Arven etter Trump

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Donald Trump, USAs forrige president, har meldt sitt kandidatur til presidentvalget i 2024.

Blir han valgt, vil han være 78 år før han kan tiltre; for øvrig samme alder som hans etterfølger Joe Biden hadde da han tiltrådte. Alder er derfor ikke noe argument verken for eller mot dette kandidaturet.
Et slikt argument er det da heller ikke behov for; det er nok av argumenter mot Trumps kandidatur allerede. Og det viktigste argumentet mot Trump er rett og slett Donald Trump selv, og arven etter den ene presidentperioden han fikk.

Apologeter
Donald Trump har sine norske apologeter, ikke minst i enkelte kristne miljøer. Disse er opptatt av å løfte fram «alt det positive» som fire år med Trump medførte.
«Alt» koker gjerne ned til to forhold: At han flyttet den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og at han passet på å utnevne et antall konservative høyesterettsdommere som så benyttet første anledning til å oppheve den såkalte «Rode vs. Wade»-kjennelsen, som har sikret adgangen til abort over hele USA.
Begge disse sakene er først og fremst symbolpolitikk, og enn symbolpolitikk med mye sprengstoff og konflikt i seg.
Opphevelsen av «Rode vs. Wade» er blitt møtt med at en rekke delstater i stedet har eller er i ferd med å innføre lover som gir adgang til abort i den aktuelle delstaten.
Flyttingen av ambassaden har heller ikke noen annen effekt enn å sementere en allerede forholdsvis fastlåst situasjon.

Taperens myte
Den styggeste delen av arven etter Trump er likevel måten han håndterte et soleklart valgnederlag på.
Det er ingen tvil om at stormingen av kongressen i januar 2021 skjedde med hans velsignelse.
Landets avgående president satt med hendene i fanget og så på at en horde pøbler rett og slett prøvde å begå statskupp.
Allerede i 2016 hadde Trump erklært at han ikke ville godta noe annet valgresultat enn et som kåret ham til vinner.
Den gang trodde nok mange at dette bare var en sleivkjeftet kommentar fra en politisk amatør.
Når resultatet i 2016 ble som det ble førte det til at kommentaren lenge ble stående slik; flåsete, om enn skremmende, fra en som stilte til valg i et demokratisk land.
I 2020 fikk man imidlertid bekreftet at for Donald Trump var demokratiske resultater og spilleregler noe han bare godtok når de gikk hans vei.
I den forbindelse har han klart å etablere en myte om at valget ble «stjålet» fra ham, en myte som overraskende mange gir uttrykk for at de tror på.
Som historisk fenomen kan «stop the steal»-mytologien bare sammenliknes med holocaust-fornekterne.
Med mindre det republikanske partiet, som parti, tar et oppgjør med det som vil bli stående som «arven etter Trump», ser det stygt ut for framtida i Amerikas forente stater.

Publisert i Dagens nettutgave 26. november 2022

KrF: Tid for time-out i abortdebatten?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU, har foreslått at KrF i neste programperiode skal gå inn for at den nåværende abortloven blir beholdt slik den er. Dette har skapt en rekke sterke reaksjoner, reaksjoner som har til felles at de ikke tar på alvor at det er blitt skapt et helt annet debattklima i abortsaken i de senere år, en endring som KrFs tidligere partileder må ta en stor del av ansvaret for.

Innleggene preges dessuten av en utstrakt evne til å gjøre det ideelle til det funksjonelles fiende.
For hva er alternativet til dagens abortlov?
Det er ikke, som enkelte later til å tro, en mer restriktiv abortlov. Det er en mye mer radikal og liberal lov.
Tar man det faktum inn over seg, går et skritt tilbake og prøver å puste med magen, vil man måtte innse at det å bevare dagens abortlov faktisk er et meget ambisiøst prosjekt. Spørsmålet er derfor om ikke KrF bør unne seg selv en time-out i abortdebatten og konsentrere seg om å bevare dagens lov.

Det har fra flere partier vært luftet forslag om betydelig liberalisering av både tidspunkt, prosedyrer og kriterier for å få innvilget abort.
Disse er kommet etter at det forholdsvis skjøre abortkompromisset som hadde fungert i en god del år ble satt i spill av daværende KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad og daværende statsminister Erna Solberg i forbindelse med debatten om KrFs linjevalg i 2018. Basert på det som framstår som lite annet enn uforpliktende småprat mellom disse to sto Ropstad fram i debatt etter debatt og hevdet at dersom KrF gikk inn i Solberg-regjeringen, ville man stå overfor «en historisk sjanse» til å få endret abortloven.
De aller fleste – jeg vil tro også Ropstad selv – visste at dette ikke kunne stemme.
Men påstanden traff tydeligvis mange nok til at meget knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte valgte å følge Ropstad og Bollestad i retningsvalget.
Dette har partiet blødd for hver dag siden. Valgresultatet i 2021 ga svaret på hva velgerne mente om både prosessen og beslutningen.
Resultatet av den «historiske sjansen» ble som forventet: Med et nødskrik, der representanter for både Venstre og Høyre måtte brøles på plass, fikk man vedtatt en kosmetisk endring av abortloven, så å si uten praktisk betydning, og som åpenbart lever på lånt tid.
Jeg har aldri ment at dagens abortlov er en «god» lov, men tar på alvor at eventuelle alternativer i dagens politiske klima er mye verre.
Da er det tid for en time-out.

Opprinnelig sendt Dagen, som foreløpig (etter en drøy uke) ennå ikke har hatt det på verken nettutgaven eller papirutgaven. Teksten er derfor sendt flere andre aviser i dag (7. sept. 2022).

KrF: En administrasjon i oppløsning

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

I løpet av få uker har tre sentrale personer i Kristelig Folkepartis administrative ledelse, generalsekretæren, assisterende generalsekretær og partiets pressesjef, sagt opp sine stillinger.

Alle tre forsikrer at det ikke ligger noen dramatikk bak disse oppsigelsene og to av dem bruker, nærmest ordrett, samme begrunnelse: Det var tid for å «gå videre».
I noen sammenhenger blir det sagt at ett tilfelle kan være tilfeldig, to er påfallende og tre er et mønster.
Mønsteret i dette tilfellet ser ut til å være en administrasjon som er i ferd med å gå i oppløsning.
Da generalsekretæren sa opp sin stilling i juni ble det spekulert på lederplass i Dagen om at det kunne ligge politiske motiver/konflikter bak dette. Når ytterligere to i den administrative ledelsen sier opp så å si samtidig, er det mer naturlig å se for seg at det er snakk om en kulturkonflikt i organisasjonen enn en politisk uenighet i et parti.
Hva denne konflikten har bestått i får vi kanskje aldri vite. Men det gamle ordtaket om at «når krybben er tom, bites hestene» kan være en del-forklaring.
Linjevalget partiet gjorde i 2018 ble en katastrofe for både oppslutning og troverdighet.
Med en oppslutning under sperregrensen satt man igjen med bare tre distriktsmandater og ingen utjevningsmandater.
Dette fikk dramatiske konsekvenser for partiets økonomi og den nye generalsekretæren, med bakgrunn fra næringslivet, gjorde noen hardhendte nedskjæringer og endringer i staben der mye viktig kompetanse forsvant.
Med bare et år til neste valg, står KrF overfor enorme utfordringer av både politisk og organisatorisk art.
Raden av oppsigelser fra nøkkelpersoner i staben bare bekrefter dette.

Publisert i Dagen på nett 31. august 2022

«Naver»-ordet 10 år: Feire et mobbeord?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

På forsommeren 2012 ble jeg for første gang i mitt voksne liv, 59 år gammel, arbeidsledig og uten fast inntekt. Samme år kåret Norsk Språkråd «naver» som årets nyord.

I disse dager blir det markert at ordet «naver» har vært en del av norsk språkbruk i ti år. Men er dette egentlig noe å markere?
De som kåret dette til årets nyord befant seg muligens i en boble der den påstått språklige kreativitet levde sitt eget liv, slik det skjedde da «askefast» ble årets nyord i 2011.
Men språket selv befinner seg ikke i den typen akademiske bobler; det lever og er i virksomhet ute blant folk flest.
I motsetning til «askefast» var «naver» et ord som veldig mange opplevde som et personlig sleivspark.
Dette ble forsterket, ikke minst gjennom x antall avisinnlegg fra representanter fra den politiske høyreside som forsterket forståelsen av hva en «naver» var (og er?): En som heller vil motta ytelser fra det offentlige enn å være i arbeid.

I morgensendingen fra NRK Sørlandet onsdag 18. august var ord-«jubileet» tema for et innslag der både språkdirektøren og NAV-direktøren forsøkte å snakke opp dette bøllete mobbeordet.
NAV-direktøren gjorde et tappert, men krampaktig forsøk på å alminneliggjøre ordet ved å hevde at «vi er alle navere» - selv hadde han for eksempel vært sykmeldt en periode tidligere i år, og dermed mottatt ytelser fra NAV.
Et slik «argument» verken kan eller vil være noe annet enn rent tullprat.
Ordet «naver» har aldri vært noe annet enn et negativt ladet ord, og den beste markeringen av ti-årsdagen ville være å erklære at ordet hører hjemme i språkhistoriens papirkurv.

Arendal, 18. august 2022

Helligdager og/eller fridager

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Er det for mange fridager her i landet?
Det tror jeg ikke mange vil ta sjansen på å hevde, men noen synes tydeligvis det er for mange helligdager. Blant disse er Unge Venstre-leder Ane Breivik. Hun vil skrote alle fridager som er knyttet til kristne høytider, så som «andre-dagene» til jul, påske, pinse og Kristi himmelfartsdag. I tillegg foreslår hun hun når «røde dager» som 1. og 17. mai faller på en søndag, bør dette kompenseres med at man kan ta fri en annen dag.
UV-lederen bruker tungtveiende argumenter som «utdatert og tåpelig»; et velkjent grep når man har fått en idé, men ikke er i stand til å argumentere for den på en rasjonell måte.
At «nesten ingen» markerer disse dagene lenger kan muligens være sant i UV-lederens eget miljø, men det er jo heldigvis ikke slik at folkelig oppslutning eller praksis er noe som defineres av marginale miljøer som UV-lederens mer eller mindre tilfeldige omgangskrets.

«Gro-dagen»
Utspillet hennes vekker ellers minner om en debatt man hadde for nokså nøyaktig 30 år siden.
I 1992 foreslo den daværende regjeringen at Kristi Himmelfartsdag skulle avvikles som fridag. Begrunnelsen skulle være en økt effektivisering av arbeidslivet. Men samtidig insisterte man på at den såkalte «Gro-dagen», som var blitt innført ti år før, skulle beholdes.
Forslaget var så dårlig begrunnet og så lite gjennomtenkt at debatten om det måtte bli akkurat så dum som den fortjente.
På sitt verste og mest patetiske kunne den gi inntrykk av at «Gro-dagen» var bedre forankret i folks bevissthet og i kulturen enn Kristi himmelfartsdag.
Det endte da også med at hele ideen ble skrotet.
Forhåpentligvis endte det i papirkurven, og ikke bare i en skuff.

Nyanser mellom helligdager og fridager
Vil man ha en debatt om nyansene mellom helligdager og fridager, må den tas på et bredt og prinsipielt grunnlag.
Et forslag er å la det som i dag er helligdager gå inn i en slags «fridagspott», slik bl.a. generalsekretæren i Samarbeidsutvalget for tro og livssyn har luftet.
Tanken er nok velment, men virker mer kuriøst enn seriøst.
Fridagene i arbeidslivet er regulert av lovverk og avtaler.
En «pott» med fridager må reguleres på samme måte. Ellers blir det litt som «Gro-dagen» fungerte mange steder: Det ble holdt liten kontroll med hvem som hadde tatt «Gro-dagen» og når, og det var nok de som hadde både to og tre «Gro-dager» i løpet av året.
Selv har jeg vært «på jobb» på mange av disse helligdagene som UV-lederen synes er både tåpelige og ubegrunnet.
Jeg blir gjerne med på en debatt om disse dagene kan begrunnes kirkelig eller teologisk.
Men jeg har ikke inntrykk av at det er den debatten det legges opp til her.
Argumenter som «tåpelig» og «utdatert» gir liksom ikke det inntrykket.

Publisert i Dagen på nett 14. juni 2022

KrF: Ekskludering er en dårlig idé

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

En ting jeg var stolt over den gang jeg var aktiv i KrF, var det at partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf.

Tanker om ekskludering ble luftet den gang også, først og fremst av representanter for den/de «konservative» fløyen/fløyene i partiet dersom representanter for de mer moderate/radikale kom med utspill de ikke likte. Da var det med både lettelse og glede man fra informasjonsavdelingen i partiet kunne minne om faktum, at det ikke fantes noen slik paragraf i partiets lover.
Det har man siden fått; det var en uklok beslutning på rent prinsipielt grunnlag.

Ny vri
Det nye ved den eksklusjonsdebatten som nå ser ut til å seile opp, er at kravet kommer fra moderat hold og rettes mot en representant for det som – i mangel av et bedre ord – kan fortone seg som «konservativt». Selve debatten er blitt aktualisert av de mange utspillene fra Truls Olufsen-Mehus, fylkesleder i Troms og Finnmark KrF og førstekandidat ved stortingvalget fra sitt fylke. Før det ekstraordinære landsmøtet i fjor lanserte han seg selv som ny partileder; nå blir han lansert som ny nestleder etter at denne posten ble ledig.
Overdreven hybris er selvsagt ikke noe eksklusjonsgrunn i seg selv.
Det bør heller ikke de mer eller mindre sære, politiske utspillene fra Olufsen-Mehus være. At han får støtte fra en meningsfelle i Akershus er sikkert hyggelig for ham, men både han og meningsfellen er såpass marginale i KrF-sammenheng at de først og fremst har underholdningsverdi.

Historien
Historisk sett er det Arbeiderpartiet som har praktisert ekskludering av ubehagelige elementer fra partiet. De mest kjente ekskluderingene var de som skjedde tidlig på 1960-tallet og førte til at det oppsto et parti til venstre for Ap, nemlig SF (senere SV). Daværende partiformann Gerhardsen beklaget i ettertid at man ikke håndterte de radikale elementene i partiet bedre og klokere.
I nyere tid er partiekskluderinger noe man først og fremst forbinder med Fremskrittspartiet.
Der brukes ekskluderingsbestemmelsene flittig, og stort sett til skade for partiets omdømme.
Dette er ikke et selskap som kler KrF, verken når det gjelder politikk eller organisasjonskultur.
Ekskludering er og blir en dårlig og pinlig idé som raskest mulig bør arkiveres der det hører hjemme: I papirkurven, eller helst i dokument-makulatoren.

Publisert i papirutgaven til Vårt Land 14. februar 2022 - ligger også på nettutgaven