Overskriften på Ulf Leirsteins innlegg i Smaalenene Avis torsdag 28. mai er ”Svar til Nils-Petter Enstad”. I virkeligheten handler innlegget stort sett om Nils-Petter Enstad. Det burde jeg kanskje bli smigret over, men det fører jo ikke debatten videre. At Leirstein mener jeg burde informere leserne i en lokalavis der jeg har skrevet både debattinnlegg og andre artikler i 25 år om hvilket parti jeg tilhører, forteller meg at han har dårligere tillit til lesernes intelligens enn det jeg har. Jeg forutsetter faktisk at min politiske plassering er forholdsvis godt kjent både i Askim og i Østfold for øvrig.
Leirstein hevder at Frp ”velger å ta sin velgere på alvor”. Det er sikkert sant for en del velgeres vedkommende. Det er kanskje tilmed sant for et flertall av partiets velgere. Men det er ikke sant (min påstand er: og har aldri vært det!) når det gjelder de kristne velgerne. Det ble ettertrykkelig dokumentert på Frps landsmøte.
Jeg utfordret i mitt innlegg de kristne Frp-velgerne på tre konkrete saker, nemlig dødshjelpsvedtaket, nedtoningen av ekteskapsspørsmålet og ”nullingen” av Israelsspørsmålet. Med tanke på den svulstige retorikken en del Frp-ere har ført i dette siste spørsmålet, må det være en nedtur for de som er opptatt av dette temaet at Frp fremdeles bare har selvfølgeligheter om dette i sitt program. Jeg synes nesten det er dristig av Leirstein å anbefale velgerne å lese partienes programmer for å gjøre seg opp en mening. Rådet er klokt, isolert sett, men dersom mitt prosjekt var å sikre kristne stemmer til Frp ville jeg ikke tatt sjansen på å gi det. Da vil man fort komme til å oppdage at mens Frp bare har generelle selvfølgeligheter i sitt program når det gjelder Israel og Midtøsten, har KrF forholdsvis grundige drøftinger.
Jeg kan ikke se at Leirstein ga noe svar på de konkrete verdipolitiske utfordringene i mitt innlegg. Det overrasker meg ikke. Hadde jeg vært i Leirsteins posisjon ville jeg forsøkt å snakke om andre ting, jeg også.
Nils-Petter Enstad
(Publisert i Smaalenenes avis 28. mai, etter innlegg fra Leirstein i samme avis dagen før)
lørdag 30. mai 2009
tirsdag 26. mai 2009
Hukommelsen i Senterpartiet
”Vi i Sp glemmer ikke så lett valgkampen i 2001. Bare noen få måneder før valget foretok KrF et plutselig partnerbytte. KrF brøt med Sp og kastet sentrumsalternativet på båten. Alliansen med høyrekreftene ga partiet makt.” Slik skriver Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum i Vårt Land fredag 22. mai.
Om det er hukommelsen som er nestlederens problem, eller om problemet sitter dypere, skal være usagt, men faktum står fast: I denne historiebeskrivelsen finnes det ikke ett eneste sant ord. Heller ikke setningen om at Sp ikke glemmer valgkampen i 2001 kan være sann, i og med at resten av avsnittet blir så besynderlig.
Fakta er som følger: KrF førte hele sin valgkamp i 2001 basert på sentrumsalternativet. Sentrumsalternativet ble ikke skrinlagt før dagen etter valget, og da i et møte hvor alle de tre sentrumspartiene var til stede.
Faktum er videre: Stoltenberg I-regjeringen hadde fått historiens mest massive mistillitsvotum fra velgerne til da. Den kunne i all anstendighets navn ikke bli sittende. Og siden det nå er en slik utbredt oppfatning at en regjering må et land ha, måtte noen ta ansvar.
Faktum er dessuten at Samarbeidsregjeringen, som besto av KrF, Høyre og Venstre, fikk en forholdsvis trang fødsel, men den ble til sjuende og sist forløst, og for første gang på svært lang tid fikk landet en regjering som satt en hel stortingsperiode til ende. Jeg nevner dette siden Slagsvold Vedum åpenbart lever i den vrangforestilling at dette samarbeidet var avtalt alt før valget.
Jeg tror overstående historieskrivning vil være langt lettere å dokumentere enn Slagsvold Vedum sin nokså private versjon av begivenhetene. At nestlederen i et parti som raser nedover på meningsmålingene er mest opptatt av å spre usannheter om andre partier, skal få stå ukommentert fra min side. Jeg er som sagt ikke sikker på at det er hukommelsen som er Senterpartiets største problem for tiden.
Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF
(Publisert i Vårt Land 27. mai 2009)
Om det er hukommelsen som er nestlederens problem, eller om problemet sitter dypere, skal være usagt, men faktum står fast: I denne historiebeskrivelsen finnes det ikke ett eneste sant ord. Heller ikke setningen om at Sp ikke glemmer valgkampen i 2001 kan være sann, i og med at resten av avsnittet blir så besynderlig.
Fakta er som følger: KrF førte hele sin valgkamp i 2001 basert på sentrumsalternativet. Sentrumsalternativet ble ikke skrinlagt før dagen etter valget, og da i et møte hvor alle de tre sentrumspartiene var til stede.
Faktum er videre: Stoltenberg I-regjeringen hadde fått historiens mest massive mistillitsvotum fra velgerne til da. Den kunne i all anstendighets navn ikke bli sittende. Og siden det nå er en slik utbredt oppfatning at en regjering må et land ha, måtte noen ta ansvar.
Faktum er dessuten at Samarbeidsregjeringen, som besto av KrF, Høyre og Venstre, fikk en forholdsvis trang fødsel, men den ble til sjuende og sist forløst, og for første gang på svært lang tid fikk landet en regjering som satt en hel stortingsperiode til ende. Jeg nevner dette siden Slagsvold Vedum åpenbart lever i den vrangforestilling at dette samarbeidet var avtalt alt før valget.
Jeg tror overstående historieskrivning vil være langt lettere å dokumentere enn Slagsvold Vedum sin nokså private versjon av begivenhetene. At nestlederen i et parti som raser nedover på meningsmålingene er mest opptatt av å spre usannheter om andre partier, skal få stå ukommentert fra min side. Jeg er som sagt ikke sikker på at det er hukommelsen som er Senterpartiets største problem for tiden.
Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF
(Publisert i Vårt Land 27. mai 2009)
søndag 24. mai 2009
Frp toner ned verdispørsmålene
Fremskrittspartiet har hatt sitt landsmøte, og forbereder en langspurt fram mot regjeringsmakt. Som en del av disse forberedelsene, kvitter partiet seg med de sakene som kan virke belastende på velgeroppslutningen, og spisser de populistiske sakene.
I lang tid har partiet og ikke minst nestleder Per Sandberg drevet med en nokså usmakelig kappleik med særlig KrF om å være mest verdibevisst og mest "kristelig". Dette har blant annet vist seg i partiets såkalte "Israel-politikk", og enda mer i debatten om ekteskapsloven. Riktignok fikk troverdigheten i dette siste spørsmålet et stygt hakk da Per Sandberg nærmest gikk ut og auksjonerte bort Frps holdning til en eventuell omkamp om ekteskapsloven: Dersom KrF ville love å støtte hans og partiets regjeringsplaner, kunne man regne med Frp i denne saken. I motsatt fall verken kunne eller ville han love noe.
Når Israel-politikken nå er tonet ned til et minimum av selvfølgeligheter - spørsmålet om å flytte ambassaden til Jerusalem er for eksempel ikke nevnt - og ekteskapsloven heller ikke er noen viktig tema i programmet, er det naturlgvis fordi man fra Frps side ikke lenger er så opptatt av å hente stemmer fra disse miljøene. Dels regner man med at de allerede er "på plass", dels fordi disse kristne miljøene uansett har gjort tjeneste som "nyttige idioter" for å vinne oppslutning.
De kristne som etter dette landsmøtet fremdeles vil hevde at Frp er et "tryggere" parti å stemme på enn eksempelvis KrF, må ha en sans for politiske kameler som man visst ikke skal misunne dem.
Nils-Petter Enstad
(sendt diverse aviser søndag 24. mai 2009)
I lang tid har partiet og ikke minst nestleder Per Sandberg drevet med en nokså usmakelig kappleik med særlig KrF om å være mest verdibevisst og mest "kristelig". Dette har blant annet vist seg i partiets såkalte "Israel-politikk", og enda mer i debatten om ekteskapsloven. Riktignok fikk troverdigheten i dette siste spørsmålet et stygt hakk da Per Sandberg nærmest gikk ut og auksjonerte bort Frps holdning til en eventuell omkamp om ekteskapsloven: Dersom KrF ville love å støtte hans og partiets regjeringsplaner, kunne man regne med Frp i denne saken. I motsatt fall verken kunne eller ville han love noe.
Når Israel-politikken nå er tonet ned til et minimum av selvfølgeligheter - spørsmålet om å flytte ambassaden til Jerusalem er for eksempel ikke nevnt - og ekteskapsloven heller ikke er noen viktig tema i programmet, er det naturlgvis fordi man fra Frps side ikke lenger er så opptatt av å hente stemmer fra disse miljøene. Dels regner man med at de allerede er "på plass", dels fordi disse kristne miljøene uansett har gjort tjeneste som "nyttige idioter" for å vinne oppslutning.
De kristne som etter dette landsmøtet fremdeles vil hevde at Frp er et "tryggere" parti å stemme på enn eksempelvis KrF, må ha en sans for politiske kameler som man visst ikke skal misunne dem.
Nils-Petter Enstad
(sendt diverse aviser søndag 24. mai 2009)
tirsdag 19. mai 2009
KRISTENT SAMLINGSPARTI
Politisk nestleder Morten Selven i Kristent Samlingsparti forsikrer i et leserinnlegg i Vårt Land 14. mai at hans parti ikke vil ha noe problem med å gå inn i en regjeringskoalisjon med Høyre og Frp. Dessuten skal de flytte Norges ambassade i Israel til Jerusalem, og i det hele tatt ordne opp i samfunnet. Det er bare en liten detalj som gjenstår: Partiet må bli representert på Stortinget.
Det er nok bare en formsak. Vi snakker tross alt om et parti som ved valget i 2005 fikk 3911 stemmer. I Akershus, for eksempel, som var ett av fylkene de stilte i, fikk de hele 250 stemmer, mens KrF, til sammenlikning, bare fikk 11 212 stemmer.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem og velger
Publisert i Vårt Land 19. mai, men litt "herpet"
Det er nok bare en formsak. Vi snakker tross alt om et parti som ved valget i 2005 fikk 3911 stemmer. I Akershus, for eksempel, som var ett av fylkene de stilte i, fikk de hele 250 stemmer, mens KrF, til sammenlikning, bare fikk 11 212 stemmer.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem og velger
Publisert i Vårt Land 19. mai, men litt "herpet"
fredag 24. april 2009
Fritt ord for alle?
FRITT ORD FOR ALLE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tildeling av Fritt Ord-prisen til filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen har vakt sterk debatt. Det tyder på at tildelingen er klok og riktig – det verste som kan skje en slik pris ville være at den bare vakte slapp, likegyldig tilslutning. En slik pris ville ikke være en pris for det frie ord, men for den politiske korrekthet, for den uengasjerte mainstreamhet og den sløve selvfølgelighet.
At aktivisten Karen Christine Friele har gått ut og erklært at hun vil levere tilbake den Fritt Ord-prisen hun selv fikk i 1978 bare bekrefter dette. Samtidig bekrefter det at for Karen Christine Friele er retten til det frie ord noe som bare gjelder dem som er enige med henne selv, eller som hun kan godta. Og da er det kanskje like greit at hun ikke lenger vil identifiseres med denne prisen. Hun står ikke lenger for de samfunnsmessige verdiene som en slik pris er ment å være en honnør for: At man får prisen for ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”.
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tildeling av Fritt Ord-prisen til filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen har vakt sterk debatt. Det tyder på at tildelingen er klok og riktig – det verste som kan skje en slik pris ville være at den bare vakte slapp, likegyldig tilslutning. En slik pris ville ikke være en pris for det frie ord, men for den politiske korrekthet, for den uengasjerte mainstreamhet og den sløve selvfølgelighet.
At aktivisten Karen Christine Friele har gått ut og erklært at hun vil levere tilbake den Fritt Ord-prisen hun selv fikk i 1978 bare bekrefter dette. Samtidig bekrefter det at for Karen Christine Friele er retten til det frie ord noe som bare gjelder dem som er enige med henne selv, eller som hun kan godta. Og da er det kanskje like greit at hun ikke lenger vil identifiseres med denne prisen. Hun står ikke lenger for de samfunnsmessige verdiene som en slik pris er ment å være en honnør for: At man får prisen for ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”.
søndag 19. april 2009
HØYT SPILL FRA STOLTENBERG
Det er et høyt spill statsminister og partileder Jens Stoltenberg gir seg i kast med når han ifølge mediene ”fillerister Bondevik-partiene”, omtaler de ulike partiene på Stortinget som ”opposisjonen” i bestemt form entall og harselerer over at man ikke har satt sammen et regjeringsalternativ som skal være basert på et storting som ennå ikke er valgt.
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.
(Sendt diverse aviser 19. april 2009)
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.
(Sendt diverse aviser 19. april 2009)
mandag 23. mars 2009
DET TOTALITÆRE SV
Regjeringspartiet SV har hatt landsmøte, og brukte anledningen til å finpusse den totalitære profilen sin. Programbehandlingen ga flertall for at partiet vil avskaffe religionsfriheten, ytringsfriheten og en rekke andre av de menneskerettighetene som man ellers taler høyt og varmt om. SVs alternativ til disse verdiene er en ullen og uforutsigbar politisk korrekthet. Et mer antidemokratisk program er neppe blitt vedtatt av noe norsk, politisk parti på denne siden av andre verdenskrig.
Blant de overgrepene SV har programfestet, kan nevnes:
* Man vil forby alle andre skoler enn den offentlige. Ved siden av alle de kristne skolene, vil dette ramme steinerskoler og montesorriskoler. SV ønsker ikke noe mangfold i norsk skole
* Organisasjoner som er tro mot sin samvittighet og overbevisning skal nektes statsstøtte.
Når landsmøtet i et politisk parti, som dertil sitter i regjering, kan vedta et så provoserende program, er det selvfølgelig fordi man har en klar oppfatning av at dette er noe man kan få gjennomslag for i kommende regjeringsperiode. Derfor er vedtakene ikke bare et varsko for velgerne, men må også være det for de som ønsker å samarbeide med SV i kommende periode. Vedtakene viser mer enn noe annet at det å ha regjeringsmakt, har gått til hodet på så vel ledelse som landsmøte i SV.
Den eneste medisin mot en slik hybris må være å gi SV en hardt tiltrengt periode som et marginalisert opposisjonsparti. Det må velgerne sørge for.
Nils-Petter Enstad
Sendt diverse aviser søndag 22. mars 2009
Blant de overgrepene SV har programfestet, kan nevnes:
* Man vil forby alle andre skoler enn den offentlige. Ved siden av alle de kristne skolene, vil dette ramme steinerskoler og montesorriskoler. SV ønsker ikke noe mangfold i norsk skole
* Organisasjoner som er tro mot sin samvittighet og overbevisning skal nektes statsstøtte.
Når landsmøtet i et politisk parti, som dertil sitter i regjering, kan vedta et så provoserende program, er det selvfølgelig fordi man har en klar oppfatning av at dette er noe man kan få gjennomslag for i kommende regjeringsperiode. Derfor er vedtakene ikke bare et varsko for velgerne, men må også være det for de som ønsker å samarbeide med SV i kommende periode. Vedtakene viser mer enn noe annet at det å ha regjeringsmakt, har gått til hodet på så vel ledelse som landsmøte i SV.
Den eneste medisin mot en slik hybris må være å gi SV en hardt tiltrengt periode som et marginalisert opposisjonsparti. Det må velgerne sørge for.
Nils-Petter Enstad
Sendt diverse aviser søndag 22. mars 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)