To blekkhus?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det fortelles at det var en tid da norske embetsmenn hadde to blekkhus på skrivebordet: Et for offentlig bruk og et for privat bruk. De to ble holdt nøye adskilt. Om det var noen kontroll på når det ene ble brukt contra det andre, er jeg usikker på. Trolig var det snakk om en æressak.

Dette muligens litt anekdotiske poeng dukker opp når man leser om den kreative måten enkelte stortingsrepresentanter fører reiseregningene sine på.
Siste bidrag foreløpig er en som skulle på det som kan se ut som har vært en harrytur til Sverige.
Siden veien dit går gjennom en kommune der vedkommende representant har en partifelle som varaordfører, arrangeres det et møte, og det bestilles rom på et forholdsvis «fint» hotell.
Regningen sendes til Stortinget.
I forbindelse med et familieselskap gjør representanten det samme: Han berammer et møte – denne gang med direktøren på det hotellet der selskapet skal holdes – og lar velgerne betale sin egen overnatting.
I andre tilfeller legger han også inn møter i forbindelse med det som ellers framstår som ferieturer for ham og familien, og lar Stortinget betale.
Men bare for seg selv, passer han på å presisere; ikke for familien.
Det virker som om han synes det blir ryddig på den måten.

Men snarere enn «ryddig» blir det bare litt mindre uryddig.
Representanten selv mener han er innenfor regelverket, og kan teknisk sett ha rett i det. Men for folk flest – som hans parti påberoper seg å være talsparti for – framstår det som om han tøyer regelverket lengst mulig.
Hvor nødvendig det er med et «politisk møte» underveis til Strømstad, eller i forkant av et familieselskap, får det være opp til andre å vurdere.
For mange av oss hadde det nok vært mer naturlig å la et slikt møte bare være noe som «comes with the territory», og latt det bli med det, eller rett og slett tatt det en annen gang og i en annen setting.

Skikken med to blekkhus var et signal om noen verdier som man kanskje burde hente fram igjen.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 12. januar 2019

Abortlov og forhandlinger: Bordet fanger

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Det er lett å være enig med lederskribenten i Agderposten om at abortloven ikke burde ligge på bordet i de forhandlingene mellom KrF og regjeringspartiene som foregår i disse dager (8. januar).

Problemet er bare at formaningen kommer mange måneder for sent.
Abortloven ligger på bordet, og der har den ligget helt siden han som er KrFs forhandlingsleder, nestleder Kjell Ingolf Ropstad, klasket den i bordet og erklærte at man nå hadde en «historisk sjanse» til å endre abortloven.
Ropstad visste selvfølgelig like godt som alle andre at det ikke var sant. Men kortet var spilt ut og ble brukt for vesentlig mer enn det var verd, både av ham og andre med samme agenda: Å få KrF med i Erna Solbergs blå-grønne regjeringsprosjekt (så skal jeg i denne omgang ikke gjøre noe poeng av at fargekombinasjonen blått og grønt er noe mange av oss forbinder med mugg).
Flere av de som brukte abortkortet som argument i debatten fram mot KrFs ekstraordinære landsmøte forsøker nå å tone ned dette temaet. Det vil imidlertid ikke nytte.
Skal Kjell Ingolf Ropstad bevare et snev av troverdighet når disse forhandlingene er sluttført, må han levere på abortloven, og det han leverer må ha substans og reelt innhold.
Det finnes nok av eksempler på forhandlinger som har ført til det som Nils Kjær beskrev som «midt i mellom absolutt intet og nesten noe».
KrFU-leder Martine Tønnesen har gitt uttrykk for at hun vil være fornøyd med det.
Det bør ikke resten av partiet være.
Abortloven er lagt på bordet og bordet fanger.
Den lar seg ikke fjerne derfra ved hjelp av noen vage formuleringer om gode intensjoner.
Den lar seg bare fjerne ved hjelp av konkrete formuleringer og forpliktende avtaler om lovendring.
Det kommer ikke til å skje.
Og selv om det skulle komme såpass langt at det blir lagt fram forslag om endringer i abortloven i Stortinget, og her er vi allerede langt inne i hypotesenes villnis, vil ikke disse bli vedtatt.
Ikke i noen av de tre andre regjeringspartiene er det mange nok som føler seg bundet av litt uforpliktende pludring mellom KrFs nestleder og Høyres leder til at de sikrer flertall for slike endringer.

Publisert i Agderposten onsdag 9. januar 2018