To blekkhus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det hevdes at i tidligere tider hadde norske embetsmenn to blekkhus på skrivebordet, der de satt på sine embetsmannsgårder eller i sine embetsboliger. Det var ett blekkhus for private brev og dokumenter og ett for embetsmessig korrespondanse. Selv husker jeg at da jeg hadde min første sommerjobb i 1967, fikk jeg utlevert en kulepenn påtrykt «Tilhører staten» - det var en arv fra den samme tradisjonen.

Kunnskapen om denne tradisjonen meldte seg da min lokalavis nylig kunne melde at fylkesordføreren i Aust-Agder hadde brukt fylkesordførerens epostadresse da han sendte en mail til Valle kommune der han protesterte mot at det kan komme et asylmottak på naboeiendommen til hans egen.
Jeg skal ikke gå inn i noen debatt om hvor man skal ha asylmottak i dette landet dersom det blir slik at alle naboer til potensielle mottak følger fylkesordførerens eksempel og protesterer mot dem. Selv insisterer politikeren på at han protester «som privatperson» og ikke qua sin folkevalgte posisjon. At han – «som privatperson» - brukte fylkesordførerens epostkonto til å sende en protest til sin egen hjemkommune, begrunner han med at han bare har én epostadresse.
I all sin hjelpeløshet er argumentet antakelig oppriktig nok. At fylkesordføreren «som privatperson» bruker en epostkonto som etter all sannsynlighet plikter å journalføre både innkommende og utgående meldinger, er også et tema jeg skal la ligge. Problemet er velkjent, og de fleste av oss har vel kommet i skade for å bruke konvolutter fra arbeidsgiveren for å sende private brev. Jeg vil likevel anbefale både fylkesordføreren i Aust-Agder og andre personer i maktposisjoner, det være seg qua embete eller ombud, og som bare har en epostadresse om snarest å skaffe seg en til. Det er gjort med et par tastetrykk, og dermed framstår man som langt mer ryddig både som privatperson og politiker neste gang man engasjerer seg i en sak der noen ellers kunne mistenke vedkommende for å ville legge den ekstra tyngden og autoriteten i en henvendelse som det medfører å være en sentral, politisk tillitsvalgt, eller å ha «en viktig stilling» i samfunnet.
Skikken med to blekkhus hadde en verdi som det kan være verdifullt å ta vare på.

Publisert i Agderposten - her litt bearbeidet

En seiglivet skrøne....

Det er en av de mest seiglivede historiske mytene fra det 20. århundre. Den finnes i ulike versjoner, og skal ha vært både en replikkveksling og en telegramutveksling.

I sitt innhold går anekdoten ut på at Bjørnstjerne Bjørnsson, dikterhøvdingen på Aulestad, i et kritisk fase under unionsoppløsningen i 1905 skal ha sendt et telegram til statsminister Christian Michelsen med teksten: «Nu gjæder det at holde sammen». Michelsen skal ha svart: «Nå gjælder det at holde kæft».
I den grad anekdoten har noen historisk kjerne, er det at Bjørnson, etter å ha blitt orientert av Michelsen om kong Oscar 2. hadde nektet å sanksjonere et lovvedtak i Stortinget, sendte et telegram der han takket for orienteringen og tilføyde: «Nu: Samhold». Dikteren hadde vært uenig i regjeringens strategi i den aktuelle saken.
Dette tok vittighetsbladet «Vikingen» tak i og laget en tegning som viser de to herrer med hvert sitt telegram. Det er her formuleringen «Nå gjelder det å holde kjeft» oppsto.
Historien slo godt an, og gjør det tydeligvis fremdeles. I samtiden var den så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte den. Men hva er vel et dementi mot en god skrøne – den gang som nå.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Samarbeidserfaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er to, om ikke fronter, så fløyer i KrF når det gjelder et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp. Det er de som er for og det er de som er mot. Og så er vi en del som er skeptiske. Noen er litt skeptiske, andre er veldig skeptiske. Jeg er blant de siste.

Fra de som er for et slikt samarbeid, argumenteres det gjerne med at man har «gode erfaringer» fra lokal- og/eller fylkespolitikken med samarbeid med Frp. Disse gode erfaringene mener man så at man kan overføre på det rikspolitiske nivået.
Problemet med en slik argumentasjon er at den brukes om nær sagt et hvert tenkelig samarbeidsmønster i politikken. Det er mange KrF-ere som har «gode erfaringer» fra et samarbeid med både Arbeiderpartiet og SV i lokal- og fylkespolitikken. På samme måte har det vært «godt samarbeid» mellom Høyre og Arbeiderpartiet i slike fora.
Regjeringssamarbeid er noe annet enn et samarbeid i et kommunestyre eller fylkesting. Det er også noe annet enn et samarbeid i et byråd eller fylkesråd. Overføringsverdien av slike erfaringer er derfor svært begrenset med tanke på et regjeringssamarbeid. Og de kan brukes for å argumentere for nær sagt hva slags samarbeidsmønster det skal være.

Myten om borgerlig kaos...

Det blir ikke sannere av å bli gjentatt i det uendelige, at «alle» borgerlige regjeringen har «endt i kaos». Samtidig er det påfallende at det er akkurat Arbeiderpartiet som tyr til denne formen for kontrafaktisk historieskriving.

Følgende er realitetene: Norge har siden 1945 hatt sju borgerlige regjeringer; åtte dersom man regner utvidelsen av Willoch-regjeringen i 1983 som en ny regjeringsdannelse. Av disse kan to sies å ha gått i oppløsning: Borten-regjeringen i 1971 og Syse-regjeringen i 1990. Lyng-regjeringen ble felt i Stortinget i 1963, Korvald-regjeringen tapte valget i 1973, Willoch-regjeringen ble felt i Stortinget i 1986, Bondevik I ble felt i Stortinget i 2000 og Bondevik II tapte valget i 2005.
I den samme perioden har Arbeiderpartiet dannet regjering 13 ganger. Flere av disse regjeringsdannelsene har skjedd som følge av «palassrevolusjoner» internt i partiet, eller på grunn av interne konflikter.
Det begynte i 1951, da Einar Gerhardsen var «sliten» på grunn av diverse interne konflikter i partiet. Han overlot til Oscar Torp å rydde opp, og da dette var gjort, var Einar uthvilt. Torp måtte tre til side. Ryddig prosess? Noen vil heller si «grisete».
I 1976 gikk Trygve Bratteli av som statsminister etter å ha blitt satt på oppsigelse av Arbeiderpartiets landsmøte året før. Oddvar Nordli overtok etter en prosess som heller ikke vitner om et samlet og lojalt parti. Fem år senere var det Nordlis tur til å bli ofret, sånn at Gro Harlem Brundtland kunne slippe til. Foreløpig siste akt i dette dramaet fikk vi i 2000. Da ble partilederen regelrett «parkert» som statsministerkandidat til fordel for nestlederen, etter sterke, interne konflikter mellom disse to sine respektive «fløyer» i partiet. Den nevnte nestlederen er i dag partileder og - i det dette skrives - statsminister.
Så for all del: Man bør lytte når ledende folk i Arbeiderpartiet snakker om kaos og oppløsning. Dette har de både kompetanse og empiri på.

Nils-Petter Enstad

VALG OG VERDIER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Heller kristne verdier enn ingen verdier i det hele tatt». Slik resonerte professor i statsvitenskap og humanetiker Thomas Chr. Wyller i 1997 da han begrunnet hvorfor han ved valget samme år stemte på Kristelig Folkeparti.

Kjell Magne Bondevik hadde året før, i forbindelse med at Torbjørn Jagland ble statsminister, lansert tanken om en bredt sammensatt verdikommisjon, som skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Forfatteren og mye annet, Alf Tande-Pedersen, konkluderte på samme måte det året, og med en argumentasjon som også hadde mye til felles med Wyllers resonnement.
I forbindelse med årets valg har artisten Ole Paus gått ut og «tatt en Wyller». Han vil stemme KrF, blant annet som en reaksjon på deler av den rødgrønne regjeringens asylpolitikk. Det er et klart verdiargument, selv om Paus har en mer konkret begrunnelse for sitt valg enn både Wyller og Tande-P hadde for 16 år siden.
Utfordringen til en bred verdidebatt traff veldig mange hjemme den gangen. Den traff ikke bare akademikere og artister, men hverdagsmennesker. Det var nok de aller færreste som fikk noe forhold til verdikommisjonen og prosessen rundt den og dens arbeid. Men så var det da også noe av målsettingen at «verdier» skulle bli et samtaleemne der folk møttes, mer enn et svært, politisk prosjekt.
At den målsettingen «traff» fikk jeg for min del den første bekreftelsen på om kvelden på valgdagen. Det skjedde i ei drosje i Oslo på vei fra ett møte til et annet. Møtet jeg skulle til, var KrFs valgvake. Drosjesjåføren, en norsk mann i 50-årene, begynte å snakke om valget. Jeg sa mest «ja og ha», solid forankret som jeg var i min fordom om at drosjesjåfører i Oslo stemmer Frp. Men så kom det: - Men i dag har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre; jeg har stemt på KrF, hørte jeg ham si. – Sier du det? Ja, jeg har også stemt KrF, svarte jeg.
- Ja, jeg er så lei av å kjøre fulle ungdommer til alle døgnets tider, så jeg sa til kona: Nå må vi for f… få noen verdier i dette landet. Det får ikke hjelpe om det blir mindre kjøring.
Jeg ville nok formulert meg annerledes, både den gang og nå. Men analysen synes jeg står seg.

Fredspris til varslere

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Et opprop til Den norske nobelkomité om å gi Nobels Fredspris til varsleren Bradely Manning har samlet over 100.000 underskrifter. Det kunne gjerne fått min også. I forbindelse med underskrifts-kampanjen ble det sagt at en fredspris til Manning kunne rette opp nobelkomiteens rykte etter den nokså flaue tildelingen av prisen til president Barak Obama i 2009. Jeg skriver gjerne under på det også.

Rent formelt er Manning foreslått av den nord-irske fredsprisvinneren Mairead Corrigan-Maguire og av den norske parlamentarikeren Snorre Valen. Han har dessuten foreslått av Edward Snowden får den, sammen med Manning.
En fredspristildeling til varslere kunne være både en god og dristig tanke. Mange vil mene at Den norske nobelkomité har mer å rette opp enn bare et svekket omdømme etter Obama-tildelingen. Fjorårets tildeling til EU vil heller ikke gå inn i historien som et av komiteens stolteste øyeblikk. Det vil imidlertid en varsler-tildeling kunne gjøre.
Ved en slik tildeling er det et tredje navn som bør stå på listen. Det er den israelske atomfysikeren Mordechai Vanunu. Han satt nesten 20 år i israelsk fengsel på grunn av sin varslerinnsats, og blir fremdeles, nesten ti år etter sin løslatelse, nektet utreise fra Israel. En pris til de tre varslerne Manning, Snowden og Vanunu vil gå inn i fredsprisens historie på linje med tildelingen til Carl von Ossietzky i 1935, som en modig tildeling. Vanunu er muligens ikke blant de 259 som er nominert til årets fredspris, men her har komiteen anledning til å vise initiativ selv, og bidra til at årets fredspris blir en spennende tildeling som vil skape både entusiasme og debatt. Fredsprisen trenger begge deler.

Publisert i Vårt Land 26. august 2013

«Strengere» NAV?

Av Nils-Petter Enstad




Torbjørn Røe-Isaksen tar til orde for et «strengere» NAV; blant annet at flytteplikten skal innskjerpes. Alle som mottar dagpenger må si seg villige til å flytte hvor som helst i landet dersom de kan få jobb der. I den elfenbenstårntilværelsen som Røe-Isaksen befinner seg, høres det sikkert greit ut, og litt «skjerpings» som en god idé. Men dersom han kommer seg ut av elfenbenstårnet noen øyeblikk kan han kanskje koste på seg en refleksjon eller to om hvordan denne innskjerpingen skal foregå i praksis.
Skal eksempelvis en dagpengemottaker fra Mandal pålegges å bryte opp fra familie og nettverk og flytte til Kirkenes dersom det er en jobb til vedkommende der? Eller motsatt? Eller mener han at dagpengemottakerens ektefelle og barn skal bryte opp fra sin tilværelse - skole, arbeid og sånne ting som familier ofte har – og flytte med?
For tiden går det en serie på TV2 der politikere går inn i livet til vanskeligstilte personer og deler deres tilværelse. Kanskje Torbjørn Røe-Isaksen kunne lært noe å bytte ut sin rekesmørbrødvirkelighet med den langt mer prosaiske virkelighet som en dagpengemottaker frister, med en nesten absurd rapportplikt som for eksempel medfører trekk i dagpengene dersom man gjør gratis arbeid for samfunnet som domsmann eller lokalpolitiker?

Publisert i Klassekampen 6. august 2013