torsdag 19. juli 2012

KrF og røttene


Av Nils-Petter Enstad

Kristelig Folkeparti har slitt både på meningsmålinger og i valg siden kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Dagens partileder er den tredje som må forsøke å finne en vei ut av denne oppslutningsmessige bakevja, og det mangler ikke på innspill fra både medlemmer, velgere og kritikere som mener de har svaret på dette. Jeg har ikke noe behov for å slutte meg til dette lauget, men ønsker heller å ta ett skritt tilbake og se litt på særlig ett av disse rådene. Det er det nesten mantraaktige «tilbake til røttene».


Det jeg ofte savner i den forbindelse er en konkretisering av hva en slik tilbakevending skal innebære, både politisk og ideologisk. I ett av disse innleggene i Dagen i sommer bruker innsenderen som argument at han ikke lenger kjenner seg igjen i det partiet han engasjerte seg i da KrF hadde sitt gjennombrudd som landsparti, nemlig i 1945 (Dagen 12. juli).
Det er snart 70 år siden kalenderen viste 1945. Jeg tror ikke en eneste av de som engasjerte seg politisk det året, vil «kjenne seg igjen» i det partiet de sluttet seg, uansett hvilket parti vi snakker om – og godt er det! I 1945 hadde eksempelvis Arbeiderpartiet fremdeles på sitt program at partiets mål var et sosialistisk samfunn og Venstre var den gang et av de «store» partiene på Stortinget, bare for å nevne to eksempler.


Grunnverdier
Jeg mener KrF kan være bekjent av – kanskje tilmed stolt av? – sin historie som et parti som har orientert sin politikk ut et kristent grunnsyn og det vi gjerne kaller kristne grunnverdier. Samtidig må vi erkjenne at «kristne grunnverdier» var noe annet i 1945 enn det er i dag.
Mange nordmenn mente trolig at det var i pakt med de kristne grunnverdiene at KrFs stortingsgruppe stemte samlet mot opphevelsen av jesuittparagrafen i Grunnloven på 1950-tallet. I dag synes man dette er pinlig. Det samme gjelder stemmegivningen mot Likestillingsloven på 1970-tallet. Den gang hadde KrF en stortingsgruppe på mer enn 20 medlemmer, og den eneste som stemte for loven fra denne gruppen var Anne Olaug Ingeborgrud fra Akershus. Heller ikke dette er en stemmegivning man er stolt av i ettertid – derimot er man med rette stolt av den ene som gikk mot resten av gruppa, selv om hun ikke ble renominert ved neste korsvei…
I dag kan man få inntrykk av at å stå for de kristne grunnverdiene, er å bruke en retorikk der man sier de riktige tingene, men hvor den praktiske og konkrete oppfølgingen blir mindre viktig. Det er viktigere å si hvor sterkt man er imot abort, enn å jobbe for konkrete tiltak som får aborttallene ned – for eksempel ved at antallet uønskede/ikke planlagte svangerskap går ned. Det blir viktigere å ha sterke og bastante meninger om Midtøsten enn å bidra til en politikk som kan få løst opp på de mange knutene som situasjonen i Midtøsten består av.


Quickfix?
De som tror at «tilbake til røttene» fra 1933 og/eller 1945 er en slags quickfix som skal få oppslutningen om KrF til å stige til værs, mangler virkelighetskontakt. De mangler også historisk oversikt. Mange oppfattet valget av den presumptivt konservative Dagfinn Høybråten etter den ditto «radikale» Valgerd Svarstad Haugland i 2004 som en kursdreining tilbake til «røttene». Jeg har stor respekt for begge disse lederne, og jeg har arbeidet sammen med dem begge. Men vekslingen mellom dem bidro jo ikke til noen stor endring når det gjelder velgeroppslutning, for å si det forsiktig.
KrF har hatt to oppslutningsmessige glansperioder i etterkrigstida, om man ser bort fra gjennombruddsvalget i 1945. Den første var valgene i 1973 og 1977, den neste var valgene i 1997 og 2001. Både i 1973 og 1997 var samfunnsdebatten preget av viktige, verdirelaterte saker. På 1970-tallet var det abortdebatten og i 1997 var den verdidebatten som Torbjørn Jagland på mange måter initierte med sitt norske hus, men som han skuslet vekk. Med midtbanespilleren Kjell Magne Bondevik på ballen, ble dette en viktig debatt som engasjerte mange, selv om det både da og i ettertid ble gjort mange forsøk på å latterliggjøre den, hovedsakelig fordi man ikke har hatt noen annen argumentasjon.
Den typen debatter er ikke noe man kan programfeste eller organisere fram. Verdidebatt var da heller ikke noe KrF begynte med i 1997; det er noe partiet har drevet med gjennom hele sin historie. Da den kom, var KrF både forberedt og i stand til å ta den og prege den. Å vende tilbake til røttene kan derfor ikke være det samme som å vende tilbake til standpunkter og språkbruk som er gått ut på dato, men å ha en konstant beredskap på å holde varme de viktige, verdirealterte debattene i samfunnet, enten de gjelder det ufødte liv eller kampen mot diskriminering av mennesker som er midt i blant oss.

Publisert som kronikk i Dagen 19. juli 2012