Parti uten program

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Partiet ”De kristne” har etablert seg med et fylkeslag i Østfold. Leder er tidligere KrF-politiker Inger Marit Sverresen fra Sarpsborg. Partiet ønsker å stille liste til stortingsvalget neste år, og i intervju med avisa ”Norges Idag” har Sverresen også erklært at partiet vil danne regjering med Høyre og Fremskrittspartiet. Så ambisjonene er det ikke noe i veien med.

Egentlig er det bare noen små detaljer som gjenstår. For eksempel må partiet bli godkjent som politisk parti. Foreløpig er ”De kristne” bare en bygdeliste fra Bømlo som hadde en viss suksess ved kommunevalget i 2011. Personene bak lista har fartet land og strand rundt og hatt møter der man har argumentert for at det er nødvendig med et nytt parti ”som står for kristne verdier”. Hvor stort behovet for et slikt parti faktisk er, vises kanskje av det faktum at man foreløpig ikke har klart å samle de fem tusen underskriftene som trengs for å kunne registrere et nytt, landsdekkende politisk parti.
En annen detalj som må på plass, er at partiet får et politisk program. At man vil bygge på ”Bibelens tidløse verdier” er retorikk, men et politisk program må være mer konkret enn som så. Hva sier ”Bibelens tidløse verdier” om samferdselspolitikk, for eksempel? Eller næringspolitikk? Eller sykehusstruktur?
En siste detalj som må på plass, er ei stortingsliste. Med unntak av Sverresen selv, er det så langt jeg kan se ingen i interimsstyret i Østfold som har noen politisk erfaring å snakke om. Det behøver ikke å være negativt, men det forutsetter i hvert fall at de som ønsker å være politikere på riksplan kan føre en politisk debatt med politiske argumenter.
Heller ikke i de andre fylkene der ”De kristne” har forsøkt å etablere seg har man talspersoner som peker seg ut med tung, politisk erfaring. Det er stort sett snakk om noen tidligere kommunepolitikere som har en fortid i KrF. Jeg registrerer også at det har skjedd et par overganger fra det såkalte ”Kristent Samlingsparti”; en annen politisk mikrogruppe som ved valg etter valg har klort seg fast rundt med en oppslutning på pluss/minus én promille. Det er ingen grunn til å tro at ”De kristne” vil klare å bryte dette mønsteret, og derfor er det heller ingen grunn for kristne mennesker som ønsker å bidra til å endre samfunnet i pakt med kristne verdier til å bruke noe tid på å vurdere dette partiet.

Sendt diverse Østfold-aviser 14. november 2012

Medaljestriden

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Begivenhetene rundt tildelingen av Kongens Fortjenestemedalje i sølv til Trond Ali Lindstad har utviklet seg til en nokså pinlig såpeopera.




At det ble reagert på tildelingen, er det minst problematiske. At Lindstad har kontroversielle standpunkter må ha vært kjent for alle som har vært involvert i prosessen fram til tildelingen ble besluttet, visstnok for en måneds tid siden. Begrunnelsen for tildelingen har vært det kulturelle arbeidet Lindstad har stått i spissen for, og ikke hans eventuelle bidrag til samfunnsdebatten. Men etter at tildelingen ble kjent, er disse tingene blitt sauset sammen i en nokså spesiell blanding.
En presisering: Jeg er blant dem som mener at Trond Ali Lindstad har vært en antisemittisk stemme i den norske samfunnsdebatten. At han forsøker å vri seg unna dette ved dels påstå seg mistolket, dels ved å gjemme seg bak betegnelsen ”antisionist” er ikke mer troverdig når han forsøker det, enn når andre forsøker det samme.
Jeg synes heller ikke han peker seg ut som en spesielt naturlig mottaker av Kongens fortjenestemedalje. Men jeg konstaterer at de som har ansvaret for å vurdere dette, i utgangspunktet konkluderte annerledes. At ordfører Fabian Stang ikke ønsket å dele ut medaljen til Lindstad fordi han ønsker å ha et visst minimum av identifisering med den han skal hedre, er nok uvanlig, men samtidig så ærlig at han bør bli trodd på det og respektert for det. En ordfører er ikke ”kongens mann” på samme måte som en fylkesmann er det. Han tok da også sin beslutning før det ble en offentlig debatt om tildelingen.
Da Nasjonalteateret på kort varsel avlyste tilstelningen i forbindele med tildelingen, og begrunnet dette med frykt for ”demonstrasjoner” begynte saken å bli pussig. Den folkegruppen som Lindstad i særlig grad har ”advart” mot, har ikke for vane å lage sterke demonstrasjoner og uro – i motsetning til andre det kunne vært naturlig å nevne.
At Slottet ber om en timeout i forhold til en medalje som alt er vedtatt tildelt, er direkte oppsiktsvekkende. Og svært ukokt. Slottet har en lang tradisjon for å ligge lavt i politiske debatter. Det bør man fortsette med. Det kan saktens argumenteres saklig for at det var en feil å tildele Lindstad Kongens fortjenestemedalje. Men denne feilen kan ikke rettes opp ved at man gjør en ny feil, og omgjør tildelingen som følge av ”reaksjoner”. De vurderingene som ble gjort da man valgte å gi Lindstad medaljen, må stå ved lag, og at man forsømte å gjøre en mer helhetlig vurdering, får man ta på tabbekvoten.
Det er bra at det er blitt en debatt om den norske antisemittismen. Den debatten bør holdes levende. Men jeg er ikke sikker på at dette skjer best ved at man gjør politisk korrekt konsensus til et kriterium for å bli hedret, det være seg av kongen eller andre.

Unge ministre...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Tre ganger er kvinner på 29 år blitt statsråder her i landet. Hver gang har de vært den yngste statsråden i historien – til da. Det begynte med Sissel Rønbech, som ble Forbruker- og administrasjonsminister høsten 1979, drøyt 29 år gammel. Sylvia Brustad ble statsråd i det samme departementet i 1996, også hun 29 år, men altså ikke fullt så 29 som Sissel Rønbech hadde vært 15 år tidligere.

Departementet hadde for øvrig byttet navn i mellomtiden. Hadde ikke Sylvias mor sklidd på isen den desemberdagen i 1966, og Sylvia var kommet til terminen tre uker senere, hadde hun vært enda litt yngre da hun ble statsråd, kan man lese i boka om henne som jeg fikk i posten for noen dager siden.
Nå er alderen skrudd ytterligere noen dager ned, og nylig utnevnte kulturminister Hadia Tajik er den foreløbig aller yngste politikeren som har tatt sete rundt Kongens bord. Hennes 29-årsdag ligger enda litt nærmere i tid enn de to andres gjorde.
Da Sissel Rønbech ble utnevnt var det forholdsvis kort tid siden bestemmelsen om «minstealderen» på statsråder – 30 år – var blitt opphevet. Noe ras av 29-åringer kan man likevel ikke snakke om, og landet har altså ennå til gode å få en 28-åring på en statsrådspost.
Men skal vi snakke om virkelig unge statsråder må vi gå langt tilbake i tid, og vi må se til England. William Pitt d.y. var bare 23 år gammel da han ble utnevnt til finansminister i England i 1782. Året etter ble han statsminister også, samtidig som han fortsatte som finansminister. «Jeg regner med å flytte snart. Nummer 10 Downing Street skal være et av de penere hus i London,» skrev han til moren sin like i forveien. De fleste regnet med at han ville bli nødt til å snu i døra omtrent, men han ble sittende i 18 år – i første omgang. I 1801 trakk han seg på en liten fillesak, og hele det politiske England satt lamslått tilbake. De tre neste årene viste egentlig at det kun var snakk om «Pitt or no one», og i 1804 kom han tilbake. I 1806 døde han, ennå ikke 47 år gammel. Svak til helse hadde han alltid vært, og med et rødvinsforbruk på opp til fem-seks flasker om dagen kunne han vel ikke bli stort eldre. Det var en dramatisk tid, med amerikansk frigjøringskrig på den ene kanten og Napoleons oppmarsj på den andre.
Noen familie fikk han aldri – han var gift med sitt land, som han sa. Yngre får man dem ikke.

Publisert i Klassekampen mandag 8. oktober 2012 - bildet er IKKE av artikkelforfatteren

KrF og linjevalget

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

På mange måter er det en ikke-nyhet når KrF-leder Knut Arild Hareide går ut og sier at a) ja, KrF vil bidra til et regjeringsskifte dersom valgresultatet i 2013 ikke gir et rødgrønt flertall, og b) at det er lite sannsynlig at KrF og Frp i overskuelig framtid kommer til å sitte i samme regjering. I den grad det er noen nyhet i dette, ligger det i at partilederen har satt ord på det de fleste har skjønt i lang tid.

At Ap-nestleder Helga Pedersen finner dette ”overraskende og oppsiktsvekkende” (Dagen 15. september) forteller mest om en politiker som må ha levd i sin egen glassboble dersom det opplagte kommer som noe ”overraskende og oppsiktsvekkende” på en.. At Sp-nestleder Trygve Slagsvold Vedum ønsker KrF med i en rødgrønn regjering er ikke verd et skuldertrekk en gang. Ikke har han mandat til en slik invitasjon, og ikke er den troverdig.
Tidligere SV-leder og rødgrønn minister Erik Solheim sa nylig på et møte i regi av Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus at han synes det er ”… leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti”. Man kan godt si at det er ”for sent og for lite” som erkjennelse betraktet, men det er i det minste troverdig.
Hareide mener, ifølge NTB, ”den rødgrønne regjeringen har vært passive i kampen mot fattigdom og klimautfordringene, og har vist en skuffende vilje til offensiv fremtidsrettet landbruksutvikling”. Deler av asyl- og flyktningpolitikken har ifølge KrF-lederen hatt preg av en kald regelforvaltning i stedet for en åpen human og skjønnsmessig vurdering; stadig ifølge samme kilde. Om dette blir så mye annerledes med en regjering der Høyre og Frp er tungt inne, er det vel noen av oss som er mer enn usikre på. Det samme gjelder familiepolitikken.
Alt dette taler for at KrF kanskje ikke bør legge altfor mye energi i det å bli medlem av en ny regjering, og at et regjeringsskifte først og fremst er viktig for å få fram den dynamikken som er viktig for at et levende, virksomt demokrati skal fungere, og for å få skrudd den politiske arrogansen som særlig preger det største av de rødgrønne partiene ned noen hakk. Diverse saker med opplagte kompisansettelser og ansvarsfraskrivelser tilsier også at noen får mulighet til en time-out og tenkepause.

(Sendt diverse aviser lørdag 15. september 2012)

Grasrotmidler til besvær?

Av Nils-Petter Enstad
Askim

Gjennom grasrotandelen har Frivillighets-Norge totalt sett fått tilført x antall millioner som de ellers ikke ville fått ved at så vel store som små tippere har oppført ulike organisasjoner som «sin» organisasjon, slik at Norsk Tipping overfører 5 prosent av det man tipper for til denne organisasjonen.

Siden jeg tipper for omkring en hundrelapp i uka, betyr det KFUM/KFUK sin speidergruppe i Øksnes, der jeg har tre barnebarn som er med, får fem kroner ekstra hver uke. Det er det 59 andre som også har gjort, ifølge www.grasrotandelen.no, og til sammen blir det noen tusenlapper på speidergruppa over tid. Som det en gang ble sagt fra Stortingets talerstol: «Mange små bagateller blir en stor bagatell, det, herr president!»
Det overrasker meg ikke at noen bruker denne ordningen til å sikre seg inntekter de i utgangspunktet ikke har krav på. Ved å etablere fiktive organisasjoner med fiktive lokallag (man blir ikke godkjent som grasrotmiddelmottaker dersom man er en nasjonal organisasjon, og heller ikke hvis man er en del av et politisk parti) skal altså noen ha klart å «melke» denne ordningen. Det ble snakket om millionbeløp i nyhetsinnslagene søndag 9. september. At det er snakk om så store beløp, undrer meg. Grasrotandelen er som nevnt fem prosent av det man tipper for. Har noen klart å melke millionbeløp ut av ordningen, må de samtidig ha tippet for 20 ganger det millionbeløpet. Da blir det kostbare inntekter. Jeg vil derfor advare mot en medievinkling og en debatt som setter dette gode tiltaket i vanry. Som statssekretæren i kulturdepartementet meget riktig påpekte i Dagsrevyen søndag kveld: Det er ikke ordningen som er problemet, det er misbruket.
Grasrotordningen er et viktig håndslag til det allsidige, frivillige arbeidet som foregår i Norge, og de aller fleste av grasrotkronene kommer dit de skal: Til lokale foreninger som gjør et glimrende arbeid innen idrett, kultur eller andre aktiviteter.

Sendt diverse aviser mandag 10. september 2012

Kristne partier

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

”Trenger vi et nytt kristent parti?” er overskriften på Bjarne Bjellands kronikk i Dagen lørdag 18. august. Siden han er sentralstyremedlem i partiet ”De Kristne”, må spørsmålstegnet hans være retorisk ment. Han har åpenbart konkludert med at Norge trenger et slikt parti. Samtidig skriver han at ”Norge trenger ikke et nytt smalsporet kristenkonservativt parti” (en litt uelegant visitt til Kristent Samlingsparti, selv om analysen er god nok), ”men et bredt kristent parti hvor det er plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”.

Det er her Bjellands konklusjon blir litt vanskelig å begripe. Det er greit at Norge har opptil flere smalsporede kristenkonservative partier, og flere valg har vist har interessen for slike partier er ikke bare minimal, men mikroskopisk. En oppslutning på pluss/minus én promille gir ikke akkurat noen samfunnsomveltning. Men det finnes også et ”bredt, kristent parti med plass til alle” i betydningen alle som er enige i partiets politikk. Dette partiet kan neste år markere at det har vært representert på Stortinget sammenhengende i 80 år. Det kan også markere at det er 100 år siden partinavnet ble brukt første gang, nemlig i forbindelse med lokalvalget i Sarpsborg i 1913.

At det ”må være betimelig å spørre om alle som bekjenner seg til den kristne tro, er fornøyd med dagens politiske situasjon”, er et ingresspoeng i Bjellands kronikk. Det er ingenting å innvende mot det resonnementet, men ønsker man å endre på den politiske situasjon, er det både strategisk og politisk mer fornuftig å arbeide for å styrke de politiske kreftene som har noen mulighet til å endre på dette, heller enn å etablere nye, politiske sekter. At KrF har ”de siste årene dessverre stått fram som både konturløst og hjelpeløst i forhold til å forsvare disse verdiene” er også et klassisk argument fra denne typen miljøer. Det er betegnende at når Bjelland skal begrunne en så krass påstand, viser han ikke til politiske vedtak eller debatter, men til den interne debatten i KrF angående bekjennelsesplikten. At akkurat denne debatten blir gjort til lakmustest, bekrefter samtidig at ”De Kristne” aldri kommer til å bli ”et bredt, kristent parti med plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”. For det første er det en absurditet at ”alle som deler det kristne livssynet” skal samle seg i ett politisk parti. Det er like meningsløst som at alle som har arbeid skal samle seg i Arbeiderpartiet. For det andre sørger ”De Kristne” selv, med sin språkbruk og de sakene de velger å fokusere på, å gjøre seg uinteressant som politisk alternativ for det store flertall av kristne mennesker her i landet.

For min egen del har jeg aldri "tatt bølgen" for forslaget om å fjerne bekjennelsesparagrafen i KrF. Men det er ikke fordi jeg er begeistret for paragrafen som sådan. Etter mitt syn burde den aldri vært vedtatt, men når den først er der, har jeg ment/fryktet at et forslag om å fjerne den vil føre til den typen avsporinger som bl.a. Bjelland står for, der man fokuserer på symbolet og ikke realiteten. Det er ikke alle "hva-var-det-jeg-sa"-opplevelser man er like glad for.

Ifølge Bjelland har ”De Kristne” blitt møtt med ”stor entusiasme” under sin lanseringsturné fra Halden til Molde. Entusiasmen har likevel ikke vært større enn at man foreløpig bare er så vidt halvveis til de 5000 underskriftene som trengs for å bli registret som noe mer enn ei bygdeliste på Bømlo. Dette siste går fram av et intervju med partiets sekretær på nettutgaven til avisa Norge I dag. At ”De Kristne” skal være ”et alternativ for alle (sic!) som i dag ønsker et korrektiv og en klar tale” blir derfor bare en pinlig bekreftelse på et selvbilde som ikke er særlig godt forankret i virkeligheten.

Dersom Bjarne Bjelland og hans partifeller virkelig mener alvor med at de vil ha en politikk som er sterkere forankret i kristne verdier enn det dagens stortingsflertall representerer, bør de derfor engasjere seg i det eneste partiet som allerede er representert på Stortinget og som står for en slik politikk.

Sendt Dagen lørdag 18. august 2012

Grubbegate-gate

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

All politisk og parlamentarisk dynamikk skulle tilsi at kritikken mot flere departementer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen burde få konsekvenser, enten for enkelte statsråder eller for statsministeren, og dermed hele regjeringen. Den eneste som dagen etter framleggelsen av rapporten krever dette eksplisitt, er avisa Verdens Gang. Det er imidlertid ingen tvil om at avisas analyse og konklusjon, er i pakt med hvordan man har tenkt om parlamentarisk ansvar tidligere i norsk historie.

Neste år er det 50 år siden Kings Bay-debatten i Stortinget, der Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå fordi den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter at en rapport fra en annen granskningskommisjon hadde avslørt ansvarssvikt i det daværende Industridepartementet. Noe slik kommer ikke til å skje denne gangen. Regjeringen Stoltenberg har et flertall i Stortinget, og kan også i denne saken velge å ignorere et eventuelt mistillitsforslag mot seg. Et slikt forslag vil da heller ikke komme.
Men det er ikke dermed sagt at ikke rapporten bør få konsekvenser for regjeringen og statsministeren.
Det er flere ting som kan utløse en regjerings avgang: Et valgnederlag, et nederlag i Stortinget eller rett og slett et valg fra den sittende statsminister. Det har vært flere eksempler på det siste, særlig i situasjoner der Arbeiderpartiet har hatt statsministeren. Ikke alle eksemplene er like gloriøse, verken for vedkommende statsminister eller for partiet hans. Flere ganger har det handlet om å interne maktkamper i partiet som fikk en slik ”løsning”.
Det er ingen slik intern maktkamp i Arbeiderpartiet i dag. Jens Stoltenberg gikk seirende ut av den foreløpig siste, og det er ingen som truer hans posisjon, ikke som partileder og for så vidt heller ikke som statsminister. Likevel bør han og hans rådgivere spørre seg om ikke både hans og regjeringens ettermæle er bedre tjent med at han leverer sin avskjedssøknad til Kongen, enn at han fortsetter å praktisere den form for orwellsk nytale som man så og hørte 13. august, da det å ”ta ansvar” ble definert som fortsatt å klamre seg til taburettene.
Det vil ikke komme noe krav fra opposisjonen i Stortinget om regjeringens avgang. Det vil da også være strategisk uklokt; all erfaring tilsier at et slikt krav vil utløse de sammen politiske reflekser som har forlenget mang en statsrådskarriere tidligere: Man går i skyttergraven og plugger ut høreapparatet. Her vil det derfor ikke være annet enn statsministerens egen erkjennelse av sammenhengen mellom ansvar og konsekvens som vil spille inn.
Skal man dømme etter de uttalelser som kom den dagen rapporten ble lagt fram, finnes ingen slik erkjennelse verken hos ham eller resten av mannskapet hans.
(For de som måtte begynne å spørre: ”Men hvem skal da overta?”, har ikke denne kommentator noe annet svar enn at det er Stortingets ansvar. Det er faktisk derfor vi velger et storting hvert fjerde år, sånn at landet kan ha en regjering. Det heter demokratisk parlamentarisme.)

Sendt diverse aviser tirsdag 14. august 2012