Kristne partier

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

”Trenger vi et nytt kristent parti?” er overskriften på Bjarne Bjellands kronikk i Dagen lørdag 18. august. Siden han er sentralstyremedlem i partiet ”De Kristne”, må spørsmålstegnet hans være retorisk ment. Han har åpenbart konkludert med at Norge trenger et slikt parti. Samtidig skriver han at ”Norge trenger ikke et nytt smalsporet kristenkonservativt parti” (en litt uelegant visitt til Kristent Samlingsparti, selv om analysen er god nok), ”men et bredt kristent parti hvor det er plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”.

Det er her Bjellands konklusjon blir litt vanskelig å begripe. Det er greit at Norge har opptil flere smalsporede kristenkonservative partier, og flere valg har vist har interessen for slike partier er ikke bare minimal, men mikroskopisk. En oppslutning på pluss/minus én promille gir ikke akkurat noen samfunnsomveltning. Men det finnes også et ”bredt, kristent parti med plass til alle” i betydningen alle som er enige i partiets politikk. Dette partiet kan neste år markere at det har vært representert på Stortinget sammenhengende i 80 år. Det kan også markere at det er 100 år siden partinavnet ble brukt første gang, nemlig i forbindelse med lokalvalget i Sarpsborg i 1913.

At det ”må være betimelig å spørre om alle som bekjenner seg til den kristne tro, er fornøyd med dagens politiske situasjon”, er et ingresspoeng i Bjellands kronikk. Det er ingenting å innvende mot det resonnementet, men ønsker man å endre på den politiske situasjon, er det både strategisk og politisk mer fornuftig å arbeide for å styrke de politiske kreftene som har noen mulighet til å endre på dette, heller enn å etablere nye, politiske sekter. At KrF har ”de siste årene dessverre stått fram som både konturløst og hjelpeløst i forhold til å forsvare disse verdiene” er også et klassisk argument fra denne typen miljøer. Det er betegnende at når Bjelland skal begrunne en så krass påstand, viser han ikke til politiske vedtak eller debatter, men til den interne debatten i KrF angående bekjennelsesplikten. At akkurat denne debatten blir gjort til lakmustest, bekrefter samtidig at ”De Kristne” aldri kommer til å bli ”et bredt, kristent parti med plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”. For det første er det en absurditet at ”alle som deler det kristne livssynet” skal samle seg i ett politisk parti. Det er like meningsløst som at alle som har arbeid skal samle seg i Arbeiderpartiet. For det andre sørger ”De Kristne” selv, med sin språkbruk og de sakene de velger å fokusere på, å gjøre seg uinteressant som politisk alternativ for det store flertall av kristne mennesker her i landet.

For min egen del har jeg aldri "tatt bølgen" for forslaget om å fjerne bekjennelsesparagrafen i KrF. Men det er ikke fordi jeg er begeistret for paragrafen som sådan. Etter mitt syn burde den aldri vært vedtatt, men når den først er der, har jeg ment/fryktet at et forslag om å fjerne den vil føre til den typen avsporinger som bl.a. Bjelland står for, der man fokuserer på symbolet og ikke realiteten. Det er ikke alle "hva-var-det-jeg-sa"-opplevelser man er like glad for.

Ifølge Bjelland har ”De Kristne” blitt møtt med ”stor entusiasme” under sin lanseringsturné fra Halden til Molde. Entusiasmen har likevel ikke vært større enn at man foreløpig bare er så vidt halvveis til de 5000 underskriftene som trengs for å bli registret som noe mer enn ei bygdeliste på Bømlo. Dette siste går fram av et intervju med partiets sekretær på nettutgaven til avisa Norge I dag. At ”De Kristne” skal være ”et alternativ for alle (sic!) som i dag ønsker et korrektiv og en klar tale” blir derfor bare en pinlig bekreftelse på et selvbilde som ikke er særlig godt forankret i virkeligheten.

Dersom Bjarne Bjelland og hans partifeller virkelig mener alvor med at de vil ha en politikk som er sterkere forankret i kristne verdier enn det dagens stortingsflertall representerer, bør de derfor engasjere seg i det eneste partiet som allerede er representert på Stortinget og som står for en slik politikk.

Sendt Dagen lørdag 18. august 2012

Grubbegate-gate

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

All politisk og parlamentarisk dynamikk skulle tilsi at kritikken mot flere departementer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen burde få konsekvenser, enten for enkelte statsråder eller for statsministeren, og dermed hele regjeringen. Den eneste som dagen etter framleggelsen av rapporten krever dette eksplisitt, er avisa Verdens Gang. Det er imidlertid ingen tvil om at avisas analyse og konklusjon, er i pakt med hvordan man har tenkt om parlamentarisk ansvar tidligere i norsk historie.

Neste år er det 50 år siden Kings Bay-debatten i Stortinget, der Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå fordi den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter at en rapport fra en annen granskningskommisjon hadde avslørt ansvarssvikt i det daværende Industridepartementet. Noe slik kommer ikke til å skje denne gangen. Regjeringen Stoltenberg har et flertall i Stortinget, og kan også i denne saken velge å ignorere et eventuelt mistillitsforslag mot seg. Et slikt forslag vil da heller ikke komme.
Men det er ikke dermed sagt at ikke rapporten bør få konsekvenser for regjeringen og statsministeren.
Det er flere ting som kan utløse en regjerings avgang: Et valgnederlag, et nederlag i Stortinget eller rett og slett et valg fra den sittende statsminister. Det har vært flere eksempler på det siste, særlig i situasjoner der Arbeiderpartiet har hatt statsministeren. Ikke alle eksemplene er like gloriøse, verken for vedkommende statsminister eller for partiet hans. Flere ganger har det handlet om å interne maktkamper i partiet som fikk en slik ”løsning”.
Det er ingen slik intern maktkamp i Arbeiderpartiet i dag. Jens Stoltenberg gikk seirende ut av den foreløpig siste, og det er ingen som truer hans posisjon, ikke som partileder og for så vidt heller ikke som statsminister. Likevel bør han og hans rådgivere spørre seg om ikke både hans og regjeringens ettermæle er bedre tjent med at han leverer sin avskjedssøknad til Kongen, enn at han fortsetter å praktisere den form for orwellsk nytale som man så og hørte 13. august, da det å ”ta ansvar” ble definert som fortsatt å klamre seg til taburettene.
Det vil ikke komme noe krav fra opposisjonen i Stortinget om regjeringens avgang. Det vil da også være strategisk uklokt; all erfaring tilsier at et slikt krav vil utløse de sammen politiske reflekser som har forlenget mang en statsrådskarriere tidligere: Man går i skyttergraven og plugger ut høreapparatet. Her vil det derfor ikke være annet enn statsministerens egen erkjennelse av sammenhengen mellom ansvar og konsekvens som vil spille inn.
Skal man dømme etter de uttalelser som kom den dagen rapporten ble lagt fram, finnes ingen slik erkjennelse verken hos ham eller resten av mannskapet hans.
(For de som måtte begynne å spørre: ”Men hvem skal da overta?”, har ikke denne kommentator noe annet svar enn at det er Stortingets ansvar. Det er faktisk derfor vi velger et storting hvert fjerde år, sånn at landet kan ha en regjering. Det heter demokratisk parlamentarisme.)

Sendt diverse aviser tirsdag 14. august 2012

KrF og røttene

Av Nils-Petter Enstad

Kristelig Folkeparti har slitt både på meningsmålinger og i valg siden kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Dagens partileder er den tredje som må forsøke å finne en vei ut av denne oppslutningsmessige bakevja, og det mangler ikke på innspill fra både medlemmer, velgere og kritikere som mener de har svaret på dette. Jeg har ikke noe behov for å slutte meg til dette lauget, men ønsker heller å ta ett skritt tilbake og se litt på særlig ett av disse rådene. Det er det nesten mantraaktige «tilbake til røttene».


Det jeg ofte savner i den forbindelse er en konkretisering av hva en slik tilbakevending skal innebære, både politisk og ideologisk. I ett av disse innleggene i Dagen i sommer bruker innsenderen som argument at han ikke lenger kjenner seg igjen i det partiet han engasjerte seg i da KrF hadde sitt gjennombrudd som landsparti, nemlig i 1945 (Dagen 12. juli).
Det er snart 70 år siden kalenderen viste 1945. Jeg tror ikke en eneste av de som engasjerte seg politisk det året, vil «kjenne seg igjen» i det partiet de sluttet seg, uansett hvilket parti vi snakker om – og godt er det! I 1945 hadde eksempelvis Arbeiderpartiet fremdeles på sitt program at partiets mål var et sosialistisk samfunn og Venstre var den gang et av de «store» partiene på Stortinget, bare for å nevne to eksempler.


Grunnverdier
Jeg mener KrF kan være bekjent av – kanskje tilmed stolt av? – sin historie som et parti som har orientert sin politikk ut et kristent grunnsyn og det vi gjerne kaller kristne grunnverdier. Samtidig må vi erkjenne at «kristne grunnverdier» var noe annet i 1945 enn det er i dag.
Mange nordmenn mente trolig at det var i pakt med de kristne grunnverdiene at KrFs stortingsgruppe stemte samlet mot opphevelsen av jesuittparagrafen i Grunnloven på 1950-tallet. I dag synes man dette er pinlig. Det samme gjelder stemmegivningen mot Likestillingsloven på 1970-tallet. Den gang hadde KrF en stortingsgruppe på mer enn 20 medlemmer, og den eneste som stemte for loven fra denne gruppen var Anne Olaug Ingeborgrud fra Akershus. Heller ikke dette er en stemmegivning man er stolt av i ettertid – derimot er man med rette stolt av den ene som gikk mot resten av gruppa, selv om hun ikke ble renominert ved neste korsvei…
I dag kan man få inntrykk av at å stå for de kristne grunnverdiene, er å bruke en retorikk der man sier de riktige tingene, men hvor den praktiske og konkrete oppfølgingen blir mindre viktig. Det er viktigere å si hvor sterkt man er imot abort, enn å jobbe for konkrete tiltak som får aborttallene ned – for eksempel ved at antallet uønskede/ikke planlagte svangerskap går ned. Det blir viktigere å ha sterke og bastante meninger om Midtøsten enn å bidra til en politikk som kan få løst opp på de mange knutene som situasjonen i Midtøsten består av.


Quickfix?
De som tror at «tilbake til røttene» fra 1933 og/eller 1945 er en slags quickfix som skal få oppslutningen om KrF til å stige til værs, mangler virkelighetskontakt. De mangler også historisk oversikt. Mange oppfattet valget av den presumptivt konservative Dagfinn Høybråten etter den ditto «radikale» Valgerd Svarstad Haugland i 2004 som en kursdreining tilbake til «røttene». Jeg har stor respekt for begge disse lederne, og jeg har arbeidet sammen med dem begge. Men vekslingen mellom dem bidro jo ikke til noen stor endring når det gjelder velgeroppslutning, for å si det forsiktig.
KrF har hatt to oppslutningsmessige glansperioder i etterkrigstida, om man ser bort fra gjennombruddsvalget i 1945. Den første var valgene i 1973 og 1977, den neste var valgene i 1997 og 2001. Både i 1973 og 1997 var samfunnsdebatten preget av viktige, verdirelaterte saker. På 1970-tallet var det abortdebatten og i 1997 var den verdidebatten som Torbjørn Jagland på mange måter initierte med sitt norske hus, men som han skuslet vekk. Med midtbanespilleren Kjell Magne Bondevik på ballen, ble dette en viktig debatt som engasjerte mange, selv om det både da og i ettertid ble gjort mange forsøk på å latterliggjøre den, hovedsakelig fordi man ikke har hatt noen annen argumentasjon.
Den typen debatter er ikke noe man kan programfeste eller organisere fram. Verdidebatt var da heller ikke noe KrF begynte med i 1997; det er noe partiet har drevet med gjennom hele sin historie. Da den kom, var KrF både forberedt og i stand til å ta den og prege den. Å vende tilbake til røttene kan derfor ikke være det samme som å vende tilbake til standpunkter og språkbruk som er gått ut på dato, men å ha en konstant beredskap på å holde varme de viktige, verdirealterte debattene i samfunnet, enten de gjelder det ufødte liv eller kampen mot diskriminering av mennesker som er midt i blant oss.

Publisert som kronikk i Dagen 19. juli 2012

Verst eller verre enn verst?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og avholdsmann

Da jeg var ung, var det å «drikke» noe av det mest stigmatiserende som kunne sies om et menneske. Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert somavholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.
Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtommekaffekoppene og de overfylte askebegrene?
Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»
Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.
Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelse som var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blittskjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.
Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer.
Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et.
Jeg skal ikke invitere til noe «kappløp» mellom røyking og drikking om hva som er «verst» i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til de skadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane.
Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land.
Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles.

Publisert i Dagen mandag 14. mai 2012

Regjeringsskifte: Politikk eller mannskap?

Av Nils-Petter Enstad

Venstres landsmøte har vedtatt at partiet ikke vil stå i veien for at en såkalt ”borgerlig” regjering der også Fremskrittspartiet er med, skal kunne dannes etter valget i 2013. Begrunnelsen ligger først og fremst i at Venstre ønsker et regjeringsskifte. Også i KrF tenkes det i de baner: Skal det komme en ny regjering, må Frp være en del av den.

Det jeg savner i disse refleksjonene, det være seg fra Venstre som deler av KrF, er en bevissthet på om man bare ønsker et mannskapsskifte, eller om man ønsker en ny politikk, og hvilke områder dette i så fall gjelder.
Både KrF og Venstre har sagt at de ønsker en ny, mer human asylpolitikk. Det vil de ikke få i en ”borgerlig” regjering der Høyre og Frp er toneangivende.
De samme partiene ønsker en ny klima- og miljøpolitikk. Det vil de heller ikke få med en regjering der Høyre og Frp – sistnevnte er vel det eneste partiet som nekter å innse at det finnes miljøendringer som er menneskeskapte – er med.
Slik kan man fortsette å ramse opp. KrF ønsker endringer i familiepolitikken. Det vil de ikke få fra noen av de partiene det er aktuelt å samarbeide med. Eller bare ideen om et samarbeid mellom KrF og Frp på ruspolitikkens område?
Jeg kan saktens se argumenter både for klokskapen i og behovet for et mannskapsskifte i regjeringskontorene. Det er usunt når det/de samme partiene og politikerne blir sittende med makten i årevis, uten noen egentlig utfordrere. Det har ikke minst de ulike eksemplene man har sett i det siste på trikse/fikse-kultur i regjeringspartiene vist. Jeg tror også at nye samarbeidspartnere og nye samarbeidsmønstre kan føre nye nyanser inn i politikken. Men det blir nyanser. Et systemskifte den ene eller andre veien forutsetter en bevegelse i så store deler av velgermassen at det pr. i dag virker lite trolig at noe slikt vil skje.

Vedums analyse

«En stemme på Venstre er en stemme på Fremskrittspartiet» hevder Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum i NRK fredag 13. april.
Slik prøver han å få oppmerksomheten bort fra det faktum at en stemme på hans parti, er en stemme på Arbeiderpartiet. Dette så man blant annet i Stortinget dagen før, der en landbruksminister fra nettopp Senterpartiet kjempet drabelig for Arbeiderpartiets landbrukspolitikk.
Om ikke Vedum selv vil ta faktum inn over seg, er velgerne i ferd med å gjøre det. De har innsett det samme som Einar Førde gjorde i sin tid: Hvorfor bry seg med den vesle apekatten når man kan få selve lirekassemannen i tale?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hånd på rattet

SV er for at de 450 asylbarna som regjeringen vil kaste ut av landet, skal få lov til å bli. Likevel stemte partiet mot dette i Stortinget mandag 19. mars. Dette gjorde for fortsatt å kunne ha en hånd på rattet, ifølge Heiki Holmås i Dagsavisen dagen etter.
Hadde det ikke vært bedre å ha et øye på veien? Eller på kartet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter