noen stilte i alle fylker, noen bare i ett.
Ett av partiene som stilte, var «Kristent samlingsparti», som via fusjoner og ulike navn kan føre sin historie tilbake til 1965. Mange regner imidlertid dannelsen av «Samlingspartiet Ny Fremtid» i 1993 som utgangspunktet for dagens parti. Ved valget i 1993 stilte dette partiet lister i alle fylker, og fikk om lag åtte tusen stemmer totalt. Ved senere valg har ikke partiet vært i nærheten av en slik oppslutning. Partiet har også hatt en rekke interne konflikter, og har slitt med å finne nok kandidater til å fylle listene. Dette har de dels løst ved å stille de samme kandidatene i flere fylker, dels ved å fylle lista med ektefeller, barn og andre slektninger av for eksempel førstekandidaten.
Ved årets valg stiller partiet liste i ni fylker. Også denne gang stiller en del av kandidatene for flere fylker, og i ett av fylkene, Finnmark, er ikke en eneste av de åtte kandidatene på lista bosatt i fylket.
Denne gjenbruksstrategien har også et annet parti valgt for å løse sine rekrutteringsproblemer. Det gjelder partiet «De Kristne», som opprinnelig var en bygdeliste for Bømlo i Hordaland ved lokalvalget i 2011. Bakgrunnen for at partiet ble dannet, var misnøye med KrF, som man mente ikke var kristelig nok lenger. Partiets eneste valgkampsak i Bømlo var ellers nei til bompenger, og dette fikk partiet to kommunestyrerepresentanter på. Den ene fikk de på bekostning av KrF.
Nå er partiet registrert som et landsdekkende parti, og de stiller liste i alle fylker. Mange av kandidatene er nominert i flere fylker. Eksempelvis er førstekandidaten i Østfold også førstekandidat Sør-Trøndelag, samtidig som han står på lista i begge Agder-fylkene.

AMBISJONER
Som Kristent Samlingsparti i 2009, har De Kristne i 2013 gått ut med sterke forsikringer om at de gjerne går inn i en flertallsregjering sammen med Høyre og Frp. Ja, partilederen presterte sogar på partiets første landsmøte å erklære at De Kristne var den eneste garantisten for en slik regjering. Liknende politisk hybris har man vel ikke sett siden valgnatta 1933, da Vidkun Quisling satt og kladdet ministerlister til den regjeringen han regnet med å bli bedt om å danne. Med 26 tusen stemmer og 2,2 prosents oppslutning fikk han ikke bruk for de listene.
Det er mye som er usikkert når det gjelder hva slags regjering Norge har etter høstens valg og hvordan Stortingets sammensetning vil være. Det aller sikreste stalltipset er nok at verken Kristent Samlingsparti eller De Kristne kommer til å være representert verken i Stortinget eller regjeringen.

Publisert i bl.a. Smaalenenes Avis og Fredrikstad Blad

KrF og bekjennelsen

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Når Kristelig Folkeparti samles til landsmøte i morgen, vil framtiden for den såkalte «bekjennelsesparagrafen» være, om ikke den viktigste saken, så helt opplagt den det vil bli mest debatt om og størst fokus på. Det fortjener den ikke, etter min vurdering. Min holdning til den debatten har vært nokså ambivalent: Jeg mener det er en paragraf som aldri burde ha blitt innført, men jeg mener også at den stort sett har hatt så liten praktisk betydning at den kunne være i fred. Da hadde man sluppet å bruke en masse energi på det som i bunn og grunn er en ikke-sak. Det er et argument basert mer på hensiktsmessighet enn «ideologi».

Bekjennelsesparagrafen har vært en gjengangerdebatt i KrF. Har partiet gjort det bra, har man argumentert med at nå var partiet blitt så stort at man måtte droppe den; har partiet slitt, har argumentasjonen vært at partiet er blitt så lite at man må droppe den samme paragrafen. Å droppe bekjennelsesparagrafen har tydeligvis vært et forslag for enhver anledning og enhver situasjon.
Selv har jeg vært medlem av partiet i snart 30 år, jeg har stemt på det ved så å si alle valg siden 1973, jeg har vært både folkevalgt for partiet og ansatt i mange år, og føler jeg har god bakgrunn for å mene noe om hvorvidt paragrafen har tjent noe praktisk formål.
Mitt svar på det er «nei», eventuelt «stort sett nei». I den grad paragrafen har hatt noen praktisk betydning, har den etter mine observasjoner vært negativ. Det har vært situasjoner og miljøer der bekjennelsesparagrafen mer var en Luther-paragraf og en bedehusparagraf enn en Jesus-paragraf. Jeg har hørt flere fortellinger enn jeg er glad for om frikirkelige kristne som engasjerte seg i andre partier enn KrF, fordi det ble for lavt under taket i det partiet de i utgangspunktet mente det var mest naturlig å gå inn i.
Ett av argumentene som er blitt brukt for bevaring av denne paragrafen, er at en må være trygg på at det er kristne mennesker som engasjerer seg i partiet. Jeg vet ikke om et slikt argument fortjener å bli tatt på alvor. Jeg ser ikke for meg at muslimer og humanetikere vil stå i kø for å «overta» KrF, for å være helt ærlig. Det grunnleggende kravet til en som engasjerer seg i et politisk parti, må jo være at man forplikter seg på det partiets program. Derfor har man da også aktive kristne som engasjerer seg i alle politiske partier, fra ytterste venstre til ytterste høyre (det siste forbauser meg sant og si mer enn det første…). Det var ikke bekjennelsesparagrafen som fikk meg til å engasjere meg i KrF; det var – og er – politikken. Derfor føler jeg det er noe grunnleggende uærlig i mye av den argumentasjonen som har vært brukt fra enkelte av dem som vil bevare denne paragrafen. Johannes Kleppa sitt innlegg i Dagen 17. april er et unntak. Han argumenterer prinsipielt og ryddig, i motsetning til de som skriver om at de «mister» sitt parti dersom vedtaket på landsmøtet blir at paragrafen fjernes.
Jeg er ikke delegat på KrFs landsmøte, og kan sånn sett mene hva jeg vil fra mitt horn på den politiske vegg. Hadde jeg vært delegat, ville jeg stemt mot å fjerne paragrafen. Begrunnelsen har jeg forsøkt å gi ovenfor.

Publisert i Dagen 24. april 2013

Valgets kval....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ved fristens utløp hadde 14 partier meldt seg på til stortingsvalget i september i Østfold, og levert sine lister. I tillegg til de «etablerte» partiene, er det en rekke småpartier som har meldt seg på. Av de 14 partiene, er fem solid plassert i kategorien «andre», denne gruppen som gjerne må dele på de siste halvannen til to prosent av velgerne når stemmene er talt opp. I tillegg til gruppen «andre», har man et par i og for seg etablerte partier, men som også får svært beskjeden oppslutning. Partiet Rødt er ett av disse, Miljøpartiet De Grønne et annet.

Noen av småpartiene i gruppen «andre» skal krediteres for sin underholdningsverdi.
Det gjelder for eksempel Kristent Samlingsparti, som prøver seg nok en gang, etter 20 år ørkenvandring. Jeg var til stede da dette partiet sto fram for offentligheten første gang. Partistifteren var en stortingsrepresentant fra Akershus (med røtter i Spydeberg) som akkurat hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. Han ga det nye partiet et slags skjær av seriøsitet som det ikke fortjente, men det hjalp ikke. Riktignok fikk partiet om lag åtte tusen stemmer på landsbasis ved stortingsvalget i 1993, men det var også «all time high» med tanke på oppslutning for dette partiet. Ved valget i 2009 fikk de om lag halvparten så mange stemmer, og det var framgang fra valget før det igjen. I etterkant meldte de da også at de som eneste parti hadde økt oppslutningen med 30 prosent – fra tre tusen til nesten fire tusen stemmer…
Ved årets valg får de konkurranse fra et nytt parti. De kaller seg De Kristne, og har som målsetting å re-kristne Norge. Både politikk – i den grad man kan kalle det politikk, det de driver med – og retorikk er til forveksling likt det såkalte samlingspartiet. Man skal ha særdeles skarp lupe for å finne noen vesensforskjell i det disse to partiene står for. Begge lever i den illusoriske virkelighet som tilsier at man kan vedta gjennom lov at nordmenn skal være kristne og i hvert fall at de skal leve som kristne. Jeg er varm tilhenger av at nordmenn skal være kristne, og at kristne skal leve som kristne, men det er nok andre tekster som egner seg til å fremme dette enn Norges Lover.
Kristent Samlingsparti har alltid hatt problemer med å finne nok kandidater til å fylle en liste. Ved en tidligere anledning løste man dette ved å fylle opp med medlemmer av den daværende partilederens nærmeste familie. Han er ikke lenger aktiv, så i år har man valgt andre grep. Av de ti navnene på partiets østfoldliste, bor seks utenfor fylket. De har adresser i Nordland, Akershus, Buskerud og Trøndelag. Det er ikke noe formelt galt ved det, men det vitner kanskje om en viss kandidattørke.
Direkte spenstig virker ikke De Kristne sin liste heller. Av 15 navn, er det bare tre som ikke har passert 60 år med til dels svært god margin.
Partiet Demokratene stiller med sin partileder Vidar Kleppe, bosatt i Kristiansand, på sin Østfold-liste. Han står på sjuende plass – det er formodentlig kampplassen…
Ingen slår likevel Piratpartiet når det gjelder underholdningsverdi. Partiet ble dannet for å legalisere nedlasting av musikk og annet elektronisk materiale vederlagsfritt. Dette er da også den desidert yngste lista ved årets valg i Østfold: Med unntak av to gamlinger på henholdsvis 44 og 31 år, er alle kandidatene i 20-årsalderen.

Sendt Østfold-avisene 4. april 2013

Når æren skal deles....

Av Nils-Petter Enstad



Hallvard Bakke mener det er Tove Strand, som sosialminister i Brundtland II, som skal ha «æren» for å ha innført en røykelov her i landet, og ikke Dagfinn Høybråten, som har fått både «æren» og «skylda» for en lov som stort sett alle er glad for i dag (Klassekampen 15. mars – og med fare for å virke pirkete: Det er Stortinget som «innfører» lover her i landet; ikke statsråder og/eller regjeringer).

Det er et kjent fenomen at det å «dele æren» (eventuelt skylden) for noe, alltid er vanskelig. Det vi i dag kjenner som «Røykeloven» er et resultat av flere lovvedtak over forholdsvis lang tid, initiert av ulike regjeringer. Skal man foreta en partimessig fordeling av disse initiativene, er stillingen 2:1 mellom KrF og Arbeiderpartiet.
Det første lovvedtaket skjedde 9. mars 1973. Loven het «Lov om vern mot tobakksskader», i kortform «tobakkskadeloven» der formålet var å begrense helseskadene ved bruk av tobakk. Loven ble lagt fram av Korvald-regjeringen, med Bergfrid Fjose (KrF) som ansvarlig statsråd. Drivkraften bak loven var hennes statssekretær, mangeårig leder for Statens Tobakkskaderåd, overlege Kjell Bjartveit. Året som statssekretær var hans eneste opptreden i rikspolitikken (senere ble hans kone Elenore en av Hallvard Bakkes etterfølgere som kulturminister), og «tobakkskadeloven» ble hans politiske minnesmerke. Den omfattet blant annet forbud mot tobakksreklame, aldersgrense for kjøp av tobakk og påbud om merking av tobakksvarer med advarsel om helsefare.
I 1988 vedtok Stortinget rett til vern mot passiv røyking med forbud mot røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Serveringssteder var opprinnelig unntatt forbudet, men det kunne fastsettes nærmere regler i forskrift, og fra 1. juli 1993 ble det i henhold til forskrift satt krav om røykfrie arealer på restauranter, hoteller og andre overnattings- og serveringssteder. Kravene innebar at minst en tredjedel av bordene, sitteplassene og rommene skulle være røykfrie, og alle fellesarealer skulle være røykfrie. Fra 1. januar 1998 kunne tobakksrøyking kun tillates ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet.
Ingen av disse vedtakene var «populære» i utgangspunktet, og det ble sagt og skrevet mye dumt om politikere som ødela livskvaliteten for folk og alt dette andre tøvet som fort kommer opp fra et grumsete folkedyp. Men alt dette var likevel surmuling mot de kaskadene av skjellsord og usakligheter som den siste versjonen av røykeloven – den fra 2004 – skapte. Mye av dette hadde nok sammenheng med enkelte miljøer ryggmargsreflekser mot lukten av kristenmannsblod. Siden 2004 har alle serveringssteder vært helt røykfrie, det samme har «lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang (…) møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet».
Det er med andre ord flere som skal roses for at vi i dag har en røykelov som det store flertall er fornøyd med. I kronologisk rekkefølge gjelder det Kjell Bjartveit, Tove Strand og Dagfinn Høybråten – og det gjelder store deler av fagbevegelsen, som organiserte de som ble ofre for røykfylte arbeidsplasser og passiv røyking.

Sendt Klassekampen 15. mars 2013

Farlig flørt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en farlig flørt Ketil Solvik Olsen (Frp) kaster seg ut i når han vil avgjøre hva slags saker kirken skal mene noe om. Homofili, Israel og abort er greit, men ikke olje- og miljøpolitikk (Vårt Land 5. februar). Her leker han med farig, brunskrimret tankegods som vi kjenner igjen fra totalitære systemer andre steder i verden og fra tidligere tider i historien. Også her i landet har vi hatt politikere som har snust på det samme: Det var ikke kirkens oppgave å mene noe om abort, for eksempel. «Skattebetalernes kirke» skulle ikke gå ut mot vedtak i regjering og storting.
De fleste som har lekt med slike tanker, har trukket seg forholdsvis fort tilbake igjen. Den totalitære stanken ble for ille. Ikke så med Solvik Olsen. Han har sagt tilsvarende ting før. Da må man tro at han faktisk mener det. At han aldri har «lest noe i Bibelen om oljeleting eller gasskraft» kunne vært et litt søtt argument dersom det kom fra en konfirmant. Når det kommer fra en politiker med ambisjoner om makt, blir det skremmende. Åpner man for den måten å tenke på, kan konsekvensene fort bli farlige. En ting er Solvik Olsens nokså private grenseoppgang. Men det vil kunne komme politikere etter ham som har helt andre saker de «aldri har lest noe i Bibelen om».
Apropos Bibelen: Hvordan får Solvik Olsen sitt partis politikk til å harmonere med ham som en dag skal si: «Jeg var sulten og dere ga meg mat....»?

Tillit til asylordningen?

Statssekretær Pål Lønseth er opptatt av å bevare "folks tillit til asylordningen" (Klassekampen 17. januar).
Markeringene rundt om i landet til støtte for asylbarna i det siste sier kanskje det han trenger å vite om hvordan den tilliten er?


Nils-Petter Enstad
Forfatter