Av Nils-Petter Enstad
Askim
Det lyktes ikke helt for samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa da hun tirsdag prøvde å framstå som handlekraftig, og en som tok grep etter trafikkaoset som oppsto som følge av manglende samordning mellom Jernbaneverket og Vegvesenet. Denne manglende samordningen er det nemlig hun som har det politiske ansvaret. Da hjelper det lite at hun gikk ett skritt videre fra sitt sedvanlige universalmiddel – en ”gjønågang” – til å bebude et nytt koordineringsorgan. Det er for lite og for sent.
At hun samtidig må gripe til en annen av de rødgrønne mantrabesvergelsene, om at det er en regjering som gikk av for seks år siden som er skyld i problemene, bare bekrefter mangelen på troverdighet. Bondevik 2 var en mindretallsregjering – et flertall for en eventuell satsing på vei og jernbane i denne perioden ville vært innen rekkevidde, om det var politisk interesse for det. Ellers bør vel noen minne om statsråden om at manglende satsing på vei og jernbane er en situasjon som er blitt etablert over mange år, og i de fleste av disse er det hennes egen samarbeidspartner Arbeiderpartiet som har hatt makten.
Sendt Østfoldavisene 29.6.2011
onsdag 29. juni 2011
Når ombudet tier
Av Nils-Petter Enstad
”Vi uttaler oss ikke om hvordan barn blir til. Vi arbeider kun med oppvekstvilkårene til barn fra 0 til 18 år.” Men denne i overkant kjappe begrunnelsen forklarer Barneombudet hvorfor de skygger unna den politisk betente debatten om bruken av surrogatmødre.
Den politiske betennelsen har oppstått etter at det ble kjent at nytilsatt politidirektør Øystein Mæland og hans partner for andre gang har benyttet seg av en surrogatmor for å skaffe seg barn. Dette er ikke tillatt etter norsk lov. Barneombudets passivitet er ekstra påfallende med tanke på at det samme ombudet tidligere ikke har vært spesielt kresne med tanke på hva slags saker man har kommentert i til dels svært bastante ordelag.
At barneombudets interesse for barns livsvilkår ikke slår inn før etter at barnet er født, er ellers en interessant observasjon i seg selv. Det er mulig Barneombudet mener at situasjonen rundt et barns vilkår ikke er interessant så lenge barnet er i mors liv. I så fall kunne det vært interessant å få vite hvordan det begrunnes. Er det uten interesse om et barn er blitt til ved et overgrep, for eksempel – en voldtekt eller på andre måter? Eller som følge av en økonomisk transaksjon? Er spørsmålet om et barns biologiske identitet er uten interesse for Barneombudet?
Barneombudet vil ikke mene noe surrogati, heller ikke på prinsipielt grunnlag. Denne tilbakeholdenheten er en ny side ved ombudets virksomhet. Man merket ingen slik tilbakeholdenhet da ombudet nylig var ute og mente mye og sterkt om barn som vokste opp i ”ekstreme religiøse miljøer”. ”Ekstrem” ville i denne sammenheng si de fleste kristne hjem i Norge.
Det er ikke lett å fri seg fra den tanke at barneombudets taushet i denne saken rett og slett skyldes at man ikke er helt sikker på hva som vil være det politisk korrekte standpunktet.
Publisert i Vårt Land 29. juni 2011
mandag 16. mai 2011
ETTER LANDSMØTENE – FØR VALGKAMPEN
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Nå har de politiske partiene hatt sine landsmøter, og velgerne vet hva man har å forholde seg til når det gjelder kommune- og fylkestingsvalget 2011. Mange viktige vedtak er fattet. Høyre har for eksempel bestemt at heretter behøver ikke nynorskelever plages med å lære bokmål - tenk så mye tid og krefter det frigir til andre viktige skolefag (Obs! Dette er ironi!)!
Kommune- og fylkestingsvalget faller alltid i skyggen av stortingsvalget fordi det vel ennå ikke har skjedd at man har fått et regjeringsskifte i kjølvannet av slike valg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn. Ved dette valget skal - i prinsippet - makthaverne i 430 kommuner og 19 fylkeskommuner enten få fornyet tillit, eller andre skal overta. Lokaldemokratiet, kalles det.
Dette lokaldemokratiet gir seg mange utslag - det har man blant annet sett i en ofte omtalt Østfoldkommune der ordføreren, i egenskap av både styreformann og generalforsamling i et kommunalt selskap, har ansatt seg selv i en stilling i en kommunalt eid bedrift.
Jeg tror det er sunt med endringer også i de kommunale maktstrukturene. Det er ikke demokratisk betryggende at i eksempelvis Skedsmo kommune i Akershus har det samme partiet hatt makta i mer enn 100 år sammenhengende. Eller at Bærum kommune i samme fylke har vært i samme situasjon i snart 70 (det forvirret seg inn en Ap-ordfører i Bærum rett etter krigen; det er vel ingen som vet helt hva som skjedde der).
Jeg ser at enkelte kristne grupperinger stadig vekk forsøker å gjøre abortsaken og Norges forhold til Israel til tema i lokale valgkamper. Det er skivebom, for å si det forsiktig.
I stedet for slike - i denne sammenheng - meningsløse symbolsaker, er det viktig at man leser de lokale partienes program og ser hvem som både i sum og hver for seg har en offensiv eldrepolitikk, en troverdig alkoholpolitikk, en kulturpolitikk som legger til rette for også andre frivillige aktiviteter enn idrett, en politikk som tar barn og unge på alvor.
Det er ennå et stykke fram til valget 12. september. De ukene bør velgerne bruke godt!
Forfatter
Nå har de politiske partiene hatt sine landsmøter, og velgerne vet hva man har å forholde seg til når det gjelder kommune- og fylkestingsvalget 2011. Mange viktige vedtak er fattet. Høyre har for eksempel bestemt at heretter behøver ikke nynorskelever plages med å lære bokmål - tenk så mye tid og krefter det frigir til andre viktige skolefag (Obs! Dette er ironi!)!
Kommune- og fylkestingsvalget faller alltid i skyggen av stortingsvalget fordi det vel ennå ikke har skjedd at man har fått et regjeringsskifte i kjølvannet av slike valg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn. Ved dette valget skal - i prinsippet - makthaverne i 430 kommuner og 19 fylkeskommuner enten få fornyet tillit, eller andre skal overta. Lokaldemokratiet, kalles det.
Dette lokaldemokratiet gir seg mange utslag - det har man blant annet sett i en ofte omtalt Østfoldkommune der ordføreren, i egenskap av både styreformann og generalforsamling i et kommunalt selskap, har ansatt seg selv i en stilling i en kommunalt eid bedrift.
Jeg tror det er sunt med endringer også i de kommunale maktstrukturene. Det er ikke demokratisk betryggende at i eksempelvis Skedsmo kommune i Akershus har det samme partiet hatt makta i mer enn 100 år sammenhengende. Eller at Bærum kommune i samme fylke har vært i samme situasjon i snart 70 (det forvirret seg inn en Ap-ordfører i Bærum rett etter krigen; det er vel ingen som vet helt hva som skjedde der).
Jeg ser at enkelte kristne grupperinger stadig vekk forsøker å gjøre abortsaken og Norges forhold til Israel til tema i lokale valgkamper. Det er skivebom, for å si det forsiktig.
I stedet for slike - i denne sammenheng - meningsløse symbolsaker, er det viktig at man leser de lokale partienes program og ser hvem som både i sum og hver for seg har en offensiv eldrepolitikk, en troverdig alkoholpolitikk, en kulturpolitikk som legger til rette for også andre frivillige aktiviteter enn idrett, en politikk som tar barn og unge på alvor.
Det er ennå et stykke fram til valget 12. september. De ukene bør velgerne bruke godt!
tirsdag 10. mai 2011
TALENTLØST AV REGJERINGEN
Dersom det stemmer som er kommet fram i media om grunnen til at kongehuset ikke var representert ved medaljeutdelingen på Akershus 8. mai, står vi overfor enda et eksempel på hvor talentløs den rødgrønne regjeringen er i saker med stor symbolverdi. Det talentløse understrekes ytterligere ved den kommentaren forsvarsministeren har gitt ifølge www.nrk.no: ”Deltakelse i markeringen av Forsvaret og våre veteraner er avklart med kongehuset. Det er blant annet en minnedag i november hvor kongehuset har en viktig rolle, og en veterandag 8. mai hvor regjeringen er vertskap.”
Det Faremo her sier – og muligens også mener? – er at kongehuset og regjeringen er to helt forskjellige ting. Men faktum er at regjeringen er ”Kongens råd”. Regjeringen styrer på vegne av Kongen. Kongen er øverste sjef for alle forsvarsgrener her i landet. Derfor er det er direkte pinlig når hun forsøker på å ”dele opp” i en minnedag i november og en veterandag i mai. Det er like pinlig som at det er hun som må forsvare regjeringens talentløshet i denne saken, og ikke statsministeren selv.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Dagbladet
Det Faremo her sier – og muligens også mener? – er at kongehuset og regjeringen er to helt forskjellige ting. Men faktum er at regjeringen er ”Kongens råd”. Regjeringen styrer på vegne av Kongen. Kongen er øverste sjef for alle forsvarsgrener her i landet. Derfor er det er direkte pinlig når hun forsøker på å ”dele opp” i en minnedag i november og en veterandag i mai. Det er like pinlig som at det er hun som må forsvare regjeringens talentløshet i denne saken, og ikke statsministeren selv.
Nils-Petter Enstad
Askim
Sendt Dagbladet
søndag 17. april 2011
UMUSIKALSK FRA HUMAN-ETISK FORBUND
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det virker som om talspersoner for Human-etisk Forbund ikke kan la noen anledning gå fram seg til å demonstrere sin uvitenhet om og forakt for kulturtradisjoner som går lenger og dypere enn deres egen forholdsvis kortvarige og grunne horisont. Denne gangen er det organisasjonssekretær Malin Stensholt Holte i organisasjonen som dokumenterer dette. Lenge før asken er blitt kald etter den tragiske brannen i Østre Porsgrunn kirke, er hun ute med et forslag om at kommunen i stedet for en ny kirke skal bygge ”et livssynsnøytralt seremonirom” på tomten der den nedbrente kirken sto.
Sin vane tro, skyver humanetikerne troende av andre religioner enn den kristne foran seg: ”Hvis det skal bygges nytt, bør det heller bygges et livssynsnøytralt bygg for alle religioner og livssyn”, hevder hun, ifølge nrk.no.
Hvor mange religioner tror hun vil være interessert i dette ”livssynsnøytrale” bygget hennes? Tror hun muslimer og jøder vil oppfatte et slikt bygg som et fullgodt alternativ til moské eller synagoge? Tror hun buddhister eller hinduer heller vil ha det enn sitt eget tempel?
Selvfølgelig ikke. Men så er heller ikke hensikten å legge noe som helst til rette for ”andre religioner”. Hensikten er å bekjempe kristendom. Hensikten er å skaffe Human-etisk forbund et egnet lokale for sine egne surrogatseremonier, og kun det.
Publisert i Vårt Land mandag 18. april
Forfatter
Det virker som om talspersoner for Human-etisk Forbund ikke kan la noen anledning gå fram seg til å demonstrere sin uvitenhet om og forakt for kulturtradisjoner som går lenger og dypere enn deres egen forholdsvis kortvarige og grunne horisont. Denne gangen er det organisasjonssekretær Malin Stensholt Holte i organisasjonen som dokumenterer dette. Lenge før asken er blitt kald etter den tragiske brannen i Østre Porsgrunn kirke, er hun ute med et forslag om at kommunen i stedet for en ny kirke skal bygge ”et livssynsnøytralt seremonirom” på tomten der den nedbrente kirken sto.
Sin vane tro, skyver humanetikerne troende av andre religioner enn den kristne foran seg: ”Hvis det skal bygges nytt, bør det heller bygges et livssynsnøytralt bygg for alle religioner og livssyn”, hevder hun, ifølge nrk.no.
Hvor mange religioner tror hun vil være interessert i dette ”livssynsnøytrale” bygget hennes? Tror hun muslimer og jøder vil oppfatte et slikt bygg som et fullgodt alternativ til moské eller synagoge? Tror hun buddhister eller hinduer heller vil ha det enn sitt eget tempel?
Selvfølgelig ikke. Men så er heller ikke hensikten å legge noe som helst til rette for ”andre religioner”. Hensikten er å bekjempe kristendom. Hensikten er å skaffe Human-etisk forbund et egnet lokale for sine egne surrogatseremonier, og kun det.
Publisert i Vårt Land mandag 18. april
mandag 28. mars 2011
Returforskning
Justisdepartementet ønsker ingen forskning på hvordan det er gått med asylsøkere som har blitt returnert fra Norge, ifølge Vårt Land.
Det må man forstå.
Det er alltid en del kunnskap man rett og slett ikke ønsker å ha.Det er alltid en del illusjoner man ønsker å tviholde på.
At Norge ikke har returnert noen til fengsling, tortur eller død er innenfor begge disse kategorier.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det må man forstå.
Det er alltid en del kunnskap man rett og slett ikke ønsker å ha.Det er alltid en del illusjoner man ønsker å tviholde på.
At Norge ikke har returnert noen til fengsling, tortur eller død er innenfor begge disse kategorier.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
mandag 7. mars 2011
Hva kan "De kristne" oppnå?
Norge er i ferd med å få enda et ”kristelig” mikroparti som i utgangspunktet ikke har annen drivkraft, verken ideologisk eller politisk, enn at man ikke synes KrF er ”kristent nok”.
Fra før har man grupperinger som Kristent Samlingsparti og Abortmotstandernes Liste, som begge stilte liste ved stortingsvalget i 2009. Andre slike grupperinger er Kristen Framtid og Norgesdemokratene, som så langt ikke har produsert annen politikk enn ett og annet leserinnlegg.
Det er ingenting som tyder på at ”De kristne”, som den siste tilveksten nokså hovmodig kaller seg, klarer å oppnå noe mer. En liste på Bømlo er foreløpig første mål. Det er i det minste innenfor realismens rekkevidde, i motsetning til Kristent Samlingsparti, som foran valget i 2009 fablet om å danne regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Med en samlet oppslutning på 4936 stemmer ble ikke det noen aktuell problemstilling. Men også ”De kristne” har som mål å stille liste ved stortingsvalget i 2013. Som DagenMagazinet helt riktig påpeker i avisen mandag 7. mars: ”Den nye partidannelsen De kristne vil ikke føre til flere bekjennende kristne i norsk politikk. Sannsynligvis færre.”
De finnes allerede en viss historisk empiri på at det eneste lister av denne typen kan oppnå, er å true utsatte KrF-mandater. Man må gjerne være misfornøyd med KrF, både politikk og politikere, men det spørsmålet eksempelvis Kristent Samlingsparti sine folk i Vestfold aldri ville (ikke våget?) svare under valgkampen i 2009, om hvem man mente var best egnet til å tale de kristne verdienes sak på Stortinget av henholdsvis Inger Lise Hansen og Inga Marte Torkildsen, er en type spørsmål også ”De kristne” bør stille seg, enten de stiller til kommunevalg eller stortingsvalg.
Jeg er klar over at det finnes andre partier som også gjerne vil pynte seg med at de sloss for de kristne verdiene. Men når status gjøres opp, har det vist seg i sak etter sak at det bare er ett parti som har gjort dette i voteringer og praktisk politikk. Det partiet heter Kristelig Folkeparti.
Nils-Petter Enstad
Fra før har man grupperinger som Kristent Samlingsparti og Abortmotstandernes Liste, som begge stilte liste ved stortingsvalget i 2009. Andre slike grupperinger er Kristen Framtid og Norgesdemokratene, som så langt ikke har produsert annen politikk enn ett og annet leserinnlegg.
Det er ingenting som tyder på at ”De kristne”, som den siste tilveksten nokså hovmodig kaller seg, klarer å oppnå noe mer. En liste på Bømlo er foreløpig første mål. Det er i det minste innenfor realismens rekkevidde, i motsetning til Kristent Samlingsparti, som foran valget i 2009 fablet om å danne regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Med en samlet oppslutning på 4936 stemmer ble ikke det noen aktuell problemstilling. Men også ”De kristne” har som mål å stille liste ved stortingsvalget i 2013. Som DagenMagazinet helt riktig påpeker i avisen mandag 7. mars: ”Den nye partidannelsen De kristne vil ikke føre til flere bekjennende kristne i norsk politikk. Sannsynligvis færre.”
De finnes allerede en viss historisk empiri på at det eneste lister av denne typen kan oppnå, er å true utsatte KrF-mandater. Man må gjerne være misfornøyd med KrF, både politikk og politikere, men det spørsmålet eksempelvis Kristent Samlingsparti sine folk i Vestfold aldri ville (ikke våget?) svare under valgkampen i 2009, om hvem man mente var best egnet til å tale de kristne verdienes sak på Stortinget av henholdsvis Inger Lise Hansen og Inga Marte Torkildsen, er en type spørsmål også ”De kristne” bør stille seg, enten de stiller til kommunevalg eller stortingsvalg.
Jeg er klar over at det finnes andre partier som også gjerne vil pynte seg med at de sloss for de kristne verdiene. Men når status gjøres opp, har det vist seg i sak etter sak at det bare er ett parti som har gjort dette i voteringer og praktisk politikk. Det partiet heter Kristelig Folkeparti.
Nils-Petter Enstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)