Stunt og språk

Av Nils-Petter Enstad

Etter å ha lest, og nikket anerkjennende til redaktørens vurdering av Marte Wexelsen Goksøyrs utfordring til statsminister Jens Stoltenberg angående regjeringens planer om å utvide ultralydtilbudet, er det både overraskende og skuffende å lese hvordan saken presenteres på reportasjeplass, bare to sider lenger fram. ”Oppvask etter KrF-stunt i spørretimen” er overskriften DM/VH 19. februar).
Det er ordet ”stunt” jeg mener desken burde luket ut.
Det er et negativt ladet ord i en journalistisk sammenheng. Om den rent semantiske betydningen av ordet er mer nyansert; ”et oppsiktsvekkende påfunn, en uvanlig handling eller en overraskende, ofte kortvarig aktivitet, gjerne for å få oppmerksomhet”, ifølge nettleksikonet wikipedia, har ordet kun en negativ klang i politisk og journalistisk sammenheng.
Jeg ser også at en rekke andre medier har brukt den samme betegnelsen på det som skjedde. Desto viktigere hadde det vært at DagenMagazinet ikke brukte det – selv om artikkelen i hovedsak er en NTB-melding. Desken har uansett et selvstendig ansvar for hvilke titler man utstyrer en sak med.
Debatten som har fulgt etter episoden har vist til overmål hvor viktig det er å holde tunga rett i munnen når for eksempel Marianne Aasen prøver å stakkarsliggjøre Marte ved å omtale henne som ”uforberedt ung kvinne” eller når andre har omtalt henne som ”i en sårbar situasjon”. Disse vakre ordene dekker ikke over det som er realiteten, nemlig at man fra regjeringspartienes side ikke ønsker at det blir satt fokus på det som er sakens kjerne: Et sorteringssamfunn som bare har plass til det vellykte og feilfrie.
Jeg regner med at DagenMagazinet vil delta i kampen mot et slikt samfunn. Det kan ikke bare skje på kommentarplass. Det må skje fra desken også.

Sendt DagenMagazinet 20. februar 2011

Antisemittismen iblant oss

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er sterk kost å lese intervjuet med jødiske Anja Savosnick i Vårt Land 11. februar. Hun har opplevd å få ”Brenn i Auschwitz” etter seg når hun er ute på byen i Norges hovedstad.
Fyllerør?
Det er å bagatellisere og ”ufarliggjøre” noe som åpenbart ligger og ulmer i det norske folkedypet, noe som kan virke som en latent rasisme generelt og en latent antisemittisme spesielt. Begge deler er alvorlig, men fordi det ser ut til man fra offisielt hold ikke ønsker å ta innover seg den antisemittiske siden ved dette, er det viktig at noen har et spesielt fokus på det.
Vi har gjennom lang tid hvordan denne latente antisemittismen er kommet til overflaten også i den offentlige debatt. Det groveste eksemplet var forfatteren Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. I snart fem år har han og andre forsøkt å argumentere for at kronikken hans handlet ikke om jødene som etnisk gruppe, men om staten Israel sin politikk. Den handlet muligens om det også, men først og sist var kronikken den mest rabiate, antisemittiske tekst som har stått på trykk i en stor, norsk avis siden mellomkrigstiden. Det var den gang Aftenposten skrev bekymret på lederplass om at det måtte finnes en løsning på ”jødeproblemet” i Europa.
Denne latente antisemittismen har fått en slags legitimitet ved at den framføres under dekke av at man er kritisk til israelsk politikk. Det bekreftes gjennom intervjuet i Vårt Land fredag. Dette er en skinnmanøver som ikke minst Kåre Willoch har rendyrket i lang tid. Den blir ikke mer troverdig av det.
Det er også interessant å registrere det Anja Savosnick sier om at det først og fremst er fra etnisk norske hun møter disse antisemittiske holdningene. Europa har ingen tradisjon å være stolt av når det gjelder holdningen til jødene som folkegruppe, eller til jødisk tro og jødisk kultur. I noen hundreår var det mantraet ”Kristi mordere” som ble brukt som forklaringsmodell for dette. Det er neppe Jesu død man er opptatt av på norske utesteder når de antisemittiske holdningene får utfolde seg. Men da finner man på andre ting. Derfor er det viktig å ha fokus på dette spørsmålet. Den norske antisemittismen er et troll som må tas fram i lyset så ofte at det før eller senere sprekker.
En begynnelse kan være at norske forfattere og offentlige debattanter velger sine ord med litt større omhu.

Sendt Vårt Land, men avvist der

KVASI-LØSNING

”My answer answerless” kalte Englands dronning Elizabeth I en gang hun ikke var i stand til å løse en situasjon på en måte hun kunne vedstå seg. Denne strategien er siden blitt et stadig tilbakevendende begrep når politikere må si noe, uten å ha noe å si. Det gjelder også SVs leder Kristin Halvorsen når hun nå sier at regjeringen har funnet ”en løsning” i saken om Maria Amelie.
De er blitt enige om noe, men det er ingen løsning. Etter å ha terpet på sitt ”likhet for loven”-mantra i over ei uke, er man blitt enige om noe som formaliserer forskjellsbehandling. Få ting er så egnet til å beskrive det rødgrønne prosjektets fallitt som denne kvasiløsningen.
Kristin Halvorsen har sikkert gjort så godt hun kunne for å få til en løsning hun kunne være bekjent av. Det nyttet bare ikke. Statsministeren hadde bundet seg selv altfor fast til masten på det synkende skip til at han kunne endre oppfatting. Ikke en gang den klamme omfavnelsen fra Per Sandberg i Frp fikk ham til å våkne. I stedet satte han pris på den. I nøden spiser en viss mann åpenbart ikke bare fluer, men mygg.
Når SVs landsstyre samles, og Kristin Halvorsen kan legge fram sin ”løsning”, er det ikke mygg som står på menyen, men kamel. Vil SV bevare siste rest av troverdighet i asylpolitikken, ber de kokken sette fram noe annet. God appetitt!

Nils-Petter Enstad

"Likhet for loven"?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

”Likhet for loven” er den nye mantra for politikere i regjeringen, fra statsministeren og ned til politisk rådgiver. Det er blitt en besvergelse som gjentas og gjentas, og det høres jo så riktig ut, og man håper bare at når ”likhet for loven” er sagt tilstrekkelig mange ganger, vil ingen finne på om spørre hva det betyr, eller om det betyr noe.

De siste dagene har vi hørt dette mantra blitt gjentatt i nesten hver eneste nyhetssending. Det gjelder selvfølgelig den brutale pågripelsen av den papirløse Maria Amelie (ikke mindre enn åtte mann ble kommandert ut sent en kveld for å hente en liten, spedlemmet kvinne på 25 år; er norske politifolk virkelig så pinglete?), og de reaksjonene det har vakt. ”Likhet for loven”, sier statsministeren, og forventer at vi bare skal nikke og si ”ja, selvfølgelig”. Men det er et mantra uten innhold.
”Likhet for loven” betyr at like saker skal behandles likt. Allerede der faller den retoriske besvergelsen til marken med et smell. Maria Amelies sak kan ikke sammenliknes med andre saker, rett og slett fordi hennes sak aldri har vært til selvstendig behandling. Dette hindrer ikke at landets statsminister – mot bedre vitende – hevder at hennes sak har vært behandlet i flere land, og alle med samme resultat. Senest påsto han dette i Ukeslutt i NRK lørdag. Han henviste også til ”et vedtak” i UNE som ble fattet 12. januar.
Dette ”vedtaket” var ett av 40 ”vedtak” som en enkelt person satt og gjorde i løpet av én dag. 40 saker i løpet av én arbeidsdag på, la oss si på åtte timer. Det betyr at man brukte i gjennomsnitt 12 minutter på hver sak – forutsatt at saksbehandleren verken spiste eller var på do hele dagen. Det er mulig statsministeren synes det vitner om forsvarlig saksbehandling – noen av oss andre stiller større krav enn som så.
Men det skal jo være likhet for loven – alle får de 12 minuttene det tar å skumlese en sak og levere den forhåndsbestilte konklusjonen.
Statsministeren har klart det kunststykke føre en politikk som selv medlemmer av hans eget parti er flau over og skammer seg over. Men den skampletten som denne saken innebærer, klister seg ikke bare til statsministeren. Den klistrer seg til hele regjeringen; hver eneste politiker som er en del av det rødgrønne regimet. Dersom noen – enkeltpersoner eller partier – ikke er bekvem med den skampletten, har de i grunnen bare ett valg. Det er å si takk for seg.
I motsatt fall vil eksempelvis også SV være medansvarlig for det som nå skjer. Det skal som kjent være likhet for loven. Det gjelder også de politiske lovene.

Lørdag 15. januar 2011

SNØRR OG BART I NYTTÅRSTALEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Statsminister Jens Stoltenberg har holdt en nyttårstale som fortonte seg som et eneste langt gjesp. Sammenliknet med den ”månelandingen” han lanserte for et par nyttårstaler siden, var årets tale knapt nok en lukeparkering. Det som imidlertid har fått fokus i etterkant, er at statsministeren kom med noen nokså omtrentlige, historiske analyser når det gjelder hvor presumptivt fattig Norge var for 100 år siden.

Nå er ikke omtrentlighet noe nytt når politikere fra Arbeiderpartiet skal referere historiske prosesser. De har lett for å være av den typen man ellers må til skapelsesberetningen i Bibelen for å finne paralleller til: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet.” Men så kom lyset i skikkelse av Arbeiderpartiet og ikke minst Einar Gerhardsen.
Jeg synes det er verre at landets statsminister holdt en nyttårstale som oste av selvtilfredshet og intet annet. Både ideologisk og politisk svevde årets nyttårstale i et vakuum. Kontrasten til kongens nyttårstale kunne ikke vært grellere. For kongen kom med utfordringer som hvert eneste menneske bør ta til seg: La oss bli flinkere til å se hverandre. La oss tenke stort om hverandre.
Lagt ved siden av hverandre, er det ingen tvil om hvilken av årets nyttårstaler som er blitt til i et elfenbenstårn og hvilken av dem som er blitt til i det levende, pulserende livet.

HAR EN POLITIKER LOV TIL Å BLI SYK?

Nok en gang har vi fått demonstrert at det ikke finnes noe politisk utspill er for lavt, sjofelt og lurvete til at politikere fra Fremskrittspartiet kaster seg på det og bruker det rått. Denne gang gjelder det arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, som har vært sykmeldt noen uker. Årsaken til sykmeldingen er senvirkninger av en gammel nakkeskade. Robert Eriksson, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité, mener at dersom Bjurstrøm ikke er tilbake på jobb etter nyttår, må hun skiftes ut.
Utspillet kan kanskje gi oss en anelse om hvor hva det er som er Frps sanne ansikt i sosialpolitikken. Hadde et slikt krav blitt rettet mot en hvilken som helst annen syk arbeidstaker, ville det blitt bråk. Nå ser det ut til pøbelutspillet til Eriksson glipper denne gangen; han får ikke noe støtte for det noe sted. Men det er interessant at det er nettopp Frp som kommer med dette. Og de av oss som husker litt lenger enn forrige nyhetssending, husker også hvor indignerte man var i Frp da noen for et par år siden kommenterte det uheldige at en av Erikssons partifeller hadde holdt innlegg i Stortinget på tydelig, stigende fyll.
Men det er jo også ett av kjennetegnene på dette partiet: Det gjelder andre regler for Frp-politikere enn for andre politikere.
Velbekomme!

Nils-Petter Enstad

Det skumle Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Humanetisk Forbund fortsetter sin angstbiterske kampanje for å fjerne ethvert inntrykk av at julen er og har vært en kristen høytid i Norge og vest-Europa i mer enn tusen år. Det foreløpig siste i en lang rekke pinlige stunt er at de har utarbeidet en liste med ”nøytrale” julesanger som de anbefaler brukt ved skoleavslutninger. Dermed blir pauseinnslagene og fyllkalken gjort til hovedsak i deres markering av julen – alt i ”nøytralitetens” og ”inkluderingens” navn. Så inkluderende er man, at han og det som er kjernen i julefeiringen ikke bare blir oversett, men aktivt utestengt.
Nåja: ”Nøytralt” er tydeligvis så mangt. En av sangene de anbefaler er ”På låven sitter nissen”. Det er ikke noen ”nøytral” tekst i religionsfaglig forstand. Eller hva med ”Snømannen Kalle”? ”Det må ha vært litt trolldom i den flosshatten han fikk…”. Er det ”nøytralt”?
Lista som humanetikerne har utarbeidet viser til overmål hvor hult og falsk nøytralitetsargumentet deres er. Det handler verken om å være nøytral eller inkluderende; det handler om å stenge alt som minner om kristendom ute. Norske humanetikere er reddere for Jesus-barnet enn selv den paranoide Herodes den store var. Ikke en gang ”Så går vi rundt om en enebærbusk” klarer de å forholde seg til uten at disse refleksene slår inn. For i siste verset heter det jo ”Så gjør vi så når til kirke vi går…”.

Sendt diverse aviser tirsdag 14. desember 2010