Det er paradoksalt at et parti som kaller seg liberalt framstår som så totalitært som Fremskrittspartiet gjør i kulturpolitikken. I forrige uke ville de ha politisk instruksjon av NRK i forhold til hva slags barneprogram kanalen skal sende, og når. Denne uka ville de gi politisk instruksjon til Kulturrådet om hvordan innkjøpsordningen for bøker skal praktiseres. I begge tilfeller var denne merkverdige styringstrangen utløst av konkrete saker, men enkeltsaker skjer jo ikke i et politisk vakuum. De skaper presedens.
Nå er det ikke uvanlig at Frp-politikere kaster fram forslag som de ikke forstår rekkevidden av, og det er ikke bare på det kulturpolitiske området at dette skjer. Og en slik tilsynelatende uvitenhet om konsekvensene av de utspillene man lanserer gjør denne praksisen enda mer betenkelig. For man vil jo ikke ha på seg at man ”instruerer” noen, det være seg NRK eller Kulturrådet. Sånn sett var partiets håndtering av reaksjonene på utspillet om å nekte Kulturrådet, ikke bare å kjøpe inn kulturminister Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland, men også å vurdere den med tanke på innkjøp, interessante å observere.
Det var partileder Siv Jensen som frontet ”saken” i Dagbladet, men det var kulturpolitisk talsmann Ib Thomsen som måtte gå lysløypa fra studio til studio for å forsvare utspillet. Det ble pinligere og pinligere for hver gang, og Thomsen måtte ty til en stadig mer patetisk argumentasjon: Har ikke en statsråd nok å gjøre siden hun kan skrive bok i tillegg? Og hva gjør hun med forfatterinntektene av boka? Og egentlig ville han jo bare hjelpe Kulturrådet: Man skulle ikke se bort fra at man der ville føle seg presset til å kjøpe inn en bok skrevet av kulturministeren; sin egen oppdragsgiver.
For å si det slik: Det er interessant at det nettopp er i Fremskrittspartiet man regner med at det går an å bestille politiske beslutninger på det kulturelle området.
Jeg vet ikke om Anniken Huitfeldt har skrevet en god eller en dårlig bok om Gro Harlem Brundtland. Slik innholdet er blitt referert, kan det like gjerne være snakk om en hagiografi som en biografi, og anmeldelsene har vært lunkne. Alt det får være som det vil. Både kvalitet og relevans er blant de kriteriene Kulturrådet bruker når de vurderer en bok for innkjøpsordningen. Man må gjerne være uenig i de konklusjonene et slikt organ kommer fram til, men det er rådets eget ansvar. Den tid er forbi da det var naturlig å tenke seg at redaksjoner og andre kulturelle arenaer skulle ta politisk instruksjon. Man så tilløp til slik tenking i Halden for en tid siden, og det ble effektivt stanset. Men i Fremskrittspartiet lever dette tankegodset åpenbart friskt videre.
Sendt flere aviser 21. januar 2010
fredag 22. januar 2010
torsdag 31. desember 2009
STANS TRAKASSERINGEN AV VANUNU
Av Nils-Petter Enstad
Trakasseringen av den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu fortsetter med uforminsket styrke. Det foreløpig siste er at han er blitt arrestert for å ha brutt betingelsene for at han ble løslatt for noen år siden, etter å ha sittet 18 år i et strengt fengselsregime. Betingelsene var – og er – at han ikke forlater Israel og at han ikke kontakter utlendinger.
Ingen enkeltsak kaster så lange skygger over Israel som en såkalt rettsstat som denne. Man kan mene hva man vil om rettsprosessen mot ham etter at han hadde avslørt at Israel var i ferd med å lage atomvåpen, men etter å ha sonet en streng dom under ekstreme vilkår, ble han satt fri. I et hvert samfunn med et snev av troverdighet som rettsstat, er man da ferdig med saken. Ikke slik med Vanunu og Israel. Det er bare Burma som kommer opp med noe tilsvarende i moderne tid.
Begrunnelsen for denne fortsatte trakasseringen av en av moderne tids mest framtredende varslere, er ”hensynet til rikets sikkerhet”. En slik begrunnelse er en fornærmelse mot verdensopinionens intelligens. Vanunu har ikke hatt tilgang til noen hemmelige informasjoner på 25 år. Det han måtte ha hatt av slike kunnskaper den gang er pensum på grunnfag i dag.
Det vil for alltid ligge som en skamplett på Kjell Magne Bondeviks regjeringstid at han ikke sørget for å invitere Vanunu til Norge, og sikre ham opphold her. Jens Stoltenberg har ennå mulighet til å rette opp den skammen som også hviler over hans regime i denne saken. Sist spørsmålet var oppe, brukte daværende integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen nokså tynne, formalistiske argumenter for å nekte å gi ham asyl. Nå må dette ta slutt. Israelske myndigheter må slutte å herse med en mann som for lengst har sonet sin dom, og norske myndigheter må gi Vanunu mulighet til å leve i trygghet og sikkerhet i en demokratisk rettsstat.
Publisert i Dagbladet 31.12.2009
lørdag 21. november 2009
POLITISKE APESTREKER
Nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, har stilt sitt parti i forlegenhet med et innlegg han skal ha lagt inn på kronprinsparets hjemmeside. Som en kommentar til parets besøk til Afrika, kommer Frp-nestlederen med følgende melding: «Prøv å besøke Østen istedenfor Afrika. Derfra kommer det bare halvaper.»
I Madsens parti vrir man seg både lokalt og sentralt. Han kan regne med en viss refs for sin umusikalske kommentar. Men denne indignasjonen fra partiets vegne endrer ikke på det faktum at ingen har bidratt så mye til å legitimere denne typen holdninger og ytringer i det politiske rom som nettopp Frp i alminnelighet og Carl I. Hagen i særdeleshet. Det var først etter at partiet og den mangeårige lederen hadde klart å bygge seg et solid, brunt grunnfjell at man begynte å ”ta avstand” fra slike ytringer. Men fra tid til annen bryter stanken fra denne kloakken fram.
Madsens innlegg ble raskt fjernet fra kronprinsparets nettside, men noen hadde rukket å lese det, og dermed var (ape)katten ute av sekken.
- Vi mener innlegget tenderte mot å ha et rasistisk innhold, derfor fjernet vi det, sier kommunikasjonssjef ved Slottet, Marianne Hagen i et langt mer diplomatisk ordelag enn det saken fortjener. At skribenten selv, nestleder i Moss Frp, er uenig i dette, er vel av de små overraskelser. Innlegget er ikke rasistisk, hevder han. ”Men vi setter alle lista forskjellige steder, så jeg får vel legge den litt høyere framover”. I et øyeblikks klarlys legger han dessuten til: - Det var kanskje ikke så lurt å legge kommentaren akkurat der.
Det har trolig liten hensikt å føre noen semantisk debatt med Roger Madsen om hva som er rasisme, men la det likevel være helt klart: Å kalle andre menneskegrupper for ”halvaper” går rett i den tradisjonen som et visst mellomeuropeisk regime etablerte i mellomkrigstiden, der eksempelvis jødene, som gruppe, ble beskrevet som ”rotter”, som ”lus” og som ”parasitter”. Det er denne ideologiske arven nestlederen i Moss Frp forsøker å bagatellisere ved å vrøvle om hvor lista skal legges. At han ikke har forstått alvoret i det han skriver, dokumenterer han når han sier at det kanskje ikke ”så lurt å legge kommentaren akkurat der”. Problemet er ikke hvor kommentaren ble lagt, men at den i det hele tatt ble formulert. Enkelte ting er av en slik beskaffenhet at de ikke bare bør være usagt, men utenkt.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Østfold-avisene og enkelte andre
I Madsens parti vrir man seg både lokalt og sentralt. Han kan regne med en viss refs for sin umusikalske kommentar. Men denne indignasjonen fra partiets vegne endrer ikke på det faktum at ingen har bidratt så mye til å legitimere denne typen holdninger og ytringer i det politiske rom som nettopp Frp i alminnelighet og Carl I. Hagen i særdeleshet. Det var først etter at partiet og den mangeårige lederen hadde klart å bygge seg et solid, brunt grunnfjell at man begynte å ”ta avstand” fra slike ytringer. Men fra tid til annen bryter stanken fra denne kloakken fram.
Madsens innlegg ble raskt fjernet fra kronprinsparets nettside, men noen hadde rukket å lese det, og dermed var (ape)katten ute av sekken.
- Vi mener innlegget tenderte mot å ha et rasistisk innhold, derfor fjernet vi det, sier kommunikasjonssjef ved Slottet, Marianne Hagen i et langt mer diplomatisk ordelag enn det saken fortjener. At skribenten selv, nestleder i Moss Frp, er uenig i dette, er vel av de små overraskelser. Innlegget er ikke rasistisk, hevder han. ”Men vi setter alle lista forskjellige steder, så jeg får vel legge den litt høyere framover”. I et øyeblikks klarlys legger han dessuten til: - Det var kanskje ikke så lurt å legge kommentaren akkurat der.
Det har trolig liten hensikt å føre noen semantisk debatt med Roger Madsen om hva som er rasisme, men la det likevel være helt klart: Å kalle andre menneskegrupper for ”halvaper” går rett i den tradisjonen som et visst mellomeuropeisk regime etablerte i mellomkrigstiden, der eksempelvis jødene, som gruppe, ble beskrevet som ”rotter”, som ”lus” og som ”parasitter”. Det er denne ideologiske arven nestlederen i Moss Frp forsøker å bagatellisere ved å vrøvle om hvor lista skal legges. At han ikke har forstått alvoret i det han skriver, dokumenterer han når han sier at det kanskje ikke ”så lurt å legge kommentaren akkurat der”. Problemet er ikke hvor kommentaren ble lagt, men at den i det hele tatt ble formulert. Enkelte ting er av en slik beskaffenhet at de ikke bare bør være usagt, men utenkt.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Østfold-avisene og enkelte andre
lørdag 31. oktober 2009
Tilgivelse og tillit
Av Nils-Petter Enstad
En prest som er dømt i en overgrepssak har sonet sin straff og utstått den ”karantenetid” han ble ilagt når det gjelder retten til å praktisere som prest i Den norske kirke. Rettighetene har han fått tilbake, men er det dermed fritt fram for ny prestetjeneste?
Hans biskop både nå og den gang saken var oppe til doms mener nei.
Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke. Også kristne organisasjoner og frikirkelige samfunn møter dette fra tid til annen. Og dermed er debatten i gang, i større eller mindre format: Finnes det ikke tilgivelse for slike ting i kristen-Norge?
Men problemet med et slikt spørsmål er at det rett og slett er feil. Det er et spørsmål som setter likhetstegn mellom tilgivelse og tillit. Og der har ikke likhetstegnet noe å gjøre.
Det er for eksempel ingen automatikk i at en lege eller en sykepleier som i forbindelse med en dom også er frakjent retten til å praktisere i så og så lang tid, får jobb som lege eller sykepleier etter endt soning og karantenetid. Det handler om tillit. Slik også med prester og andre menighetsledere som har forbrutt seg.
Det finnes sikkert eksempler på ulik praksis når det gjelder hvorvidt folk i slike situasjoner har fått komme tilbake i kirkelig eller menighetsmessig tjeneste. Men så er det også forskjellige grader av tillitsbrudd. Noen tillitsbrudd er alvorligere enn andre. Noen tillitsbrudd kan man legge bak seg, og det kan ryddes opp i situasjonen. Andre tillitsbrudd er slik at det enten ikke lar seg gjøre, eller vanskelig lar seg gjøre. Den som må vurdere alvoret i dette, er den som skal ta vedkommende inn i arbeid igjen.
Tilgivelse er noe dypt personlig, både for den som blir tilgitt og den som tilgir. Tillit er i langt større grad en strukturell og organisatorisk sak. Derfor blir det feil å snakke om disse to tingene som om det gjelder det samme.
Sendt Vårt Land 31.10.2009
En prest som er dømt i en overgrepssak har sonet sin straff og utstått den ”karantenetid” han ble ilagt når det gjelder retten til å praktisere som prest i Den norske kirke. Rettighetene har han fått tilbake, men er det dermed fritt fram for ny prestetjeneste?
Hans biskop både nå og den gang saken var oppe til doms mener nei.
Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke. Også kristne organisasjoner og frikirkelige samfunn møter dette fra tid til annen. Og dermed er debatten i gang, i større eller mindre format: Finnes det ikke tilgivelse for slike ting i kristen-Norge?
Men problemet med et slikt spørsmål er at det rett og slett er feil. Det er et spørsmål som setter likhetstegn mellom tilgivelse og tillit. Og der har ikke likhetstegnet noe å gjøre.
Det er for eksempel ingen automatikk i at en lege eller en sykepleier som i forbindelse med en dom også er frakjent retten til å praktisere i så og så lang tid, får jobb som lege eller sykepleier etter endt soning og karantenetid. Det handler om tillit. Slik også med prester og andre menighetsledere som har forbrutt seg.
Det finnes sikkert eksempler på ulik praksis når det gjelder hvorvidt folk i slike situasjoner har fått komme tilbake i kirkelig eller menighetsmessig tjeneste. Men så er det også forskjellige grader av tillitsbrudd. Noen tillitsbrudd er alvorligere enn andre. Noen tillitsbrudd kan man legge bak seg, og det kan ryddes opp i situasjonen. Andre tillitsbrudd er slik at det enten ikke lar seg gjøre, eller vanskelig lar seg gjøre. Den som må vurdere alvoret i dette, er den som skal ta vedkommende inn i arbeid igjen.
Tilgivelse er noe dypt personlig, både for den som blir tilgitt og den som tilgir. Tillit er i langt større grad en strukturell og organisatorisk sak. Derfor blir det feil å snakke om disse to tingene som om det gjelder det samme.
Sendt Vårt Land 31.10.2009
UMUSIKALSK AV DIABETESFORBUNDET
Generalsekretæren i Norges Diabetesforbund har på vegne av forbundet gått ut og kritisert at kongefamilien har fått ”snike i køen” når det gjelder vaksinasjon mot den såkalte svineinfluensaen. Som medlem av diabetesforbundet kjenner jeg meg brydd over dette utspillet. Det er smålig og det er umusikalsk.
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09
lørdag 19. september 2009
TRENGER KrF EN LEDERDEBATT?
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.
Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).
Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.
Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.
Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.
Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.
KrF-medlem
Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.
Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).
Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.
Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.
Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.
Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.
mandag 14. september 2009
SAMLINGSPARTIET OG HISTORIESKRIVINGEN
Anne-May Hogsnes har på selve valgdagen et innlegg i Vårt Land, der hun forsøker å trekke historiske paralleller mellom reaksjonene den gang Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, og den argumentasjonen som brukes mot Kristent Samlingsparti i dag. Innlegget har tidligere vært publisert i avisa Norge I dag, og leverer en historisk analyse som ikke holder mål på noen som helst måte.
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Abonner på:
Innlegg (Atom)