Lederskifte løser ingen problemer

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere informasjonssjef i Kristelig Folkeparti



Det er en utbredt myte i norsk organisasjonsliv at bevegelser som sliter – det være seg partier, idrettslag eller foreninger – kan løse dette ved å skifte leder. Det foreløpig siste eksemplet på dette er Senterpartiet, der partileder Liv Signe Navarsete fikk nok før helgen, og kastet inn håndkleet. I noen medier – bl.a. Agderposten på lederplass 13. januar – omtales dette som at man går mot «en løsning» på Senterpartiets problemer.

Det gjør man nok ikke. Det er meg bekjent liten empiri på et lederskifte i seg selv løser noen problemer for en organisasjon som sliter, enten det nå er med lav oppslutning eller bare en generelt dårlig organisasjonskultur. I Senterpartiet sliter man med begge deler, noe som gjør det nærliggende å tenke at Senterpartiets største problem er Senterpartiet selv.
Det være langt fra meg å forsøke å «hjelpe» et parti jeg ikke er medlem av og aldri har stemt på med dets problemer. Men etter å ha fulgt med i norsk politikk i mer enn 30 år og selv vært aktiv i både politisk arbeid og annet organisasjonsarbeid nesten like lenge, har man gjort seg noen observasjoner. En av dem er denne: Et lederskifte løser i seg selv ingen problemer.
Noen av oss husker ennå den lederkanibalismen som partiet Høyre praktiserte gjennom store deler av 80- og 90-tallet. Etter «Høyrebølgen» under parhestene Willoch og Norvik, fikk man en rekyl, og partiledere avløste hverandre i et nesten morderisk tempo. Det stoppet ikke før man fikk en leder som klarte å overbevise de tillitsvalgte om at løsningen lå ikke hos enkeltpersoner, men i politikken, og i jevnt, politisk arbeid.
Også i Arbeiderpartiet trodde man en periode at det var partileder Torbjørn Jagland som var «problemet», mens nestleder Jens Stoltenberg ville være «løsningen». Etter en forholdsvis grisete prosess ble dette også resultatet. Det samme ble tidenes dårligste valgresultat for Arbeiderpartiet et år senere…
Selv fulgte jeg prosessen rundt Valgerd Svarstad Hauglands avgang i 2004 på forholdsvis nært hold. Etter et dårlig valgresultat i 2003 gjorde KrF den samme tabben som Senterpartiet har gjort nå: Satte ned en «havarikommisjon» som konkluderte med at partilederen var en vesentlig del av problemet. Men selv om partilederen ble skiftet ut, fortsatte partiet å slite.
Men om ikke partilederen er Senterpartiets største problem for tiden, kan det virke som om lederkollegiet som sådan i hvert fall er en del av dette. En partiledelse som taler med både to og flere tunger vil fort komme til å slite med troverdigheten. Selv om nestleder Ola Borten Moe fremdeles oppfatter seg som kandidat til nestledervervet, og ikke har tenkt å trekke seg, bør ikke valgkomiteen i partiet føle seg bundet av disse ambisjonene.
Uansett hvem som blir ny partileder i Senterpartiet bør vedkommende få arbeidsro til å bygge både organisasjon og politikk. Det er ikke minst den generelle, politiske debatten best tjent med.

Sendt Agderposten mandag 13. januar 2014

Ditt syn skal finne deg

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det ser ut til å være en pliktøvelse opposisjonen må foreta når nye koster slipper til i departementene: Lete opp gamle sitater og/eller forbindelser og forsøke å krisemaksimere det man finner der.


Foreløpig er det to av statsrådene fra Fremskrittspartiet som er blitt gjenstand for denne øvelsen. Det er i og for seg lett match: 40 år i konstant opposisjon til enhver regjering har nok generert en del utsagn der klokskapen bare har vært sånn passelig.
Det er en pliktøvelse som fordrer stor evne til oppblåst indignasjon. Ingen slår Martin Kolberg når det gjelder dette. Nå tar han til orde for en «Lex Listhaug» i forbindelse med at den nye landbruksministeren kom til jobben fra en stilling i PR-byrået First House. Blir loven vedtatt, blir det forbudt med hemmelighold av kundelister for PR-byråene. Det er ikke nødvendigvis noen dårlig tanke med en slik lov, men i tilfellet Listhaug får den ingen betydning. Lover kan som kjent ikke gis tilbakevirkende kraft; det er forbudt i grunnloven. Det vet nok Martin Kolberg, men som stunt kan forslaget likevel ha en viss verdi. Kolbergs fylkeskamerat Torgeir Michaelsen har ikke like godt grep på indignasjonsøvelsen ennå. Han står foreløpig fjellstøtt i «svakt argument, hev stemmen»-kategorien.
Nå har ikke jeg samme tro på at man skal forby alt man ikke liker eller ikke skjønner som enkelte andre tydeligvis har. Jeg har eksempelvis den tillit – selv til Frp-statsråder! – at de selv, sammen med statsministeren, klarer å vurdere eventuelle habilitetskonflikter som måtte oppstå – hvis de oppstår.
Pliktøvelser av den typen man ser utfolde seg om dagen, er ikke av ny dato. Da Dagfinn Høybråten ble helseminister var det en del som var bekymret for at landet kanskje hadde fått en helseminister som trodde på helbredelse ved bønn. Det tror jeg nok at man hadde, men det gikk som kjent bra likevel. Det gjorde det også da det viste seg at hans etterfølger Bjarne Håkon Hansen ved en anledning hadde kontaktet Snåsamannen i forbindelse med at ett av hans barn hadde kolikksmerter.
Det er ikke alle som gjør jobben like lett for opposisjonen som det daværende finansminister Kristin Halvorsen gjorde i 2006: Hun gjentok like godt SV-mantraet om «boikott av israelske varer» til tross for dette ikke var, og aldri har vært, noen norsk regjerings politikk. Heller ikke den hun var et sentralt medlem av. At hun forsøkte å vri seg unna med at dette sa hun qua partileder i SV, viste bare hvor bratt læringskurven var.

Sendt diverse aviser 23. oktober 2013

To blekkhus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det hevdes at i tidligere tider hadde norske embetsmenn to blekkhus på skrivebordet, der de satt på sine embetsmannsgårder eller i sine embetsboliger. Det var ett blekkhus for private brev og dokumenter og ett for embetsmessig korrespondanse. Selv husker jeg at da jeg hadde min første sommerjobb i 1967, fikk jeg utlevert en kulepenn påtrykt «Tilhører staten» - det var en arv fra den samme tradisjonen.

Kunnskapen om denne tradisjonen meldte seg da min lokalavis nylig kunne melde at fylkesordføreren i Aust-Agder hadde brukt fylkesordførerens epostadresse da han sendte en mail til Valle kommune der han protesterte mot at det kan komme et asylmottak på naboeiendommen til hans egen.
Jeg skal ikke gå inn i noen debatt om hvor man skal ha asylmottak i dette landet dersom det blir slik at alle naboer til potensielle mottak følger fylkesordførerens eksempel og protesterer mot dem. Selv insisterer politikeren på at han protester «som privatperson» og ikke qua sin folkevalgte posisjon. At han – «som privatperson» - brukte fylkesordførerens epostkonto til å sende en protest til sin egen hjemkommune, begrunner han med at han bare har én epostadresse.
I all sin hjelpeløshet er argumentet antakelig oppriktig nok. At fylkesordføreren «som privatperson» bruker en epostkonto som etter all sannsynlighet plikter å journalføre både innkommende og utgående meldinger, er også et tema jeg skal la ligge. Problemet er velkjent, og de fleste av oss har vel kommet i skade for å bruke konvolutter fra arbeidsgiveren for å sende private brev. Jeg vil likevel anbefale både fylkesordføreren i Aust-Agder og andre personer i maktposisjoner, det være seg qua embete eller ombud, og som bare har en epostadresse om snarest å skaffe seg en til. Det er gjort med et par tastetrykk, og dermed framstår man som langt mer ryddig både som privatperson og politiker neste gang man engasjerer seg i en sak der noen ellers kunne mistenke vedkommende for å ville legge den ekstra tyngden og autoriteten i en henvendelse som det medfører å være en sentral, politisk tillitsvalgt, eller å ha «en viktig stilling» i samfunnet.
Skikken med to blekkhus hadde en verdi som det kan være verdifullt å ta vare på.

Publisert i Agderposten - her litt bearbeidet

En seiglivet skrøne....

Det er en av de mest seiglivede historiske mytene fra det 20. århundre. Den finnes i ulike versjoner, og skal ha vært både en replikkveksling og en telegramutveksling.

I sitt innhold går anekdoten ut på at Bjørnstjerne Bjørnsson, dikterhøvdingen på Aulestad, i et kritisk fase under unionsoppløsningen i 1905 skal ha sendt et telegram til statsminister Christian Michelsen med teksten: «Nu gjæder det at holde sammen». Michelsen skal ha svart: «Nå gjælder det at holde kæft».
I den grad anekdoten har noen historisk kjerne, er det at Bjørnson, etter å ha blitt orientert av Michelsen om kong Oscar 2. hadde nektet å sanksjonere et lovvedtak i Stortinget, sendte et telegram der han takket for orienteringen og tilføyde: «Nu: Samhold». Dikteren hadde vært uenig i regjeringens strategi i den aktuelle saken.
Dette tok vittighetsbladet «Vikingen» tak i og laget en tegning som viser de to herrer med hvert sitt telegram. Det er her formuleringen «Nå gjelder det å holde kjeft» oppsto.
Historien slo godt an, og gjør det tydeligvis fremdeles. I samtiden var den så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte den. Men hva er vel et dementi mot en god skrøne – den gang som nå.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Samarbeidserfaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er to, om ikke fronter, så fløyer i KrF når det gjelder et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp. Det er de som er for og det er de som er mot. Og så er vi en del som er skeptiske. Noen er litt skeptiske, andre er veldig skeptiske. Jeg er blant de siste.

Fra de som er for et slikt samarbeid, argumenteres det gjerne med at man har «gode erfaringer» fra lokal- og/eller fylkespolitikken med samarbeid med Frp. Disse gode erfaringene mener man så at man kan overføre på det rikspolitiske nivået.
Problemet med en slik argumentasjon er at den brukes om nær sagt et hvert tenkelig samarbeidsmønster i politikken. Det er mange KrF-ere som har «gode erfaringer» fra et samarbeid med både Arbeiderpartiet og SV i lokal- og fylkespolitikken. På samme måte har det vært «godt samarbeid» mellom Høyre og Arbeiderpartiet i slike fora.
Regjeringssamarbeid er noe annet enn et samarbeid i et kommunestyre eller fylkesting. Det er også noe annet enn et samarbeid i et byråd eller fylkesråd. Overføringsverdien av slike erfaringer er derfor svært begrenset med tanke på et regjeringssamarbeid. Og de kan brukes for å argumentere for nær sagt hva slags samarbeidsmønster det skal være.

Myten om borgerlig kaos...

Det blir ikke sannere av å bli gjentatt i det uendelige, at «alle» borgerlige regjeringen har «endt i kaos». Samtidig er det påfallende at det er akkurat Arbeiderpartiet som tyr til denne formen for kontrafaktisk historieskriving.

Følgende er realitetene: Norge har siden 1945 hatt sju borgerlige regjeringer; åtte dersom man regner utvidelsen av Willoch-regjeringen i 1983 som en ny regjeringsdannelse. Av disse kan to sies å ha gått i oppløsning: Borten-regjeringen i 1971 og Syse-regjeringen i 1990. Lyng-regjeringen ble felt i Stortinget i 1963, Korvald-regjeringen tapte valget i 1973, Willoch-regjeringen ble felt i Stortinget i 1986, Bondevik I ble felt i Stortinget i 2000 og Bondevik II tapte valget i 2005.
I den samme perioden har Arbeiderpartiet dannet regjering 13 ganger. Flere av disse regjeringsdannelsene har skjedd som følge av «palassrevolusjoner» internt i partiet, eller på grunn av interne konflikter.
Det begynte i 1951, da Einar Gerhardsen var «sliten» på grunn av diverse interne konflikter i partiet. Han overlot til Oscar Torp å rydde opp, og da dette var gjort, var Einar uthvilt. Torp måtte tre til side. Ryddig prosess? Noen vil heller si «grisete».
I 1976 gikk Trygve Bratteli av som statsminister etter å ha blitt satt på oppsigelse av Arbeiderpartiets landsmøte året før. Oddvar Nordli overtok etter en prosess som heller ikke vitner om et samlet og lojalt parti. Fem år senere var det Nordlis tur til å bli ofret, sånn at Gro Harlem Brundtland kunne slippe til. Foreløpig siste akt i dette dramaet fikk vi i 2000. Da ble partilederen regelrett «parkert» som statsministerkandidat til fordel for nestlederen, etter sterke, interne konflikter mellom disse to sine respektive «fløyer» i partiet. Den nevnte nestlederen er i dag partileder og - i det dette skrives - statsminister.
Så for all del: Man bør lytte når ledende folk i Arbeiderpartiet snakker om kaos og oppløsning. Dette har de både kompetanse og empiri på.

Nils-Petter Enstad

VALG OG VERDIER

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Heller kristne verdier enn ingen verdier i det hele tatt». Slik resonerte professor i statsvitenskap og humanetiker Thomas Chr. Wyller i 1997 da han begrunnet hvorfor han ved valget samme år stemte på Kristelig Folkeparti.

Kjell Magne Bondevik hadde året før, i forbindelse med at Torbjørn Jagland ble statsminister, lansert tanken om en bredt sammensatt verdikommisjon, som skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Forfatteren og mye annet, Alf Tande-Pedersen, konkluderte på samme måte det året, og med en argumentasjon som også hadde mye til felles med Wyllers resonnement.
I forbindelse med årets valg har artisten Ole Paus gått ut og «tatt en Wyller». Han vil stemme KrF, blant annet som en reaksjon på deler av den rødgrønne regjeringens asylpolitikk. Det er et klart verdiargument, selv om Paus har en mer konkret begrunnelse for sitt valg enn både Wyller og Tande-P hadde for 16 år siden.
Utfordringen til en bred verdidebatt traff veldig mange hjemme den gangen. Den traff ikke bare akademikere og artister, men hverdagsmennesker. Det var nok de aller færreste som fikk noe forhold til verdikommisjonen og prosessen rundt den og dens arbeid. Men så var det da også noe av målsettingen at «verdier» skulle bli et samtaleemne der folk møttes, mer enn et svært, politisk prosjekt.
At den målsettingen «traff» fikk jeg for min del den første bekreftelsen på om kvelden på valgdagen. Det skjedde i ei drosje i Oslo på vei fra ett møte til et annet. Møtet jeg skulle til, var KrFs valgvake. Drosjesjåføren, en norsk mann i 50-årene, begynte å snakke om valget. Jeg sa mest «ja og ha», solid forankret som jeg var i min fordom om at drosjesjåfører i Oslo stemmer Frp. Men så kom det: - Men i dag har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre; jeg har stemt på KrF, hørte jeg ham si. – Sier du det? Ja, jeg har også stemt KrF, svarte jeg.
- Ja, jeg er så lei av å kjøre fulle ungdommer til alle døgnets tider, så jeg sa til kona: Nå må vi for f… få noen verdier i dette landet. Det får ikke hjelpe om det blir mindre kjøring.
Jeg ville nok formulert meg annerledes, både den gang og nå. Men analysen synes jeg står seg.