Pisk eller gulrot?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Strategien «pisk eller gulrot» er velkjent når maktmennesker vil ha viljen sin. I de siste dagene har vi vært vitne til det selsomme skue at landets statsminister prøver seg med begge deler – i én og samme øvelse. «Eselet» hun vil lokke/true er Kristelig Folkeparti.

«Pisken» er statsministerens forsøk på å beskrive partilederen i KrF som noe nær en trussel mot demokratiet, mens «gulrota» er en antydning om at hun kan tenke seg å drøfte endringer i abortloven.
Men pisken er uten kraft og gulrota uten næring.
Det er nemlig ikke slik at det å felle en mindretallsregjering er noe som «truer» demokratiet.
Tvert om!
Det er demokrati i funksjon om eller når slikt skjer.
Og den gulrota statsministeren later som hun har i hånden finnes jo ikke.
Dette er bare en ny variant av keiserens nye klær.
Statsministeren rår ikke over noe flertall som vil flytte på så mye som et komma i abortloven.
De to andre regjeringspartiene vil ikke være med på det, og statsministerens eget parti er heller ikke interessert.
Dette vet Erna Solberg.
Derfor vet hun også at det å snakke om endring av abortloven for å få KrF inn i hennes fold, er en ren bløff.

Publisert i Agderposten 24. oktober 2018

Den beleilige tid

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem siden 1988

«Nå har jeg gjort noen jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre: Jeg har meldt meg inn i KrF. Nå heier jeg på Hareide og håper han lykkes!» Slik lød meldingen som lå i min innboks i forrige uke. Avsenderen kjenner jeg som en partiløs sosialdemokrat, solid forankret i arbeiderbevegelsens tradisjoner og verdier. Men dette ville vedkommende være med på.

I løpet av en ukes tid har mer enn halvannet tusen personer meldt seg inn i KrF.
Noen av dem har nok vært medlemmer tidligere, men meldte seg ut i skuffelse over at visjonene fra 1997, sentrumsalternativet og verdidebatten ble borte.
Andre har vært partiløse og stemt litt her og der.
Med sin tale til landsstyret i KrF, kringkastet til hele landet, traff Knut Arild Hareide en nerve hos mange av disse. Så godt traff han at de bestemte seg for å melde seg inn.

Visjonær
Ikke noe parti har råd til å overse en så massiv tillitserklæring som den KrFs partileder får gjennom disse innmeldingene.
I øyeblikket er Knut Arild Hareide landets modigste og mest visjonære partileder.
Ikke noe parti har råd til å miste en så visjonær og modig leder som det KrF har i disse dager.
En slik innmeldingsbølge som den KrF opplever i disse dager er noe helt unikt, uansett parti.
I snitt er det snakk om 200 nye medlemmer hver dag.

For visjonært?
Men noen synes nok det blir for mye mot og for store visjoner.
Derfor popper det opp noen her og der som foreskriver den klassiske medisin som nevnes i alle organisasjoner med utfordringer: Lederen må kastes.
Ikke har de noen alternative kandidater, ikke har de noen gode argumenter, men kaste lederen, det vil de.
Et annet forutsigbart element er konspirasjonsteoretikerne som melder seg.
De mange innmeldingene er «styrt», hevder de, de er organisert; selvsagt av den skumle «venstresiden», roten til alt som er ondt, skummelt og mistenkelig.

Nå må KrF, for å bruke Skriftens ord, kjøpe den beleilige tid.

Publisert i Fædrelandsvennen 10. oktober 2018