Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Som ung småbarnsfar på slutten av 1970-tallet kjøpte jeg min første bil: En pent brukt, tilårskommen «boble».
Det morsomste mine to gutter visste den gang, var å sitte mellom pappas lår, holde i rattet, dreie på det og liksom «kjøre».
Hvis pappa fikk bilen til å rulle en meter eller to inne på gårdsplassen, var livet fullkomment.
Av en eller annen grunn er det disse minnene som dukker opp i hukommelsen hver gang jeg hører noen bruke dette som argument for at KrF skal gå inn i Solberg-regjeringen: Man får en hånd på rattet.
Jeg ser ikke bort fra at mine den gang henholdsvis to og fire år gamle gutter kan ha trodd det faktisk var de som kjørte pappas gamle boble der de satt mellom hans lår, men alle vet jo at slik var det ikke.
I Solberg-regjeringen er det allerede tre som mener de sitter med hendene på rattet.
Det går sånn noenlunde fordi disse tre er enige om retningen.
En fjerde aktør/sjåfør som dertil har ambisjoner om en annen retning, er selvfølgelig bare i veien.
Publisert i Agderposten 27. september 2018
