Av Nils-Petter Enstad
En prest som er dømt i en overgrepssak har sonet sin straff og utstått den ”karantenetid” han ble ilagt når det gjelder retten til å praktisere som prest i Den norske kirke. Rettighetene har han fått tilbake, men er det dermed fritt fram for ny prestetjeneste?
Hans biskop både nå og den gang saken var oppe til doms mener nei.
Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke. Også kristne organisasjoner og frikirkelige samfunn møter dette fra tid til annen. Og dermed er debatten i gang, i større eller mindre format: Finnes det ikke tilgivelse for slike ting i kristen-Norge?
Men problemet med et slikt spørsmål er at det rett og slett er feil. Det er et spørsmål som setter likhetstegn mellom tilgivelse og tillit. Og der har ikke likhetstegnet noe å gjøre.
Det er for eksempel ingen automatikk i at en lege eller en sykepleier som i forbindelse med en dom også er frakjent retten til å praktisere i så og så lang tid, får jobb som lege eller sykepleier etter endt soning og karantenetid. Det handler om tillit. Slik også med prester og andre menighetsledere som har forbrutt seg.
Det finnes sikkert eksempler på ulik praksis når det gjelder hvorvidt folk i slike situasjoner har fått komme tilbake i kirkelig eller menighetsmessig tjeneste. Men så er det også forskjellige grader av tillitsbrudd. Noen tillitsbrudd er alvorligere enn andre. Noen tillitsbrudd kan man legge bak seg, og det kan ryddes opp i situasjonen. Andre tillitsbrudd er slik at det enten ikke lar seg gjøre, eller vanskelig lar seg gjøre. Den som må vurdere alvoret i dette, er den som skal ta vedkommende inn i arbeid igjen.
Tilgivelse er noe dypt personlig, både for den som blir tilgitt og den som tilgir. Tillit er i langt større grad en strukturell og organisatorisk sak. Derfor blir det feil å snakke om disse to tingene som om det gjelder det samme.
Sendt Vårt Land 31.10.2009
lørdag 31. oktober 2009
UMUSIKALSK AV DIABETESFORBUNDET
Generalsekretæren i Norges Diabetesforbund har på vegne av forbundet gått ut og kritisert at kongefamilien har fått ”snike i køen” når det gjelder vaksinasjon mot den såkalte svineinfluensaen. Som medlem av diabetesforbundet kjenner jeg meg brydd over dette utspillet. Det er smålig og det er umusikalsk.
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09
lørdag 19. september 2009
TRENGER KrF EN LEDERDEBATT?
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.
Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).
Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.
Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.
Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.
Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.
KrF-medlem
Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.
Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).
Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.
Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.
Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.
Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.
mandag 14. september 2009
SAMLINGSPARTIET OG HISTORIESKRIVINGEN
Anne-May Hogsnes har på selve valgdagen et innlegg i Vårt Land, der hun forsøker å trekke historiske paralleller mellom reaksjonene den gang Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, og den argumentasjonen som brukes mot Kristent Samlingsparti i dag. Innlegget har tidligere vært publisert i avisa Norge I dag, og leverer en historisk analyse som ikke holder mål på noen som helst måte.
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
fredag 21. august 2009
Pennestrøket som uteble
Av Nils-Petter Enstad
Etter å ha vært en populistisk utspillspolitiker det meste av sin karriere, som kunne love gull og grønne skoger, har SV-leder Kristin Halvorsen de fire siste årene måttet være en ansvarlig finansminister som har måttet lære å sette tæring etter næring. Det har vært en bratt læringskurve.
For fire år siden var hun svært så offensiv med tanke på fattigdomsbekjempelsen, og slo fast at det å avskaffe fattigdom, var kun et spørsmål om politisk vilje. Fattigdommen kunne avskaffes med et pennestrøk, het det den gang. Etter at Kristin Halvorsen har sittet i fire år med den pennen dette strøket skulle komme fra, må vi slå fast at pennestrøket har uteblitt.
Konfrontert med sine løfter fra den gang, har ikke Kristin Halvorsen annet å forsvare seg med enn at hun har ”stått på”, og at hun har ”gjort mye”. Det minner til forveksling om det en hvilken som helst politiker fra et hvilket som helst parti ville sagt. Og det er noe helt annet enn det som ble sagt for fire år siden.
Om det er den politiske viljen som har manglet, eller om blekkhuset har vært tomt, får andre vurdere. Det bare føyer seg inn i rekke av bekreftelser på Kristin Halvorsen er bedre på retoriske kvikkheter enn politiske realiteter.
Sendt diverse aviser 21. august 2009
Etter å ha vært en populistisk utspillspolitiker det meste av sin karriere, som kunne love gull og grønne skoger, har SV-leder Kristin Halvorsen de fire siste årene måttet være en ansvarlig finansminister som har måttet lære å sette tæring etter næring. Det har vært en bratt læringskurve.
For fire år siden var hun svært så offensiv med tanke på fattigdomsbekjempelsen, og slo fast at det å avskaffe fattigdom, var kun et spørsmål om politisk vilje. Fattigdommen kunne avskaffes med et pennestrøk, het det den gang. Etter at Kristin Halvorsen har sittet i fire år med den pennen dette strøket skulle komme fra, må vi slå fast at pennestrøket har uteblitt.
Konfrontert med sine løfter fra den gang, har ikke Kristin Halvorsen annet å forsvare seg med enn at hun har ”stått på”, og at hun har ”gjort mye”. Det minner til forveksling om det en hvilken som helst politiker fra et hvilket som helst parti ville sagt. Og det er noe helt annet enn det som ble sagt for fire år siden.
Om det er den politiske viljen som har manglet, eller om blekkhuset har vært tomt, får andre vurdere. Det bare føyer seg inn i rekke av bekreftelser på Kristin Halvorsen er bedre på retoriske kvikkheter enn politiske realiteter.
Sendt diverse aviser 21. august 2009
søndag 16. august 2009
TRAFIKKRIMINALITET ER OGSÅ KRIMINELT
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Fremskrittspartiet kaster seg ut i debatten med enda et populistisk, uansvarlig og ikke så lite fjollete forslag: De foreslår at Utrykningspolitiet (heretter UP) skal legges ned, og at de ressursene som dermed blir "frigjort" skal brukes til å bekjempe kriminalitet. Som flere andre av partiets mange populistiske utspill, kan også dette ved første øyekast virke besnærende. Tenk på alle de innbruddene og hærverkene som kunne bli oppklart dersom politiet ikke brukte tid og krefter på å overvåke trafikken, og på å luke ut de som vet å komme seg fram der!
Nå er det ikke noe nytt i at Frp gjerne vil bagatellisere det som litt sleivete kan kalles "harrykriminalitet". Noen kilometer for fort, noen vinflasker for mye - den type ting.
De av oss som lever med den oppfatning at fartsgrenser er til for å holdes, at vikepliktregler tjener en hensikt og at trafikkavvikling handler om samspill, kan fort få inntrykk av at UP snarere burde styrkes enn svekkes. Trafikkulykker er trolig den viktigste dødsårsak utenom somatiske sykdommer her i landet. Skulle det bli fritt fram for all slags kjøring - hva det i realiteten blir dersom UP forsvinner - ville disse tallene øke dramatisk.
Det er i seg selv en avgjørende grunn til å arkivere Frps forslag der det hører hjemme: I papirkurven.
Når det gjelder det besnærende argumentet om å "bekjempe kriminalitet", er dette en grov tilsnikelse. Det overser at trafikkriminalitet også er kriminalitet. Sånn sett er UP kanskje den mest effektive, kriminalitetsbekjempende enhet i det norske politiet.
Landsforeningen for trafikkskadde har anmodet Frp om å "trekke" UP-forslaget sitt. For min del kan de gjerne opprettholde det. Det bekrefter bare ytterligere hvorfor Frp er et parti jeg umulig kan stemme på.
Sendt diverse aviser søndag 16. august 2009
KrF-medlem
Fremskrittspartiet kaster seg ut i debatten med enda et populistisk, uansvarlig og ikke så lite fjollete forslag: De foreslår at Utrykningspolitiet (heretter UP) skal legges ned, og at de ressursene som dermed blir "frigjort" skal brukes til å bekjempe kriminalitet. Som flere andre av partiets mange populistiske utspill, kan også dette ved første øyekast virke besnærende. Tenk på alle de innbruddene og hærverkene som kunne bli oppklart dersom politiet ikke brukte tid og krefter på å overvåke trafikken, og på å luke ut de som vet å komme seg fram der!
Nå er det ikke noe nytt i at Frp gjerne vil bagatellisere det som litt sleivete kan kalles "harrykriminalitet". Noen kilometer for fort, noen vinflasker for mye - den type ting.
De av oss som lever med den oppfatning at fartsgrenser er til for å holdes, at vikepliktregler tjener en hensikt og at trafikkavvikling handler om samspill, kan fort få inntrykk av at UP snarere burde styrkes enn svekkes. Trafikkulykker er trolig den viktigste dødsårsak utenom somatiske sykdommer her i landet. Skulle det bli fritt fram for all slags kjøring - hva det i realiteten blir dersom UP forsvinner - ville disse tallene øke dramatisk.
Det er i seg selv en avgjørende grunn til å arkivere Frps forslag der det hører hjemme: I papirkurven.
Når det gjelder det besnærende argumentet om å "bekjempe kriminalitet", er dette en grov tilsnikelse. Det overser at trafikkriminalitet også er kriminalitet. Sånn sett er UP kanskje den mest effektive, kriminalitetsbekjempende enhet i det norske politiet.
Landsforeningen for trafikkskadde har anmodet Frp om å "trekke" UP-forslaget sitt. For min del kan de gjerne opprettholde det. Det bekrefter bare ytterligere hvorfor Frp er et parti jeg umulig kan stemme på.
Sendt diverse aviser søndag 16. august 2009
onsdag 12. august 2009
VALGET
De som har tenkt å stemme Kristent Samlingsparti eller Abortmotstanderne ved valget i Østfold, bør stille seg følgende spørsmål – og helst svare på det også: Hvem foretrekker de skal representere Østfold på Stortinget de neste fire årene: Line Hjemdal fra KrF eller May Hansen fra SV?
En hver stemme på enten KSp eller Abortmotstanderne, er i realiteten en stemme til de rødgrønne.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt østfoldavisene 12. august 2009
En hver stemme på enten KSp eller Abortmotstanderne, er i realiteten en stemme til de rødgrønne.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt østfoldavisene 12. august 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)