Der hjertet banker

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Etter årets valg har samarbeidsmønstrene i kommuner og fylkesting begynt å avtegne seg. Noen steder tegnes helt nye mønster, andre steder blir gamle mønster funnet fram igjen. Verken i Bergen eller Arendal er det nytt at KrF og Arbeiderpartiet finner sammen, om enn etter et annet samarbeid i noen år. Men i Rogaland fylkeskommune er det nytt, og reaksjonen fra «de blå» ble som forventet: Man surmuler og furter.

Det er nok ikke tilfeldig at KrF var det partiet som gikk minst tilbake av de fire partiene som fram til nå har vært Solberg-regjeringens parlamentariske basis. Det er i KrF entusiasmen for Solberg-regjeringen er minst, og partilederens forsikringer om at man har «oppnådd mye» i dette samarbeidet framføres mer og mer halvhjertet for hver gang.
I tillegg kommer det faktum at regjeringen er både svak og upopulær, med en statsminister som ikke evner – eventuelt våger – å sette foten ned «og stå på den» som en annen, svært forhenværende statsminister formulerte det en gang. Alle er klar over at verken Kjell Magne Bondevik eller Jens Stoltenberg ville akseptert at regjeringens nestleder kom med et utspill som det Siv Jensen åpnet valgkampen med.

Skifte side?
Det spekuleres både i media og opinionen om så vel de nye samarbeidskonstellasjonene, som det faktum at det er blitt en mer forståelsesfull tone mellom Ap og KrF betyr at det er duket for at KrF «skifter side» ved stortingsvalget i 2017.
Vi er en del som mener – og har ment en stund – at det bør partiet gjøre.
Et slikt sidebytte kan bare skje etter grundige samtaler mellom partienes ansvarlige organer. Men skal en slik samtale være fruktbar, bør det være en gjensidig forståelse for en del grunnleggende verdier hos den enkelte samtalepartner. Mye godt kan sies om Arbeidspartiets ledere fram til og med Jens Stoltenberg, men når det gjaldt respekten for og forståelsen av kristne grunnverdier, har de alle vært nesten pinlig kunnskapsløse.
Et slikt skifte vil nok avføde en del pliktmessig retorikk fra KrF-ere om de fæle sosialistene, akkurat som man fra Ap-hold vil oppleve den samme øvelsen i forhold til «mørkemenn» og påstått «intoleranse». Men skreller man vekk disse pliktøvelsene, står dette igjen som selve lakmustesten for KrF-ere: Har partiet noe mer å hente på høyresiden enn på venstresiden i de verdipolitiske symbolsakene som mange er så opptatt av? Alle vet at svaret er nei.
I en del saker snakker man nok om nyanser, men nyansene vipper så å si uten unntak ned i den venstre vektskåla.
Pragmatisme er et nyttig verktøy i politisk arbeid. Men viljen til pragmatisme må gå begge veier. Det er ikke bare i KrF at mange fort har grepet til de aller mest svulstige formuleringene når verdirelaterte saker har kommet på dagsorden. Det er heller ikke KrF-ere som har utstedt de sterkeste attestene for påstått intoleranse når uenighet kom til overflaten. At «lukten av kristenmannsblod» fremdeles skremmer, viste den nokså tøvete debatten om «kristen-Jonas» som gikk en stund.

«Der hjertet banker»
Reiulf Steen kalte en av sine bøker «Der hjertet banker». Med den tittelen mente at politikken må ligge på venstre side, for det er der hjertet, etter manges oppfatning, ligger.
Dette stemmer imidlertid ikke helt. Det menneskelige hjertet ligger snarere midt i brystet, men litt mer mot venstre side av det, enn mot høyre. Vil man bruke et litt poetisk bilde for hva det er verd, er det mye god ideologisk refleksjon å hente her.
Den tiden er forbi da norsk politikk kunne deles inn i to klare, ideologisk baserte blokker; en «borgerlig» og en «sosialistisk». Ingen av disse begrepene gir noen mening i dagens politiske virkelighet. Det er også et argument for at partier som KrF og Arbeiderpartiet bør sette seg ned og finne ut hva de har av felles tanker og visjoner for samfunnet.

Fornuft
Politisk samarbeid vil alltid være en form for fornuftsekteskap.
Det høres i utgangspunktet stusselig ut, men det er mye empiri på at også fornuftsekteskap både har generert varme og vist seg fruktbare. Men selv i forkant av et fornuftsekteskap bør det være en prosess, om ikke akkurat flørt, før man endrer sin facebookstatus.
Uansett bør KrF være der hjertet banker: I sentrum; litt til venstre.

Publisert i Agderposten 22. september 2015

Partiet De Kristne og velgerne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og KrF-medlem

Så har Partiet De Kristne (PDK) nok en gang møtt opp til den eksamen som et valg er, og nok en gang har de strøket med glans. På selve valgdagen gikk partilederen ut og erklærte at han regnet med 20 kommunestyrerepresentanter og tre-fire fylkestingsrepresentanter. Sluttresultatet ble tre kommunestyrerepresentanter. Stemmetallet har dalt til nesten en tredel i forhold til valget i 2013, og oppslutningen er halvert, fra 0,6 til 0,3 prosent.

All logikk skulle tilsi at et parti av denne typen burde gjort det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Terskelen for å få valgt inn kommunestyrerepresentanter er vesentlig lavere enn for å få valgt inn stortingsrepresentanter. Når partiet foran valget i 2013 fablet både om en stor stortingsgruppe og regjeringsdeltakelse, forsto alle andre at dette ikke ville skje. For selvsagt var PDK lysår unna representasjon i samtlige fylker.
Men med sine drøyt 17 tusen stemmer ble de «størst av de minste» - og fant en slags trøst i det.
De trøstet seg også med at det ikke før hadde skjedd at et nytt parti hadde gjort det så bra ved det første stortingvalget de stilte i. Det er selvsagt bare tull. Praktisk talt samtlige politiske partier som er eller har vært representert på Stortinget har gjort det bedre ved det første stortingsvalget de stilte i. Selv Nasjonal Samling gjorde det bedre i 1933, selv om også de, med sine 2,2 prosent, ikke var i øyekontakt med et eneste mandat noe sted.

Styrke
Men ved årets valg skulle PDK vise sin styrke, ble vi fortalt. På sett og vis er det vel det vi nå har fått se. PDK har to ganger vist sin politiske styrke. I 2013 var den på litt over en halv prosent; i 2015 litt over en kvart prosent. Dette er velgernes dom; den kan verken påklages eller ankes.
Men på besynderlig vis virker det som dette ikke trenger inn hos de tillitsvalgte i PDK. De er fornøyd, de! De har jo «vokst», fra å ha hatt kun to kommunestyrerepresentanter i Bømlo (og hvor de mistet det ene ved årets valg), har de nå tre – én i Bømlo, én i Karmøy og én i Vennesla.

Forklaringer
De av partiets egne som har kommentert valget, skylder dels på «en rød bølge» ved årets valg, dels på debatten rundt en nokså obskur bokutgivelse som noen av partiets toppkandidater ga sin støtte til. Sannheten er imidlertid at PDK ikke har noen politikk som er relevant i et kommune- og fylkestingsvalg. De har noen flaggsaker som det kan være viktig nok å snakke om, men PDK gjør dette på en måte som gjør at de snarere blir en belastning for disse sakene enn pådrivere i en god samtale.
Det styrker heller ikke troverdigheten til partiet at de fleste kandidatene som har noen politisk erfaring, er folk som dels har vært innom flere partier tidligere, dels har kommet på kant med sitt tidligere parti, eller rett og slett ikke nådd opp der. Noen av kandidatene har vært innom både KrF, Frp og Demokratene.

«Skadeverk»
Den typen virksomhet grupper av typen PDK driver ble av tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten karakterisert som «skadeverk». Ved årets valg har man i hvert fall sett ett eksempel på hvor treffende en slik beskrivelse er: Hadde bare hver tiende av de om lag 400 stemmene som PDK fikk i Oslo gått til KrF, ville partiet også berget andremandatet i bystyret. Det er denne effekten av sin virksomhet som talspersonene for PDK verken evner eller ønsker å ta inn over seg.
Velgerne har sagt sitt om Partiet De Kristne.
Konklusjonen og konsekvensen får partiet finne ut av selv.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 18. september 2015

Når greina sages over…

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen er finansminister og nestkommanderende i regjeringen Solberg.

Denne regjeringen er blitt instruert av Stortinget om å ta imot åtte tusen flyktninger fra Syria i løpet av de neste årene.
Dette vedtaket ble gjort mot stemmene fra Siv Jensens parti, uten at verken partileder eller partiet selv tok den naturlige konsekvensen av dette: Å trekke seg ut av en regjering som er blitt instruert av Stortinget, og der det andre regjeringspartiet har godtatt instruksen.
Nå har den samme partileder/statsråd gått ut til kommunene med en aktiv oppfordring om å sabotere dette vedtaket. Hun vil kommunene skal si nei til å ta imot disse flyktningene.
Utspillet har vakt både oppsikt og undring. Mange har etterlyst en reaksjon fra statsministeren.
Nå er den kommet, og den er den samme reaksjonen som statsministeren kommer med hver gang de løse Frp-kanonene ruller rundt på dekket: Dette er da ikke så farlig? Det blir ikke så galt, kan dere skjønne…
Det viser seg tilmed at utspillet var, om ikke klarert med statsministeren på forhånd, så i hvert fall varslet. Og statsministeren synes utspillet er «helt naturlig».
Om integreringsministeren –Siv Jensens partifelle – følger det like naturlig å bli dolket i ryggen av sin partileder har man i skrivende stund ikke fått noen reaksjon på.
For noen år siden hadde man en nokså parallell situasjon der en statsråd som også var partileder trodde hun kunne qua partileder kunne fronte en sak som var i strid med regjeringens politikk.
Partilederen var Kristin Halvorsen, som også var finansminister den gang, og saken var SVs kjepphest om boikott av Israel.
Den regjeringen hun var medlem av hadde en statsminister som kunne sette foten ned overfor slike utspill.
Dagens regjering har ikke en slik statsminister; hun prøver i stedet å berolige kritikerne med ren pludring.
Noen bør prøve å forklare både Siv Jensen og Erna Solberg at man kan ikke bli sittende på ei grein etter at man har saget den av. Men jeg frykter det blir et krevende, pedagogisk prosjekt…

Publisert i Vårt Land 18. august 2015

Frp vil kriminalisere nestekjærlighet

Den britiske regjeringen vil fremme et forslag som gjør det straffbart å leie ut såkalte «ulovlige» innvandrere.

Et så bøllete forslag har selvsagt vakt begeistring i Fremskrittspartiet, og mens Erlend Wiborg fra Østfold har slukt det med søkke og snøre, nøyer statssekretær Hagesæter i Justisdepartementet seg med å si at man «følger med» på saken.

Etter at Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, mislyktes i å kriminalisere fattigdom her i landet, og å få vedtatt et nasjonalt tiggerforbud, er det bare logisk at man i stedet vil kriminalisere nestekjærlighet.
For Frp er jo et parti for lov og orden, må vite, og for folk flest. Helst slike uten hjerte for andre enn seg selv.
At det samme partiet har en hang til å bagatellisere hverdagskriminalitet av typen smugling, hjemmebrenning og råkjøring, passer også inn i mønsteret.
For nå skal man ta de virkelig skumle typene; disse som mener at det skaffe tak over hodet til de som ikke har det er en anstendig og riktig handling.

De som vil vite hva slags menneskesyn som råder i det ene av landets to regjeringspartier, bør lytte til folk som Erlend Wikborg. Da får man vite alt man trenger å vite om hva slags holdninger som styrer det partiet.

Nils-Petter Enstad

Publisert i Dagen 6. august 2015

KrF bør skifte side

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Vårt Land konkluderer på lederplass 18. juli med en formodning om at statsminister Erna Solberg «føler seg rimelig sikker på at KrF, når det kommer til stykket, vil se seg mest tjent på ikke å skifte side». Hvis denne formodningen stemmer, kan statsministeren komme til å gjøre en stor tabbe.

Det er tydelig for de fleste at statsministeren enten ikke evner eller gidder å ta inn over seg at det er betydelig irritasjon og frustrasjon på grasrota KrF over den politikk hun og hennes regjering fører. Det gjelder på flere områder. Her kan nevnes råkjøret i saken om søndagsåpne butikker, det politiske kløneriet i saken om reservasjonsrett, saken om nasjonalt tiggerforbud (som ble droppet fordi Senterpartiet tok til vettet i den 14. time), utsendelsen av asylbarn som justisministeren så sleivete omtalte som «å tømme lageret» og flere andre saker og episoder, ikke minst representert ved diverse løse kanoner i det andre regjeringspartiet. Når statsministeren sier til Vårt Land at «vi har stått opp for KrF», er det nesten så man blir litt bekymret for hva slags bakkekontakt landets statsminister egentlig har.

Arbeiderpartiet
Jeg oppfatter ikke den felles opptredenen fra partilederne Gahr-Støre og Hareide i Sarons Dal som et avgjørende vendepunkt i den prosessen som bør føre til at KrF «skifter side» med tanke på hvem man bør støtte og hvem man bør samarbeide med i den politiske hverdagen. Men den er et sterkt symptom på at noe er i ferd med å skje, kanskje like mye innad i Arbeiderpartiet som i KrF.
Det er ikke noe nytt i at KrF og Arbeiderpartiet samarbeider i politikken, heller ikke når det gjelder utøvelse av makt og fordeling av posisjoner. Både i kommunestyrer og fylkesting er dette om ikke en vanlig foreteelse, så slett ikke uvanlig heller.
Arbeiderpartiet har nok i mange situasjoner måttet lære seg å samarbeide med andre partier «the hard way».
I mange kommuner har de vært vant til å ha rent flertall, noe som har skapt en forholdsvis usunn og udemokratisk kultur i disse lokalsamfunnene. Eksempelvis fikk uttrykket «dårlig taper» et helt nytt innhold da makten glapp for Arbeiderpartiet i Halden etter valget i 1995.
På nasjonalt plan var det bare i perioden 1945-61 at det var en slik situasjon i Stortinget, men også her tok det nesten 45 år før Arbeiderpartiet innså at veien til makt går gjennom samarbeid. Det førte til dannelsen av den rødgrønne regjeringen i 2005.

Samarbeid
Kjell Magne Bondevik forteller i sine memoarer at han ble oppringt av Jens Stoltenberg etter valget i 2001, der KrF hadde gjort det meget bra og Arbeiderpartiet tilsvarende elendig, og invitert til et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg», og det er aldri blitt avklart hva slags samarbeid Stoltenberg eventuelt så for seg. Tanken om å regjere sammen var antakelig ikke helt modnet hos ham og hans parti på det tidspunktet. Deler av den forutgående valgkampen hadde vært slik at det innad i KrF ble spøkt med at partiets beste stemmesankere het Trond Giske og Karita Bekkemellem. Men for mange i KrF føltes nok veien kortere til et samarbeid med Arbeiderpartiet i 2001 enn den har virket senere. I 2001 var det bare ett år siden det forholdsvis vellykte prosjektet Sentrumsregjeringen var blitt avsluttet, og forholdet til Høyre var ennå nokså anstrengt hos mange KrF-ere.
Jeg er kommet i en alder der man skal være forsiktig med å snakke om hva man «alltid» har ment. Men jeg vedstår meg at jeg i svært mange år har ment at at Arbeiderpartiet må være en vel så naturlig samarbeidspartner for KrF, også i rikspolitikken og i regjering, som Høyre og Fremskrittspartiet.

Smertepunkt
De smertepunktene KrF-ere har i forhold til sider av Arbeiderpartiets politikk, bør være minst like ømme i forhold til de blå-blå partiene. Abortsaken var en slik sak, men den valgte Høyre å droppe allerede før valget i 1981. De som ennå måtte tro at de blå-blå-partiene står for noe annet enn Arbeiderpartiet i debatten om ekteskapet, må ha sovet tungt, ikke bare i timen, men i mange semestre.
Det er med KrF som alle andre politiske partier: Man driver med politisk arbeid fordi man ønsker innflytelse og påvirkning. Da nytter det ikke å gjøre noen symbolsaker til lakmustester som alle former for samarbeid skal prøves på. Det er nok av andre politiske saker der det er viktig å få dempet den kyniske liberalismens makt og innflytelse. I slike saker er Arbeiderpartiet en bedre alliansepartner enn Høyre og Frp.
Det håper jeg at partiet jeg har vært medlem av siden 1988 og som jeg har stemt på i så å si alle valg siden 1973 vil ta konsekvensen av.

Publisert i Vårt Land 22. juli 2015

Mot eller stahet?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – listekandidat for Arendal KrF

Man vet ikke helt om man skal smile eller bare riste på hodet når ordfører Arne Thomassen nærmest skryter av at hans kommune – Lillesand – er den eneste som «tør» det som 426 andre kommuner har valgt å la være: Å innføre et kommunalt forbud mot tigging (Vårt Land 13. juli).

Det var ellers Arendal som var først ute med et slikt forbud, men i motsetning til Lillesand, innså det politiske flertallet her forholdsvis raskt at et slikt forbud ikke hadde noen annen funksjon enn å være en skamplett på byens omdømme. Den innsikten sitter lenger inne hos flertallet av Lillesands politikere, og hos ordføreren finnes den ikke i det hele tatt.
I stedet sutrer han om at belastningen «for de som har tatt denne kampen har vært veldig, veldig stor. Det har vært krevende leserinnlegg, mye oppstyr på sosiale medier. Mange av oss som har tatt dette standpunktet har opplevd hets utover det normale».
Jeg vet ikke hvilke parameter Lillesands-ordføreren bruker når han påberoper seg «hets utover det normale» i denne saken. Man kan vel fort være enig om at hets mot politikere og enkeltpersoner er en uting uansett hva slags sak det gjelder, men «utover det normale»?
Hvis denne hetsen «utover det normale» kun har bestått i «krevende leserinnlegg» og «mye oppstyr på sosiale medier» kunne han kanskje ta kontakt med andre politikere som har opplevd trusler på liv, helse og familie fordi man har tatt til orde for at også romfolk bør få en forsvarlig og anstendig behandling ved eksempelvis sykdom?
Jeg er rett og slett ikke sikker på at det er noe særlig dekning på det sutrekortet Lillesands ordfører passer på å dra.
Arne Thomassen velger å gjøre tiggerforbundet i Lillesand til et spørsmål om mot.
Og for noen er kanskje stahet og envishet et uttrykk for mot.
Men det er like ofte et uttrykk for – i mangel av et bedre ord: - dumhet.
«Jeg mener man skal hjelpe folk der de er. Og det står jeg for», sier Lillesands ordfører.
De må bare ikke befinne seg i Lillesand.

Publisert i Vårt Land 14. juli 2015

Konvertitter

Norske myndigheter sier de vil ta konvertittvold på alvor (Agderposten 24. juni).

Det er bra.
Kanskje det betyr at norske myndigheter også vil begynne å ta konvertittene selv på alvor, og ikke bare overlate til en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket komité å vurdere om konvertitten er «kristen nok» eller «oppriktig nok» i sin tro?
Grovere vold mot en konvertitt enn å bli fortalt av et offisielt organ at man ikke blir trodd på sin omvendelse, er det vanskelig å se for seg.

Nils-Petter Enstad

Publisert i Agderposten 26. juni 2015