torsdag 31. desember 2009

STANS TRAKASSERINGEN AV VANUNU


Av Nils-Petter Enstad
Trakasseringen av den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu fortsetter med uforminsket styrke. Det foreløpig siste er at han er blitt arrestert for å ha brutt betingelsene for at han ble løslatt for noen år siden, etter å ha sittet 18 år i et strengt fengselsregime. Betingelsene var – og er – at han ikke forlater Israel og at han ikke kontakter utlendinger.

Ingen enkeltsak kaster så lange skygger over Israel som en såkalt rettsstat som denne. Man kan mene hva man vil om rettsprosessen mot ham etter at han hadde avslørt at Israel var i ferd med å lage atomvåpen, men etter å ha sonet en streng dom under ekstreme vilkår, ble han satt fri. I et hvert samfunn med et snev av troverdighet som rettsstat, er man da ferdig med saken. Ikke slik med Vanunu og Israel. Det er bare Burma som kommer opp med noe tilsvarende i moderne tid.
Begrunnelsen for denne fortsatte trakasseringen av en av moderne tids mest framtredende varslere, er ”hensynet til rikets sikkerhet”. En slik begrunnelse er en fornærmelse mot verdensopinionens intelligens. Vanunu har ikke hatt tilgang til noen hemmelige informasjoner på 25 år. Det han måtte ha hatt av slike kunnskaper den gang er pensum på grunnfag i dag.
Det vil for alltid ligge som en skamplett på Kjell Magne Bondeviks regjeringstid at han ikke sørget for å invitere Vanunu til Norge, og sikre ham opphold her. Jens Stoltenberg har ennå mulighet til å rette opp den skammen som også hviler over hans regime i denne saken. Sist spørsmålet var oppe, brukte daværende integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen nokså tynne, formalistiske argumenter for å nekte å gi ham asyl. Nå må dette ta slutt. Israelske myndigheter må slutte å herse med en mann som for lengst har sonet sin dom, og norske myndigheter må gi Vanunu mulighet til å leve i trygghet og sikkerhet i en demokratisk rettsstat.

Publisert i Dagbladet 31.12.2009

lørdag 21. november 2009

POLITISKE APESTREKER

Nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, har stilt sitt parti i forlegenhet med et innlegg han skal ha lagt inn på kronprinsparets hjemmeside. Som en kommentar til parets besøk til Afrika, kommer Frp-nestlederen med følgende melding: «Prøv å besøke Østen istedenfor Afrika. Derfra kommer det bare halvaper.»
I Madsens parti vrir man seg både lokalt og sentralt. Han kan regne med en viss refs for sin umusikalske kommentar. Men denne indignasjonen fra partiets vegne endrer ikke på det faktum at ingen har bidratt så mye til å legitimere denne typen holdninger og ytringer i det politiske rom som nettopp Frp i alminnelighet og Carl I. Hagen i særdeleshet. Det var først etter at partiet og den mangeårige lederen hadde klart å bygge seg et solid, brunt grunnfjell at man begynte å ”ta avstand” fra slike ytringer. Men fra tid til annen bryter stanken fra denne kloakken fram.
Madsens innlegg ble raskt fjernet fra kronprinsparets nettside, men noen hadde rukket å lese det, og dermed var (ape)katten ute av sekken.
- Vi mener innlegget tenderte mot å ha et rasistisk innhold, derfor fjernet vi det, sier kommunikasjonssjef ved Slottet, Marianne Hagen i et langt mer diplomatisk ordelag enn det saken fortjener. At skribenten selv, nestleder i Moss Frp, er uenig i dette, er vel av de små overraskelser. Innlegget er ikke rasistisk, hevder han. ”Men vi setter alle lista forskjellige steder, så jeg får vel legge den litt høyere framover”. I et øyeblikks klarlys legger han dessuten til: - Det var kanskje ikke så lurt å legge kommentaren akkurat der.
Det har trolig liten hensikt å føre noen semantisk debatt med Roger Madsen om hva som er rasisme, men la det likevel være helt klart: Å kalle andre menneskegrupper for ”halvaper” går rett i den tradisjonen som et visst mellomeuropeisk regime etablerte i mellomkrigstiden, der eksempelvis jødene, som gruppe, ble beskrevet som ”rotter”, som ”lus” og som ”parasitter”. Det er denne ideologiske arven nestlederen i Moss Frp forsøker å bagatellisere ved å vrøvle om hvor lista skal legges. At han ikke har forstått alvoret i det han skriver, dokumenterer han når han sier at det kanskje ikke ”så lurt å legge kommentaren akkurat der”. Problemet er ikke hvor kommentaren ble lagt, men at den i det hele tatt ble formulert. Enkelte ting er av en slik beskaffenhet at de ikke bare bør være usagt, men utenkt.

Nils-Petter Enstad
Askim

Sendt Østfold-avisene og enkelte andre

lørdag 31. oktober 2009

Tilgivelse og tillit

Av Nils-Petter Enstad
En prest som er dømt i en overgrepssak har sonet sin straff og utstått den ”karantenetid” han ble ilagt når det gjelder retten til å praktisere som prest i Den norske kirke. Rettighetene har han fått tilbake, men er det dermed fritt fram for ny prestetjeneste?


Hans biskop både nå og den gang saken var oppe til doms mener nei.
Problemstillingen er ikke bare aktuell i Den norske kirke. Også kristne organisasjoner og frikirkelige samfunn møter dette fra tid til annen. Og dermed er debatten i gang, i større eller mindre format: Finnes det ikke tilgivelse for slike ting i kristen-Norge?
Men problemet med et slikt spørsmål er at det rett og slett er feil. Det er et spørsmål som setter likhetstegn mellom tilgivelse og tillit. Og der har ikke likhetstegnet noe å gjøre.
Det er for eksempel ingen automatikk i at en lege eller en sykepleier som i forbindelse med en dom også er frakjent retten til å praktisere i så og så lang tid, får jobb som lege eller sykepleier etter endt soning og karantenetid. Det handler om tillit. Slik også med prester og andre menighetsledere som har forbrutt seg.
Det finnes sikkert eksempler på ulik praksis når det gjelder hvorvidt folk i slike situasjoner har fått komme tilbake i kirkelig eller menighetsmessig tjeneste. Men så er det også forskjellige grader av tillitsbrudd. Noen tillitsbrudd er alvorligere enn andre. Noen tillitsbrudd kan man legge bak seg, og det kan ryddes opp i situasjonen. Andre tillitsbrudd er slik at det enten ikke lar seg gjøre, eller vanskelig lar seg gjøre. Den som må vurdere alvoret i dette, er den som skal ta vedkommende inn i arbeid igjen.
Tilgivelse er noe dypt personlig, både for den som blir tilgitt og den som tilgir. Tillit er i langt større grad en strukturell og organisatorisk sak. Derfor blir det feil å snakke om disse to tingene som om det gjelder det samme.

Sendt Vårt Land 31.10.2009

UMUSIKALSK AV DIABETESFORBUNDET

Generalsekretæren i Norges Diabetesforbund har på vegne av forbundet gått ut og kritisert at kongefamilien har fått ”snike i køen” når det gjelder vaksinasjon mot den såkalte svineinfluensaen. Som medlem av diabetesforbundet kjenner jeg meg brydd over dette utspillet. Det er smålig og det er umusikalsk.
I Ukeslutt i NRK lørdag 31. oktober gjør generalsekretæren noen tapre forsøk på å gi utspillet dels en prinsipiell begrunnelse, dels en formalistisk. Det prinsipielle er at når man først har definert risikogrupper, skal disse gå først. Det formalistiske er at det ble ikke gjort noen unntak for kongefamilien eller regjeringen da retningslinjene ble laget før sommerferien, og da skal man ikke ”komme her og komme her” flere måneder etterpå.
Ingen av disse argumentene er ”gale” i og for seg, men de er smålige, og de er umusikalske.

Nils-Petter Enstad
Askim


Sendt Aftenposten lørdag 31.10.09

lørdag 19. september 2009

TRENGER KrF EN LEDERDEBATT?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.


Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).

Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.

Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.

Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.

Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.

mandag 14. september 2009

SAMLINGSPARTIET OG HISTORIESKRIVINGEN

Anne-May Hogsnes har på selve valgdagen et innlegg i Vårt Land, der hun forsøker å trekke historiske paralleller mellom reaksjonene den gang Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, og den argumentasjonen som brukes mot Kristent Samlingsparti i dag. Innlegget har tidligere vært publisert i avisa Norge I dag, og leverer en historisk analyse som ikke holder mål på noen som helst måte.
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.

Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

fredag 21. august 2009

Pennestrøket som uteble

Av Nils-Petter Enstad

Etter å ha vært en populistisk utspillspolitiker det meste av sin karriere, som kunne love gull og grønne skoger, har SV-leder Kristin Halvorsen de fire siste årene måttet være en ansvarlig finansminister som har måttet lære å sette tæring etter næring. Det har vært en bratt læringskurve.


For fire år siden var hun svært så offensiv med tanke på fattigdomsbekjempelsen, og slo fast at det å avskaffe fattigdom, var kun et spørsmål om politisk vilje. Fattigdommen kunne avskaffes med et pennestrøk, het det den gang. Etter at Kristin Halvorsen har sittet i fire år med den pennen dette strøket skulle komme fra, må vi slå fast at pennestrøket har uteblitt.
Konfrontert med sine løfter fra den gang, har ikke Kristin Halvorsen annet å forsvare seg med enn at hun har ”stått på”, og at hun har ”gjort mye”. Det minner til forveksling om det en hvilken som helst politiker fra et hvilket som helst parti ville sagt. Og det er noe helt annet enn det som ble sagt for fire år siden.
Om det er den politiske viljen som har manglet, eller om blekkhuset har vært tomt, får andre vurdere. Det bare føyer seg inn i rekke av bekreftelser på Kristin Halvorsen er bedre på retoriske kvikkheter enn politiske realiteter.

Sendt diverse aviser 21. august 2009

søndag 16. august 2009

TRAFIKKRIMINALITET ER OGSÅ KRIMINELT

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Fremskrittspartiet kaster seg ut i debatten med enda et populistisk, uansvarlig og ikke så lite fjollete forslag: De foreslår at Utrykningspolitiet (heretter UP) skal legges ned, og at de ressursene som dermed blir "frigjort" skal brukes til å bekjempe kriminalitet. Som flere andre av partiets mange populistiske utspill, kan også dette ved første øyekast virke besnærende. Tenk på alle de innbruddene og hærverkene som kunne bli oppklart dersom politiet ikke brukte tid og krefter på å overvåke trafikken, og på å luke ut de som vet å komme seg fram der!
Nå er det ikke noe nytt i at Frp gjerne vil bagatellisere det som litt sleivete kan kalles "harrykriminalitet". Noen kilometer for fort, noen vinflasker for mye - den type ting.
De av oss som lever med den oppfatning at fartsgrenser er til for å holdes, at vikepliktregler tjener en hensikt og at trafikkavvikling handler om samspill, kan fort få inntrykk av at UP snarere burde styrkes enn svekkes. Trafikkulykker er trolig den viktigste dødsårsak utenom somatiske sykdommer her i landet. Skulle det bli fritt fram for all slags kjøring - hva det i realiteten blir dersom UP forsvinner - ville disse tallene øke dramatisk.
Det er i seg selv en avgjørende grunn til å arkivere Frps forslag der det hører hjemme: I papirkurven.
Når det gjelder det besnærende argumentet om å "bekjempe kriminalitet", er dette en grov tilsnikelse. Det overser at trafikkriminalitet også er kriminalitet. Sånn sett er UP kanskje den mest effektive, kriminalitetsbekjempende enhet i det norske politiet.
Landsforeningen for trafikkskadde har anmodet Frp om å "trekke" UP-forslaget sitt. For min del kan de gjerne opprettholde det. Det bekrefter bare ytterligere hvorfor Frp er et parti jeg umulig kan stemme på.

Sendt diverse aviser søndag 16. august 2009

onsdag 12. august 2009

VALGET

De som har tenkt å stemme Kristent Samlingsparti eller Abortmotstanderne ved valget i Østfold, bør stille seg følgende spørsmål – og helst svare på det også: Hvem foretrekker de skal representere Østfold på Stortinget de neste fire årene: Line Hjemdal fra KrF eller May Hansen fra SV?
En hver stemme på enten KSp eller Abortmotstanderne, er i realiteten en stemme til de rødgrønne.

Nils-Petter Enstad
Askim

Sendt østfoldavisene 12. august 2009

søndag 9. august 2009

PASTOR OG POLITIKK

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Pastor Sten Sørensen gjør seg noen refleksjoner i spalten "I fokus" i DagenMagazinet torsdag 6. august rundt temaet pastorer og partipolitikk. Jeg kjenner meg igjen i mye av argumentasjonen hans rundt det problematiske i at en pastor står som medlem av et politisk parti, eller er engasjert i partipolitiske verv, det være seg organisatorisk eller som folkevalgt. Det er en argumentasjon som er svært lik den jeg selv ble opplært i - og sto for - som offiser i Frelsesarmeen fra 1972 til 1985. Jeg forholdt meg til den samme måten å tenke på som journalist i en lokalavis noen år senere, og meldte meg ikke inn i mitt parti før etter at den perioden var avsluttet. Jeg mener fremdeles - om enn stadig mer nølende - det samme som Sten Sørensen når det gjelder pastorer og partipolitisk engasjement. Men om pastor Sørensen - i likhet med daværende kaptein Enstad - ikke melder seg inn i et parti og driver partipolitisk arbeid, blir jeg mer og mer overbevist om hvor viktig det er at kristne ledere gir noen signaler om hvem de mener står for den sunneste samfunnsutviklingen. Dette handler om lederskap.
Når Sten Sørensen skriver at det trengs kristne politikere i alle partier, er det selvfølgelig helt rett. Jeg kjenner da også mange kristne, gode brødre og søstre ("gode kamerater", for å bruke Frelsesarmé-terminologien!) som er politisk aktive i, om ikke alle, så de fleste politiske partier. Men jeg ser også hvordan mange av dem må gjøre til dels nokså halsbrekkende, logiske øvelser for å komme til rette med sin kristne tro og sitt politiske engasjement samtidig. Så, ja: Det trengs kristne politikere i alle partier. Men, nei: Jeg ser ikke hvordan dette gjenspeiler seg i partienes politikk når det gjelder program eller politiske vedtak. Senest for fire år siden gikk en kristen politiker som i dag er medlem av regjeringen svært høyt på banen og ustedte nærmest en personlig garanti for både seg selv og partiet når det gjaldt den viktigste, verdipolitiske saken i den perioden som nå er tilbakelagt. Vi har alle sett hvor lite den garantien var verd, både for vedkommende politiker selv og for partiet hennes. Også andre kristne politikere i det samme partiet sa tilsvarende ting, og forsikret at deres parti ville trekke i en annen retning enn de to partiene de ville samarbeide med. De bør i beste fall ha en vemmelig smak i munnen i dag.
Siste avsnittet i Sten Sørensens artikkel kan jeg si både ja og amen til: Les partiprogrammene! Stem ut fra fakta, og ikke følelser! Spør hvilke verdier man ønsker å fremme ved hjelp av stemmeseddelen.
Nettopp derfor savner jeg en konklusjon og - kall det gjerne et vitnesbyrd - fra en av Norges mest kjente og profilerte frikirkepastorer om hvilket parti han - som velger, kristen og leder - mener fremmer disse verdiene best.

Sendt DagenMagazinet 9. august 2009

lørdag 11. juli 2009

UTSPILL PÅ TOMGANG

Det er valg på nytt storting om noen uker, og partiene bruker den tradisjonelle agurktiden i mediene til å posisjonere seg med ulike utspill og forslag. Noen av forslagene er gode og bærer i seg potensial til gode debatter og kanskje også nødvendige reformer. Men noen av dem bærer alle kjennetegn på å være produsert på tomgang. Faren med slike forslag er at de veldig lett avslører det ideologiske og politiske vakuum som også finnes i en del partier.
Fra Fremskrittspartiet er det i løpet av én uke kommet to slike forslag. Tønsberg-ordfører og nestleder Per Arne Olsen sitt "stå-opp-om-morran"-gimmick var klønete og dumt, mens "send-dem-til-Afrika"-utspillet er grovt og vulgært. Dette er Frp slik vi har kjent det i 30 år: Et parti for stigmatisering av svake grupper og for grov rasisme. For det er ikke noe annet enn rasisme når partiet foreslår at land som mottar bistand fra Norge værsågod skal fungere som lagerplass for norske utfordringer.
En god ting ved disse tomgangsforslagene er at de avslører hva slags pøbeltankegang som kjennetegner det mest uansvarlige og populistiske av alle politiske partier i Norge.

Nils-Petter Enstad
Sendt en rekke aviser lørdag 11. juli 2009

fredag 26. juni 2009

LEX KREKAR?

Fremskrittspartiets leder lover at dersom hun kommer til makten, skal mullah Krekar interneres til den dagen det er mulig å sende ham ut av landet. Innvendingene om at dette vel strengt tatt ikke er lovlig, avfeier hun med at nye lover kan vedtas raskt.
Nå er det ikke uten grunn at det å vedta nye lover er en forholdsvis komplisert sak i en demokratisk rettsstat. Det er blant annet for å unngå den typen kvasilover som Siv Jensen går inn for, og som ikke har noen annen hensikt enn å krenke – eventuelt kvitte seg med – brysomme enkeltpersoner. En Lex Krekar vil være en slik lov.
Vi har ikke hatt tilsvarende lovarbeid her i landet siden den gang Quislings ”justisminister” Sverre Riisnæs på noen timer skaffet Terboven den ”paragraf” han forlangte for at mordet på politiinspektør Gunnar Eilifsen i august 1943 skulle ha et snev av legalitet over seg.
Bare det at tanken om en slik lovbestemmelse kastes fram, tilsynelatende i fullt alvor, forteller hva slags regime det er Siv Jensen kan tenke seg å etablere.
Nils-Petter Enstad

lørdag 30. mai 2009

Frp og verdispørsmålene

Overskriften på Ulf Leirsteins innlegg i Smaalenene Avis torsdag 28. mai er ”Svar til Nils-Petter Enstad”. I virkeligheten handler innlegget stort sett om Nils-Petter Enstad. Det burde jeg kanskje bli smigret over, men det fører jo ikke debatten videre. At Leirstein mener jeg burde informere leserne i en lokalavis der jeg har skrevet både debattinnlegg og andre artikler i 25 år om hvilket parti jeg tilhører, forteller meg at han har dårligere tillit til lesernes intelligens enn det jeg har. Jeg forutsetter faktisk at min politiske plassering er forholdsvis godt kjent både i Askim og i Østfold for øvrig.
Leirstein hevder at Frp ”velger å ta sin velgere på alvor”. Det er sikkert sant for en del velgeres vedkommende. Det er kanskje tilmed sant for et flertall av partiets velgere. Men det er ikke sant (min påstand er: og har aldri vært det!) når det gjelder de kristne velgerne. Det ble ettertrykkelig dokumentert på Frps landsmøte.
Jeg utfordret i mitt innlegg de kristne Frp-velgerne på tre konkrete saker, nemlig dødshjelpsvedtaket, nedtoningen av ekteskapsspørsmålet og ”nullingen” av Israelsspørsmålet. Med tanke på den svulstige retorikken en del Frp-ere har ført i dette siste spørsmålet, må det være en nedtur for de som er opptatt av dette temaet at Frp fremdeles bare har selvfølgeligheter om dette i sitt program. Jeg synes nesten det er dristig av Leirstein å anbefale velgerne å lese partienes programmer for å gjøre seg opp en mening. Rådet er klokt, isolert sett, men dersom mitt prosjekt var å sikre kristne stemmer til Frp ville jeg ikke tatt sjansen på å gi det. Da vil man fort komme til å oppdage at mens Frp bare har generelle selvfølgeligheter i sitt program når det gjelder Israel og Midtøsten, har KrF forholdsvis grundige drøftinger.
Jeg kan ikke se at Leirstein ga noe svar på de konkrete verdipolitiske utfordringene i mitt innlegg. Det overrasker meg ikke. Hadde jeg vært i Leirsteins posisjon ville jeg forsøkt å snakke om andre ting, jeg også.

Nils-Petter Enstad

(Publisert i Smaalenenes avis 28. mai, etter innlegg fra Leirstein i samme avis dagen før)

tirsdag 26. mai 2009

Hukommelsen i Senterpartiet

”Vi i Sp glemmer ikke så lett valgkampen i 2001. Bare noen få måneder før valget foretok KrF et plutselig partnerbytte. KrF brøt med Sp og kastet sentrumsalternativet på båten. Alliansen med høyrekreftene ga partiet makt.” Slik skriver Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum i Vårt Land fredag 22. mai.
Om det er hukommelsen som er nestlederens problem, eller om problemet sitter dypere, skal være usagt, men faktum står fast: I denne historiebeskrivelsen finnes det ikke ett eneste sant ord. Heller ikke setningen om at Sp ikke glemmer valgkampen i 2001 kan være sann, i og med at resten av avsnittet blir så besynderlig.
Fakta er som følger: KrF førte hele sin valgkamp i 2001 basert på sentrumsalternativet. Sentrumsalternativet ble ikke skrinlagt før dagen etter valget, og da i et møte hvor alle de tre sentrumspartiene var til stede.
Faktum er videre: Stoltenberg I-regjeringen hadde fått historiens mest massive mistillitsvotum fra velgerne til da. Den kunne i all anstendighets navn ikke bli sittende. Og siden det nå er en slik utbredt oppfatning at en regjering må et land ha, måtte noen ta ansvar.
Faktum er dessuten at Samarbeidsregjeringen, som besto av KrF, Høyre og Venstre, fikk en forholdsvis trang fødsel, men den ble til sjuende og sist forløst, og for første gang på svært lang tid fikk landet en regjering som satt en hel stortingsperiode til ende. Jeg nevner dette siden Slagsvold Vedum åpenbart lever i den vrangforestilling at dette samarbeidet var avtalt alt før valget.
Jeg tror overstående historieskrivning vil være langt lettere å dokumentere enn Slagsvold Vedum sin nokså private versjon av begivenhetene. At nestlederen i et parti som raser nedover på meningsmålingene er mest opptatt av å spre usannheter om andre partier, skal få stå ukommentert fra min side. Jeg er som sagt ikke sikker på at det er hukommelsen som er Senterpartiets største problem for tiden.

Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

(Publisert i Vårt Land 27. mai 2009)

søndag 24. mai 2009

Frp toner ned verdispørsmålene

Fremskrittspartiet har hatt sitt landsmøte, og forbereder en langspurt fram mot regjeringsmakt. Som en del av disse forberedelsene, kvitter partiet seg med de sakene som kan virke belastende på velgeroppslutningen, og spisser de populistiske sakene.

I lang tid har partiet og ikke minst nestleder Per Sandberg drevet med en nokså usmakelig kappleik med særlig KrF om å være mest verdibevisst og mest "kristelig". Dette har blant annet vist seg i partiets såkalte "Israel-politikk", og enda mer i debatten om ekteskapsloven. Riktignok fikk troverdigheten i dette siste spørsmålet et stygt hakk da Per Sandberg nærmest gikk ut og auksjonerte bort Frps holdning til en eventuell omkamp om ekteskapsloven: Dersom KrF ville love å støtte hans og partiets regjeringsplaner, kunne man regne med Frp i denne saken. I motsatt fall verken kunne eller ville han love noe.
Når Israel-politikken nå er tonet ned til et minimum av selvfølgeligheter - spørsmålet om å flytte ambassaden til Jerusalem er for eksempel ikke nevnt - og ekteskapsloven heller ikke er noen viktig tema i programmet, er det naturlgvis fordi man fra Frps side ikke lenger er så opptatt av å hente stemmer fra disse miljøene. Dels regner man med at de allerede er "på plass", dels fordi disse kristne miljøene uansett har gjort tjeneste som "nyttige idioter" for å vinne oppslutning.
De kristne som etter dette landsmøtet fremdeles vil hevde at Frp er et "tryggere" parti å stemme på enn eksempelvis KrF, må ha en sans for politiske kameler som man visst ikke skal misunne dem.

Nils-Petter Enstad
(sendt diverse aviser søndag 24. mai 2009)

tirsdag 19. mai 2009

KRISTENT SAMLINGSPARTI

Politisk nestleder Morten Selven i Kristent Samlingsparti forsikrer i et leserinnlegg i Vårt Land 14. mai at hans parti ikke vil ha noe problem med å gå inn i en regjeringskoalisjon med Høyre og Frp. Dessuten skal de flytte Norges ambassade i Israel til Jerusalem, og i det hele tatt ordne opp i samfunnet. Det er bare en liten detalj som gjenstår: Partiet må bli representert på Stortinget.
Det er nok bare en formsak. Vi snakker tross alt om et parti som ved valget i 2005 fikk 3911 stemmer. I Akershus, for eksempel, som var ett av fylkene de stilte i, fikk de hele 250 stemmer, mens KrF, til sammenlikning, bare fikk 11 212 stemmer.
Nils-Petter Enstad
KrF-medlem og velger

Publisert i Vårt Land 19. mai, men litt "herpet"

fredag 24. april 2009

Fritt ord for alle?

FRITT ORD FOR ALLE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tildeling av Fritt Ord-prisen til filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen har vakt sterk debatt. Det tyder på at tildelingen er klok og riktig – det verste som kan skje en slik pris ville være at den bare vakte slapp, likegyldig tilslutning. En slik pris ville ikke være en pris for det frie ord, men for den politiske korrekthet, for den uengasjerte mainstreamhet og den sløve selvfølgelighet.
At aktivisten Karen Christine Friele har gått ut og erklært at hun vil levere tilbake den Fritt Ord-prisen hun selv fikk i 1978 bare bekrefter dette. Samtidig bekrefter det at for Karen Christine Friele er retten til det frie ord noe som bare gjelder dem som er enige med henne selv, eller som hun kan godta. Og da er det kanskje like greit at hun ikke lenger vil identifiseres med denne prisen. Hun står ikke lenger for de samfunnsmessige verdiene som en slik pris er ment å være en honnør for: At man får prisen for ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”.

søndag 19. april 2009

HØYT SPILL FRA STOLTENBERG

Det er et høyt spill statsminister og partileder Jens Stoltenberg gir seg i kast med når han ifølge mediene ”fillerister Bondevik-partiene”, omtaler de ulike partiene på Stortinget som ”opposisjonen” i bestemt form entall og harselerer over at man ikke har satt sammen et regjeringsalternativ som skal være basert på et storting som ennå ikke er valgt.
At den slags politisk stand up fungerer i et landsmøte med stort behov for selvbekreftelse, skal ikke forundre noen. Men i det offentlige rom blir en slik forestilling bare patetisk.
Noen bør kanskje minne så vel statsministeren som partilederen om at ingen regjering i nyere tid har hatt et slikt behov for å drive offentlig brannslukking på egne saker og utspill som den nåværende. Brannslukkingen har dels handlet om hele regjeringen som kollegium, dels på saker der ikke minst Stoltenbergs eget parti har stått sentralt.
Det er selvsagt noe visst heroisk i at Jens Stoltenberg til de grader binder seg selv til masten i den rødgrønne skuta, og nekter å innse at det kan bli behov for andre regjeringskonsept enn det nåværende. Lite tyder på at det blir flertall for de rødgrønne partiene etter valget, og da er vel bunnplanken i hele prosjektet borte. Det var jo nettopp behovet for en flertallsregjering og en stabil, forutsigbar politikk som var det mantra man brukte foran valget i 2005.
Hvor stabil politikk ble, har man sett tallrike eksempler på. Det er nesten så man har spurt seg hva man skal med en opposisjon når tilstandene innad i regjeringsalliansen er som den er. Uansett har disse fire årene dokumentert at flertallsregjeringer er sterkt oppskrytt. Den demokratiske kvaliteten på politikken er langt større med mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer.

(Sendt diverse aviser 19. april 2009)

mandag 23. mars 2009

DET TOTALITÆRE SV

Regjeringspartiet SV har hatt landsmøte, og brukte anledningen til å finpusse den totalitære profilen sin. Programbehandlingen ga flertall for at partiet vil avskaffe religionsfriheten, ytringsfriheten og en rekke andre av de menneskerettighetene som man ellers taler høyt og varmt om. SVs alternativ til disse verdiene er en ullen og uforutsigbar politisk korrekthet. Et mer antidemokratisk program er neppe blitt vedtatt av noe norsk, politisk parti på denne siden av andre verdenskrig.
Blant de overgrepene SV har programfestet, kan nevnes:
* Man vil forby alle andre skoler enn den offentlige. Ved siden av alle de kristne skolene, vil dette ramme steinerskoler og montesorriskoler. SV ønsker ikke noe mangfold i norsk skole
* Organisasjoner som er tro mot sin samvittighet og overbevisning skal nektes statsstøtte.

Når landsmøtet i et politisk parti, som dertil sitter i regjering, kan vedta et så provoserende program, er det selvfølgelig fordi man har en klar oppfatning av at dette er noe man kan få gjennomslag for i kommende regjeringsperiode. Derfor er vedtakene ikke bare et varsko for velgerne, men må også være det for de som ønsker å samarbeide med SV i kommende periode. Vedtakene viser mer enn noe annet at det å ha regjeringsmakt, har gått til hodet på så vel ledelse som landsmøte i SV.
Den eneste medisin mot en slik hybris må være å gi SV en hardt tiltrengt periode som et marginalisert opposisjonsparti. Det må velgerne sørge for.

Nils-Petter Enstad

Sendt diverse aviser søndag 22. mars 2009

lørdag 28. februar 2009

SATSER PÅ ØSTFOLD?

Den såkalte ”Abortmotstandernes liste” stiller liste i bare ett fylke i forbindelse med årets stortingsvalg. Ved valget i 2005 stilte de i sju fylker. Fylket de har valgt ut ved årets valg, er Østfold, der listas to fremste forgrunnsfigurer bor, nemlig Ludvig Nessa og Ivar Kristianslund. De står da også på henholdsvis første og andre plass på lista. ”Ved å konsentrere innsatsen av ressurser, oppnår man en reell sjanse for stortingsrepresentasjon,” heter det i en pressemelding fra de som står bak lista. De samme folkene har tidligere gitt uttrykk for at de ville stille liste i samtlige fylker i landet.
Argumentet om å ”konsentrere innsatsen av ressurser” kan til forveksling minne om en strategisk vurdering; den mer prosaiske sannhet er nok snarere den at man ikke har klart å skaffe mange nok underskrifter til å kunne registrere seg som et landsdekkende parti. Det krever nemlig 5000 bekreftende underskrifter, mens det bare krever 500 for å kunne stille i ett enkelt fylke.
At lista skulle ha ”en reell sjanse for stortingsrepresentasjon” virker optimistisk i overkant, for å si det dannet. Ved valget i 2005 fikk Abortmotstandernes Liste 242 stemmer i det fylket der de nå regner med å erobre et mandat. Til sammen, i de sju fylkene de stilte, fikk de 1934 stemmer. Til sammenlikning sto det 10.205 stemmer bak det utjevningsmandatet som KrF fikk i Østfold i 2005.
Ved hvert eneste valg dukker det opp småpartier av denne typen i ett eller flere fylker. Det bidrar sjelden med annet i valgkampen enn kuriositeter. Og dem er det flere av på den listen som er stilt opp i Østfold. Det ene er at lista kun har stilt opp menn som kandidater. Det andre er at nær halvparten av de som står på lista er i familie med hverandre: 6 av 15 kandidater heter Kristianslund til etternavn. Det kan ikke bare være underskrifter man har hatt problemer med å skaffe. Det er tydelig at kandidatene heller ikke står i kø.
Abortmotstandernes Liste vil satse på Østfold, sier de. Jeg tror vi allerede nå kan slå fast at Østfold neppe kommer til å satse på dem.
Nils-Petter Enstad
Askim
(Sendt Østfold-avisene 27. februar 2009)

torsdag 19. februar 2009

VALGTE FEIL OFFER

Barne- og likestillingsdepartementet gir Frelsesarmeens Barn og Ungdom (FAbU) medhold i deres anke over vedtaket i Fordelingsutvalget om å avslå søknaden om statsstøtte for 2009. Noe annet skulle da også bare mangle. Denne saken føyer seg inn i rekken som enda en av sakene der den rødgrønne regjeringen viser sitt sanne ansikt i forhold til respekten for trosfrihet og respekten for synsmåter som ikke slavisk følger det til enhver tid politisk korrekte. Om ikke beslutningen om å frata FAbU statsstøtten ble fattet på politisk nivå i første omgang, er det ingen grunn til å tro annet enn at Fordelingsutvalgets flertall handlet i tråd med det de regnet med var den politiske ledelsens ønske og vilje.

At reaksjonene ble så sterke denne gang, skyldes ikke minst at Fordelingsutvalget "picked the wrong guy". Få, om noen, nyter en slik allmenn respekt som Frelsesarmeen. Utallige forsøk på å frakjenne bevegelsen all ære og troverdighet fordi man i én bestemt sak ikke har latt seg brøle på plass i den politiske korrekthets tvangstrøye har ikke ført fram. Sånn sett var det en strategisk bommert av Fordelingsutvalget å gå løs på Frelsesarmeen. Men nettopp fordi denne avgjørelsen fikk så stor oppmerksomhet, ble det også satt fokus på det som saken egentlig handler om: At det må være lov å stå for noe i dette landet, og at man ikke skal straffes økonomisk for meninger.
Statsrådens begrunnelse for å ta anken til følge er da også påfallende lite prinsipiell, slik den ble referert i media rett etter at den var gjort kjent. Hun måtte ta den sedvanlige, retoriske pliktøvelsen om at hun er uenig i praksisen som Frelsesarmeens Barn og Unge har om at man ikke skal få være soldat og samtidig leve i et homofilt samliv, og at hun forstår at mange opplever det som krenkende, "men jeg har også forståelse for religionsfriheten". Du verden! Den som blir beroliget av dette, må være lett å berolige. Forståelsen for religionsfriheten har da heller ikke vært større enn at dette var "en vanskelig beslutning", ifølge statsråden.
Når hun på den samme pressekonferansen gir beskjed om at retningslinjene som Fordelingsutvalget forholdt seg til skal "klargjøres", er heller ikke uten videre beroligende. Det finnes en rekke eksempler på at man i de rødgrønne miljøene ikke er direkte fremmed for å straffe økonomisk meninger man ikke liker eller ikke deler. Det viser blant annet lederen i "Homofile og lesbiske sosialdemokrater", som i en kommentar til statsrådens avgjørelse sier at "Når en organisasjon med åpne øyne innretter seg i strid med gjeldende regelverk, er det helt naturlig at det får konsekvenser".

Ministeren sier at hun tror på toleranse, og at intoleranse bekjempes best med dialog. Kanskje hun i første omgang skulle forsøke å selge det budskapet inn i eget parti og eget kollegium?
(Sendt Vårt Land torsdag 19. februar 2009)

torsdag 12. februar 2009

SUTRETE HANDELSNÆRING

Det finnes ikke noe mer forutsigbart enn den sutringen som kommer fra handelsnæringen hver gang det kommer reguleringer i tilgangen av varer som er pålagt med restriksjoner. I forbindelse med at det er lagt fram et forslag til ny tobakkslov, ser vi denne mekanismen utfolde seg nok en gang.

Det nye lovforslaget vil innebære at det vil være forbudt for utsalgsstedene å ha tobakksvarer synlig i hyllene. Direktør i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Thomas Angell, kjører like godt fram hele registeret av argumenter med det samme: Han er "opprørt", det er "meningsløst", og det vil ikke ha noen effekt, om man skal tro det han sier til NRK Østfold.
Blir loven vedtatt, vil det innebære at butikker, kiosker og bensinstasjoner må gjøre ombygginger av sine lokaler for " flere titalls tusen kroner". Det er dette som opprører handelsnæringen og dens talsmann Thomas Angell: "Jeg har ingen tro på at dette får folk til å røyke mindre. Butikkeiere må gjennom en stor omstilingsprosess for å skjule tobakken, mens røykingen kommer til å pågå som før," sier han, og sparer ikke på dramatikken: Alle tobakksvarer og alt røykeutstyr må heretter oppbevares skjult i utsalgsstedene. Produktene må kun hentes fram i etterspurt antall ved hvert enkelt kjøp. Det samme gjelder automatkort.
Bare i Østfold må 534 butikker, kiosker og bensinstasjoner nå bygge om. For en butikk av gjennomsnittlig størrelse, vil kostnadene til omlegging være på rundt 30 000 kroner. For Østfold under ett vil kostnadene kunne bli på rundt 16 millioner kroner – alt ifølge HSH og Thomas Angell, som for godt mål slenger på med både økt ledighet og økt grensehandel for å vise alvoret i situasjonen. Hele forslaget oppfatter han ellers som et "kostbart eksperiment", om man skal tro NRK Østfold sine nettsider.
Hvis noen synes det er noe kjent ved denne jeremiaden, er det fordi man har hørt den før. Da røykeloven ble vedtatt for drøyt fem år siden var det ikke ende på hva slags konkursras man så for seg både i utelivsbransjen og handelsnæringen på grunn av dette idiotiske forslaget som Dagfinn Høybråten på ren inmarihet fikk Stortinget til å vedta. Og noen effekt ville denne loven selvsagt ikke få. "Røykingen kommer til å pågå som før", het det også den gang.
Den historiske empiri er annerledes, for å si det enkelt. Det er blitt et mye større fokus på de uheldige virkningene ved tobakksrøyking, problemene knyttet til passiv røyking er blitt færre, en lang rekke mennesker har fått bedre livskvalitet. Det er mulig at noen av Angells medlemsbedrifter isolert sett har tapt på dette. Det bør han og næringen kunne leve med. Det er både tverrpolitisk og tverrfaglig enighet om at det er et mål i seg selv å redusere forbruket av tobakk. Det må nødvendigvis innebære at også omsetningen av tobakk går ned. Da er tilgjengelighet et viktig virkemiddel.
I et folkehelseperspektiv er dette et såpass viktig arbeid at nye tiltak fortjener en bedre og mer seriøs respons enn sutring fra handelsnæringen.

Nils-Petter Enstad
Askim

(Sendt Østfold-mediene 12. februar 2009)