En politisk kvakksalver

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Han var kjent for sin store visdom, selv om han også var kontroversiell. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam. Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er meldingen om at Franklin Graham, sønn av Billy Graham og nå leder av den organisasjonen faren bygde opp, søndag 2. juni innbød til en nasjonal bønnedag til støtte for president Donald Trump (Dagen 31. mai).
Begrunnelsen er at USA «står på kanten av et stup», og det som har ført landet dit, er tydeligvis ikke presidentens politikk, men kritikken av og angrepene på denne politikken.

Franklin Graham bruker sin posisjon som leder av kristen bevegelsen og tyngden av Graham-navnet, til en virksomhet som bare kan beskrives som politisk kvakksalveri.
I de senere årene har Franklin Graham mer og profilert seg som en reaksjonær politiker og mindre og mindre som en visjonær kristenleder. Han har skuslet bort den arven han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».

Franklin Grahams far, Billy Graham, manglet få måneder på å bli 100 år da han gikk bort i februar 2018. Siden 1950 hadde han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden.
Han var også flere ganger i Norge.
Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle.
Så sent som i 2010 besøkte Barak Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.

Sønnen valgte en annen strategi.
Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har, i motsetning til hva faren gjorde, kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.
Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA.
I januar 2017 «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.

Å be for et lands politiske ledelse er både bibelsk og rett.
Men Franklin Graham prøver å bruke bønnen som et politisk våpen mot presidentens kritikere.
Da han besøkte Norge i november 2017, sa han at Trumps valgseier ikke kunne forklares som annet enn Guds inngripen.
Et slikt utsagn er både politisk og religiøst kvakksalveri, samtidig som det sier noe om det groteske hybris en del amerikanere har på sitt lands vegne. Her sier klisjeer av typen «God’s own country» og «In God we trust» løst og ureflektert.

Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.

Publisert i papirutgaven av Dagen 7. juni 2019

Bompenge-partier: En oppskrift på politisk kaos

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere lokalpolitiker

Ved nesten hvert eneste lokalvalg dukker det opp grupper med én, og bare én, sak på agendaen. I valgåret 2019 har dette tatt av på en nesten ekstrem måte. Ikke bare har det samme «partiet» dukket opp i en rekke byer, kommuner og fylkeskommuner, men de er også størst på målingene mange steder.

Holder dette helt fram til valgdagen, kan man ende opp med et landsdekkende «ordførerparti» uten noen helhetlig politikk, uten noe skikkelig program og uten en organisasjon, verken lokalt eller regionalt. Dette er en oppskrift på politisk kaos i mange kommuner den neste perioden.

Kjent fenomen
«Én-sakspartier» er ikke noe nytt i norsk lokalpolitikk. Det er heller ikke lokale lister – ofte kalt «bygdelister» - som i noen tilfeller har vist seg å ha en viss «livets rett» i et lokalsamfunn. Noen av dem har eller har hatt en historie over flere perioder i sine kommuner.
Til forskjell fra «en-sakspartiene», har bygdepartiene som regel en tilnærmet helhetlig idé om de lokalsamfunnet de er en del av, selv om perspektivet er og blir lokalt (Jeg kan for eksempel ikke huske at Askimpartiet, som i flere perioder var en del av bystyret i østfoldkommunen jeg bodde i tidligere, hadde noen mening om norsk medlemskap i EU).
Erfaringene med én-sakspartier er helt annerledes.
De går, nesten uten unntak, i oppløsning i løpet av kort tid.
Årsaken er selvfølgelig at denne typen partier ikke har noen samlende ideologi eller noe program utover den ene Saken med stor s, enten dette er hva kommunen skal hete, en skolesak eller, som i år, bompenger.
De etablerte partiene har gjerne et avslappet forhold til disse ensaksgrupperingene, men bompenge-fenomenet har skapt panikk. Regjeringen innkaller til krisemøter og by- og kommunestyrer snur på femøren og fatter vedtak som ligger i grenselandet mellom hysteri og det totalt useriøse.

Panikk
Størst er panikken i regjeringspartiet Frp. Etter å ha hatt det politiske ansvaret for samferdselspolitikken og veipolitikken i snart seks år, og administrert en eksplosjon av nye bomveier, prøver partiet nå å gi inntrykk av å være på offensiven i kampen mot bommer.
Det har selvsagt ingen troverdighet.
Samtidig fører partiet en klassisk Ole Brumm-politikk, der man sier ja til nye og brede veier, men nei til finansieringskildene.
Seriøsiteten i en slik «politikk» karakteriserer seg selv.
En annen side ved årets én-saksfenomen er den aggresjonen og rene pøbeltendensene dette utløser. Nå er det ikke noe nytt at bompenger skaper aggresjon.
Aggresjonsnivået var like høyt da en bompassering kostet fem kroner, som det gjorde midt på 1970-tallet. Femmeren fra den gang ville tilsvare mellom 25 og 30 kroner i dag, ifølge SSBs priskalkulator; de fleste av de bommene jeg passerer ligger under det beløpet.
Det er også et paradoks at mange av de samme som går i svart så fort de hører ordet «bompenger», er de samme som vil ha bedre og bredere veier.
Hvis norske kommunestyrer skal fylles opp av personer med så dårlig selvkontroll og så liten refleksjonsevne, representerer ikke bare bompengepartiene oppskriften på politisk kaos, men på det rene anarki.

Fortjener?
Det heter seg at et samfunn får de politikerne man fortjener.
Men det er ingen som fortjener en tilstand der skjellsord, sjikane og trusler på liv og lemmer for en selv og sine pårørende ser ut til å bli en del av den politiske hverdagen.

Publisert i papirutgaven av Dagen, mandag 3. juni 2019