lørdag 18. august 2012

Kristne partier


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


”Trenger vi et nytt kristent parti?” er overskriften på Bjarne Bjellands kronikk i Dagen lørdag 18. august. Siden han er sentralstyremedlem i partiet ”De Kristne”, må spørsmålstegnet hans være retorisk ment. Han har åpenbart konkludert med at Norge trenger et slikt parti. Samtidig skriver han at ”Norge trenger ikke et nytt smalsporet kristenkonservativt parti” (en litt uelegant visitt til Kristent Samlingsparti, selv om analysen er god nok), ”men et bredt kristent parti hvor det er plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”.

Det er her Bjellands konklusjon blir litt vanskelig å begripe. Det er greit at Norge har opptil flere smalsporede kristenkonservative partier, og flere valg har vist har interessen for slike partier er ikke bare minimal, men mikroskopisk. En oppslutning på pluss/minus én promille gir ikke akkurat noen samfunnsomveltning. Men det finnes også et ”bredt, kristent parti med plass til alle” i betydningen alle som er enige i partiets politikk. Dette partiet kan neste år markere at det har vært representert på Stortinget sammenhengende i 80 år. Det kan også markere at det er 100 år siden partinavnet ble brukt første gang, nemlig i forbindelse med lokalvalget i Sarpsborg i 1913.

At det ”må være betimelig å spørre om alle som bekjenner seg til den kristne tro, er fornøyd med dagens politiske situasjon”, er et ingresspoeng i Bjellands kronikk. Det er ingenting å innvende mot det resonnementet, men ønsker man å endre på den politiske situasjon, er det både strategisk og politisk mer fornuftig å arbeide for å styrke de politiske kreftene som har noen mulighet til å endre på dette, heller enn å etablere nye, politiske sekter. At KrF har ”de siste årene dessverre stått fram som både konturløst og hjelpeløst i forhold til å forsvare disse verdiene” er også et klassisk argument fra denne typen miljøer. Det er betegnende at når Bjelland skal begrunne en så krass påstand, viser han ikke til politiske vedtak eller debatter, men til den interne debatten i KrF angående bekjennelsesplikten. At akkurat denne debatten blir gjort til lakmustest, bekrefter samtidig at ”De Kristne” aldri kommer til å bli ”et bredt, kristent parti med plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”. For det første er det en absurditet at ”alle som deler det kristne livssynet” skal samle seg i ett politisk parti. Det er like meningsløst som at alle som har arbeid skal samle seg i Arbeiderpartiet. For det andre sørger ”De Kristne” selv, med sin språkbruk og de sakene de velger å fokusere på, å gjøre seg uinteressant som politisk alternativ for det store flertall av kristne mennesker her i landet.

For min egen del har jeg aldri "tatt bølgen" for forslaget om å fjerne bekjennelsesparagrafen i KrF. Men det er ikke fordi jeg er begeistret for paragrafen som sådan. Etter mitt syn burde den aldri vært vedtatt, men når den først er der, har jeg ment/fryktet at et forslag om å fjerne den vil føre til den typen avsporinger som bl.a. Bjelland står for, der man fokuserer på symbolet og ikke realiteten. Det er ikke alle "hva-var-det-jeg-sa"-opplevelser man er like glad for.

Ifølge Bjelland har ”De Kristne” blitt møtt med ”stor entusiasme” under sin lanseringsturné fra Halden til Molde. Entusiasmen har likevel ikke vært større enn at man foreløpig bare er så vidt halvveis til de 5000 underskriftene som trengs for å bli registret som noe mer enn ei bygdeliste på Bømlo. Dette siste går fram av et intervju med partiets sekretær på nettutgaven til avisa Norge I dag. At ”De Kristne” skal være ”et alternativ for alle (sic!) som i dag ønsker et korrektiv og en klar tale” blir derfor bare en pinlig bekreftelse på et selvbilde som ikke er særlig godt forankret i virkeligheten.

Dersom Bjarne Bjelland og hans partifeller virkelig mener alvor med at de vil ha en politikk som er sterkere forankret i kristne verdier enn det dagens stortingsflertall representerer, bør de derfor engasjere seg i det eneste partiet som allerede er representert på Stortinget og som står for en slik politikk.

Sendt Dagen lørdag 18. august 2012

tirsdag 14. august 2012

Grubbegate-gate

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



All politisk og parlamentarisk dynamikk skulle tilsi at kritikken mot flere departementer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen burde få konsekvenser, enten for enkelte statsråder eller for statsministeren, og dermed hele regjeringen. Den eneste som dagen etter framleggelsen av rapporten krever dette eksplisitt, er avisa Verdens Gang. Det er imidlertid ingen tvil om at avisas analyse og konklusjon, er i pakt med hvordan man har tenkt om parlamentarisk ansvar tidligere i norsk historie.

Neste år er det 50 år siden Kings Bay-debatten i Stortinget, der Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå fordi den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter at en rapport fra en annen granskningskommisjon hadde avslørt ansvarssvikt i det daværende Industridepartementet. Noe slik kommer ikke til å skje denne gangen. Regjeringen Stoltenberg har et flertall i Stortinget, og kan også i denne saken velge å ignorere et eventuelt mistillitsforslag mot seg. Et slikt forslag vil da heller ikke komme.
Men det er ikke dermed sagt at ikke rapporten bør få konsekvenser for regjeringen og statsministeren.
Det er flere ting som kan utløse en regjerings avgang: Et valgnederlag, et nederlag i Stortinget eller rett og slett et valg fra den sittende statsminister. Det har vært flere eksempler på det siste, særlig i situasjoner der Arbeiderpartiet har hatt statsministeren. Ikke alle eksemplene er like gloriøse, verken for vedkommende statsminister eller for partiet hans. Flere ganger har det handlet om å interne maktkamper i partiet som fikk en slik ”løsning”.
Det er ingen slik intern maktkamp i Arbeiderpartiet i dag. Jens Stoltenberg gikk seirende ut av den foreløpig siste, og det er ingen som truer hans posisjon, ikke som partileder og for så vidt heller ikke som statsminister. Likevel bør han og hans rådgivere spørre seg om ikke både hans og regjeringens ettermæle er bedre tjent med at han leverer sin avskjedssøknad til Kongen, enn at han fortsetter å praktisere den form for orwellsk nytale som man så og hørte 13. august, da det å ”ta ansvar” ble definert som fortsatt å klamre seg til taburettene.
Det vil ikke komme noe krav fra opposisjonen i Stortinget om regjeringens avgang. Det vil da også være strategisk uklokt; all erfaring tilsier at et slikt krav vil utløse de sammen politiske reflekser som har forlenget mang en statsrådskarriere tidligere: Man går i skyttergraven og plugger ut høreapparatet. Her vil det derfor ikke være annet enn statsministerens egen erkjennelse av sammenhengen mellom ansvar og konsekvens som vil spille inn.
Skal man dømme etter de uttalelser som kom den dagen rapporten ble lagt fram, finnes ingen slik erkjennelse verken hos ham eller resten av mannskapet hans.
(For de som måtte begynne å spørre: ”Men hvem skal da overta?”, har ikke denne kommentator noe annet svar enn at det er Stortingets ansvar. Det er faktisk derfor vi velger et storting hvert fjerde år, sånn at landet kan ha en regjering. Det heter demokratisk parlamentarisme.)

Sendt diverse aviser tirsdag 14. august 2012