Budsjettforhandlinger: KABB-MILLIONENE MÅ PÅ PLASS

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Etter KrFs ekstraordinære landsmøte er det omsider klart for budsjettforhandlinger mellom regjeringspartiene og KrF.

Før KrF i det hele tatt setter seg til forhandlingsbordet må de kreve at de tre millionene til Kristent Arbeid blant Blinde som finansminister Siv Jensen hadde kuttet i det opprinnelige budsjettforslaget kommer på plass.
Det var et rent pøbelforslag som ikke tjener noen annen funksjon enn å vise regjeringens sanne ansikt når det gjelder frivillig, kristent arbeid.
Skal dette varmere samfunnet som flertallet på KrFs landsmøte later til å tro man kan få i samarbeid med regjeringspartiene ha et snev av troverdighet, må dette kuttet fjernes før man i det hele tatt tar bryderiet med å starte samtalene.

Publisert i Dagen tirsdag 6. november 2018

Blåmandag for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så har det ekstraordinære landsmøtet i KrF tatt sin beslutning. Med 98 stemmer mot 90 valgte partiet å gå inn i regjering med Høyre, Frp og Venstre. Det var en trist beslutning, og meget uklok.

Den var uklok fordi den bryter med det eneste konkrete løftet KrF ga i regjeringsspørsmålet i 2017: Ikke gå i regjering med Frp.
Men den er også uklok fordi beslutningen i stor grad ser ut til å være basert på et premiss som overhodet ikke eksisterer: At man ved å gå inn i Solberg-regjeringen kan få endret abortloven i mer restriktiv retning.
Det kommer ikke til å skje, og det må han som har brukt dette argumentet sterkest og flittigst ha vært klar over hele tiden.
Den «historiske» muligheten Kjell Ingolf Ropstad så flittig har forsøkt å plante inn i KrF-medlemmenes bevissthet har aldri vært noen realitet. Han vil derfor få et gedigent forklaringsproblem den dagen han må formidle til partiorganisasjonen at den historiske muligheten han har snakket så lyrisk om ikke kommer til å bli annet enn en formulering mellom «nesten noe og absolutt intet», for å sitere Nils Kjær – hvis det da blir såpass.

Ultimatum
Såpass høyt på banen som han har vært med dette mantraet, er det vanskelig å se at KrF vil ha noen annen mulighet enn å stille ultimatum på denne saken.
Det kommer ikke til å føre fram.
Verken Venstre eller Frp er interessert i noen innstramming av abortloven.
Det er ikke Høyre heller.
I et samarbeid mot venstresiden ville KrF kunne fått gjennomslag for abortforebyggende tiltak.
Oppnår ikke partiet annet i et samarbeid mot høyresiden, må man i ærlighetens navn erkjenne at man har latt seg lure. Det var ikke slike tiltak som lå i den «historiske muligheten».

Stigende stjerne
En annen konsekvens av landsmøtets vedtak er at dersom KrF blir en del av den blå-blå regjeringen, må man forholde seg et Frp der Sylvi Listhaug igjen er en stigende stjerne.
I debatten forut for landsmøtet brukte både Ropstad og Grøvan mye energi på å male SV på veggen. Frp var de derimot svært tause om.
Det kommer til å framstå som en gedigen blåmandag når status etter dette landsmøtet og dets ukloke vedtak skal gjøres opp.
De som har mer kompetanse på blåmandager enn meg sier at man i slike situasjoner gjerne prøver å «reparere».
Jeg er usikker på om det lar seg gjøre i dette tilfellet.

Publisert i Agderposten tirsdag 6. november 2018

Pisk eller gulrot?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Strategien «pisk eller gulrot» er velkjent når maktmennesker vil ha viljen sin. I de siste dagene har vi vært vitne til det selsomme skue at landets statsminister prøver seg med begge deler – i én og samme øvelse. «Eselet» hun vil lokke/true er Kristelig Folkeparti.

«Pisken» er statsministerens forsøk på å beskrive partilederen i KrF som noe nær en trussel mot demokratiet, mens «gulrota» er en antydning om at hun kan tenke seg å drøfte endringer i abortloven.
Men pisken er uten kraft og gulrota uten næring.
Det er nemlig ikke slik at det å felle en mindretallsregjering er noe som «truer» demokratiet.
Tvert om!
Det er demokrati i funksjon om eller når slikt skjer.
Og den gulrota statsministeren later som hun har i hånden finnes jo ikke.
Dette er bare en ny variant av keiserens nye klær.
Statsministeren rår ikke over noe flertall som vil flytte på så mye som et komma i abortloven.
De to andre regjeringspartiene vil ikke være med på det, og statsministerens eget parti er heller ikke interessert.
Dette vet Erna Solberg.
Derfor vet hun også at det å snakke om endring av abortloven for å få KrF inn i hennes fold, er en ren bløff.

Publisert i Agderposten 24. oktober 2018

Den beleilige tid

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem siden 1988

«Nå har jeg gjort noen jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre: Jeg har meldt meg inn i KrF. Nå heier jeg på Hareide og håper han lykkes!» Slik lød meldingen som lå i min innboks i forrige uke. Avsenderen kjenner jeg som en partiløs sosialdemokrat, solid forankret i arbeiderbevegelsens tradisjoner og verdier. Men dette ville vedkommende være med på.

I løpet av en ukes tid har mer enn halvannet tusen personer meldt seg inn i KrF.
Noen av dem har nok vært medlemmer tidligere, men meldte seg ut i skuffelse over at visjonene fra 1997, sentrumsalternativet og verdidebatten ble borte.
Andre har vært partiløse og stemt litt her og der.
Med sin tale til landsstyret i KrF, kringkastet til hele landet, traff Knut Arild Hareide en nerve hos mange av disse. Så godt traff han at de bestemte seg for å melde seg inn.

Visjonær
Ikke noe parti har råd til å overse en så massiv tillitserklæring som den KrFs partileder får gjennom disse innmeldingene.
I øyeblikket er Knut Arild Hareide landets modigste og mest visjonære partileder.
Ikke noe parti har råd til å miste en så visjonær og modig leder som det KrF har i disse dager.
En slik innmeldingsbølge som den KrF opplever i disse dager er noe helt unikt, uansett parti.
I snitt er det snakk om 200 nye medlemmer hver dag.

For visjonært?
Men noen synes nok det blir for mye mot og for store visjoner.
Derfor popper det opp noen her og der som foreskriver den klassiske medisin som nevnes i alle organisasjoner med utfordringer: Lederen må kastes.
Ikke har de noen alternative kandidater, ikke har de noen gode argumenter, men kaste lederen, det vil de.
Et annet forutsigbart element er konspirasjonsteoretikerne som melder seg.
De mange innmeldingene er «styrt», hevder de, de er organisert; selvsagt av den skumle «venstresiden», roten til alt som er ondt, skummelt og mistenkelig.

Nå må KrF, for å bruke Skriftens ord, kjøpe den beleilige tid.

Publisert i Fædrelandsvennen 10. oktober 2018

En hånd på rattet?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Som ung småbarnsfar på slutten av 1970-tallet kjøpte jeg min første bil: En pent brukt, tilårskommen «boble».




Det morsomste mine to gutter visste den gang, var å sitte mellom pappas lår, holde i rattet, dreie på det og liksom «kjøre».
Hvis pappa fikk bilen til å rulle en meter eller to inne på gårdsplassen, var livet fullkomment.
Av en eller annen grunn er det disse minnene som dukker opp i hukommelsen hver gang jeg hører noen bruke dette som argument for at KrF skal gå inn i Solberg-regjeringen: Man får en hånd på rattet.
Jeg ser ikke bort fra at mine den gang henholdsvis to og fire år gamle gutter kan ha trodd det faktisk var de som kjørte pappas gamle boble der de satt mellom hans lår, men alle vet jo at slik var det ikke.
I Solberg-regjeringen er det allerede tre som mener de sitter med hendene på rattet.
Det går sånn noenlunde fordi disse tre er enige om retningen.
En fjerde aktør/sjåfør som dertil har ambisjoner om en annen retning, er selvfølgelig bare i veien.

Publisert i Agderposten 27. september 2018

Kjernen i Sandberg-saken

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Fiskeriminister Per Sandberg kommer hjem fra en ferie i Iran og sparker samtidig til et formidabelt, politisk vepsebol. For å roe ned situasjonen velger Sandberg først sin vanligste strategi, nemlig at han tullingforklarer alle som kritiserer ham, dernest prøver han den for ham nokså uvante øvelse: å være ydmyk og erkjenne at han har gjort en feil. Statsministeren derimot gjør som hun alltid gjør når Frp-statsråder tabber seg ut: Hun bagatelliserer saken og serverer pjatt av typen «det er lov å gjøre feil her i landet».

«Sandberg-saken» omfatter mange elementer som, om ikke hver for seg, så i sum er såpass alvorlige at statsråden burde blitt suspendert omtrent i det øyeblikket han satte foten på norsk jord.
I den forbindelse er det en bagatell at statsrådens reisefølge var en ung norsk-iransk kvinne som han nylig har innledet et forhold til. Det er alltid pinlig å være vitne til at middelaldrende menn forelsker seg i kvinner som er yngre enn hans egne barn, men slikt har man sett før. Dårlig personlig dømmekraft er ikke ensbetydende med politisk mistillit.

Mer betenkelig er det når dette ny-etablerte paret reiser til et land som kvinnen i relasjonen flyktet fra for knappe ti år siden. Det faktum at statsråden kommer fra et parti som har det som en del av sin politikk at flyktninger som reiser på ferie til landet de har flyktet fra bør miste sin oppholdstillatelse i Norge, gjør at man i det minste blir litt i stuss.

Når man så tar med i betraktningen at det handler om et ugift par som reiste - som par - i et Iran der pisking av kvinner som har oppført seg usømmelig er en del av justisen, begynner det å bli oppsiktsvekkende. Det samme må kunne sies om det faktum at Sandbergs reisefølge på de bildene fra turen som er blitt kjent er kledd som en hvilken som helst vestlig kvinne ville vært i vest, og uten de religiøse hodeplaggene som iransk lov påbyr alle kvinner, uansett opprinnelse, å bruke når de er i Iran.

Fremdeles er man kanskje på et nivå der dette kunne glattes over som tabber begått av en politiker som har en lang tradisjon for både å snakke og handle før han tenker, men det slutter ikke der.
Reisen til Iran kom i stand på svært kort varsel, og landets fiskeriminister varslet verken sitt eget departement eller statsministerens kontor om reisemålet før han var framme i Iran. Men han var jo tilgjengelig hele tiden, forsvarer han seg med: Han tok med sin mobiltelefon.

Og her er vi ved sakens kjerne:
Et medlem av landets regjering tar med seg en mobiltelefon som er fullstappet med sensitiv og høyt gradert informasjon til et av de landene som norsk etterretning har vært mest oppmerksomme på.
Folk med kompetanse på etterretning tar det for gitt at Sandbergs telefon er blitt hacket av iransk etterretning mens han var i landet.
Dette er trolig en viktig del av forklaringen på at det ugifte paret fikk reise uhindret i landet.
Når Sandbergs unge kjæreste etter hjemkomsten prøver å overbevise oss om at det er ikke så mye sharia i Iran, altså, og det bare er noen få kvinner som blir pisket av en befolkning på 84 millioner, er det nesten så man spør seg: Hva skal Sandberg med kritikere når han har en slik støttespiller?

Vi har sett statsråder som har måtte gå for langt mer bagatellmessige saker enn dette.
Hvis ikke statsministeren skjønner at hun omgående må skaffe seg en ny fiskeriminister, bør kanskje hun også finne seg noe annet å gjøre.

Publisert i Agderposten 7. august 2018

Når Erna refser...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Dersom regjeringen er uenig med nasjonalforsamlingen, bør den skaffe seg en annen nasjonalforsamling».

Denne lett parafraserte versjonen av et kjent sitat fra den tyske forfatteren Berthold Brecht melder seg når man i mediene leser at statsminister Erna Solberg «refser» Stortinget for at flertallet der fatter andre vedtak enn dem statsministeren selv ønsker.

Statsminister Erna Solberg leder en mindretallsregjering på femte året.
I de fire første av dem hadde hun et slags flertall i ryggen ved at hun hadde en samarbeidsavtale med to partier som til sammen sikret et flertall.
I denne perioden har hun ikke det, og lever derfor på stortingsflertallets nåde.
I praksis vil det si at hun lever på KrFs nåde.
Det bør hun være glad for.
KrF er ikke et parti som har for vane å kaste regjeringer bare for å kaste dem, slik blant annet statsministerens eget parti har en viss praksis for.
Men det går nok en grense også for KrF når det gjelder hva man vil finne seg i, og en «refs» fra en statsminister med svak bakkekontakt kan fort komme til å flytte denne grensen nærmere.

Arroganse eller dumhet?
Når en statsminister i en mindretallsregjering «refser» et flertall i Stortinget, er det uttrykk for en arroganse – kanskje tilmed en dumhet – som ikke er særlig tillitvekkende.
Kanskje burde statsministeren i stedet rette dette refsebehovet mot partier og politikere i sin egen regjering, når disse gang på gang ikke bare kritiserer flertallet i Stortinget, men faktisk også sin egen regjering for beslutninger de selv hadde ønsket annerledes.
Eller når medlemmer av regjeringen eller regjeringens tropper i Stortinget går bananas på sosial medier, slik vi også har sett gjentatte eksempler på.
I slike situasjoner er det ikke refseren Erna man ser, men meisemoren, med reaksjoner som «Så-så!» eller «alle er like slemme».
Alternativet til at regjeringen skaffer seg en annen nasjonalforsamling, er at nasjonalforsamlingen sørger for en annen regjering.
Slik sammensetningen av Stortinget er pr. i dag kan det skje når som helst, bare den riktige saken dukker opp eller Stortingets irritasjon over den refsende statsminister blir stor nok.
Det har skjedd før og vil kunne skje igjen.

Publisert i Fædrelandsvennen 30. juni 2018