Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Den rettspsykiatriske konklusjonen om at Anders Behring Breivig ikke er strafferettslig tilregnelig, har utløst både følelser og debatt. Spørsmålet om sammenhengen mellom tilregnelighet og grove forbrytelser har alltid vakt reaksjoner. Selv om man på en folkelig måte kan si om en forbryter at vedkommende er ”sprøyte gal”, ”skjør” eller ”gær’n”, har man samtidig en forventning om dom og straff som om vedkommende er ved sine fulle fem.
En kjent sak der spørsmålet om galskap eller ikke fikk spille en stor rolle, var mot Sverre Riisnes (1897 – 1988), som hadde vært justisminister i Quislings regjering under krigen. I fredsdagene var han en av de tre som forskanset seg på Skallum Gård i Bærum. De andre to var politiminister Jonas Lie og hirdsjef Henrik Rogstad. Da Lie hadde dødd av et hjerteinfarkt, utløst av langvarig stress og rusmiddelmisbruk, og Rogstad hadde skutt seg, valgte Riisnes å bryte den selvmordspakten de tre hadde inngått, og overga seg. Da virket han nokså fattet, om man ser bort fra en ytring om at det var Gud som hadde sagt til ham at han skulle overgi seg.
Da han ble stilt for retten 3. juni 1947 framsto han helt annerledes. Han ble båret hylende og skrikende inn i rettssalen. I de dagene forhandlingene varte, kunne han i blant komme med knivskarpe resonnementer, godt forsvar og elegante formuleringer, for etter hvert å gå over i skrik og roping.
Det har vært spekulert i om Riisnæs, som hadde vært statsadvokat før krigen, benyttet seg av sine kunnskaper om hva som måtte til for å bli erklært strafferettslig utilregnelig, og at han spilte ”gal” for å slippe dom og dermed redde livet. To av hans kolleger fra Quislings regjering var på dette tidspunktet allerede henrettet, og en tredje var dømt til døden. Det var liten tvil om at Riisnes ved en eventuell dom ville bli den fjerde. Men etter seks dager måtte saken avbrytes, og ble aldri tatt opp igjen.
Etter ett år på Reitgjerdet ble han erklært sinnssyk og straffesaken mot ham ble stilt i bero. I 1960 ble han utskrevet fra Reitgjerdet og i 1973 ble han erklært frisk, samtidig som saken mot ham ble erklært foreldet. I ettertid skal Riisnes ha utropt seg selv til ”verdens største simultant”. Det er fremdeles mange som stiller spørsmålstegn ved hvor ”gal” han egentlig var. Tittelen på boka om Riisnes – ”Gal mann til rett tid” – setter fingeren på spørsmålet mange stiller seg i ettertid.
En annen omstridt rettspsykiatrisk erklæring er Gabriel Langfeldts konklusjon om at forfatteren Knut Hamsun led av ”varig svekkende sjelsevner”. Den reagerte Hamsun selv meget sterkt mot – slik også Behring Breivig skal ha gjort nå. Hamsun skulle ha seg frabedt ”å gå som en tufs og en tull” resten av livet.
Det står igjen å se om konklusjonen rettspsykiaterne har kommet fram til denne gang blir den endelige. Kombinasjonen galskap og jus er fremdeles et ømtålelig og vanskelig tema der både legfolk og fagfolk skal være ydmyke i forhold til å konkludere altfor raskt og bastant.
lørdag 3. desember 2011
søndag 27. november 2011
Å VELGE SINE ORD
Ikke før har utenriksminister Jonas Gahr Støre – med full rett! – refset Per Sandberg for et ekstremt dårlig skjønn når det gjelder valg av ord når det gjelder 22. juli, gjør han den samme feilen selv. Han bruker sterkt stigmatiserende formuleringer og karakteristikker om staten Israel og situasjonen på Vestbredden.
Per Sandberg la seg flat forholdsvis raskt, og har beklaget sitt ordvalg. Gahr Støre har så langt ikke kommentert sitt. Per Sandberg er kjent som en politiker som ofte prater før han tenker; det gjelder ikke Gahr Støre. For å si det slik: ”waterboarding” er ikke et ord man bruker ”as a slip of the tounge”. Det brukes veloverveid.
Spørsmålet blir derfor: Hvorfor disse heftige reaksjonene overfor den enes ordbruk og en tilsynelatende likegladhet overfor sitt eget? Hvorfor de sterke reaksjonene fra et samlet politisk og medialt liv på den enes ordbruk og skuldertrekket overfor den andres? Kan det skyldes at Gahr Støre sitt ordvalg bare glir inn i den generelle demoniseringen av staten Israel som er blitt en slik selvfølgelig del av norsk tankeslapphet?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
torsdag 24. november 2011
SEX , KRISTENLIV OG KOMMENTATORVIRKSOMHET
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.
Forfatter
”Men hvor er det samme kristen-Norge når det er snakk om noen av vår tids utfordringer, som kampen mot fattigdom, klimautfordringene eller i diskusjonene om Europas økonomiske utfordringer?” spør debattleder Erik Torsnes retorisk (Aftenposten 24. november). Det er en avslørende retorikk – først og fremst for Erik Torsnes selv. Utgangspunktet hans er den kritikken som (blant andre) den kristne organisasjonen BarneVakten har kommet med mot fjernsynsprogrammet ”Trekant” og markedsføringen av dette. Torsnes bruker en retorikk som avslører at han enten er veldig kunnskapsløs når det gjelder hva kristen-Norge er opptatt av, eller veldig opphengt i sine egne fordommer. Ellers ville han visst at ”kristen-Norge” både har vært og er svært synlige og tilstede både når det gjelder kampen mot fattigdom og klimautfordringene. Han ville også visst at organisasjonen BarneVakten sitt arbeidsområde er nettopp medier. Og som også andre har påpekt: Det er ikke bare kristne som har problemer med å ta bølgen for ”Trekant”.
Jeg ser at Torsnes påberoper seg å ha hatt menighetsverv i unge år. Det gjør min forundring over innfallsvinkelen på kommentaren hans enda større. At kristne miljøer notorisk velger å prioritere ”sexdebatter” framfor andre etiske debatter, er en virkelighetsforståelse som åpenbart har fått lov å overvintre i en del mediemiljøer til tross for at det ikke bare snø som falt i fjor, men snarere er snø som aldri har falt.
”Det kan være greit å heve blikket fra skritthøyde fra tid til annen”, konkluderer Erik Torsnes sin kommentar. Jeg håper både for ham og hans avis sin del at det er en konklusjon han vil ta konsekvensen av selv også.
mandag 7. november 2011
Djevelens advokat
Er man på en reise sammen med en gruppe mennesker rystes man fort sammen i litt ulike miksturer. Noen prater en mye med, andre bare litt og noen slett ikke.
Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011
Varer reisen noen dager, blir det fort til at man forteller litt om seg selv. Hva man driver med, eventuelt har drevet med. Slike ting. Som det at man har bakgrunn i Frelsesarmeen. Har man – som jeg – tilhørt denne rørsla i snart 60 år, og dertil hatt sitt daglige arbeid der i noen år, setter det sitt preg.
Samtalen kan i de neste minuttene få et visst rituelt preg.
- Er det noen jeg har respekt for, er det Frelsesarmeen!
Man har hørt det før, og sier – som sant er – at det er jo hyggelig sagt.
- Bare ikke han advokaten, da!
Det har man også hørt før, og her settes det nye vennskapet på sin første prøve: - Brynjar Meling er en god venn av meg, sier jeg – først og fremst fordi det er sant. Riktig nok er han nærmere mine sønner i alder enn meg, men likevel.
Jeg har sannsynligvis ikke større sympati for Mullah Krekar enn nordmenn flest, men det er heller ikke poenget. Om man skal bruke et så svært ord som ”skjønnhet” om et fenomen i rettsvesenet, må det være dette: At enhver ikke bare har rett til, men krav på en talsmann i møtet med jussen, loven og påtalemakten. Denne retten står like sterkt, uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt, siktet eller tiltalt for. En Vidkun Quisling, en Henry Rinnan, en Behring Breivik. Deres forbrytelser var objektivt sett mye verre enn det at en mann som aldri har blitt skikkelig assimilert her i landet sier en del dumme ting. Å være advokat for mordere, pederaster og andre som er tiltalt for forbrytelser som vekker sterke følelser, er sikkert også belastende, men i tilfellet Krekar er reaksjonene nesten patologiske.
Jeg forsøker derfor alltid å gjøre disse Krekar-diskusjonene så kortfattet som mulig. Sist jeg var i en slik, sa den andre, nesten litt oppmuntret: - Men har ikke han advokaten meldt seg ut av Frelsesarmeen nå? Hvorfor det?
Her ble vennskapet satt på nok en prøve: - Han møtte vel litt for mange som tenker på samme måten som deg.
Mer ble ikke sagt om temaet. Og vennskapet holdt resten av turen.
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Klassekampen mandag 7. november 2011
tirsdag 27. september 2011
KrF-samarbeid: Fra flørt til forhold
Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem
Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.
Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.
Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.
Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.
Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september
KrF-medlem
Til tross for et valgresultat som var svakere enn mange av oss både ønsket og håpet (og kanskje også trodde mot slutten av valgkampen), er KrF forholdsvis omsvermet om dagen. Partiet har strategisk viktige vippeposisjoner i både kommunestyrer og fylkesting, og kan også komme til å få det når nytt storting skal velges om to år.
At en brud med stor medgift er omsvermet, er et fenomen som er omtalt før i litteraturen. At KrF i Trondheim har blitt en del av rødgrønne alliansen har fått flere til å tro at her er det duket for et slikt samarbeid også på riksplan.
Det spørs om ikke det er å forveksle litt godblunking med Mendelsohn.
Vårt Land har gjort en ringerunde til KrFs fylkesledere for å høre hva de mener om de to frierne som står på tunet. Sju av 16 sier de foretrekker et samarbeid med Frp framfor et med Ap, mens ni ikke har svart. At man ut fra dette kan konkludere med at ”fylkeslederne” (i bestemt form) i KrF peker mot Frp, er i beste fall å overtolke et høyst uklart og omtrentlig signal.
Det er uansett stor forskjell mellom et mer eller mindre teknisk, mer eller mindre politisk samarbeid i kommuner og fylkeskommuner og det å sitte i regjering sammen. Et regjeringssamarbeid, uansett med hvem, kan aldri bli noe annet enn et fornuftsekteskap. Da må man velge en partner som tross alt gir den største tryggheten og forutsigbarheten. Det er liten tvil om at ut fra slike kriterier virker Arbeiderpartiet langt mer troverdig og ”trygt” enn Fremskrittspartiet. Det har ikke minst partiets nestleder Per Sandberg dokumentert gang på gang, og senest for noen dager siden. Etter at Frp hadde gjort sitt svakeste valg på mange år, velger Sandberg å gå ut og stille ultimative krav til et foreløpig helt hypotetisk regjeringssamarbeid. Det er i klassisk Tuppen og Lillemor-stil: Det er helt utelukket for Frp å støtte en regjering de ikke selv er med i. Nyttig avklaring, for så vidt – de som ønsker endringer etter valget i 2013 vet nå at de må gå i bue utenom Sandberg og hans parti.
Nå er ikke Per Sandbergs form for sjekketriks av ny dato. Foran valget i 2009 ”garanterte” han at Frp ville bidra til å oppheve den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bare KrF ville love å gå i regjering sammen med dem. I den samme perioden lovte han å ”rydde opp i” at Frps medlemmer og velgere ikke var på langt nær så ”Israels-vennlige” som Frp sentralt gjerne vil framstå som.
Slike friere har nok de fleste ettertraktede objekter vært utsatt for. De færreste faller for denne typen bøllete ”sjarm”.
Det er alltid hyggelig å være gjenstand for oppmerksomhet og ikke altfor uforpliktende flørt. Foreløpig er det der KrF er. Det er langt fram til det er aktuelt å la flørten gli over i noe mer enn det.
Publisert litt forkortet i Dagsavisen tirsdag 27. september og sterkt forkortet i Vårt Land mandag 26. september
tirsdag 13. september 2011
Polarisert partibilde
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.
Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.
I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.
En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.
(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)
Forfatter
Velgerne har talt, og deres tale har skapt et mer polarisert partibilde enn vi har hatt på mange år. I praksis har vi fått to jevnstore partier som liker å framstille hverandre som motpoler: Arbeiderpartiet og Høyre. Så vel i midten, mellom disse to, som på den høyre og venstre ytterfløy er det blitt forholdsvis trangt, om enn trangest på venstrefløyen.
Valgresultatet kan også leses som en bekreftelse på at den norske partifloraen har nådd et metningspunkt. Småpartier som har tatt mål av seg å være landsdekkende, klorer seg alle fast rundt en oppslutning på fra én til et par promille. Det gjelder særlig partier som Demokratene, Kystpartiet, Pensjonistpartiet og Kristent Samlingsparti. Med ett og annet unntak (Demokratene i Kristiansand; Kystpartiet i Skjervøy) er de milevis unna politisk representasjon i noen av de kommunene eller fylkene der de stilte liste.
I en del kommuner er det blitt stilt opp det man med et samlenavn kan kalle ”bygdelister”. Noen av disse listene/partiene har en viss tradisjon (som Askimpartiet i kommunen av samme navn), andre etableres for én enkelt sak, og får en viss oppslutning av den grunn. Problemet med ”énsakspartier” er at de som regel ikke har noen politikk utover den ene saken, og det finnes eksempler på at slike partier har gått i oppløsning i løpet av den ene perioden de var representert.
En av årets nye bygdelister var ”De kristne” på Bomlø, som fikk valgt inn to representanter. Det ene mandatet tok de trolig fra KrF, som var det partiet personene bak lista hadde tilhørt før, mens det andre ble tatt fra Frp. Bømlo-partiet har ambisjoner om å stille til stortingsvalget i 2013. Det bør de kanskje droppe – ikke minst med tanke på det polariserte partimønsteret som årets valgresultat viser konturene av. De som ønsker andre svar enn de som de to store, nokså sentralistiske partiene kan tilby bør satse på ett av de andre, etablerte partiene. Norske velger synes åpenbart at det er nok partier i norsk politikk som det er.
(Sendt Dagen og Østfold-avisene tirsdag 13. september)
mandag 15. august 2011
Samme gamle...
De som trodde vi skulle få en redeligere og mer respektfull valgkamp i år, har grunn til å føle seg skuffet. Retorikken til så vel Kristin Halvorsen som Carl I. Hagen er den samme, grove som vi kjenner fra utallige andre valgkamper. Hagen klamrer seg til sin gamle suksessoppskrift med fordommer og hets, og Kristin Halvorsen trekker fram sitt gamle mantra om at ”en stemme til Høyre, er en stemme til Hagen”.
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011
Det er like saklig som å si at en stemme til SV er en stemme til AP. Kanskje var det derfor så mange ved siste valg foretrakk ”sjølve lirekassemannen”, og ikke stemte på den vesle maskotten?
Nils-Petter Enstad
Forfatter
Publisert i Dagbladet tirsdag 16. august 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)