Talende taushet

Verken leder eller nestleder i KrF har foreløpig kommentert utnevnelsen av Sylvi Listhaug som ny statsråd i Solberg-regjeringen. Men noen ganger sier taushet mer enn mange ord.

Mer enn KrFs åpenbare ubehag ved denne utnevnelsen, er det derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved statsministerens vurderingsevne. Det er så vidt et år siden Listhaug holdt på å velte hele regjeringsprosjektet til Solberg ved å gå bananas på sosiale medier. Det er naivt å tro at hun har «lært» siden den gang. Tvert om har hun flere ganger skrytt av at hun ikke har tenkt å forandre seg.
Det er vanskelig å se noen annen forklaring på denne utnevnelsen enn at vi for tiden har det som må være historiens svakeste statsminister. I sak etter sak har vi sett henne vike unna når statsråder har sagt eller gjort ting som enhver annen statsminister ville gitt vedkommende sparken for. I stedet har hun kritikkløst utnevnt de til enhver tid skandaliserte politikerne som Frp klarer å spa opp og gitt dem en plass ved kongens bord.
Så kanskje er det ikke statsrådene som er det største problemet, men statsministeren?
Hvis hun går, forsvinner de andre også, som en ren bonus.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

To blekkhus?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det fortelles at det var en tid da norske embetsmenn hadde to blekkhus på skrivebordet: Et for offentlig bruk og et for privat bruk. De to ble holdt nøye adskilt. Om det var noen kontroll på når det ene ble brukt contra det andre, er jeg usikker på. Trolig var det snakk om en æressak.

Dette muligens litt anekdotiske poeng dukker opp når man leser om den kreative måten enkelte stortingsrepresentanter fører reiseregningene sine på.
Siste bidrag foreløpig er en som skulle på det som kan se ut som har vært en harrytur til Sverige.
Siden veien dit går gjennom en kommune der vedkommende representant har en partifelle som varaordfører, arrangeres det et møte, og det bestilles rom på et forholdsvis «fint» hotell.
Regningen sendes til Stortinget.
I forbindelse med et familieselskap gjør representanten det samme: Han berammer et møte – denne gang med direktøren på det hotellet der selskapet skal holdes – og lar velgerne betale sin egen overnatting.
I andre tilfeller legger han også inn møter i forbindelse med det som ellers framstår som ferieturer for ham og familien, og lar Stortinget betale.
Men bare for seg selv, passer han på å presisere; ikke for familien.
Det virker som om han synes det blir ryddig på den måten.

Men snarere enn «ryddig» blir det bare litt mindre uryddig.
Representanten selv mener han er innenfor regelverket, og kan teknisk sett ha rett i det. Men for folk flest – som hans parti påberoper seg å være talsparti for – framstår det som om han tøyer regelverket lengst mulig.
Hvor nødvendig det er med et «politisk møte» underveis til Strømstad, eller i forkant av et familieselskap, får det være opp til andre å vurdere.
For mange av oss hadde det nok vært mer naturlig å la et slikt møte bare være noe som «comes with the territory», og latt det bli med det, eller rett og slett tatt det en annen gang og i en annen setting.

Skikken med to blekkhus var et signal om noen verdier som man kanskje burde hente fram igjen.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 12. januar 2019

Abortlov og forhandlinger: Bordet fanger

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med lederskribenten i Agderposten om at abortloven ikke burde ligge på bordet i de forhandlingene mellom KrF og regjeringspartiene som foregår i disse dager (8. januar).

Problemet er bare at formaningen kommer mange måneder for sent.
Abortloven ligger på bordet, og der har den ligget helt siden han som er KrFs forhandlingsleder, nestleder Kjell Ingolf Ropstad, klasket den i bordet og erklærte at man nå hadde en «historisk sjanse» til å endre abortloven.
Ropstad visste selvfølgelig like godt som alle andre at det ikke var sant. Men kortet var spilt ut og ble brukt for vesentlig mer enn det var verd, både av ham og andre med samme agenda: Å få KrF med i Erna Solbergs blå-grønne regjeringsprosjekt (så skal jeg i denne omgang ikke gjøre noe poeng av at fargekombinasjonen blått og grønt er noe mange av oss forbinder med mugg).
Flere av de som brukte abortkortet som argument i debatten fram mot KrFs ekstraordinære landsmøte forsøker nå å tone ned dette temaet. Det vil imidlertid ikke nytte.
Skal Kjell Ingolf Ropstad bevare et snev av troverdighet når disse forhandlingene er sluttført, må han levere på abortloven, og det han leverer må ha substans og reelt innhold.
Det finnes nok av eksempler på forhandlinger som har ført til det som Nils Kjær beskrev som «midt i mellom absolutt intet og nesten noe».
KrFU-leder Martine Tønnesen har gitt uttrykk for at hun vil være fornøyd med det.
Det bør ikke resten av partiet være.
Abortloven er lagt på bordet og bordet fanger.
Den lar seg ikke fjerne derfra ved hjelp av noen vage formuleringer om gode intensjoner.
Den lar seg bare fjerne ved hjelp av konkrete formuleringer og forpliktende avtaler om lovendring.
Det kommer ikke til å skje.
Og selv om det skulle komme såpass langt at det blir lagt fram forslag om endringer i abortloven i Stortinget, og her er vi allerede langt inne i hypotesenes villnis, vil ikke disse bli vedtatt.
Ikke i noen av de tre andre regjeringspartiene er det mange nok som føler seg bundet av litt uforpliktende pludring mellom KrFs nestleder og Høyres leder til at de sikrer flertall for slike endringer.

Publisert i Agderposten onsdag 9. januar 2018

Budsjettforhandlinger: KABB-MILLIONENE MÅ PÅ PLASS

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Etter KrFs ekstraordinære landsmøte er det omsider klart for budsjettforhandlinger mellom regjeringspartiene og KrF.

Før KrF i det hele tatt setter seg til forhandlingsbordet må de kreve at de tre millionene til Kristent Arbeid blant Blinde som finansminister Siv Jensen hadde kuttet i det opprinnelige budsjettforslaget kommer på plass.
Det var et rent pøbelforslag som ikke tjener noen annen funksjon enn å vise regjeringens sanne ansikt når det gjelder frivillig, kristent arbeid.
Skal dette varmere samfunnet som flertallet på KrFs landsmøte later til å tro man kan få i samarbeid med regjeringspartiene ha et snev av troverdighet, må dette kuttet fjernes før man i det hele tatt tar bryderiet med å starte samtalene.

Publisert i Dagen tirsdag 6. november 2018

Blåmandag for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så har det ekstraordinære landsmøtet i KrF tatt sin beslutning. Med 98 stemmer mot 90 valgte partiet å gå inn i regjering med Høyre, Frp og Venstre. Det var en trist beslutning, og meget uklok.

Den var uklok fordi den bryter med det eneste konkrete løftet KrF ga i regjeringsspørsmålet i 2017: Ikke gå i regjering med Frp.
Men den er også uklok fordi beslutningen i stor grad ser ut til å være basert på et premiss som overhodet ikke eksisterer: At man ved å gå inn i Solberg-regjeringen kan få endret abortloven i mer restriktiv retning.
Det kommer ikke til å skje, og det må han som har brukt dette argumentet sterkest og flittigst ha vært klar over hele tiden.
Den «historiske» muligheten Kjell Ingolf Ropstad så flittig har forsøkt å plante inn i KrF-medlemmenes bevissthet har aldri vært noen realitet. Han vil derfor få et gedigent forklaringsproblem den dagen han må formidle til partiorganisasjonen at den historiske muligheten han har snakket så lyrisk om ikke kommer til å bli annet enn en formulering mellom «nesten noe og absolutt intet», for å sitere Nils Kjær – hvis det da blir såpass.

Ultimatum
Såpass høyt på banen som han har vært med dette mantraet, er det vanskelig å se at KrF vil ha noen annen mulighet enn å stille ultimatum på denne saken.
Det kommer ikke til å føre fram.
Verken Venstre eller Frp er interessert i noen innstramming av abortloven.
Det er ikke Høyre heller.
I et samarbeid mot venstresiden ville KrF kunne fått gjennomslag for abortforebyggende tiltak.
Oppnår ikke partiet annet i et samarbeid mot høyresiden, må man i ærlighetens navn erkjenne at man har latt seg lure. Det var ikke slike tiltak som lå i den «historiske muligheten».

Stigende stjerne
En annen konsekvens av landsmøtets vedtak er at dersom KrF blir en del av den blå-blå regjeringen, må man forholde seg et Frp der Sylvi Listhaug igjen er en stigende stjerne.
I debatten forut for landsmøtet brukte både Ropstad og Grøvan mye energi på å male SV på veggen. Frp var de derimot svært tause om.
Det kommer til å framstå som en gedigen blåmandag når status etter dette landsmøtet og dets ukloke vedtak skal gjøres opp.
De som har mer kompetanse på blåmandager enn meg sier at man i slike situasjoner gjerne prøver å «reparere».
Jeg er usikker på om det lar seg gjøre i dette tilfellet.

Publisert i Agderposten tirsdag 6. november 2018

Pisk eller gulrot?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Strategien «pisk eller gulrot» er velkjent når maktmennesker vil ha viljen sin. I de siste dagene har vi vært vitne til det selsomme skue at landets statsminister prøver seg med begge deler – i én og samme øvelse. «Eselet» hun vil lokke/true er Kristelig Folkeparti.

«Pisken» er statsministerens forsøk på å beskrive partilederen i KrF som noe nær en trussel mot demokratiet, mens «gulrota» er en antydning om at hun kan tenke seg å drøfte endringer i abortloven.
Men pisken er uten kraft og gulrota uten næring.
Det er nemlig ikke slik at det å felle en mindretallsregjering er noe som «truer» demokratiet.
Tvert om!
Det er demokrati i funksjon om eller når slikt skjer.
Og den gulrota statsministeren later som hun har i hånden finnes jo ikke.
Dette er bare en ny variant av keiserens nye klær.
Statsministeren rår ikke over noe flertall som vil flytte på så mye som et komma i abortloven.
De to andre regjeringspartiene vil ikke være med på det, og statsministerens eget parti er heller ikke interessert.
Dette vet Erna Solberg.
Derfor vet hun også at det å snakke om endring av abortloven for å få KrF inn i hennes fold, er en ren bløff.

Publisert i Agderposten 24. oktober 2018

Den beleilige tid

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem siden 1988

«Nå har jeg gjort noen jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre: Jeg har meldt meg inn i KrF. Nå heier jeg på Hareide og håper han lykkes!» Slik lød meldingen som lå i min innboks i forrige uke. Avsenderen kjenner jeg som en partiløs sosialdemokrat, solid forankret i arbeiderbevegelsens tradisjoner og verdier. Men dette ville vedkommende være med på.

I løpet av en ukes tid har mer enn halvannet tusen personer meldt seg inn i KrF.
Noen av dem har nok vært medlemmer tidligere, men meldte seg ut i skuffelse over at visjonene fra 1997, sentrumsalternativet og verdidebatten ble borte.
Andre har vært partiløse og stemt litt her og der.
Med sin tale til landsstyret i KrF, kringkastet til hele landet, traff Knut Arild Hareide en nerve hos mange av disse. Så godt traff han at de bestemte seg for å melde seg inn.

Visjonær
Ikke noe parti har råd til å overse en så massiv tillitserklæring som den KrFs partileder får gjennom disse innmeldingene.
I øyeblikket er Knut Arild Hareide landets modigste og mest visjonære partileder.
Ikke noe parti har råd til å miste en så visjonær og modig leder som det KrF har i disse dager.
En slik innmeldingsbølge som den KrF opplever i disse dager er noe helt unikt, uansett parti.
I snitt er det snakk om 200 nye medlemmer hver dag.

For visjonært?
Men noen synes nok det blir for mye mot og for store visjoner.
Derfor popper det opp noen her og der som foreskriver den klassiske medisin som nevnes i alle organisasjoner med utfordringer: Lederen må kastes.
Ikke har de noen alternative kandidater, ikke har de noen gode argumenter, men kaste lederen, det vil de.
Et annet forutsigbart element er konspirasjonsteoretikerne som melder seg.
De mange innmeldingene er «styrt», hevder de, de er organisert; selvsagt av den skumle «venstresiden», roten til alt som er ondt, skummelt og mistenkelig.

Nå må KrF, for å bruke Skriftens ord, kjøpe den beleilige tid.

Publisert i Fædrelandsvennen 10. oktober 2018