søndag 31. juli 2011

Jus og følelser

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det skjer nesten hver gang i kjølvannet av en grov eller spesielt gruoppvekkende forbrytelse: Noen reiser kravet om strengere straffer. Ofte blir dødsstraffkortet trukket fram, slik det eksempelvis skjedde etter Baneheiamordene. Det er derfor svært betimelig når landets justisminister advarer mot at debatten om eller vedtak om endringer i justispolitikken skal skje i en situasjon med mye følelser, både sorg, sinne og fortvilelse.
En ting som også er viktig i denne forbindelse: Uansett om Norge skulle innføre både galgen og strekkbenken i kjølvannet av terroristsaken i Oslo og på Utøya: Eventuelle nye bestemmelser kan likevel ikke brukes i saken mot Anders Behring Breivik. Han skal dømmes etter de lover som gjaldt da forbrytelsen han dømmes for ble begått, og domstolen må bruke de midler som lovverket ga hjemmel for 22. juli 2011, det være seg fengsel eller forvaring, det være seg mordparagrafen i straffeloven eller paragrafen om forbrytelser mot menneskeheten.
Vi hadde i sin tid et regime her i landet der lover ble produsert i hui og hast og gitt tilbakevirkende kraft. Det er mulig Anders Behring Breivik ville trivdes med en slik form for justis. De fleste av oss andre ville ikke gjort det.

Sendt diverse aviser søndag 30.7.2011

onsdag 13. juli 2011

BIBLIOTEKET MÅ VÆRE GRATIS

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fremskrittspartiet i Oslo foreslår at det skal innføres årsavgift på biblioteket. Et par, tre hundre kroner er forslaget. ”Folk har råd til å betale nå til dags,” sier fylkespartiets leder Christian Tybring-Gjedde. I all sin absurditet er det en viss logikk i et slikt argument fra den kanten. Vi snakker om et parti som stort sett har markert seg på billigere bensin og billigere alkohol. Det sier seg selv at dersom de får gjennomført dette, får folk saktens råd til å betale noen hundrelapper til biblioteket.

Forslaget er interessant også på andre måter. Det bidrar til å stadfeste det inntrykket en del av oss sitter med av Fremskrittspartiet som et anti-kulturelt parti. Å etablere en ”årsavgift” på biblioteket vil være å undergrave en av de viktigste kulturbærerne man har. Det vil også være i strid med norsk lov. Selve formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek slår fast: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet ” (uthevet av meg).

Det setter forslaget i et enda mer alvorlig perspektiv. Da er det ikke bare et dumt utspill i lokalvalgkampen, men et forslag som peker fram mot stortingsvalget om to år. Da har Fremskrittspartiet (nok en gang!) ambisjoner om å bli regjeringsparti. Er Tybring-Gjedde sitt utspill en prøveballong med tanke på hva slags kulturpolitikk vi kan vente oss om så galt skulle skje?

I Tybring-Gjedde sitt resonnement representerer bibliotekene kun en utgift. – I dag subsidierer Oslo kommune 56 kroner per utlån gjennom at bibliotekdriften får 143 millioner kroner i tilskudd. Ved å kreve avgift, blir folk bevisstgjort på kostnadene, sier han. For meg representerer ”utgiften” en investering i framtid og livskvalitet. Et samfunn som ikke tar seg råd til kultur, er ikke et det er verd å leve i.

Publsiert i Dagsavisen 13. juli 2011

mandag 11. juli 2011

EN TABLOID MINDRE


Av Nils-Petter Enstad

Det er sjelden en avis som fortsatt er en opplagssuksess legges ned fra den ene dagen til andre. Søndag 10. juli skjedde det med News of the world. Bakgrunnen var avsløringene av avisas ”journalistiske” metoder, med hacking, ulovlig avlytting og en rekke andre forhold som er kriminelle med god margin. Exiten skjedde i pompøs, selvgod stil med et stort avskjedsnummer og svulstige erklæringer om at dette (les: nedleggelsen) hadde verken staben eller leserne ”fortjent”.

Nedleggelsen av den britiske supertabloiden er et typisk eksempel på en vikarierende reaksjon fra aviseierens side, den beryktede Rupert Murdock. Den formen for ”journalistikk” som News of the world rendyrket til det ekstreme blir ikke borte, selv om avisa legges ned. Og det er ”journalistikken” som er problemet, ikke avisa som sådan. Den er knapt nok et symptom. Nedleggelsen av avisa innebærer ikke noen erkjennelse av at man har trådt feil, men av at avisa var blitt en belastning for Murdocks medieimperium. I tillegg skjedde det på strategisk uheldig tidspunkt med tanke på Murdocks planer for ytterligere imperiebygging.
De britiske myndighetene har varslet etterforskning også mot andre tabloid medier. Det er ikke uten videre et positivt signal. Riktignok er britiske tabloider noe annet og ofte verre enn norske tabloider. Men det samme kan sies om britiske politikere. Det er nettopp tabloidmediene som har avslørt et massiv misbruk av de i utgangspunktet rause ordningene britiske politikere har for dekning av merutgifter. Dette misbruket har gått til dels langt opp i det politiske systemet, og det er lett å se for seg at et etterforskningsraid mot mediene ikke bare skyldes et ønske om en rensligere debatt og rensligere, journalistiske arbeidsmetoder.
Maktmennesker er aldri interessert i at mediene og dermed allmennheten skal ha full innsikt i det de driver med. Maktmennesker vil gjerne ha ”arbeidsro”. Dette gjelder like mye i politikk og næringsliv som på andre arenaer der maktmennesker utfolder seg. Nettopp derfor er det viktig at mediene – tabloider eller ikke – bruker arbeidsmetoder som tåler dagens lys og som kan forsvares ut fra en høy yrkesetisk standard. Her er det nok et visst forbedringspotensial også for norske medier. Ikke minst gjelder det evnen til å innrømme feil og til å beklage overtramp ut over den nokså feige ”om noen føler seg såret”-varianten som er blitt et slags mantra i norsk offentlig debatt.