Når ordene fanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Landets nye justisminister er i ferd med å bli innhentet av sine egne ord og sin egen retorikk gjennom mange år. Det liker han lite, men i stedet for å gå inn i den utfordringen dette representerer, velger han en strategi der han nærmest forlanger å få starte med blanke ark, og bli målt på den jobben han gjør som statsråd.


Det er et rimelig krav for en som har sittet som statsråd en stund, i hvert fall minst en uke, men det blir et nokså absurd krav fra en som foreløpig ikke har gjort annet enn å ta imot nøkkelen fra sin forgjenger, og som ikke har satt seg inn i hva som er hans ansvarsområde; noe som ble avslørt på pinlig vis i Politisk kvarter i NRK dagen etter tiltredelsen.
Per Willy Amundsen har som stortingsrepresentant profilert seg sterkt og grovt på to politiske saksfelt: Innvandring og klima.
Begge er deler av den portefølje som ligger i justisdepartementet. Han har tatt til orde for «et nytt korstog» og han har fornektet blankt at klimaendringene er menneskeskapte.
Konfrontert med disse uttalelsene, kunne Per Willy Amundsen enten tatt avstand fra dem – det er lov for en politiker å bli klokere med årene – eller beklaget dem.
Han kunne også erkjent at de var unødvendig polariserende.
I stedet vil han ha allmennheten til å glemme at de noen gang ble framført.
Men slik fungerer ikke den politiske virkeligheten, og slik fungerer ikke verden for øvrig.
Enn så lenge ser det ut til at den nye justisministeren klamrer seg til et manus som en kommunikasjonsrådgiver har skrevet for ham, og gjentar dette som et slags mantra.
Han er ikke den første statsråden som prøver seg med det; det går like galt for dem alle.
Det er ikke troverdig i utgangspunktet, og blir bare verre jo oftere det gjentas.
Statsministeren sier hun har hatt samtaler med de nye statsrådene, og innprentet dem hva de er forpliktet på framover.
Det var nok særlig den nye justisministeren som hadde behov for slike presisereringer.
Den nye olje- og energiministeren har vært en dyktig ordfører på Vestlandet i mange år, og den nye Europa-ministeren er det nærmeste man kommer et blankt ark i noen regjering.
Ingen av dem har det samme behovet for å forsøke å få feid under teppet uttalelser som, hvis så skjer, alltid vil ligge som en stor og hard klump under det samme teppet.

Publisert i Dagen onsdag 27. desember 2016

«Kristenfolket» - hvem er det?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Motstanden mot Arbeiderpartiet er stor i kristenfolket» slår Bjarte Ystebø tilsynelatende fast i sin avis 2. desember. For å kunne forholde seg til en slik påstand, hadde det vært nyttig med en presisering: Hvem og hva er dette «kristenfolket» som Ystebø tilsynelatende taler på vegne av, og gjør det såpass bastant?

Er det den såkalte «grasrotorganisasjonen» som Ystebø tok initiativ til i sin tid, og framstår for leder for?
Da har han sikkert rett.
Men har denne «grasrotorganisasjonen» i det hele tatt en medlemsmasse?
Eller mener han med «kristenfolket» det de fleste av oss vil mene: Hele bredden av kristne mennesker her i landet, fra alle de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som finnes? I så fall tar han feil.

Ulikheter
«Kristenfolket», i den eneste fornuftige og redelige definisjon av begrepet, rommer ikke bare alle de ulike måtene man kan tenke og tro om hva kristendom er med utgangspunkt i Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også de ulike måtene å tenke om samfunnet på, fra ytterste høyre til ytterste venstre.
Skal man legge en rent statistisk tolkning til grunn, er nok Arbeiderpartiet det politiske partiet i Norge med flest «personlig kristne» medlemmer.
Jeg er ikke en av dem, men jeg kjenner en god del av dem.
De er gode «brødre og søstre», alle sammen.

Tidsspenn
Når Ystebø i den samme forbindelse skriver om at Arbeiderpartiet har ført «40 års kamp mot kristendommen», kunne det være interessant å vite når disse 40 årene begynte og når de eventuelt sluttet.
Går vi 40 år tilbake i tid fra dags dato, skriver vi 1976.
Skjedde det noe spesielt med Arbeiderpartiets holdning til kristendommen det året?
Det gikk i så fall meg forbi; jeg var den gang 23 år, småbarnsfar og frelsesoffiser.
Men jeg leste jo aviser og jeg hørte på radio, og jeg var tilmed mer interessert i politikk enn mange andre i min omgangskrets.
Ystebø ville oppdaget en langt større aggresjon mot kirke og kristendom dersom han for eksempel tredoblet det historiske spennet sitt.
Det var blant annet for å bygge bro over dette at indremisjonspredikanten Hans Lindal i 1939 tok initiativet til å starte Norges Kristne Arbeideres Forbund.

PDK
Ellers er jo Ystebø en av redaktørene i det organet som mer enn noe annet har klart å holde liv i en febril fantasi om at Partiet De Kristne er noe som er liv laga, eller at de representerer en politisk kraft.
De 17 tusen stemmene partiet fikk i 2013 omtales som «oppsiktsvekkende bra».
Nåvel; det betyr en oppslutning på grovt regnet en halv prosent, spredd svært tynt over hele landet. Nå vil jo PDK dessuten få konkurranse i Rogaland, i og med at noen utbrytere fra partiet, anført av en av Ystebøs medarbeidere i avisa, vil stille liste her.
Ystebø retter sitt skyts mot partiledelsen i KrF.
Han bør kanskje også rette en oppfordring til kristenfolket – uansett hvordan han definerer denne gruppen – om å slutte opp om det eneste partiet som har noen realistisk mulighet for å tale de kristne verdienes sak på Stortinget.
Det er det partiet som – så vidt jeg vet – både Bjarte Ystebø og jeg er medlem i.

Publisert i «Norge Idag» 9. desember 2016 - bildet er lastet ned fra «Kristenfolket» sin hjemmeside

Sperregrensen - opp eller ned?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Norge har siden 1989 hatt en ordning med en sperregrense ved stortingsvalg. Hensikten med sperregrensen er at den skal hindre såkalt «små» partier i å få for stor innflytelse.

Flere land har slike ordninger, selv om grensen varierer fra land til land.
I Danmark er den på to prosent, i Tyskland fem og i Norge på fire.
Her til lands fungerer ordningen slik at et parti som får en oppslutning som er under sperregrensen kommer ikke i betraktning ved fordelingen av de såkalte utjevningsmandatene i Stortinget, men kan få distriktsmandater likevel.
De som tror at en oppslutning under sperregrensen fører til at et parti automatisk ryker fullstendig ut av Stortinget har derfor misforstått hvordan ordningen fungerer.

Utslag
Grensen på fire prosent kan gi nokså urimelige og tilfeldige utslag.
Ved valget i 2009 fikk partiet Venstre en oppslutning på 3,9 prosent.
Dette ga to distriktsmandat, men ingen utjevningsmandater.
Ved valget i 2013 fikk SV 4,0 prosents oppslutning, noe som i alt ga sju representanter – fem av disse er utjevningsmandater.

Irritasjon
Sperregrensen er et tema som ofte dukker opp både i avisinnlegg og i nettkommentarer i avisene.
Meningene er gjerne svært sterke, og ofte preget av liten og ingen kunnskap om hvordan ordningen fungerer.
At det finnes en del partier med en oppslutning mellom 4-5 og 8-10 prosents oppslutning har lenge vært en sterk irritasjonsfaktor for de såkalt «større» partiene.

Grunnlovsforankret
Både fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har det vært fremmet forslag i Stortinget om å heve denne grensen. Siden sperregrensen er definert i Grunnlovens paragraf 59, om valgordningen, er det ikke gjort i en håndvending å endre denne. Forslagene er da også blitt avvist av flertallet i Stortinget hver gang.
Når det i diverse debattinnlegg tas til orde for at grensen bør heves allerede før valget til neste år, viser dette bare at det er mye å gjøre på folkeopplysningens område.

Ti prosent?
Noen av de mest hissige talspersonene for dette mener dertil at sperregrensen bør være på ti prosent.
En slik sperregrense er det bare Tyrkia som opererer med – nok sagt om et slikt forslag.
Skulle et slikt forslag tas på alvor, og skulle sperregrensen fungere slik disse åpenbart tror den gjør, kunne man komme i en situasjon der både 30 og 40 prosent av velgerne var uten representasjon i Stortinget.
Hva man ellers mener om et slikt scenario: Demokratisk er det jo ikke.
Det er særlig fra velgere som identifiserer seg med høyresiden slike forslag har dukket opp i den senere tid.
Motivet for dem er lett å gjennomskue: De kommer fra folk som irriterer seg over at «småpartiene» KrF og Venstre ikke bare spreller når regjeringspartiene sier «sprell», men insisterer på å ha innflytelse på politikken, slik man faktisk har en avtale om.

Mindretallsregjering
Det er ikke noen ny situasjon i Norge at man har mindretallsregjeringer som er avhengig av «små» partier som sitter i vippeposisjon. Det har faktisk vært det vanlige her i landet siden 1961. Med unntak av perioden 1965-69, årene 1983-86 og periodene fra 2005 til 2013 har samtlige regjeringer vært mindretallsregjeringer.
To ganger har man opplevd at «små» partier med bare to representanter var tunga på vektskålen som gjorde at regjeringen måtte gå av.
Det skjedde i 1963, da SFs tomannsgruppe stemte ned Einar Gerhardsens tredje regjering i Kings Bay-saken, og det skjedde i 1986, da Frp, stikk i strid med hva de hadde lovet velgerne, felte Kåre Willochs regjering på en avgiftssak.

Akseptert
Dette har vært en akseptert del av det parlamentariske systemet i Norge i mer enn 50 år, og samtlige mindretallsregjeringer fram til denne har klart å manøvrere greit i forhold det eller de partiene man har vært avhengig av for å få flertall for sin politikk.
Hvis dette er vanskeligere nå enn det har vært før, er det grunn til å tro at det ikke er småpartiene som er problemet, men regjeringspartienes evne og vilje til å ta disse på alvor.
Når det gjelder sperregrensen, er vel det å si at hvis den skal endres, bør det skje ved at grensen justeres nedover, ikke oppover.
En grense på to prosent, som i Danmark, kan virke fornuftig.

Publisert i Agderposten 24. november 2016

KrF og ny regjering

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Mange var spent på hva landsstyret i Kristelig Folkeparti ville lande på under sitt møte i november når det gjaldt regjeringsspørsmålet.


Svaret som kom kan nok minne om den «my answer answerless»-strategien som dronning Elizabeth I valgte i en vanskelig sak, men en del konklusjoner ligger der.
Det viktigste og klareste signalet er at KrF ønsker at landet skal få en ny regjering etter valget i 2017.
Denne konklusjonen er det ikke prutningsmonn på.
Skal KrF bidra til en slik regjering, kan Fremskrittspartiet ikke være en del av det.
Her er det heller ikke noe å gå på; ikke en gang det celiuske «et sted mellom absolutt intet og nesten noe» fra komedien «Det lykkelige valg».

Bondevik 2-modellen
Landsstyret ønsker primært en regjering av Høyre, KrF og Venstre, etter modell av Bondevik II. Denne regjeringen satt hele perioden 2001-05 og var den første mindretallsregjeringen i norsk historie som satt en hel stortingsperiode, og som egentlig aldri var truet, verken av mistillit eller andre kriser.
En viktig årsak til dette var at regjeringen, og dens leder, hadde en fleksibilitet og respekt for den politiske kjøttvekta som dagens mindretallsregjering mangler.
Det ser vi blant annet i de budsjettforhandlingene som i skrivende stund (tirsdag ettermiddag 15. november) ser ut til å ha stø kurs mot en regjeringskrise.
De aller fleste – jeg tror det også gjelder i KrFs landsstyre – ser at en ny regjering etter modell av Bondevik II er urealistisk. En slik regjering vil uansett ikke ha noe flertall i Stortinget, og det er liten grunn til å tro at den vrakede part, Fremskrittspartiet, vil opptre som noen konstruktiv opposisjon. De vil ha mange ydmykelser å hevne og mange kameler å gulpe opp.

A/Sp/KrF
Det som derimot kan få flertall i Stortinget, er en regjering av Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet.
I sin argumentasjon for en H/V/KrF-regjering drar landsstyret fram sentrumskortet.
Noen av oss vil mene at dersom Høyre skal defineres som en del av det politiske sentrum, må også Arbeiderpartiet kunne defineres slik.
De «verdiargumentene» som en del KrF-ere har brukt mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, er gått ut på dato for lengst. KrF har ikke noe mer å hente i slike saker hos Høyre og Frp enn de vil ha hos Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Det tredje alternativet for KrF vil være en rolle som uavhengig opposisjonsparti der man kan samarbeide med en mindretallsregjering fra sak til sak.
Den rollen har KrF hatt før, og har fått mye gjennomslag på den måten.
Ikke minst har dette vist seg med mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet.

Publisert i Agderposten 18. november 2016

Evangeliesenterets beste venn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Evangeliesenteret (heretter ES) er foreløpig ikke inne med noen øremerkede bevilgninger i regjeringens forslag til statsbudsjett. Selv ønsker ES en slik øremerket pott, og får støtte av KrFs helsepolitiske talsperson i dette. Hun ønsker å arbeide for at dette skal komme på plass, kan man lese i ukeavisa Norge I dag.




Denne forsikringen går inn i en lang tradisjon der det nærmest år om annet er blitt dokumentert at KrF er Evangeliesenterets beste venn i norsk politikk. Man kan gjerne ta enda sterkere i: KrF er Evangeliesenterets eneste sann venn i norsk politikk.
At ES gjennom mange år har fått betydelige beløp over statsbudsjettet er et resultat av at KrF, enten det har vært i posisjon eller opposisjon, har holdt et sterkt trykk på nettopp dette.
Politikere fra andre partier, og særlig Frp, stiller gjerne opp på ES sine stevner og høster applaus for rause, men uforpliktende erklæringer. Men når det kommer til handling legger altså partiets leder, og landets finansminister, fram et budsjettforslag der ES ikke er nevnt med et ord.

Siden 1988
Det var KrFs daværende sosialpolitiske talsmann, Odd Holøs fra Østfold, som først talte Evangeliesenterets sak i stortings- og budsjettsammenheng. I første omgang fikk han på plass en merknad i sosialdepartementets budsjett for 1988 om at dette var et viktig arbeid, og året etter var også den første bevilgningen på plass.
Etter påtrykk fra KrF ble det da bevilget to millioner kroner. Det skjedde mot stemmene til Sp og SV.
Etter valget i 1989 ble Odd Holøs avløst av en annen «Odd Fellow» på Østfold-benken, nemlig Odd Holten. Han hadde da hatt et langt yrkesliv i rusomsorgen gjennom ulike stillinger i Blå Kors.
På Stortinget fikk han ansvaret som finanspolitisk talsperson, og fra denne posisjonen talte han både rusomsorgens sak generelt og Evangeliesenterets sak spesielt. Og bevilgningene økte, år for år.
Det er ingen tvil om at Odd Holten ble «isbryteren» med tanke på å sikre Evangeliesenteret «fast plass» på statsbudsjettet.

«Fra merknad til millioner»
En av de som var leder i finanskomiteen i disse årene, var avholdsmannen Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra Arbeiderpartiet, og ikke minst var det et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet som gjorde at statsstøtten økte jevnt og trutt. På det meste fikk Evangeliesenteret mer enn 30 millioner i statsstøtte.
I boka om Østfold KrFs historie er denne utviklingen beskrevet som «Fra merknad til millioner».
Det er ingen tvil om at KrF, gjennom sin aktive rolle i tallrike budsjettprosesser, har bidratt til å gjøre ES til den stolpen i norsk rusbekjempelse som det er blitt.
Det har vært en rolle partiet har påtatt seg med glede, og gjerne fortsetter med. Ikke noe annet parti verken kan eller vil gå inn i en slik oppgave.
Et hvert framstøt som bidrar til å svekke KrF – eksempelvis ved å støtte sjanseløse «kristne» partier som måtte poppe opp – er derfor ikke annet enn en effektiv måte å sage over den greina som blant annet Evangeliesenteret sitter på.

Publisert i avisa Dagen tirsdag 1. november 2016

En tredje røst

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Kjell Magne Bondevik forteller i sine memoarer at han dagen etter stortingsvalget i 2001 ble oppringt av Jens Stoltenberg. Dagen før hadde KrF gjort et av sine beste valg, mens Arbeiderpartiet hadde gjort sitt desidert dårligste på nesten 80 år.

Stoltenberg lurte på om det kunne være grunnlag for et samarbeid mellom henholdsvis valgets vinner og valgets taper. Bondeviks svar var av typen «Ikke ring meg; jeg ringer deg».
Det skjedde aldri, og det var det vel heller ikke noe grunnlag for, selv om enkelte av oss alt da lekte med tanken om at det valget kunne være starten på en ny æra i norsk politikk.
Samtidig kom valgresultatet som følge av en valgkamp der i ettertid ble spøkt internt i KrF med at partiets beste stemmesankere hadde vært Karita Bekkemellem og Trond Giske.

Mye har skjedd siden valget i 2001. Åtte år med rødgrønt styre og tre med blå-blått har til overmål bekreftet at det er behov for «det tredje alternativ» og en tredje røst i norsk politikk. Den røsten er det KrF som kan bidra med.
KrF-leder Knut Arild Hareide, og resten av partiet, har gitt seg selv tida fram til landsstyremøtet i november før man vil konkludere med tanke på hva slags regjeringsalternativ man vil satse på i forbindelse med valget i 2017.

Alternativene partiet har blir gjerne beskrevet som et valg mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Dette er i beste fall en omtrentlig beskrivelse av hva det er snakk om. Det er ikke mellom disse to partene de store verdipolitiske skillelinjene går. I slike saker er det knapt nok nyanser mellom disse to partiene. Skillelinjene går på andre felt: Fordelingspolitikk, sosialpolitikk, solidaritetspolitikk.

For å svare på spørsmålet om hvor KrF har mest å hente, er det derfor ikke nok å se på henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet, men også på hvilke andre partier som skal være en del av en eventuell samarbeidspakke.

Et samarbeid med Høyre i regjering betyr også et samarbeid med Frp i regjering. Hvordan et slikt samarbeid vil kunne arte seg, har man sett noen eksempler på. Det foreløpig siste var da Frp-statsråden i Olje- og Energidepartementet «glemte» at man hadde en avtale med KrF og V på dette feltet. Og det har vært flere slike saker.

Et samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering betyr også et samarbeid med Senterpartiet i regjering. I den forbindelse kan det jo nevnes at med unntak av Bondevik 2, har Senterpartiet vært med i alle regjeringer der også KrF har vært med. Det er partier som er vant til å snakke sammen.

Spørsmålet landsstyret i KrF må ta stilling til i november, er derfor ikke så mye om man vil samarbeide med Høyre eller Arbeiderpartiet, men om man vil samarbeide med Fremskrittspartiet eller Senterpartiet.

Publisert i Dagen 20. september 2016

Tilgivelse for Lien?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Historien om oljestatsråd Tord Liens opptreden i prosessen rundt 24. konsesjonsrunde har utviklet seg fra parodi, via kløneri til en ren skandale.

Etter først å ha forsøkt seg med at man hadde «glemt» samarbeidsavtalen med Venstre og KrF, via at man tolket avtalen forskjellig, er man nå ved sakens realitet: Statsråden feilinformerte sin sjef.
Dermed har han gjort seg skyldig i den ene av de to politiske synder det rett og slett ikke finnes tilgivelse for. Den ene er å feilinformere Stortinget, den andre å feilinformere statsministeren.

Det var den første av disse som gjorde at Anne-Lise Bakkens politiske karriere fikk en bråstopp i juni 1988. Hun hadde, som forbrukerminister, gitt Stortinget feil informasjon i en sak. At hun selv sannsynligvis var blitt feilinformert av sine medarbeidere, endret ikke på noe, verken for Stortinget eller for hennes sjef, statsminister Gro Harlem Brundtland. Bakken var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, og blitt statsråd i 1986, 34 år gammel. Det var en jevn, om ikke spesielt bratt, politisk karrierekurve som endte to år senere, selv om hun ble sittende på Stortinget til valget året etter.

I februar 2008 sluknet en annen potensiell, politisk stjerne da barne- og familieminister Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av, ikke fullt fire måneder etter at hun var blitt utnevnt. Det skjedde etter at hun i ekspressfart hadde fått norsk statsborgerskap og deretter meldt seg inn i Arbeiderpartiet.
Årsaken til at hun måtte gå, var at hun hadde feilinformert statsministeren om hva hun hadde gjort og ikke gjort i forbindelse med utnevnelse av nytt barneombud. Da gjorde Jens Stoltenberg kort prosess.

Sammenlikner man Tord Liens opptreden i oljesaken med disse to hendelsene, er det ingen tvil om hvem som kommer dårligst ut. Bakken ble feilinformert av sitt embetsverk. Det var uinteressant for så vel Stortinget som statsministeren, men det er likevel en forklaring. Ramin-Osmundsen opptreden var en nybegynnertabbe av en som ikke hadde lært seg det politiske spillet og spillereglene godt nok. Alle regjeringer har foretatt kompisutnevnelser, men de krever et snev av musikalitet som den ferske statsråden ennå ikke hadde lært seg.
I begge tilfeller var konsekvensen nådeløs.
I Tord Liens tilfelle har man med en erfaren politiker å gjøre, og en statsråd som har sittet i jobben i tre år. Likevel forsøker han aktivt å bløffe sin sjef i en sak som han muligens har støtte for både i departementet og i Stortinget, men som likevel er politisk umulig i dagens situasjon. At en slik handling, som han nå har innrømmet, foreløpig ikke ser ut til å få noen konsekvenser, er rett og slett en skandale.

Alle vet at enhver annen statsminister ville gjort kort prosess med en slik statsråd. Når Erna Solberg foreløpig ikke ser ut til å ha foretatt seg noe som helst, henger dette muligens sammen med en frykt for at da vil hele regjeringsprosjektet hennes ryke. Det får heller så være. Det er Stortingets oppgave å sørge for at landet har en regjering. Det har man klart i mer uoversiktlige situasjoner enn den man har i dag.

Det er bare én ting som er verre enn å ha en statsråd som lyver for sin statsminister, og det er å ha en statsminister som sitter rolig og lar slikt skje.

Publisert i Agderposten 20. september 2016