KrF og avklaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med Vårt Lands lederskribent i at KrF bør avklare sitt forhold til Frp i god tid før valget i 2021 (VL 25. juni).

Problemet er bare at en slik avklaring fikk vi ved forrige stortingsvalg også, og man skal ikke se bort fra at de stemmene som den gang fikk partiet over sperregrensen, kom fra velgere som regnet med at «et ord er et ord».
De ble skuffet.
Så hvorfor skal man stole mer på en avklaring i 2021 enn det viste seg å være grunn til i 2017?
Den gang hadde KrF en partileder som følte seg forpliktet på vedtak og valgløfter. Det har man ikke nå. I stedet har man fått en partileder som, etter litt uforpliktende koseprat med Høyres leder, gikk ekstremt høyt ut og snakket om en «historisk» mulighet til å endre abortloven.
Vi har sett hvor «historisk» den muligheten viste seg å være: Den førte til en kosmetisk endring, i realiteten uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Når enkelte linjevalg-apologeter fremdeles snakker om «gjennomslaget» KrF har fått i biogen-politikken gjennom dette regjeringssamarbeidet, er det nesten så man undres over hvor disse har befunnet seg de siste månedene.
De «seirene» KrF påberoper seg å ha fått i denne regjeringen har stort sett det til felles at de ligger i skjæringspunktet mellom «nesten noe» og «absolutt intet», for å låne en formulering fra Nils Kjær og komedien «Det lykkelige valg».
Slik de politiske meningsmålingene har vært de siste månedene, tyder det meste på at Norge vil få en ny regjering etter valget i 2021, om ikke før.
I den forbindelse blir det brukt mye energi på hvem som vil stille seg bak en slik regjering, og man maler både Rødt og MDG på veggen.
Kanskje man heller skulle spørre seg hvem som vil – eller kan - stille seg bak en eventuell ny Solberg-regjering (Hva blir det? Solberg 5?) etter et valg der mye kan tyde på at minst ett, kanskje begge de partiene som hun i dag baserer sin regjering på vil bli utradert.
Vil man ha avklaringer, kan dette være et relevant tema å ta opp.

Publisert i Vårt Land lørdag 27. juni 2020

Hysteri og hamstring

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Skoler og biblioteker, offentlige kontorer og servicetilbud stenger; gudstjenester og kulturarrangement blir avlyst. Og i dagligvarehandelen går folk bananas og hamstrer det utroligste.

Det begynte med munnbind og antibac, nå er det doruller og matvarer det går i.
Mediene viser bilder av handlevogner med hele fjell av do- og kjøkkenruller og tomme hyller for brød, frukt og grønnsaker.
Noen av disse hyllene er utstyrt med plakater der forretninger anmoder folk om å vise skjønnsomhet og ikke forsyne seg med mer enn det man trenger.
Man trenger ikke noen doktorgrad verken i psykologi eller kommunikasjonsteori for å vite at slike anmodninger er bortkastet.
Har hysteriet først fått tak, tror man det er en rasjonell handling å kjøpe inn doruller for et års forbruk eller kilovis med frukt og grønnsaker; ferskvarer som man sannsynligvis må kaste om noen dager.
Når anmodninger er bortkastet, må andre virkemidler tas i bruk.
Ett av dem kan være at butikkjedene og deres ansatte blir pålagt å stanse kunder som åpenbart panikkhamstrer og sier til dem at så mye får du ikke ta med deg.
I min nærbutikk er det med jevne mellomrom tilbud på enkelte varer. Tilbudet legges alltid fram med meldingen: «Maks fem pr. kunde». Da er man på et fornuftig «hamstre»-nivå.
I situasjoner der panikken ser ut til å ha gode vekstvilkår kan det være på sin plass å minne om Franklin D. Roosevelt visdomsord da han ble innsatt som president i 1932, midt i den verste depresjonens tid: «Vi har ikke annet å frykte enn frykten selv».

Sendt diverse aviser fredag morgen 13. mars 2020

George Orwell og Grimstad kommune

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I romanen «1984», som den britiske forfatteren George Orwell ga ut i 1949, lanserte han begrepet «nytale». Det er blitt stående som en betegnelse på en nokså manipulerende språkbruk der stygge begreper får nye og vakrere navn. Eksempler på slik «nytale» er at det som er løgn blir kalt sannhet, og det som er krig blir kalt fred.

I Grimstad kommune, som for tiden står midt i en rettssak der et foreldrepar har saksøkt kommunen fordi den ikke har tatt på alvor den mobbingen deres sønn var utsatt for i skolen, har man lansert et nytt bidrag til nytalens ikke spesielt edle kunstart.
Det var ikke snakk om mobbing, er kommunens argument.
Det var «lek som kom ut av kontroll».
Ved hjelp av denne semantiske øvelsen avviser kommunen at den har noe erstatningsansvar, enn si ansvar i det hele tatt.
«Lek ute av kontroll» - det er jo slikt som skjer, på nivå med et annet, kasseringsmodent argument: «Gutter er gutter».
At «lek» kan komme «ut av kontroll» én enkelt gang, kan man kanskje godta.
Skjer det to ganger, er det mer betenkelig.
Skjer det tre ganger, er det snakk om et mønster.
Da heter det mobbing.
Jeg vet ikke hva det har vært av dialog mellom foreldreparet og kommunen som skole-eier. Hvis argumentet om «lek ut av kontroll» har vært betegnende for en eventuell dialog, skal man ikke forundres over at saken er endt i retten.
Der er som regel folkevettet også representert, og ikke bare den byråkratiske nytale.

Publisert i Agderposten 26. november 2019

En politisk kvakksalver

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Han var kjent for sin store visdom, selv om han også var kontroversiell. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam. Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er meldingen om at Franklin Graham, sønn av Billy Graham og nå leder av den organisasjonen faren bygde opp, søndag 2. juni innbød til en nasjonal bønnedag til støtte for president Donald Trump (Dagen 31. mai).
Begrunnelsen er at USA «står på kanten av et stup», og det som har ført landet dit, er tydeligvis ikke presidentens politikk, men kritikken av og angrepene på denne politikken.

Franklin Graham bruker sin posisjon som leder av kristen bevegelsen og tyngden av Graham-navnet, til en virksomhet som bare kan beskrives som politisk kvakksalveri.
I de senere årene har Franklin Graham mer og profilert seg som en reaksjonær politiker og mindre og mindre som en visjonær kristenleder. Han har skuslet bort den arven han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».

Franklin Grahams far, Billy Graham, manglet få måneder på å bli 100 år da han gikk bort i februar 2018. Siden 1950 hadde han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden.
Han var også flere ganger i Norge.
Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle.
Så sent som i 2010 besøkte Barak Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.

Sønnen valgte en annen strategi.
Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har, i motsetning til hva faren gjorde, kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.
Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA.
I januar 2017 «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.

Å be for et lands politiske ledelse er både bibelsk og rett.
Men Franklin Graham prøver å bruke bønnen som et politisk våpen mot presidentens kritikere.
Da han besøkte Norge i november 2017, sa han at Trumps valgseier ikke kunne forklares som annet enn Guds inngripen.
Et slikt utsagn er både politisk og religiøst kvakksalveri, samtidig som det sier noe om det groteske hybris en del amerikanere har på sitt lands vegne. Her sier klisjeer av typen «God’s own country» og «In God we trust» løst og ureflektert.

Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.

Publisert i papirutgaven av Dagen 7. juni 2019

Bompenge-partier: En oppskrift på politisk kaos

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere lokalpolitiker

Ved nesten hvert eneste lokalvalg dukker det opp grupper med én, og bare én, sak på agendaen. I valgåret 2019 har dette tatt av på en nesten ekstrem måte. Ikke bare har det samme «partiet» dukket opp i en rekke byer, kommuner og fylkeskommuner, men de er også størst på målingene mange steder.

Holder dette helt fram til valgdagen, kan man ende opp med et landsdekkende «ordførerparti» uten noen helhetlig politikk, uten noe skikkelig program og uten en organisasjon, verken lokalt eller regionalt. Dette er en oppskrift på politisk kaos i mange kommuner den neste perioden.

Kjent fenomen
«Én-sakspartier» er ikke noe nytt i norsk lokalpolitikk. Det er heller ikke lokale lister – ofte kalt «bygdelister» - som i noen tilfeller har vist seg å ha en viss «livets rett» i et lokalsamfunn. Noen av dem har eller har hatt en historie over flere perioder i sine kommuner.
Til forskjell fra «en-sakspartiene», har bygdepartiene som regel en tilnærmet helhetlig idé om de lokalsamfunnet de er en del av, selv om perspektivet er og blir lokalt (Jeg kan for eksempel ikke huske at Askimpartiet, som i flere perioder var en del av bystyret i østfoldkommunen jeg bodde i tidligere, hadde noen mening om norsk medlemskap i EU).
Erfaringene med én-sakspartier er helt annerledes.
De går, nesten uten unntak, i oppløsning i løpet av kort tid.
Årsaken er selvfølgelig at denne typen partier ikke har noen samlende ideologi eller noe program utover den ene Saken med stor s, enten dette er hva kommunen skal hete, en skolesak eller, som i år, bompenger.
De etablerte partiene har gjerne et avslappet forhold til disse ensaksgrupperingene, men bompenge-fenomenet har skapt panikk. Regjeringen innkaller til krisemøter og by- og kommunestyrer snur på femøren og fatter vedtak som ligger i grenselandet mellom hysteri og det totalt useriøse.

Panikk
Størst er panikken i regjeringspartiet Frp. Etter å ha hatt det politiske ansvaret for samferdselspolitikken og veipolitikken i snart seks år, og administrert en eksplosjon av nye bomveier, prøver partiet nå å gi inntrykk av å være på offensiven i kampen mot bommer.
Det har selvsagt ingen troverdighet.
Samtidig fører partiet en klassisk Ole Brumm-politikk, der man sier ja til nye og brede veier, men nei til finansieringskildene.
Seriøsiteten i en slik «politikk» karakteriserer seg selv.
En annen side ved årets én-saksfenomen er den aggresjonen og rene pøbeltendensene dette utløser. Nå er det ikke noe nytt at bompenger skaper aggresjon.
Aggresjonsnivået var like høyt da en bompassering kostet fem kroner, som det gjorde midt på 1970-tallet. Femmeren fra den gang ville tilsvare mellom 25 og 30 kroner i dag, ifølge SSBs priskalkulator; de fleste av de bommene jeg passerer ligger under det beløpet.
Det er også et paradoks at mange av de samme som går i svart så fort de hører ordet «bompenger», er de samme som vil ha bedre og bredere veier.
Hvis norske kommunestyrer skal fylles opp av personer med så dårlig selvkontroll og så liten refleksjonsevne, representerer ikke bare bompengepartiene oppskriften på politisk kaos, men på det rene anarki.

Fortjener?
Det heter seg at et samfunn får de politikerne man fortjener.
Men det er ingen som fortjener en tilstand der skjellsord, sjikane og trusler på liv og lemmer for en selv og sine pårørende ser ut til å bli en del av den politiske hverdagen.

Publisert i papirutgaven av Dagen, mandag 3. juni 2019

Talende taushet

Verken leder eller nestleder i KrF har foreløpig kommentert utnevnelsen av Sylvi Listhaug som ny statsråd i Solberg-regjeringen. Men noen ganger sier taushet mer enn mange ord.

Mer enn KrFs åpenbare ubehag ved denne utnevnelsen, er det derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved statsministerens vurderingsevne. Det er så vidt et år siden Listhaug holdt på å velte hele regjeringsprosjektet til Solberg ved å gå bananas på sosiale medier. Det er naivt å tro at hun har «lært» siden den gang. Tvert om har hun flere ganger skrytt av at hun ikke har tenkt å forandre seg.
Det er vanskelig å se noen annen forklaring på denne utnevnelsen enn at vi for tiden har det som må være historiens svakeste statsminister. I sak etter sak har vi sett henne vike unna når statsråder har sagt eller gjort ting som enhver annen statsminister ville gitt vedkommende sparken for. I stedet har hun kritikkløst utnevnt de til enhver tid skandaliserte politikerne som Frp klarer å spa opp og gitt dem en plass ved kongens bord.
Så kanskje er det ikke statsrådene som er det største problemet, men statsministeren?
Hvis hun går, forsvinner de andre også, som en ren bonus.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

To blekkhus?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det fortelles at det var en tid da norske embetsmenn hadde to blekkhus på skrivebordet: Et for offentlig bruk og et for privat bruk. De to ble holdt nøye adskilt. Om det var noen kontroll på når det ene ble brukt contra det andre, er jeg usikker på. Trolig var det snakk om en æressak.

Dette muligens litt anekdotiske poeng dukker opp når man leser om den kreative måten enkelte stortingsrepresentanter fører reiseregningene sine på.
Siste bidrag foreløpig er en som skulle på det som kan se ut som har vært en harrytur til Sverige.
Siden veien dit går gjennom en kommune der vedkommende representant har en partifelle som varaordfører, arrangeres det et møte, og det bestilles rom på et forholdsvis «fint» hotell.
Regningen sendes til Stortinget.
I forbindelse med et familieselskap gjør representanten det samme: Han berammer et møte – denne gang med direktøren på det hotellet der selskapet skal holdes – og lar velgerne betale sin egen overnatting.
I andre tilfeller legger han også inn møter i forbindelse med det som ellers framstår som ferieturer for ham og familien, og lar Stortinget betale.
Men bare for seg selv, passer han på å presisere; ikke for familien.
Det virker som om han synes det blir ryddig på den måten.

Men snarere enn «ryddig» blir det bare litt mindre uryddig.
Representanten selv mener han er innenfor regelverket, og kan teknisk sett ha rett i det. Men for folk flest – som hans parti påberoper seg å være talsparti for – framstår det som om han tøyer regelverket lengst mulig.
Hvor nødvendig det er med et «politisk møte» underveis til Strømstad, eller i forkant av et familieselskap, får det være opp til andre å vurdere.
For mange av oss hadde det nok vært mer naturlig å la et slikt møte bare være noe som «comes with the territory», og latt det bli med det, eller rett og slett tatt det en annen gang og i en annen setting.

Skikken med to blekkhus var et signal om noen verdier som man kanskje burde hente fram igjen.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 12. januar 2019