onsdag 23. desember 2015

Jul for alle


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Humanist Marianne Løge «kan ikke annet enn stusse» over at hun er blitt spurt hvorfor hun, som humanist, feirer jul (Agderposten 21. desember). Jeg for min del stusser over at hun, som en presumtivt ikke-troende person, ikke klarer å begrunne sin julefeiring bedre enn hun gjør.


Marianne Løge tyr til det samme grepet som så mange andre humanister gjør: Når de skal begrunne hvorfor det kristne budskapet i julen ikke er viktig for dem, griper de et hakk tilbake og henter fram den religionen som rådet i Norden før kristendommen, nemlig åsatroen.
«Vi har feiret solsnu og lys og glede lenge før kristendommen ble en del av julefeiringen», påstår hun.
Det er vel bare sånn passe korrekt, men uansett var tro og religion en viktig del av dette.
At «julens egentlige budskap er at vi skal glede hverandre, gi kjærlighet og varme til hverandre, rett og slett et lite lys i en mørk hverdag» forekommer meg også å være en svært privat og nokså stusselig erstatning for det faktisk er julens «egentlige budskap»: At Gud sendte sin sønn til verden for å frelse menneskene.
Så avslutter humanisten med et håp om at det kan bli vist respekt og toleranse for andres måte å feire jul på.
Det sier jeg «amen» til av et oppriktig hjerte.
Jeg håper at den samme respekten og toleransen også kan gjelde for det store flertall som faktisk ser julen som en del av det kristne budskap, og ikke går i svart så fort noen nevner navnet Jesus eller man ser et kors i et vigslet Gudshus.

Publisert i Agderposten 23. desember 2015

onsdag 18. november 2015

Frykten for frykt


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»


Slik åpnet Franklin D. Roosevelt sin tiltredelsestale da han avla eden som USAs 32. president lørdag 4. mars 1933. Trolig var han inspirert av den engelske filosofen Francis Bacon, som i 1623 skrev i et av sine essays: «Nothing is terrible except fear itself».
Både Bacon og Roosevelt sine ord virker betimelige i det hysteriske klima som er i ferd med å utvikle seg i Norge etter terrordåden i Paris. Nå ropes det på generell bevæpning av politiet; det skal skape slik «trygghet», argumenteres det med.
Etter et år med generell bevæpning kan det ikke vises til ett eneste eksempel der bevæpningen har avverget så mye som et lommetyveri. Fasit er i stedet en serie vådeskudd og et tilfelle der politiet skjøt en kvinne, enten det var fordi hun truet et barn eller truet politifolkene. Man blir visst ikke enig med seg selv om hva som faktisk skjedde, men det ser ut til at man vil gå for at det var barnet som var truet. Det gjør kamelen litt mindre mothårs.
Er det slik vi skal bli tryggere framover?
Det er heller ingen empiri på at generell bevæpning har avverget terrorhandlinger andre steder, eksempelvis i Paris.
Men hysteriet slutter ikke der: Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen, Frp-er i justiskomiteen av alle ting, tar nå til orde for integrering av «risikopersoner».
Han ser med andre ord for seg et norsk Guantanamo, der folk har sittet innesperret i snart 15 år uten lov og dom, nettopp fordi USA hadde glemt Roosevelts kloke ord om ikke å frykte frykten.
Hvordan skal man definere «risikopersoner»?
PST har i sin foreløpig siste trusselvurdering pekt på at den største faren for terror i Norge kommer fra det ekstreme høyre.
Ikke engang Ellingsen kan ha glemt at den eneste terrorhandlingen på norsk jord var en etnisk norsk nordmann som sto for – ville jeg være ufin, kunne jeg jo minne Ellingsen om hvilket parti den samme nordmannen hadde vært medlem av tidligere.
De fleste av oss har nok en anelse om hvordan Ellingsen og hans meningsfeller vil definere «risikopersoner» - er det noe som ikke skaper trygghet, er det nettopp den ville vilkårlighet som dette vil åpne for.
En vilkårlighet som forankres i at man lar seg styre av en frykt for frykten.

Publisert i Vårt Land 19. november 2015

lørdag 14. november 2015

Å holde velgerne for narr



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere KrF-politiker i Askim



Partiet De Kristne har fått sin første bystyrerepresentant i Sarpsborg.
Det skjedde på den samme måte som ved de fleste anledningene der dette partiet har fått representasjon: Ved at en politiker holder sine velgere for narr.
I dette tilfellet dreier det seg om Kai Roger Hagen, som bare for noen uker siden ble valgt inn som representant for Frp. Så melder han seg ut av Frp og etter en kledelig tenkepause går han inn i PDK.
Lokallagsleder Leif Brenne er selvsagt begeistret. Takket være Hagens løftebrudd til alle som har vist ham tillit ved så vel nominasjonsprosess som valg, har PDK nå oppnådd det de ikke klarte selv: Å bli representert i bystyret.
Brenne blir rent lyrisk når han uttaler seg til Sarpsborg Arbeiderblad: Dette er et «kjempeløft». Partiet – den ene representanten som opprinnelig ble valgt på en annen liste! – skal selvsagt legge fram et alternativt budsjett i kommunen, kan man lese. Partiets hybris er det ikke noe å si på.
Det er fullt lovlig for en folkevalgt politiker – uansett nivå – å melde overgang til andre partier i en periode. I kommunepolitikken skjer det i praktisk talt hver eneste periode. Men de fleste drøyer med den slags dramatiske overganger til litt ut i perioden. Hagen starter like godt perioden med dette.
At en politiker bryter med sitt parti kan iblant forstås, kanskje tilmed forsvares. Men det endrer ikke på det faktum at representanten Hagen er valgt på Frp sitt program, og ikke PDK sitt. Velgerne i Sarpsborg har sagt sitt om PDKs program: Takk, men nei takk!
Kai Roger Hagen er muligens den type politiker som trives best alene. Da behøver han ikke forholde seg til gruppemøter og vedtak og den slags kjedelige ting. Men han vil ikke bety noe som helst i Sarpsborg-politikken, muligens med unntak av litt underholdning. Han kan ta ordet i hver eneste sak, fremme forslag i hvert eneste møte, men hans innflytelse vil være null.
Og den dagen han melder forfall til et møte eller forlater Sarpsborg, er det en representant fra Frp sin liste som vil møte i hans sted. Så sårbart er «kjempeløftet» til Leif Brenne og hans parti.
Også i forrige periode påberopte PDK i Sarpsborg seg at de hadde «politisk innflytelse».
Denne «fikk» de fordi noen vararepresentanter til bystyre og diverse utvalg den gang meldte overgang fra KrF til PDK.
Det kan virke som om vi har med et mønster å gjøre her: Skal PDK få representasjon, er de avhengig av politikere som holder velgerne sine for narr.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 14. november 2015

tirsdag 13. oktober 2015

Nye partier - vinn eller forsvinn



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det politiske liv i så vel Norge som Norden preges av en forholdsvis variert partiflora med mange aktører. Dette i motsetning til land som USA og England, der man bare har noen ganske få. I USA er det i realiteten bare snakk om to partier, i England til nød tre.


En variert partiflora til tross, dukker det stadig opp nye partier, både til riksvalg og lokalvalg. Iblant hender det også at det opprinnelig var en bygdeliste eller et regionalt parti, får rikspolitiske ambisjoner.
Det vi i dag kjenner som «Kystpartiet» oppsto som en lokal liste i ett fylke, og hadde – paradoksalt nok – større suksess både oppslutningsmessig og politisk, enn etter at det tok mål av seg å bli et landsdekkende parti. Den gang hadde partiet i hvert fall én stortingsrepresentant.
Men det store flertallet av slike nye partidannelser oppnår aldri verken representasjon eller oppslutning. Større politisk mangfold enn det man finner i de halvannen til to prosent som utgjør gruppen «Andre» etter et stortingsvalg, er det vanskelig å se for seg. Ved stortingsvalget i 2013 hadde velgerne i alt 21 partier å velge mellom, medregnet en egen liste for sykehus til Alta og en mot oljeboring i Lofoten.

Pluss/minus 50 år
I et historisk perspektiv på pluss/minus 50 år, er det to slike «nye» partidannelser som har gjort suksess og blitt politiske maktfaktorer. De befinner seg interessant nok i hver sin ende av den politiske høyre/venstre-aksen man gjerne opererer med i norsk politikk.
Partiene er Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti (heretter Frp og SV), partier som oppsto – om enn under andre navn - i henholdsvis 1973 og 1961. Begge partiene ble representert på Stortinget første gang de stilte, Frp med fire og SV med to. Oppslutningen ved debuten var henholdsvis fire prosent og to og en halv prosent.
Både i 1993 og 2013 dukket det opp politiske nykommere med ambisjoner om å gjeninnføre de kristne verdiene i norsk politikk. Begge stilte lister over hele landet, og begge hadde svært høye ambisjoner både med tanke på representasjon, innflytelse og regjeringsdeltakelse.
For begges vedkommende hendte det med total flopp, med en oppslutning i noen få promille.
Foran kommune- og fylkestingsvalget i 2015 slo de to partiene seg sammen, uten at det hjalp nevneverdig. Snarere kan man snakke om en negativ synergieffekt: Oppslutningen om Partiet De Kristne ble halvert, sammenliknet med stortingsvalget i 2013, og sank fra litt over en halv prosent til litt over en kvart prosent i 2015.

Unntak
Dette bekrefter det som ser ut å være en slags naturlov i politikken: Dersom et nytt parti ikke klarer å komme inn på Stortinget første gang det stiller, kommer det heller aldri dit.
Partiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne er unntak fra denne regelen.
MDG har deltatt ved hvert eneste stortingsvalg siden 1989, og klarte i 2013 å få valgt inn én representant, mens forløperen til Rødt, Rød Valgallianse, deltok ved alle stortingsvalg fra 1973 til 2005, og fikk valgt inn én representant i 1993. Han røk ut igjen i 1997. I 2007 ble RV en del av Rødt.
Disse to eksemplene er imidlertid ikke nok til å endre det som er hovedbildet: For nye partier er det «vinn eller forsvinn» som gjelder.

Publisert i Dagen 13. oktober 2015

mandag 21. september 2015

Der hjertet banker



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Etter årets valg har samarbeidsmønstrene i kommuner og fylkesting begynt å avtegne seg. Noen steder tegnes helt nye mønster, andre steder blir gamle mønster funnet fram igjen. Verken i Bergen eller Arendal er det nytt at KrF og Arbeiderpartiet finner sammen, om enn etter et annet samarbeid i noen år. Men i Rogaland fylkeskommune er det nytt, og reaksjonen fra «de blå» ble som forventet: Man surmuler og furter.


Det er nok ikke tilfeldig at KrF var det partiet som gikk minst tilbake av de fire partiene som fram til nå har vært Solberg-regjeringens parlamentariske basis. Det er i KrF entusiasmen for Solberg-regjeringen er minst, og partilederens forsikringer om at man har «oppnådd mye» i dette samarbeidet framføres mer og mer halvhjertet for hver gang.
I tillegg kommer det faktum at regjeringen er både svak og upopulær, med en statsminister som ikke evner – eventuelt våger – å sette foten ned «og stå på den» som en annen, svært forhenværende statsminister formulerte det en gang. Alle er klar over at verken Kjell Magne Bondevik eller Jens Stoltenberg ville akseptert at regjeringens nestleder kom med et utspill som det Siv Jensen åpnet valgkampen med.

Skifte side?

Det spekuleres både i media og opinionen om så vel de nye samarbeidskonstellasjonene, som det faktum at det er blitt en mer forståelsesfull tone mellom Ap og KrF betyr at det er duket for at KrF «skifter side» ved stortingsvalget i 2017.
Vi er en del som mener – og har ment en stund – at det bør partiet gjøre.
Et slikt sidebytte kan bare skje etter grundige samtaler mellom partienes ansvarlige organer. Men skal en slik samtale være fruktbar, bør det være en gjensidig forståelse for en del grunnleggende verdier hos den enkelte samtalepartner. Mye godt kan sies om Arbeidspartiets ledere fram til og med Jens Stoltenberg, men når det gjaldt respekten for og forståelsen av kristne grunnverdier, har de alle vært nesten pinlig kunnskapsløse.
Et slikt skifte vil nok avføde en del pliktmessig retorikk fra KrF-ere om de fæle sosialistene, akkurat som man fra Ap-hold vil oppleve den samme øvelsen i forhold til «mørkemenn» og påstått «intoleranse». Men skreller man vekk disse pliktøvelsene, står dette igjen som selve lakmustesten for KrF-ere: Har partiet noe mer å hente på høyresiden enn på venstresiden i de verdipolitiske symbolsakene som mange er så opptatt av? Alle vet at svaret er nei.
I en del saker snakker man nok om nyanser, men nyansene vipper så å si uten unntak ned i den venstre vektskåla.
Pragmatisme er et nyttig verktøy i politisk arbeid. Men viljen til pragmatisme må gå begge veier. Det er ikke bare i KrF at mange fort har grepet til de aller mest svulstige formuleringene når verdirelaterte saker har kommet på dagsorden. Det er heller ikke KrF-ere som har utstedt de sterkeste attestene for påstått intoleranse når uenighet kom til overflaten. At «lukten av kristenmannsblod» fremdeles skremmer, viste den nokså tøvete debatten om «kristen-Jonas» som gikk en stund.

«Der hjertet banker»
Reiulf Steen kalte en av sine bøker «Der hjertet banker». Med den tittelen mente at politikken må ligge på venstre side, for det er der hjertet, etter manges oppfatning, ligger.
Dette stemmer imidlertid ikke helt. Det menneskelige hjertet ligger snarere midt i brystet, men litt mer mot venstre side av det, enn mot høyre. Vil man bruke et litt poetisk bilde for hva det er verd, er det mye god ideologisk refleksjon å hente her.
Den tiden er forbi da norsk politikk kunne deles inn i to klare, ideologisk baserte blokker; en «borgerlig» og en «sosialistisk». Ingen av disse begrepene gir noen mening i dagens politiske virkelighet. Det er også et argument for at partier som KrF og Arbeiderpartiet bør sette seg ned og finne ut hva de har av felles tanker og visjoner for samfunnet.

Fornuft
Politisk samarbeid vil alltid være en form for fornuftsekteskap.
Det høres i utgangspunktet stusselig ut, men det er mye empiri på at også fornuftsekteskap både har generert varme og vist seg fruktbare. Men selv i forkant av et fornuftsekteskap bør det være en prosess, om ikke akkurat flørt, før man endrer sin facebookstatus.
Uansett bør KrF være der hjertet banker: I sentrum; litt til venstre.

Publisert i Agderposten 22. september 2015

fredag 18. september 2015

Partiet De Kristne og velgerne



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og KrF-medlem


Så har Partiet De Kristne (PDK) nok en gang møtt opp til den eksamen som et valg er, og nok en gang har de strøket med glans. På selve valgdagen gikk partilederen ut og erklærte at han regnet med 20 kommunestyrerepresentanter og tre-fire fylkestingsrepresentanter. Sluttresultatet ble tre kommunestyrerepresentanter. Stemmetallet har dalt til nesten en tredel i forhold til valget i 2013, og oppslutningen er halvert, fra 0,6 til 0,3 prosent.


All logikk skulle tilsi at et parti av denne typen burde gjort det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Terskelen for å få valgt inn kommunestyrerepresentanter er vesentlig lavere enn for å få valgt inn stortingsrepresentanter. Når partiet foran valget i 2013 fablet både om en stor stortingsgruppe og regjeringsdeltakelse, forsto alle andre at dette ikke ville skje. For selvsagt var PDK lysår unna representasjon i samtlige fylker.
Men med sine drøyt 17 tusen stemmer ble de «størst av de minste» - og fant en slags trøst i det.
De trøstet seg også med at det ikke før hadde skjedd at et nytt parti hadde gjort det så bra ved det første stortingvalget de stilte i. Det er selvsagt bare tull. Praktisk talt samtlige politiske partier som er eller har vært representert på Stortinget har gjort det bedre ved det første stortingsvalget de stilte i. Selv Nasjonal Samling gjorde det bedre i 1933, selv om også de, med sine 2,2 prosent, ikke var i øyekontakt med et eneste mandat noe sted.

Styrke
Men ved årets valg skulle PDK vise sin styrke, ble vi fortalt. På sett og vis er det vel det vi nå har fått se. PDK har to ganger vist sin politiske styrke. I 2013 var den på litt over en halv prosent; i 2015 litt over en kvart prosent. Dette er velgernes dom; den kan verken påklages eller ankes.
Men på besynderlig vis virker det som dette ikke trenger inn hos de tillitsvalgte i PDK. De er fornøyd, de! De har jo «vokst», fra å ha hatt kun to kommunestyrerepresentanter i Bømlo (og hvor de mistet det ene ved årets valg), har de nå tre – én i Bømlo, én i Karmøy og én i Vennesla.

Forklaringer
De av partiets egne som har kommentert valget, skylder dels på «en rød bølge» ved årets valg, dels på debatten rundt en nokså obskur bokutgivelse som noen av partiets toppkandidater ga sin støtte til. Sannheten er imidlertid at PDK ikke har noen politikk som er relevant i et kommune- og fylkestingsvalg. De har noen flaggsaker som det kan være viktig nok å snakke om, men PDK gjør dette på en måte som gjør at de snarere blir en belastning for disse sakene enn pådrivere i en god samtale.
Det styrker heller ikke troverdigheten til partiet at de fleste kandidatene som har noen politisk erfaring, er folk som dels har vært innom flere partier tidligere, dels har kommet på kant med sitt tidligere parti, eller rett og slett ikke nådd opp der. Noen av kandidatene har vært innom både KrF, Frp og Demokratene.

«Skadeverk»
Den typen virksomhet grupper av typen PDK driver ble av tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten karakterisert som «skadeverk». Ved årets valg har man i hvert fall sett ett eksempel på hvor treffende en slik beskrivelse er: Hadde bare hver tiende av de om lag 400 stemmene som PDK fikk i Oslo gått til KrF, ville partiet også berget andremandatet i bystyret. Det er denne effekten av sin virksomhet som talspersonene for PDK verken evner eller ønsker å ta inn over seg.
Velgerne har sagt sitt om Partiet De Kristne.
Konklusjonen og konsekvensen får partiet finne ut av selv.

Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad 18. september 2015

mandag 17. august 2015

Når greina sages over…

















Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Fremskrittspartiets leder Siv Jensen er finansminister og nestkommanderende i regjeringen Solberg.


Denne regjeringen er blitt instruert av Stortinget om å ta imot åtte tusen flyktninger fra Syria i løpet av de neste årene.
Dette vedtaket ble gjort mot stemmene fra Siv Jensens parti, uten at verken partileder eller partiet selv tok den naturlige konsekvensen av dette: Å trekke seg ut av en regjering som er blitt instruert av Stortinget, og der det andre regjeringspartiet har godtatt instruksen.
Nå har den samme partileder/statsråd gått ut til kommunene med en aktiv oppfordring om å sabotere dette vedtaket. Hun vil kommunene skal si nei til å ta imot disse flyktningene.
Utspillet har vakt både oppsikt og undring. Mange har etterlyst en reaksjon fra statsministeren.
Nå er den kommet, og den er den samme reaksjonen som statsministeren kommer med hver gang de løse Frp-kanonene ruller rundt på dekket: Dette er da ikke så farlig? Det blir ikke så galt, kan dere skjønne…
Det viser seg tilmed at utspillet var, om ikke klarert med statsministeren på forhånd, så i hvert fall varslet. Og statsministeren synes utspillet er «helt naturlig».
Om integreringsministeren –Siv Jensens partifelle – følger det like naturlig å bli dolket i ryggen av sin partileder har man i skrivende stund ikke fått noen reaksjon på.
For noen år siden hadde man en nokså parallell situasjon der en statsråd som også var partileder trodde hun kunne qua partileder kunne fronte en sak som var i strid med regjeringens politikk.
Partilederen var Kristin Halvorsen, som også var finansminister den gang, og saken var SVs kjepphest om boikott av Israel.
Den regjeringen hun var medlem av hadde en statsminister som kunne sette foten ned overfor slike utspill.
Dagens regjering har ikke en slik statsminister; hun prøver i stedet å berolige kritikerne med ren pludring.
Noen bør prøve å forklare både Siv Jensen og Erna Solberg at man kan ikke bli sittende på ei grein etter at man har saget den av. Men jeg frykter det blir et krevende, pedagogisk prosjekt…

Publisert i Vårt Land 18. august 2015

torsdag 6. august 2015

Frp vil kriminalisere nestekjærlighet



Den britiske regjeringen vil fremme et forslag som gjør det straffbart å leie ut såkalte «ulovlige» innvandrere.

Et så bøllete forslag har selvsagt vakt begeistring i Fremskrittspartiet, og mens Erlend Wiborg fra Østfold har slukt det med søkke og snøre, nøyer statssekretær Hagesæter i Justisdepartementet seg med å si at man «følger med» på saken.

Etter at Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, mislyktes i å kriminalisere fattigdom her i landet, og å få vedtatt et nasjonalt tiggerforbud, er det bare logisk at man i stedet vil kriminalisere nestekjærlighet.
For Frp er jo et parti for lov og orden, må vite, og for folk flest. Helst slike uten hjerte for andre enn seg selv.
At det samme partiet har en hang til å bagatellisere hverdagskriminalitet av typen smugling, hjemmebrenning og råkjøring, passer også inn i mønsteret.
For nå skal man ta de virkelig skumle typene; disse som mener at det skaffe tak over hodet til de som ikke har det er en anstendig og riktig handling.

De som vil vite hva slags menneskesyn som råder i det ene av landets to regjeringspartier, bør lytte til folk som Erlend Wikborg. Da får man vite alt man trenger å vite om hva slags holdninger som styrer det partiet.

Nils-Petter Enstad


Publisert i Dagen 6. august 2015

tirsdag 21. juli 2015

KrF bør skifte side



Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Vårt Land konkluderer på lederplass 18. juli med en formodning om at statsminister Erna Solberg «føler seg rimelig sikker på at KrF, når det kommer til stykket, vil se seg mest tjent på ikke å skifte side». Hvis denne formodningen stemmer, kan statsministeren komme til å gjøre en stor tabbe.


Det er tydelig for de fleste at statsministeren enten ikke evner eller gidder å ta inn over seg at det er betydelig irritasjon og frustrasjon på grasrota KrF over den politikk hun og hennes regjering fører. Det gjelder på flere områder. Her kan nevnes råkjøret i saken om søndagsåpne butikker, det politiske kløneriet i saken om reservasjonsrett, saken om nasjonalt tiggerforbud (som ble droppet fordi Senterpartiet tok til vettet i den 14. time), utsendelsen av asylbarn som justisministeren så sleivete omtalte som «å tømme lageret» og flere andre saker og episoder, ikke minst representert ved diverse løse kanoner i det andre regjeringspartiet. Når statsministeren sier til Vårt Land at «vi har stått opp for KrF», er det nesten så man blir litt bekymret for hva slags bakkekontakt landets statsminister egentlig har.

Arbeiderpartiet
Jeg oppfatter ikke den felles opptredenen fra partilederne Gahr-Støre og Hareide i Sarons Dal som et avgjørende vendepunkt i den prosessen som bør føre til at KrF «skifter side» med tanke på hvem man bør støtte og hvem man bør samarbeide med i den politiske hverdagen. Men den er et sterkt symptom på at noe er i ferd med å skje, kanskje like mye innad i Arbeiderpartiet som i KrF.
Det er ikke noe nytt i at KrF og Arbeiderpartiet samarbeider i politikken, heller ikke når det gjelder utøvelse av makt og fordeling av posisjoner. Både i kommunestyrer og fylkesting er dette om ikke en vanlig foreteelse, så slett ikke uvanlig heller.
Arbeiderpartiet har nok i mange situasjoner måttet lære seg å samarbeide med andre partier «the hard way».
I mange kommuner har de vært vant til å ha rent flertall, noe som har skapt en forholdsvis usunn og udemokratisk kultur i disse lokalsamfunnene. Eksempelvis fikk uttrykket «dårlig taper» et helt nytt innhold da makten glapp for Arbeiderpartiet i Halden etter valget i 1995.
På nasjonalt plan var det bare i perioden 1945-61 at det var en slik situasjon i Stortinget, men også her tok det nesten 45 år før Arbeiderpartiet innså at veien til makt går gjennom samarbeid. Det førte til dannelsen av den rødgrønne regjeringen i 2005.

Samarbeid
Kjell Magne Bondevik forteller i sine memoarer at han ble oppringt av Jens Stoltenberg etter valget i 2001, der KrF hadde gjort det meget bra og Arbeiderpartiet tilsvarende elendig, og invitert til et samarbeid. Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg», og det er aldri blitt avklart hva slags samarbeid Stoltenberg eventuelt så for seg. Tanken om å regjere sammen var antakelig ikke helt modnet hos ham og hans parti på det tidspunktet. Deler av den forutgående valgkampen hadde vært slik at det innad i KrF ble spøkt med at partiets beste stemmesankere het Trond Giske og Karita Bekkemellem. Men for mange i KrF føltes nok veien kortere til et samarbeid med Arbeiderpartiet i 2001 enn den har virket senere. I 2001 var det bare ett år siden det forholdsvis vellykte prosjektet Sentrumsregjeringen var blitt avsluttet, og forholdet til Høyre var ennå nokså anstrengt hos mange KrF-ere.
Jeg er kommet i en alder der man skal være forsiktig med å snakke om hva man «alltid» har ment. Men jeg vedstår meg at jeg i svært mange år har ment at at Arbeiderpartiet må være en vel så naturlig samarbeidspartner for KrF, også i rikspolitikken og i regjering, som Høyre og Fremskrittspartiet.

Smertepunkt
De smertepunktene KrF-ere har i forhold til sider av Arbeiderpartiets politikk, bør være minst like ømme i forhold til de blå-blå partiene. Abortsaken var en slik sak, men den valgte Høyre å droppe allerede før valget i 1981. De som ennå måtte tro at de blå-blå-partiene står for noe annet enn Arbeiderpartiet i debatten om ekteskapet, må ha sovet tungt, ikke bare i timen, men i mange semestre.
Det er med KrF som alle andre politiske partier: Man driver med politisk arbeid fordi man ønsker innflytelse og påvirkning. Da nytter det ikke å gjøre noen symbolsaker til lakmustester som alle former for samarbeid skal prøves på. Det er nok av andre politiske saker der det er viktig å få dempet den kyniske liberalismens makt og innflytelse. I slike saker er Arbeiderpartiet en bedre alliansepartner enn Høyre og Frp.
Det håper jeg at partiet jeg har vært medlem av siden 1988 og som jeg har stemt på i så å si alle valg siden 1973 vil ta konsekvensen av.

Publisert i Vårt Land 22. juli 2015

mandag 13. juli 2015

Mot eller stahet?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – listekandidat for Arendal KrF


Man vet ikke helt om man skal smile eller bare riste på hodet når ordfører Arne Thomassen nærmest skryter av at hans kommune – Lillesand – er den eneste som «tør» det som 426 andre kommuner har valgt å la være: Å innføre et kommunalt forbud mot tigging (Vårt Land 13. juli).


Det var ellers Arendal som var først ute med et slikt forbud, men i motsetning til Lillesand, innså det politiske flertallet her forholdsvis raskt at et slikt forbud ikke hadde noen annen funksjon enn å være en skamplett på byens omdømme. Den innsikten sitter lenger inne hos flertallet av Lillesands politikere, og hos ordføreren finnes den ikke i det hele tatt.
I stedet sutrer han om at belastningen «for de som har tatt denne kampen har vært veldig, veldig stor. Det har vært krevende leserinnlegg, mye oppstyr på sosiale medier. Mange av oss som har tatt dette standpunktet har opplevd hets utover det normale».
Jeg vet ikke hvilke parameter Lillesands-ordføreren bruker når han påberoper seg «hets utover det normale» i denne saken. Man kan vel fort være enig om at hets mot politikere og enkeltpersoner er en uting uansett hva slags sak det gjelder, men «utover det normale»?
Hvis denne hetsen «utover det normale» kun har bestått i «krevende leserinnlegg» og «mye oppstyr på sosiale medier» kunne han kanskje ta kontakt med andre politikere som har opplevd trusler på liv, helse og familie fordi man har tatt til orde for at også romfolk bør få en forsvarlig og anstendig behandling ved eksempelvis sykdom?
Jeg er rett og slett ikke sikker på at det er noe særlig dekning på det sutrekortet Lillesands ordfører passer på å dra.
Arne Thomassen velger å gjøre tiggerforbundet i Lillesand til et spørsmål om mot.
Og for noen er kanskje stahet og envishet et uttrykk for mot.
Men det er like ofte et uttrykk for – i mangel av et bedre ord: - dumhet.
«Jeg mener man skal hjelpe folk der de er. Og det står jeg for», sier Lillesands ordfører.
De må bare ikke befinne seg i Lillesand.

Publisert i Vårt Land 14. juli 2015

torsdag 25. juni 2015

Konvertitter



Norske myndigheter sier de vil ta konvertittvold på alvor (Agderposten 24. juni).

Det er bra.
Kanskje det betyr at norske myndigheter også vil begynne å ta konvertittene selv på alvor, og ikke bare overlate til en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket komité å vurdere om konvertitten er «kristen nok» eller «oppriktig nok» i sin tro?
Grovere vold mot en konvertitt enn å bli fortalt av et offisielt organ at man ikke blir trodd på sin omvendelse, er det vanskelig å se for seg.

Nils-Petter Enstad


Publisert i Agderposten 26. juni 2015

onsdag 17. juni 2015

Folkeavstemming som kvasi-demokrati




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er et gammelt, velbrukt knep Fremskrittspartiet tyr til når de later som de ønsker en folkeavstemming over spørsmålet om hvor mange Syria-flyktninger Norge skal ta imot.


Takket være sine egne landsmøtevedtak, har partiet laget en så stor fallhøyde for seg selv at det trenger et rep å fire seg ned i. Problemet er bare at det like gjerne kan ha blitt et rep partiet henger seg i.

Partiets stortingsgruppe vet selvsagt at det ikke blir noe flertall for dette forsøket på å drive kvasi-demokrati. Det er få eksempler på at store, nasjonale spørsmål blir lagt ut til folkeavstemming i Norge. Det bør også være få slike saker. Siden 1945 har dette bare vært gjort to ganger, i 1972 og 1994. Begge gangene gjaldt det spørsmålet om Norge skulle slutte seg til det vi i dag kjenner som EU.
De som ber om folkeavstemming i en sak, er gjerne partier som vet at den aktuelle saken er tapt for deres vedkommende. Et av de siste eksemplene på dette, var da Senterpartiet ville legge statskirkeordningen ut til folkeavstemming.

Undergraver
Å legge ut store og små saker til folkeavstemning, er den sikreste måten å undergrave ordningen med et representativt demokrati på. I stedet for å vise lederskap, må nasjonalforsamling og regjering da skjele til den til en hver tid rådende «stemning» i folket, og justere politikken etter det. Slik kan ikke et samfunn fungere.
Fremskrittspartiets problem er ikke hva «folkeviljen» eventuelt måtte være. Det er hvordan de skal komme seg ut av det hjørnet de har malt seg inn i, uten å henge altfor fast i egen maling og lakk.
De brunstige erklæringene fra landsmøtet om at ingen andre enn Fremskrittspartiet kan bestemme partiets politikk, har fått en rekyl som alle andre enn partiet selv forsto måtte komme: Om Fremskrittspartiet er suverene til å definere sin egen politikk, er alle andre partier like suverene når det gjelder å definere sin egen.
Det har nå skjedd. Det har regjeringspartner Høyre tatt konsekvensen av, og inngått et forlik som ingen er hundre prosent fornøyd med – det er gjerne kjennetegnet på et godt forlik! – og som Stortinget kommer til å vedta. Det vedtaket må også Fremskrittspartiet forholde seg til, og det må partiets statsråder forvalte på en lojal måte dersom de har tenkt å fortsette i sine stillinger.

Vektskål
En avledningsmanøver av typen «krav om folkeavstemming» endrer ikke på dette, og den forutsigbare retorikken om at resten av Stortinget ikke «tør» å «spørre folket» er like patetisk som den er avslørende. Den forteller at Fremskrittspartiet bare aksepterer parlamentarismens tyngdelov når skåla lander på deres side, og ikke når den vipper den andre veien.

Publisert i Dagen 17. juni 2015

lørdag 6. juni 2015

Rødt må være med i partilederdebatten


Av Nils-Petter Enstad
Listekandidat for KrF i Arendal


NRK har besluttet at partiet Rødt ikke skal få delta i partilederdebatter i forbindelse med valgkampen, og at de heller ikke skal være med i kanalens valgomat. Dette er en beslutning som hadde vært en Haakon Lie verdig.


Magasin- og debattredaktør Kyrre Nakkim begrunner vedtaket med at Rødt «ikke har en møtende representant på Stortinget, og heller ikke ser ut til å få det med det første» (NTB/KK 4. juni).

Med fare for å virke belærende: Årets valg er et lokalvalg, og i lokalpolitikken er Rødt i høy grad til stede. I inneværende periode har partiet 71 folkevalgte representanter. Fem av disse sitter i ulike fylkesting, mens 61 sitter i ulike kommunestyrer og fem sitter i ulike bydelsutvalg i Oslo.
Ved årets valg stiller partiet liste i alle fylker, i 86 kommuner og i alle bydelene i Oslo. Det er ikke noe bygdeparti det er snakk om, men et landsdekkende, seriøst parti som har deltatt i lokalpolitikken gjennom mange år.
Det er heller ikke snakk om et parti fra sekkeposten «Andre», der et dusin småpartier deler på mellom én og halvannen prosent oppslutning. Rødt alene er vesentlig større enn disse til sammen.

Min egen erfaring som lokalpolitiker i en kommune der også Rødt var representert, den gang som RV, er at Rødt-politikere er folk som ønsker å bidra til gode løsninger for et felles beste. Sånn sett sto og står Rødt mye nærmere mitt KrF-hjerte enn eksempelvis både Høyre og Frp, men det er ikke saken i denne sammenheng.

Når det gjelder beslutningen om å holde Rødt utenfor NRKs valgomatopplegg og partilederdebatt, fristes man til å sitere en annen ildsjel fra venstresiden: «Om det ikke var vondt tenkt, så var det dumt tenkt, og det er like ille» (Finn Gustavsen i Kings Bay-debatten i Stortinget i august 1963).

Ukloke beslutninger har én god side ved seg: De kan ofte gjøres om. I dette tilfellet er det fullt mulig, og det bør NRK benytte seg av.
For øvrig savner jeg et engasjement fra de andre partiene i denne saken. Det kan vel ikke være slik at alle de partiene som er representert på Stortinget synes det er greit med en slik tilsidesettelse av et parti som Rødt?

Publisert i Klassekampen 6. juni 2015

mandag 1. juni 2015

Lang ferd mot rettferd for de reisende



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en kronikk i Vårt Land 1. juni tar Kirkens Sosialtjeneste omsider et omgjør med sin egen historie i forhold til romanifolket, «taterne», som de også kalles, eller «de reisende», som de gjerne har omtalt seg selv som.


Beklagelsen, og bønnen om tilgivelse, kommer 17 år etter at staten, representert ved kommunalministeren i Bondevik I-regjeringen, kom med en tilsvarende beklagelse på vegne av de offentlige myndigheter. Kom statens beklagelse «sent, men godt», kan man vel si at Kirkens Sosialtjeneste kom «sent, men brukbart» med sin beklagelse.

Fortelling
Beklagelsen fra Kirkens Sosialtjeneste – som tidligere het Norsk Misjon blant hjemløse – vakte til live et nesten glemt minne. I årene fra 1997 til 1999 ga forfatteren Britt Karin Larsen ut en roman-triologi om nettopp de reisende. Det ble min oppgave å anmelde disse tre romanene i Vårt Land etter hvert som de kom ut.
Det var fortellinger som engasjerte meg som leser; noe anmeldelsene ganske sikkert bar preg av. Det var fortellinger som var sterkt kritiske til «misjonen», som organisasjonen bare ble kalt blant de reisende selv; denne kritiske holdningen ble nok også gjenspeilet i anmeldelsene.
Effekten var i hvert fall den samme hver gang: Eposter og telefoner hjem til meg, debattinnlegg i Vårt Land som hadde som målsetting å forklare anmelderen hvor feil han tok, og hvor urettferdig denne kritikken var.

«Mente det godt»
De som tok kontakt, var uten unntak personer som hadde vært engasjert eller ansatt i «misjonens» tjeneste. Selvapologien varierte fra det arrogante – at dette hadde ikke anmelderen noe greie på – til det hjelpeløse: Vi mente det jo bare godt.
Barn ble tatt fra foreldre; unge kvinne ble tvangssterilisert; hele familier ble internert i det som må ha framstått som fangeleire: Men man mente det jo bare godt.
Det siste er på sett og vis det verste: Man trodde faktisk at de gjorde gode, Gud velbehagelige gjerninger.

Blankofullmakt
«Misjonen» ble stiftet av presten Jakob Walnum i 1897. Når hans organisasjon kunne få slik makt over en hel folkegruppe, var det fordi både Walnum og hans misjon opererte med norske myndigheters velsignelse, og hadde nærmest blankofullmakter i sin virksomhet. Dette skapte en i praksis rettsløs tilstand for denne folkegruppen, og det er vanskelig å definere den politikken som ble ført som annet enn etnisk rensning.
Verken den offentlige eller kirkelige beklagelse kan gjøre opp for den urett trolig tusenvis av enkeltpersoner blant de reisende har vært utsatt. Men de bekrefter at det å ha ment det godt, ikke er godt nok.
Den erkjennelsen unner jeg de reisende av et oppriktig hjerte.


Publisert i Vårt Land 2. juni 2015

søndag 3. mai 2015

Tigging og bladsalg




Én ting skal politikerne i Lillesand ha:
De er ikke redde for å gi kommunen et dårlig rykte.
Etter først å ha kopiert det famøse vedtaket som satte Arendal på Norges-kartet og innført tiggerforbud også hos seg, går de nå et skritt videre: De vil også forby bladsalg på gatene sine.

Det er nesten så man må være glad for at Frelsesarmeen ikke lenger har noen menighet i Lillesand.
Da ville vel frelsessoldatene blitt bøtelagt for å selge Krigsropet.

Publisert i Agderposten 4. mai 2015

onsdag 15. april 2015

Skyldig i å være kristen?


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Det var kanskje i en kristenrussavis jeg leste det som helt ung: «Hvis du sto anklaget for å være kristen, er du da sikker på at du ville bli kjent skyldig?»


Problemstillingen har dukket opp flere ganger i den senere tid, sist i forbindelse med den groteske dommen i saken den afghanske konvertitten «Reza» har reist mot den norske stat etter at han ble tvangsutsendt fra Norge.

Domstolen stiller spørsmålstegn ved den nyomvendte mannens troverdighet og ikke minst hans refleksjonsnivå. Kanskje noen skulle vurdere domstolens refleksjonsnivå? Hva vet de som har sittet i domstolen om hva det innebærer å bli en kristen? For de fleste av oss handler det ikke om annet enn at man begynner å tro på Jesus på sin frelser. Så kommer refleksjonene og kunnskapene etter hvert.

I den grad noen har de minste forutsetninger for å vurdere oppriktigheten av en slik omvendelse, må det være de som har møtt vedkommende i tilbedelsens og sjelesorgens rom. De tror på ham. Men Oslo tingrett synes kanskje ikke biskoper og prester har det refleksjonsnivå som kreves for å vurdere en slik person? De selv, derimot…
Og for riktig å vise hvem det er som bestemmer, idømmer de en tvangsutsendt person i Afghanistan saksomkostninger på mer enn 80 tusen kroner. Man skal ikke komme her og komme her.

Forhåpentligvis blir denne absurde dommen anket til en høyere rett. Og forhåpentligvis er refleksjonsnivået – kanskje også ydmykheten overfor dypt personlige forhold? – vesentlig høyere der. Det skal vel ellers ikke så mye til.

Publisert i Vårt Land 15. april 2015

tirsdag 24. februar 2015

Pludrekirkens forsvarer



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjermund Hagesæther (Frp) står fram som pludrekirkens fremste apologet i Vårt Land 23. februar.

Mesteparten av innlegget er sutring over en kommentar der Hagesæther sammenliknet Den norske kirke med IS og Boko Haram fikk sitt pass velfortjent påskrevet.
I ettertid har Hagesæther selv prøvd å bagatellisere sammenlikningen med at det var en spissformulering; det er det grepet hans partifeller gjerne griper til når de til sin forskrekkelse oppdager at de mer eller mindre rølpete formuleringene deres blir tatt på alvor, enten det er at sidemål i skolen gir økt kriminalitet eller det forferdelige i at en kristen kirke er opptatt av fordeling og ressursforvaltning.
For det er dette som er Hagesæthers credo: «Kirken må være nøytral!»
I innlegget moderer han riktignok dette noe: Kirken skal være «mest mulig» nøytral.
Det kunne derfor være nyttig om Gjermund Hagesæther kunne lage en liste over hva slags saker han synes kirken bør kunne mene noe om, slik at hans pludrekirkeideal ikke utfordres.
Jeg ser for meg at den listen blir både kort og uinteressant.

Publisert i Vårt Land 25. februar 2015

tirsdag 17. februar 2015

Konvertitter og kunnskap

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Debatten om hvordan konvertittsaker blir behandlet av norske utlendingsmyndigheter er altfor alvorlig og viktig til at nemndleder Johan Berg i UNE skal få skape inntrykk av at dette bare er en diskusjon mellom ham og tidligere sokneprest Karl Gervin, slik han gjør i sitt ordrike innlegg i Vårt Land 14. februar.


Kjernen i Bergs apologi for det jeg i et tidligere innlegg har kalt «UNE-quizen» er at «En person som skifter tro, må forventes å ha tatt et informert valg basert på vurderinger, og dette forutsetter en viss kunnskap om den tro man velger å konvertere til.»

Akademisk
Har man en utelukkende akademisk oppfatning av hva det er «å skifte tro», høres dette sikkert både rimelig og fornuftig ut. For oss som har arbeidet både med egen og andres tro gjennom mesteparten av et liv, dokumenterer en slik setning hva slags kunnskaps- og forståelsesvakuum som preger den nemnden han leder.
Å «skifte tro» handler like mye om å «komme til tro». Den prosessen er nokså annerledes enn den som gjør at man velger å bytte bil, klubbmedlemskap eller andre preferanser. Og det er dette de spørsmålene i UNE-quizen som Vårt Land tidligere har referert ikke fanger opp.

Villet politikk?
At Berg dekker seg bak politiske beslutninger og nærmest framstiller det som det en villet politikk at inkompetanse skal avgjøre konvertitters asylsaker, er et freidig grep, men det øker jo ikke tilliten til det systemet Berg forsvarer så intenst.
Det gjør heller ikke hans avsluttende påstand om at «ingen som risikerer forfølgelse skal returneres», og som han framstiller som om det er et udiskutabelt faktum.

Nifst

Det kan være noe visst heroisk over personer som tydeligvis verken kan eller vil ta motforestillinger inn over seg. Men med tanke på at det er slike personer som avgjør hvordan dypt personlige erfaringer skal forstås, er det også noe nifst og skremmende over dem.

Publisert i Vårt Land 17. februar 2015

mandag 9. februar 2015

En statsråd som feilinformerer




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Datoen var 13. juni 1988. Da ble det satt punktum for en politisk karriere som fram til da hadde vist en jevn, om ikke spesielt bratt, stigende kurve. Forbrukerminister Anne Lise Bakken, den gang 36 år, gikk av som statsråd fordi hun hadde gitt Stortinget ufullstendig informasjon i en sak.


Statsråden forsøkte å forsvare seg med at hun hadde gitt ufullstendig informasjon fordi hun selv var blitt ufullstendig informert av sitt embetsverk. Det var knapt godt nok for Stortinget, og slett ikke godt nok for statsminister Gro Harlem Brundtland. Anne Lise Bakken, som var kommet inn på Stortinget som 25-åring i 1977, måtte gå, og ved valget i 1989 var hun også ferdig med stortingsrepresentant. I 1986 hadde hun kommet inn i Gros såkalte «kvinneregjering» sammen med politikere som Sissel Rønbech, Kirsti Kolle Grøndahl og Gunnhild Øyangen – for å nevne noen.

Hva er det som gjør det relevant å minnes begivenheter som ligger mer enn 25 år tilbake i tid?
Det er selvfølgelig problemstillingen «statsråder som feilinformerer Stortinget».
Det er gammel, parlamentarisk praksis at Stortinget kun kjenner statsråden. Stortinget kjenner ikke statssekretærene og det kjenner ikke embetsverket. Å peke på noen av disse er derfor en kardinalsynd i forhold til de parlamentariske spilleregler.
Kongeriket har for tiden en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre. Den aktuelle statsråd heter Anders Anundsen og har vært justisminister siden 16. oktober 2013. Saken der statsråden slurver gang på gang gjelder de såkalte asylbarna. En ordning her var ett av kravene KrF og Venstre stilte for å fungere som «støtteparti» for den mindretallsregjeringen Anundsen er en del av. Når denne avtalen ikke er blitt fulgt opp, peker statsråden på alle andre, og først og fremst enheter innen politiet.

Foten ned
Gro kunne sette foten hardt ned overfor en statsråd som gjorde noe slikt i 1988. Dagens statsminister har ingen fot å sette ned. Hun vet at dersom hun gir justisministeren sparken, rakner hele regjeringsprosjektet hennes. Men både hun og resten av regjeringen har en enda høyere makt å stå til ansvar for. Det er Stortinget.
Spørsmålet er derfor ikke hvor lenge statsministeren kan leve med å ha en justisminister som blir en større belastning for henne for hver eneste dag. Svaret på det kjenner vi: Det kan hun leve med svært lenge. Hun kan nok også leve med at justisministeren holder seg med en statssekretær som det blir stadig vanskeligere å oppfatte som seriøs. Det siste kan Stortinget også leve med; statssekretæren er Stortinget uvedkommende.
Men hvor lenge kan Stortinget leve med en statsråd som notorisk feil- eller under-informerer Stortinget, og som hver gang han blir tatt med buksene nede, peker på andre? Noen av oss tenker at det har Stortinget allerede gjort altfor lenge.

Publisert i Dagen 9. februar 2015

onsdag 4. februar 2015

Une-quizen




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Det er skremmende å få dokumentert hva slags inkompetanse det er i Utlendingsnemnda når man skal avgjøre asylsaker der den som søker asyl har konvertert, eksempelvis til kristendommen, og derfor har grunn til å frykte både for liv og sikkerhet dersom vedkommende sendes tilbake til sitt hjemland (Vårt Land 4. februar).


På grunnlag av noen spørsmål som mest av alt minner om en dårlig forberedt pubquiz får to av tre konvertitter avslag på sin sak.
Det er bare ett ord som dekker dette: Spørsmålene er en hån mot den og de som skal svare på dette.
Ett av spørsmålene er: «Fortell om den kristen ortodokse troen». Hva slags meningsløshet er dette? Mener man at en som er blitt kristen i en pinsemenighet eller luthersk menighet skal vite noe om Den ortodokse kirke? Eller handler det om hva som er klassisk, kristen tro?
Et annet spørsmål er: «Hva er Den Hellige Ånd?». Ja, si det. Det har den teologiske vitenskap arbeidet med i mer enn 1500 år. Men det skal altså en nyomvendt kristen kunne svare på.
Slik kunne man fortsette. De 14 spørsmålene som Vårt Land refererer ligger så å si samtlige i skjæringspunktet mellom det håpløse og det tullete. Mange av dem er slik at selv mennesker som har vært kristen hele livet, og som er vokst opp i en kristen kultur og tradisjon, vil ha problemer med å svare på dem. Det er millioner av kristne rundt om i verden som ikke vil kunne svare fullgodt på spørsmål om «oppbyggingen av Bibelen».
Hvorfor skulle de kunne det? For dem – som for de fleste av oss – handler kristendom om å tro på Jesus som menneskenes Frelser. I den quizen er det bare ett spørsmål man skal svare på, og det er når Jesus sier: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Publisert i Vårt Land 5. februar 2015

mandag 5. januar 2015

Forsikringsbransje og «politimetoder»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Forsikringsgiganten Storebrand ble av Datatilsynet ilagt en bot for noe tilsynet mente var ulovlig bruk av «skjult observasjon» i en sak der man mistenkte forsikringssvindel. Metodene de brukte var blant annet filming av privatpersoner og besøk under falske forutsetninger.


I Personvernnemnda fikk imidlertid Gjensidige medhold og boten ble opphevet. Heretter er det tilsynelatende fritt fram for ressurssterke kapitalinteresser å invadere enkeltmenneskers privatliv med metoder som ellers hører hjemme i dårlige detektivfortellinger. Det har Personvernnemnda – av alle! – bestemt.
En slik avgjørelse åpner for de rene cowboytilstander på et felt der partene ofte er sårbare enkeltmennesker på den ene siden og store pengemaskiner på den andre. Slik kan det ikke få lov til å være.

Forankring
Når politiet bruker slike metoder, må de forankres i rettslige avgjørelser og det er strenge restriksjoner på det. Forsikringsbransjen kan bruke dem som de synes. Når man vet, fra tallrike rettssaker, hvor kynisk denne bransjen er og hvordan man kjører prosesser i årevis mot svake og syke mennesker for å knipe litt inn på de utbetalingene disse har krav på, trenger man ikke stor fantasi for å forstå at her åpnes det for den rene vilkårlighet. Å tro at denne bransjen vil ha et slags anstendighetens magemål i slike saker, er i beste fall naivt.

Lovregulering
Personvernnemndas avgjørelse forteller inntil det øredøvende at her er det bruk for lovbestemmelser som ikke bare regulerer, men begrenser forsikringsbransjens mulighet til å bruke «politimetoder» sterkt. Kravet til rettssikkerhet må i hvert fall ikke være mindre for de som utsettes for slik etterforskning enn de er i saker der politiet bruker slike metoder. Kravet til så vel oppbevaring som sletting av den informasjonen man måtte komme opp med, må også være klart og tydelig, og ikke prisgitt mer eller mindre tilfeldige vurderinger fra en nemnd.
På sikt bør Personvernnemndas avgjørelse bli en skikkelig Phyrros-seier for forsikringsbransjen. I så fall kan den også bli en seier for enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Publisert i Agderposten 5. januar 2015