KrF: Ekskludering er en dårlig idé

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

En ting jeg var stolt over den gang jeg var aktiv i KrF, var det at partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf.

Tanker om ekskludering ble luftet den gang også, først og fremst av representanter for den/de «konservative» fløyen/fløyene i partiet dersom representanter for de mer moderate/radikale kom med utspill de ikke likte. Da var det med både lettelse og glede man fra informasjonsavdelingen i partiet kunne minne om faktum, at det ikke fantes noen slik paragraf i partiets lover.
Det har man siden fått; det var en uklok beslutning på rent prinsipielt grunnlag.

Ny vri
Det nye ved den eksklusjonsdebatten som nå ser ut til å seile opp, er at kravet kommer fra moderat hold og rettes mot en representant for det som – i mangel av et bedre ord – kan fortone seg som «konservativt». Selve debatten er blitt aktualisert av de mange utspillene fra Truls Olufsen-Mehus, fylkesleder i Troms og Finnmark KrF og førstekandidat ved stortingvalget fra sitt fylke. Før det ekstraordinære landsmøtet i fjor lanserte han seg selv som ny partileder; nå blir han lansert som ny nestleder etter at denne posten ble ledig.
Overdreven hybris er selvsagt ikke noe eksklusjonsgrunn i seg selv.
Det bør heller ikke de mer eller mindre sære, politiske utspillene fra Olufsen-Mehus være. At han får støtte fra en meningsfelle i Akershus er sikkert hyggelig for ham, men både han og meningsfellen er såpass marginale i KrF-sammenheng at de først og fremst har underholdningsverdi.

Historien
Historisk sett er det Arbeiderpartiet som har praktisert ekskludering av ubehagelige elementer fra partiet. De mest kjente ekskluderingene var de som skjedde tidlig på 1960-tallet og førte til at det oppsto et parti til venstre for Ap, nemlig SF (senere SV). Daværende partiformann Gerhardsen beklaget i ettertid at man ikke håndterte de radikale elementene i partiet bedre og klokere.
I nyere tid er partiekskluderinger noe man først og fremst forbinder med Fremskrittspartiet.
Der brukes ekskluderingsbestemmelsene flittig, og stort sett til skade for partiets omdømme.
Dette er ikke et selskap som kler KrF, verken når det gjelder politikk eller organisasjonskultur.
Ekskludering er og blir en dårlig og pinlig idé som raskest mulig bør arkiveres der det hører hjemme: I papirkurven, eller helst i dokument-makulatoren.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 14. februar 2022 - ligger også på nettutgaven

Ei sekt pluss ei sekt er ei sekt

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er ikke noe nytt i at politiske partier på nano-nivået slår seg sammen og tror at de på den måten skal framstå som større, sterkere og mer slagkraftige. I de fleste tilfeller ender det med at de sammenslåtte partiene spiser opp hverandre, og man i beste fall ender opp med en oppslutning som tilsvarer den ett av partiene hadde før prosessen begynte. Det hele kan oppsummeres slik: Ei sekt pluss ei sekt er ei sekt.

De to partiene Demokratene og Partiet De Kristne (heretter PDK) er de foreløpig siste som har signalisert et slikt prosjekt. Ifølge meldinger i media har de to partiene, med en samlet oppslutning på 1,5 prosent ved årets stortingsvalg, nå utarbeidet et felles manifest, partilederne har hatt en felles pressekonferanse og det kan bli snakk om en sammenslåing av de to partiene.
Pressekonferansen ble holdt i Oslo 7. desember. Det sies ikke noe om hvilke medier som var til stede, enn si om det var noen der i det hele tatt.

Brokete historie
Begge partiene har en nokså brokete historie.
Demokratene ble startet i 2002, først og fremst for å gi tidligere stortingsrepresentant Vidar Kleppe en politisk plattform, etter at han var blitt ekskludert fra Frp året før. Kleppe har siden gjort det man må kunne kalle en karriere innen lokalpolitikken i Kristiansand og fylkespolitikken i daværende Vest-Agder, men på landsplan har partiet hans lenge klort seg fast på en oppslutning rundt én promille. Han var leder i partiet til 2012. På de ni neste årene har partiet hatt like mange ledere.
PDK startet som en ren bygdeliste på Bømlo i 2011.
I 2013 ble det registrert som et landsomfattende parti, og Bærumsmannen Erik Selle ble partileder. Han hadde tidligere vært aktiv både i Høyre og Fremskrittspartiet.

Branntomt
Det ble tidlig klart at PDK, som gjerne ville framstå som noe «nytt» i norsk politikk, i virkeligheten var etablert på branntomta til en rekke partidannelser som i hvert fall går tilbake til 1965.
Utgangspunktet for alle disse var et parti på Karmøy som – ironisk nok, kanskje, med tanke på det foreløpig siste utspillet – kalte seg «Norges Demokratiske parti».
Senere ble dette til Kristent Konservativt Parti, som fusjonerte med Samlingspartiet Ny Fremtid, som skiftet navn til Kristent Samlingsparti, som etter hvert ble en del av PDK.

Gjennomtrekk
Både Demokratene og PDK har vært preget av sterk gjennomtrekk, med hyppige utmeldelser og splittelser, særlig med tanke på hvor små organisasjoner det er snakk om. Både politikere og tillitsvalgte i begge partiene er i stor grad dominert av personer som har mislyktes i andre partier tidligere, og dette er nok også en viktig årsak til gjennomtrekken. Det har også skjedd overganger mellom de to partiene innbyrdes.
PDK har dessuten utviklet en praksis ved de stortingsvalgene de har deltatt der de samme personene er kandidater i fylke etter fylke. Med forbehold om at jeg husker noenlunde rett, har PDK kjørt med samme kandidat i minst fem fylker, ved ett og samme valg.

«Andre»
Et eventuelt fusjonert parti av Demokratene og PDK vil uansett befinne seg trygt i sekkeposten «Andre».
Etter stortingsvalget i september består denne av 17 partier med totalt 3,3 prosents oppslutning.
Totalt sett kunne kanskje en slik oppslutning smake aldri så lite av fugl, men når alt som finnes av fjær og bein er fjernet fra fuglen, er det lite mat igjen. Programmer og kandidater spriker i litt for mange retninger.
Det eneste mediet som har kommentert samarbeids-/fusjonsplanene er den kristne avisa Dagen, under overskriften «Samling i bunn». Det er en god beskrivelse av realitetene, og har da også vakt såre kommentarer fra tillitsvalgte i bl.a. PDK.
Denne sårheten skal man ha en viss forståelse for.
Avisa Dagen er ett av de ytterst få mediene som har bidratt til å holde liv i illusjonen som at PDK representerer noe som helst utover det kuriøse og komiske i norsk politikk.
Meldingen om fusjonsplanene til PDK og Demokratene hører da også hjemme i den politiske kuriositet og komikk. Den kan ikke endre på det faktum at den gamle livsloven gjelder fremdeles: Ei sekt pluss ei sekt er bare enda ei sekt.

Nils-Petter Enstad er tidligere informasjonsmedarbeider i KrF, men er ikke politisk aktiv i dag.

En guide til ingenting

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Vårt Land 31. juli har Partiet De Kristne rykket inn en annonse de kaller «Velgerguiden».
Her ramses det opp ti grunner til at man som velger bør stemme på dette partiet. Annonsen kan like gjerne oppfattes som en guide til hvorfor man ikke skal gjøre det.
Samtidig merker man seg at ingen av de verdisakene partiet pleier å slå på stortromma for står på denne lista.
Dermed står man igjen med et parti som befinner seg på ytterste høyre fløy i økonomisk politikk, og som er solid forankret i den mest uansvarlige fornektelsen av de klimapolitiske utfordringene som både vår og kommende generasjoner står overfor.

I annonsen sammenliknes PDKs program med partiene KrF, Sp og Frp.
Det er ingen overraskelse at PDK har flest sammenfallende synspunkter med Frp. Men selv der hvor Frp faktisk viser en viss ansvarlighet – som i spørsmålet om å fjerne CO2-avgiften – kliner PDK til og vil ha vekk den også.
Likevel må konklusjonen bli at dersom det er PDKs økonomiske politikk man vil støtte, har man mer igjen for å støtte andre partier.
Dette bekrefter dermed det inntrykket man har fått av PDK ved valg etter valg: Det som måtte være av fornuftige forslag i partiets program er uten unntak bedre ivaretatt av andre partier.
Det samme gjelder for så vidt de punktene som ikke er så fornuftige.
Sånn sett fungerer «Velgerguiden» deres utmerket som en guide til ingenting.

Sendt Vårt Land 1. august 2021

Et totalitært parti - for «folk flest»?

Så har vi fått enda en bekreftelse på de totalitære holdningene som preger Fremskrittspartiet.

Ikke i noe annet norsk, politisk parti sitter suspensjonene og eksklusjonene så løst som i dette.
Denne gangen har det rammet lokallagslederen i Agderkommunen Tvedestrand.
Silje Flaten Haugli har gjort det utilgivelige: Hun har ytret seg i partiets lederdebatt.
Det skulle hun ikke ha gjort!
I motsetning til i andre politiske partier har nemlig dette – «partiet for folk flest», som de ynder å kalle seg – en tradisjon for at en leder som ønsker å trekke seg også er den som peker ut etterfølgeren. Det gjorde Carl I. Hagen da han kronet Siv Jensen som sin etterfølger, og det har Siv Jensen gjort nå.
Hun har tilmed pekt ut både leder og nestleder; landsmøtet skal bare strø sand på hennes beslutning.

Ikke samlende?
Det er dette lokallagslederen i Tvedestrand ikke har forstått.
Hun synes nemlig ikke det er noen spesiell god idé at Sylvi Listhaug skal overta som partileder. Hun er ikke «samlende», sier hun – det kan knapt sies å være noen oppsiktsvekkende analyse.
Sylvi Listhaug er uten tvil den mest polariserende politiker Norge har hatt noen gang. Denne polariseringen ser man ikke bare i opinionen, men også innad i hennes eget parti.
Men det skulle ikke mer til enn denne nokså selvsagte betraktningen før partijustisen slo til som ei rottefelle. Fylkesstyret i Agder Frp har derfor vedtatt at lokallagslederen ikke skal få delta på partimøter resten av året. Begrunnelsen for dette er at hun har en «manglende rolleforståelse» og at hun «skader partiets omdømme».

«Rolleforståelse»
Dette med «rolleforståelse» bør utdypes.
Er det slik at den rollen en tillitsvalgt i Frp har kun er klakørens rolle?
Er det et uttrykk for «manglende rolleforståelse» å ytre seg i en lederdebatt som i et hvert annet demokratisk parti ville vært en selvsagt og nødvendig prosess?
Når det gjelder å skade partiets omdømme – det skal vel godt gjøres å bidra mer til å skade et partis omdømme enn det fylkesstyret i Agder Frp klarer med sine totalitære holdninger og vedtak?

Anket
Vedtaket er anket inn for partiets sentralstyre.
Historien har imidlertid stort sett vist at dette organet som regel ikke gjør annet enn å strø sand på denne typen vedtak.

Nils-Petter Enstad
Forfatter - Arendal

Publisert i Agderposten 19. mars 2021

Stjålet seier?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har skjedd en rekke ganger at avgjørelsene ved presidentvalg i USA har vært omdiskutert og marginene knappe. Men at taperen går ut og beskylder vinneren for å ha stjålet seieren, måtte vi til Donald Trump for å oppleve.

Ved valget i 1960 vant demokraten John F. Kennedy over republikaneren Richard Nixon med noen få tusen stemmer. Da noen mente at det hadde forekommet uregelmessigheter ved opptellingen enkelte steder, var Nixon den som satte foten med. Ingen ville være tjent med at det ble sådd tvil om legitimiteten ved valget av ny president, slo han fast.
I 2000-valget vant republikaneren George W. Bush over demokraten Al Gore etter en thriller av en opptellingsprosess i den staten der broren til Bush var guvernør.
Mange mente at prosessen luktet vondt lang vei, men da resultatet var erklært, var det ingen som beskyldte noen for å «stjele» seieren.
Allerede i 2016 erklærte Trump at det eneste valgresultatet han ville akseptere var ett der han selv vant.
Til tross for at han fikk tre millioner færre stemmer enn motkandidaten Hillary Clinton vant han valget fordi han fikk flere valgmannstemmer fra delstatene.
Allerede tidlig i kampanjen foran årets valg var Trump ute med påstander om at den eneste måten den demokratiske kandidaten ville kunne vinne valget på, ville være ved juks.
Denne fortellingen holder han fast ved, til tross for at Joe Biden vant det som for de fleste framstår som en klar og overbevisende seier.
Der Richard Nixon var opptatt av at han ikke ville så tvil om legitimiteten til den sittende presidenten, er Trump opptatt av det motsatte.
Trump kan kanskje ikke beskyldes for å ville stjele valget; han prøver snarere å rane det.


Publisert i Agderposten 16. november 2020

«Flerkoneri»

Den svært forhenværende justisminister Per Willy Amundsen (Frp) prøver å dra i gang en av disse kvasi-debattene som er blitt et kjennetegn både på ham som politiker og på partiet han representerer: Han vil at kulturminister Abid Raja skal «klargjøre» hva han (statsråden) mener om «flerkoneri» (Vårt Land 9. juli).

Bakgrunnen for utspillet er litt høyt-tenkning fra lederen for tenketanken Minotenk i et intervju i Minervanett.no.


I den grad «flerkoneri» er en realitet i Norge, er dette noe som stort sett praktiseres av etnisk norske/europeiske personer som tilsynelatende lever i et vanlig ekteskap, samtidig som de har ett eller flere andre forhold «på si’», eller som har flere forhold gående parallelt.
At Amundsen bruker uttrykket «flerkoneri» er for øvrig i seg selv en bekreftelse på hvor lite refleksjon som ligger bak dette autopilot-utspillet.
Dette er en språkbruk som forutsetter at det bare er menn som lever med/har flere partnere.
Slik er det ikke.
Men skulle Per Willy Amundsen gå inn i de mange nyansene som moderne norsk samlivs-virkelighet byr på, ville vel dette sprenge rammene for den eneste «debatt»formen han behersker sånn noenlunde: Tabloid tullprat.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

KrF og avklaringer

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med Vårt Lands lederskribent i at KrF bør avklare sitt forhold til Frp i god tid før valget i 2021 (VL 25. juni).

Problemet er bare at en slik avklaring fikk vi ved forrige stortingsvalg også, og man skal ikke se bort fra at de stemmene som den gang fikk partiet over sperregrensen, kom fra velgere som regnet med at «et ord er et ord».
De ble skuffet.
Så hvorfor skal man stole mer på en avklaring i 2021 enn det viste seg å være grunn til i 2017?
Den gang hadde KrF en partileder som følte seg forpliktet på vedtak og valgløfter. Det har man ikke nå. I stedet har man fått en partileder som, etter litt uforpliktende koseprat med Høyres leder, gikk ekstremt høyt ut og snakket om en «historisk» mulighet til å endre abortloven.
Vi har sett hvor «historisk» den muligheten viste seg å være: Den førte til en kosmetisk endring, i realiteten uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Når enkelte linjevalg-apologeter fremdeles snakker om «gjennomslaget» KrF har fått i biogen-politikken gjennom dette regjeringssamarbeidet, er det nesten så man undres over hvor disse har befunnet seg de siste månedene.
De «seirene» KrF påberoper seg å ha fått i denne regjeringen har stort sett det til felles at de ligger i skjæringspunktet mellom «nesten noe» og «absolutt intet», for å låne en formulering fra Nils Kjær og komedien «Det lykkelige valg».
Slik de politiske meningsmålingene har vært de siste månedene, tyder det meste på at Norge vil få en ny regjering etter valget i 2021, om ikke før.
I den forbindelse blir det brukt mye energi på hvem som vil stille seg bak en slik regjering, og man maler både Rødt og MDG på veggen.
Kanskje man heller skulle spørre seg hvem som vil – eller kan - stille seg bak en eventuell ny Solberg-regjering (Hva blir det? Solberg 5?) etter et valg der mye kan tyde på at minst ett, kanskje begge de partiene som hun i dag baserer sin regjering på vil bli utradert.
Vil man ha avklaringer, kan dette være et relevant tema å ta opp.

Publisert i Vårt Land lørdag 27. juni 2020