En guide til ingenting

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Vårt Land 31. juli har Partiet De Kristne rykket inn en annonse de kaller «Velgerguiden».
Her ramses det opp ti grunner til at man som velger bør stemme på dette partiet. Annonsen kan like gjerne oppfattes som en guide til hvorfor man ikke skal gjøre det.
Samtidig merker man seg at ingen av de verdisakene partiet pleier å slå på stortromma for står på denne lista.
Dermed står man igjen med et parti som befinner seg på ytterste høyre fløy i økonomisk politikk, og som er solid forankret i den mest uansvarlige fornektelsen av de klimapolitiske utfordringene som både vår og kommende generasjoner står overfor.

I annonsen sammenliknes PDKs program med partiene KrF, Sp og Frp.
Det er ingen overraskelse at PDK har flest sammenfallende synspunkter med Frp. Men selv der hvor Frp faktisk viser en viss ansvarlighet – som i spørsmålet om å fjerne CO2-avgiften – kliner PDK til og vil ha vekk den også.
Likevel må konklusjonen bli at dersom det er PDKs økonomiske politikk man vil støtte, har man mer igjen for å støtte andre partier.
Dette bekrefter dermed det inntrykket man har fått av PDK ved valg etter valg: Det som måtte være av fornuftige forslag i partiets program er uten unntak bedre ivaretatt av andre partier.
Det samme gjelder for så vidt de punktene som ikke er så fornuftige.
Sånn sett fungerer «Velgerguiden» deres utmerket som en guide til ingenting.

Sendt Vårt Land 1. august 2021

Et totalitært parti - for «folk flest»?

Så har vi fått enda en bekreftelse på de totalitære holdningene som preger Fremskrittspartiet.

Ikke i noe annet norsk, politisk parti sitter suspensjonene og eksklusjonene så løst som i dette.
Denne gangen har det rammet lokallagslederen i Agderkommunen Tvedestrand.
Silje Flaten Haugli har gjort det utilgivelige: Hun har ytret seg i partiets lederdebatt.
Det skulle hun ikke ha gjort!
I motsetning til i andre politiske partier har nemlig dette – «partiet for folk flest», som de ynder å kalle seg – en tradisjon for at en leder som ønsker å trekke seg også er den som peker ut etterfølgeren. Det gjorde Carl I. Hagen da han kronet Siv Jensen som sin etterfølger, og det har Siv Jensen gjort nå.
Hun har tilmed pekt ut både leder og nestleder; landsmøtet skal bare strø sand på hennes beslutning.

Ikke samlende?
Det er dette lokallagslederen i Tvedestrand ikke har forstått.
Hun synes nemlig ikke det er noen spesiell god idé at Sylvi Listhaug skal overta som partileder. Hun er ikke «samlende», sier hun – det kan knapt sies å være noen oppsiktsvekkende analyse.
Sylvi Listhaug er uten tvil den mest polariserende politiker Norge har hatt noen gang. Denne polariseringen ser man ikke bare i opinionen, men også innad i hennes eget parti.
Men det skulle ikke mer til enn denne nokså selvsagte betraktningen før partijustisen slo til som ei rottefelle. Fylkesstyret i Agder Frp har derfor vedtatt at lokallagslederen ikke skal få delta på partimøter resten av året. Begrunnelsen for dette er at hun har en «manglende rolleforståelse» og at hun «skader partiets omdømme».

«Rolleforståelse»
Dette med «rolleforståelse» bør utdypes.
Er det slik at den rollen en tillitsvalgt i Frp har kun er klakørens rolle?
Er det et uttrykk for «manglende rolleforståelse» å ytre seg i en lederdebatt som i et hvert annet demokratisk parti ville vært en selvsagt og nødvendig prosess?
Når det gjelder å skade partiets omdømme – det skal vel godt gjøres å bidra mer til å skade et partis omdømme enn det fylkesstyret i Agder Frp klarer med sine totalitære holdninger og vedtak?

Anket
Vedtaket er anket inn for partiets sentralstyre.
Historien har imidlertid stort sett vist at dette organet som regel ikke gjør annet enn å strø sand på denne typen vedtak.

Nils-Petter Enstad
Forfatter - Arendal

Publisert i Agderposten 19. mars 2021

Stjålet seier?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har skjedd en rekke ganger at avgjørelsene ved presidentvalg i USA har vært omdiskutert og marginene knappe. Men at taperen går ut og beskylder vinneren for å ha stjålet seieren, måtte vi til Donald Trump for å oppleve.

Ved valget i 1960 vant demokraten John F. Kennedy over republikaneren Richard Nixon med noen få tusen stemmer. Da noen mente at det hadde forekommet uregelmessigheter ved opptellingen enkelte steder, var Nixon den som satte foten med. Ingen ville være tjent med at det ble sådd tvil om legitimiteten ved valget av ny president, slo han fast.
I 2000-valget vant republikaneren George W. Bush over demokraten Al Gore etter en thriller av en opptellingsprosess i den staten der broren til Bush var guvernør.
Mange mente at prosessen luktet vondt lang vei, men da resultatet var erklært, var det ingen som beskyldte noen for å «stjele» seieren.
Allerede i 2016 erklærte Trump at det eneste valgresultatet han ville akseptere var ett der han selv vant.
Til tross for at han fikk tre millioner færre stemmer enn motkandidaten Hillary Clinton vant han valget fordi han fikk flere valgmannstemmer fra delstatene.
Allerede tidlig i kampanjen foran årets valg var Trump ute med påstander om at den eneste måten den demokratiske kandidaten ville kunne vinne valget på, ville være ved juks.
Denne fortellingen holder han fast ved, til tross for at Joe Biden vant det som for de fleste framstår som en klar og overbevisende seier.
Der Richard Nixon var opptatt av at han ikke ville så tvil om legitimiteten til den sittende presidenten, er Trump opptatt av det motsatte.
Trump kan kanskje ikke beskyldes for å ville stjele valget; han prøver snarere å rane det.


Publisert i Agderposten 16. november 2020

«Flerkoneri»

Den svært forhenværende justisminister Per Willy Amundsen (Frp) prøver å dra i gang en av disse kvasi-debattene som er blitt et kjennetegn både på ham som politiker og på partiet han representerer: Han vil at kulturminister Abid Raja skal «klargjøre» hva han (statsråden) mener om «flerkoneri» (Vårt Land 9. juli).

Bakgrunnen for utspillet er litt høyt-tenkning fra lederen for tenketanken Minotenk i et intervju i Minervanett.no.


I den grad «flerkoneri» er en realitet i Norge, er dette noe som stort sett praktiseres av etnisk norske/europeiske personer som tilsynelatende lever i et vanlig ekteskap, samtidig som de har ett eller flere andre forhold «på si’», eller som har flere forhold gående parallelt.
At Amundsen bruker uttrykket «flerkoneri» er for øvrig i seg selv en bekreftelse på hvor lite refleksjon som ligger bak dette autopilot-utspillet.
Dette er en språkbruk som forutsetter at det bare er menn som lever med/har flere partnere.
Slik er det ikke.
Men skulle Per Willy Amundsen gå inn i de mange nyansene som moderne norsk samlivs-virkelighet byr på, ville vel dette sprenge rammene for den eneste «debatt»formen han behersker sånn noenlunde: Tabloid tullprat.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

KrF og avklaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med Vårt Lands lederskribent i at KrF bør avklare sitt forhold til Frp i god tid før valget i 2021 (VL 25. juni).

Problemet er bare at en slik avklaring fikk vi ved forrige stortingsvalg også, og man skal ikke se bort fra at de stemmene som den gang fikk partiet over sperregrensen, kom fra velgere som regnet med at «et ord er et ord».
De ble skuffet.
Så hvorfor skal man stole mer på en avklaring i 2021 enn det viste seg å være grunn til i 2017?
Den gang hadde KrF en partileder som følte seg forpliktet på vedtak og valgløfter. Det har man ikke nå. I stedet har man fått en partileder som, etter litt uforpliktende koseprat med Høyres leder, gikk ekstremt høyt ut og snakket om en «historisk» mulighet til å endre abortloven.
Vi har sett hvor «historisk» den muligheten viste seg å være: Den førte til en kosmetisk endring, i realiteten uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Når enkelte linjevalg-apologeter fremdeles snakker om «gjennomslaget» KrF har fått i biogen-politikken gjennom dette regjeringssamarbeidet, er det nesten så man undres over hvor disse har befunnet seg de siste månedene.
De «seirene» KrF påberoper seg å ha fått i denne regjeringen har stort sett det til felles at de ligger i skjæringspunktet mellom «nesten noe» og «absolutt intet», for å låne en formulering fra Nils Kjær og komedien «Det lykkelige valg».
Slik de politiske meningsmålingene har vært de siste månedene, tyder det meste på at Norge vil få en ny regjering etter valget i 2021, om ikke før.
I den forbindelse blir det brukt mye energi på hvem som vil stille seg bak en slik regjering, og man maler både Rødt og MDG på veggen.
Kanskje man heller skulle spørre seg hvem som vil – eller kan - stille seg bak en eventuell ny Solberg-regjering (Hva blir det? Solberg 5?) etter et valg der mye kan tyde på at minst ett, kanskje begge de partiene som hun i dag baserer sin regjering på vil bli utradert.
Vil man ha avklaringer, kan dette være et relevant tema å ta opp.

Publisert i Vårt Land lørdag 27. juni 2020

Hysteri og hamstring

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Skoler og biblioteker, offentlige kontorer og servicetilbud stenger; gudstjenester og kulturarrangement blir avlyst. Og i dagligvarehandelen går folk bananas og hamstrer det utroligste.

Det begynte med munnbind og antibac, nå er det doruller og matvarer det går i.
Mediene viser bilder av handlevogner med hele fjell av do- og kjøkkenruller og tomme hyller for brød, frukt og grønnsaker.
Noen av disse hyllene er utstyrt med plakater der forretninger anmoder folk om å vise skjønnsomhet og ikke forsyne seg med mer enn det man trenger.
Man trenger ikke noen doktorgrad verken i psykologi eller kommunikasjonsteori for å vite at slike anmodninger er bortkastet.
Har hysteriet først fått tak, tror man det er en rasjonell handling å kjøpe inn doruller for et års forbruk eller kilovis med frukt og grønnsaker; ferskvarer som man sannsynligvis må kaste om noen dager.
Når anmodninger er bortkastet, må andre virkemidler tas i bruk.
Ett av dem kan være at butikkjedene og deres ansatte blir pålagt å stanse kunder som åpenbart panikkhamstrer og sier til dem at så mye får du ikke ta med deg.
I min nærbutikk er det med jevne mellomrom tilbud på enkelte varer. Tilbudet legges alltid fram med meldingen: «Maks fem pr. kunde». Da er man på et fornuftig «hamstre»-nivå.
I situasjoner der panikken ser ut til å ha gode vekstvilkår kan det være på sin plass å minne om Franklin D. Roosevelt visdomsord da han ble innsatt som president i 1932, midt i den verste depresjonens tid: «Vi har ikke annet å frykte enn frykten selv».

Sendt diverse aviser fredag morgen 13. mars 2020

George Orwell og Grimstad kommune

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I romanen «1984», som den britiske forfatteren George Orwell ga ut i 1949, lanserte han begrepet «nytale». Det er blitt stående som en betegnelse på en nokså manipulerende språkbruk der stygge begreper får nye og vakrere navn. Eksempler på slik «nytale» er at det som er løgn blir kalt sannhet, og det som er krig blir kalt fred.

I Grimstad kommune, som for tiden står midt i en rettssak der et foreldrepar har saksøkt kommunen fordi den ikke har tatt på alvor den mobbingen deres sønn var utsatt for i skolen, har man lansert et nytt bidrag til nytalens ikke spesielt edle kunstart.
Det var ikke snakk om mobbing, er kommunens argument.
Det var «lek som kom ut av kontroll».
Ved hjelp av denne semantiske øvelsen avviser kommunen at den har noe erstatningsansvar, enn si ansvar i det hele tatt.
«Lek ute av kontroll» - det er jo slikt som skjer, på nivå med et annet, kasseringsmodent argument: «Gutter er gutter».
At «lek» kan komme «ut av kontroll» én enkelt gang, kan man kanskje godta.
Skjer det to ganger, er det mer betenkelig.
Skjer det tre ganger, er det snakk om et mønster.
Da heter det mobbing.
Jeg vet ikke hva det har vært av dialog mellom foreldreparet og kommunen som skole-eier. Hvis argumentet om «lek ut av kontroll» har vært betegnende for en eventuell dialog, skal man ikke forundres over at saken er endt i retten.
Der er som regel folkevettet også representert, og ikke bare den byråkratiske nytale.

Publisert i Agderposten 26. november 2019