tirsdag 11. desember 2012

Årets mobbeord

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Å nave» er blitt utropt til «årets ord» av Norsk Språkråd. Betydningen av ordet defineres som «å drive dank på statens regning». En slik definisjon kan ikke beskrives som annet enn mobbing, satt i system.


Slik den språklige dynamikken fungerer, vil ordet nemlig ikke bare bli brukt om de (trolig få) som bevisst bruker systemet for å sikre seg et betalt friår, men også om alle som helt ufrivillig, for kortere eller lengre tid, er henvist til å motta ytelser fra NAV for å klare seg.
Er slikt ord, med en slik definisjon, bekrefter dessuten en myte om at å motta ytelser fra NAV er «dank». Det er faktisk nokså krevende, med tett rapportplikt hvor man må forholde seg til en rekke regler og bestemmelser – noen av dem både absurde og meningsløse. En som mottar dagpenger fra NAV må for eksempel regne med å gå på et personlig, økonomisk tap dersom han eller hun enten har tatt på seg eller blir bedt om å ta på seg et samfunnsoppdrag. Det kan være å gjøre tjeneste som lekdommer i en rettssak eller det kan være at man har et folkevalgt, politisk verv. Den tiden man bruker til slike oppgaver skal nemlig føres opp som «arbeid» på meldekortet til NAV, selv om man ikke har noe honorar for dem. Er man i arbeid, kan arbeidsgiveren søke om å få refundert lønn for den/de dagene slike oppdrag varer. Er man i NAV-systemet trekkes man i dagpenger.
De fleste vil innse at en slik praksis er absurd, men altså ikke de som bestemmer hvordan NAV-reglene skal praktiseres. Det er vanskelig å se at en slik praksis har noen annen funksjon – knapt nok hensikt – enn å nivellere mennesker som er i en vanskelig situasjon.
Slik er hverdagen for en som enten «navner» (verb) eller er «naver» (substantiv). Hos Norsk Språkråd har man tydeligvis ikke mer virkelighetskontakt enn at man definerer dette som å drive dank, og ordet for dette hylles som en språklig nyvinning. Det har imidlertid aldri vært noen mangel på språklig kreativitet blant mobbere. At den sosiale begavelsen i Norsk språkråd er så dårlig at de ikke kjenner igjen mobbing når de ser den, får man bare ta til en litt skremt etterretning.

Publisert i Klassekampen 12.12.12

mandag 10. desember 2012

«De kristne», ambisjonene og virkeligheten



Av Nils-Petter Enstad

Gruppen bak partiet «De kristne» har omsider klart å samle det nødvendige antall underskrifter for å kunne bli registrert som et landsdekkende, politisk parti. Etter å ha hørt i mer enn ett år at antallet underskrifter var rett rundt hjørnet, var det en del av oss som med rette lurte på om man noen gang ville klare å komme rundt dette hjørnet. Det har man nå klart.


Nå gjenstår bare noen detaljer, som det å få vedtatt et program, etablert en organisasjon og stilt lister. Ambisjonene er det fortsatt ikke noe i veien med: Man vil inn på Stortinget, helst i vippeposisjon, og man vil med i regjering. Man har allerede en fylkesorganisasjon i Rogaland, og man er «godt i gang» i et par andre fylker, blant annet Østfold.
Det kunne være interessant å sammenlikne «De kristne» med en annen partidannelse, som skjedde i forkant av stortingsvalget i 1993. Da ble Samlingspartiet Ny Fremtid dannet på et møte i Oslo. Jeg var faktisk på det møtet. Bakgrunnen for denne partidannelsen var nokså parallell med den man ser i dag. De som sto bak ønsket å fremme de kristne verdiene i samfunnet. Det gjorde de hovedsaklig ved å spre hele og halve usannheter om KrF, både dets politikk og dets politikere.
Men i motsetning til «De kristne» hadde «Ny Fremtid» i startfasen med seg en del personer med politisk kompetanse av en viss tyngde. Partilederen og -stifteren var en stortingsrepresentant som hadde meldt seg ut av Fremskrittspartiet. I sentralstyret fant man både en tidligere KrF-ordfører og en tidligere KrF-statssekretær. Man klarte også – stadig i motsetning til «De kristne» - på kort tid å etablere fylkeslag over hele landet, og stille lister i alle fylkene. Det var tilsynelatende stor entusiasme og stort pågangsmot blant de som engasjerte seg i det nye partiet, og partilederen erklærte at Samlingspartiet Ny Fremtid skulle bli det største ikke-sosialistiske partiet på Stortinget.
Det ble de ikke.
På valgdagen var det om lag 8800 velgere som la Samlingspartiets liste i urnen – selvfølgelig milevis unna representasjon noe sted. Det eneste politiske resultatet av disse stemmene var at de par hundre stemmene de fikk i Aust-Agder kan ha gjort at KrF mistet sitt mandat i dette fylket.
«De kristne» kommer ikke til å oppnå noe mer ved valget 20 år senere. Om de klarer å stille liste i alle fylker – noe som gjenstår å se – kan de muligens sørge for at et utsatt KrF-mandat glipper, men noen egen representasjon får de ikke. Ikke minst den trege prosessen med å få samlet det nødvendige antall underskrifter bekrefter dette. Det nødvendige antallet har åpenbart sittet forholdsvis langt inne. Jeg kan i farten ikke komme på noen partidannelse i nyere tid der man har brukt et år på å få de underskriftene som trengs for å bli godkjent. Det er dessuten stor forskjell på å skrive under på at man synes det er greit at det dannes et nytt politisk parti, og på det å melde seg inn i det, enn si stemme på det.

onsdag 14. november 2012

Parti uten program

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Partiet ”De kristne” har etablert seg med et fylkeslag i Østfold. Leder er tidligere KrF-politiker Inger Marit Sverresen fra Sarpsborg. Partiet ønsker å stille liste til stortingsvalget neste år, og i intervju med avisa ”Norges Idag” har Sverresen også erklært at partiet vil danne regjering med Høyre og Fremskrittspartiet. Så ambisjonene er det ikke noe i veien med.


Egentlig er det bare noen små detaljer som gjenstår. For eksempel må partiet bli godkjent som politisk parti. Foreløpig er ”De kristne” bare en bygdeliste fra Bømlo som hadde en viss suksess ved kommunevalget i 2011. Personene bak lista har fartet land og strand rundt og hatt møter der man har argumentert for at det er nødvendig med et nytt parti ”som står for kristne verdier”. Hvor stort behovet for et slikt parti faktisk er, vises kanskje av det faktum at man foreløpig ikke har klart å samle de fem tusen underskriftene som trengs for å kunne registrere et nytt, landsdekkende politisk parti.
En annen detalj som må på plass, er at partiet får et politisk program. At man vil bygge på ”Bibelens tidløse verdier” er retorikk, men et politisk program må være mer konkret enn som så. Hva sier ”Bibelens tidløse verdier” om samferdselspolitikk, for eksempel? Eller næringspolitikk? Eller sykehusstruktur?
En siste detalj som må på plass, er ei stortingsliste. Med unntak av Sverresen selv, er det så langt jeg kan se ingen i interimsstyret i Østfold som har noen politisk erfaring å snakke om. Det behøver ikke å være negativt, men det forutsetter i hvert fall at de som ønsker å være politikere på riksplan kan føre en politisk debatt med politiske argumenter.
Heller ikke i de andre fylkene der ”De kristne” har forsøkt å etablere seg har man talspersoner som peker seg ut med tung, politisk erfaring. Det er stort sett snakk om noen tidligere kommunepolitikere som har en fortid i KrF. Jeg registrerer også at det har skjedd et par overganger fra det såkalte ”Kristent Samlingsparti”; en annen politisk mikrogruppe som ved valg etter valg har klort seg fast rundt med en oppslutning på pluss/minus én promille. Det er ingen grunn til å tro at ”De kristne” vil klare å bryte dette mønsteret, og derfor er det heller ingen grunn for kristne mennesker som ønsker å bidra til å endre samfunnet i pakt med kristne verdier til å bruke noe tid på å vurdere dette partiet.

Sendt diverse Østfold-aviser 14. november 2012

tirsdag 13. november 2012

Medaljestriden

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Begivenhetene rundt tildelingen av Kongens Fortjenestemedalje i sølv til Trond Ali Lindstad har utviklet seg til en nokså pinlig såpeopera.





At det ble reagert på tildelingen, er det minst problematiske. At Lindstad har kontroversielle standpunkter må ha vært kjent for alle som har vært involvert i prosessen fram til tildelingen ble besluttet, visstnok for en måneds tid siden. Begrunnelsen for tildelingen har vært det kulturelle arbeidet Lindstad har stått i spissen for, og ikke hans eventuelle bidrag til samfunnsdebatten. Men etter at tildelingen ble kjent, er disse tingene blitt sauset sammen i en nokså spesiell blanding.
En presisering: Jeg er blant dem som mener at Trond Ali Lindstad har vært en antisemittisk stemme i den norske samfunnsdebatten. At han forsøker å vri seg unna dette ved dels påstå seg mistolket, dels ved å gjemme seg bak betegnelsen ”antisionist” er ikke mer troverdig når han forsøker det, enn når andre forsøker det samme.
Jeg synes heller ikke han peker seg ut som en spesielt naturlig mottaker av Kongens fortjenestemedalje. Men jeg konstaterer at de som har ansvaret for å vurdere dette, i utgangspunktet konkluderte annerledes. At ordfører Fabian Stang ikke ønsket å dele ut medaljen til Lindstad fordi han ønsker å ha et visst minimum av identifisering med den han skal hedre, er nok uvanlig, men samtidig så ærlig at han bør bli trodd på det og respektert for det. En ordfører er ikke ”kongens mann” på samme måte som en fylkesmann er det. Han tok da også sin beslutning før det ble en offentlig debatt om tildelingen.
Da Nasjonalteateret på kort varsel avlyste tilstelningen i forbindele med tildelingen, og begrunnet dette med frykt for ”demonstrasjoner” begynte saken å bli pussig. Den folkegruppen som Lindstad i særlig grad har ”advart” mot, har ikke for vane å lage sterke demonstrasjoner og uro – i motsetning til andre det kunne vært naturlig å nevne.
At Slottet ber om en timeout i forhold til en medalje som alt er vedtatt tildelt, er direkte oppsiktsvekkende. Og svært ukokt. Slottet har en lang tradisjon for å ligge lavt i politiske debatter. Det bør man fortsette med. Det kan saktens argumenteres saklig for at det var en feil å tildele Lindstad Kongens fortjenestemedalje. Men denne feilen kan ikke rettes opp ved at man gjør en ny feil, og omgjør tildelingen som følge av ”reaksjoner”. De vurderingene som ble gjort da man valgte å gi Lindstad medaljen, må stå ved lag, og at man forsømte å gjøre en mer helhetlig vurdering, får man ta på tabbekvoten.
Det er bra at det er blitt en debatt om den norske antisemittismen. Den debatten bør holdes levende. Men jeg er ikke sikker på at dette skjer best ved at man gjør politisk korrekt konsensus til et kriterium for å bli hedret, det være seg av kongen eller andre.

søndag 7. oktober 2012

Unge ministre...


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Tre ganger er kvinner på 29 år blitt statsråder her i landet. Hver gang har de vært den yngste statsråden i historien – til da. Det begynte med Sissel Rønbech, som ble Forbruker- og administrasjonsminister høsten 1979, drøyt 29 år gammel. Sylvia Brustad ble statsråd i det samme departementet i 1996, også hun 29 år, men altså ikke fullt så 29 som Sissel Rønbech hadde vært 15 år tidligere.

Departementet hadde for øvrig byttet navn i mellomtiden. Hadde ikke Sylvias mor sklidd på isen den desemberdagen i 1966, og Sylvia var kommet til terminen tre uker senere, hadde hun vært enda litt yngre da hun ble statsråd, kan man lese i boka om henne som jeg fikk i posten for noen dager siden.
Nå er alderen skrudd ytterligere noen dager ned, og nylig utnevnte kulturminister Hadia Tajik er den foreløbig aller yngste politikeren som har tatt sete rundt Kongens bord. Hennes 29-årsdag ligger enda litt nærmere i tid enn de to andres gjorde.
Da Sissel Rønbech ble utnevnt var det forholdsvis kort tid siden bestemmelsen om «minstealderen» på statsråder – 30 år – var blitt opphevet. Noe ras av 29-åringer kan man likevel ikke snakke om, og landet har altså ennå til gode å få en 28-åring på en statsrådspost.
Men skal vi snakke om virkelig unge statsråder må vi gå langt tilbake i tid, og vi må se til England. William Pitt d.y. var bare 23 år gammel da han ble utnevnt til finansminister i England i 1782. Året etter ble han statsminister også, samtidig som han fortsatte som finansminister. «Jeg regner med å flytte snart. Nummer 10 Downing Street skal være et av de penere hus i London,» skrev han til moren sin like i forveien. De fleste regnet med at han ville bli nødt til å snu i døra omtrent, men han ble sittende i 18 år – i første omgang. I 1801 trakk han seg på en liten fillesak, og hele det politiske England satt lamslått tilbake. De tre neste årene viste egentlig at det kun var snakk om «Pitt or no one», og i 1804 kom han tilbake. I 1806 døde han, ennå ikke 47 år gammel. Svak til helse hadde han alltid vært, og med et rødvinsforbruk på opp til fem-seks flasker om dagen kunne han vel ikke bli stort eldre. Det var en dramatisk tid, med amerikansk frigjøringskrig på den ene kanten og Napoleons oppmarsj på den andre.
Noen familie fikk han aldri – han var gift med sitt land, som han sa. Yngre får man dem ikke.

Publisert i Klassekampen mandag 8. oktober 2012 - bildet er IKKE av artikkelforfatteren

lørdag 15. september 2012

KrF og linjevalget


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


På mange måter er det en ikke-nyhet når KrF-leder Knut Arild Hareide går ut og sier at a) ja, KrF vil bidra til et regjeringsskifte dersom valgresultatet i 2013 ikke gir et rødgrønt flertall, og b) at det er lite sannsynlig at KrF og Frp i overskuelig framtid kommer til å sitte i samme regjering. I den grad det er noen nyhet i dette, ligger det i at partilederen har satt ord på det de fleste har skjønt i lang tid.

At Ap-nestleder Helga Pedersen finner dette ”overraskende og oppsiktsvekkende” (Dagen 15. september) forteller mest om en politiker som må ha levd i sin egen glassboble dersom det opplagte kommer som noe ”overraskende og oppsiktsvekkende” på en.. At Sp-nestleder Trygve Slagsvold Vedum ønsker KrF med i en rødgrønn regjering er ikke verd et skuldertrekk en gang. Ikke har han mandat til en slik invitasjon, og ikke er den troverdig.
Tidligere SV-leder og rødgrønn minister Erik Solheim sa nylig på et møte i regi av Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus at han synes det er ”… leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti”. Man kan godt si at det er ”for sent og for lite” som erkjennelse betraktet, men det er i det minste troverdig.
Hareide mener, ifølge NTB, ”den rødgrønne regjeringen har vært passive i kampen mot fattigdom og klimautfordringene, og har vist en skuffende vilje til offensiv fremtidsrettet landbruksutvikling”. Deler av asyl- og flyktningpolitikken har ifølge KrF-lederen hatt preg av en kald regelforvaltning i stedet for en åpen human og skjønnsmessig vurdering; stadig ifølge samme kilde. Om dette blir så mye annerledes med en regjering der Høyre og Frp er tungt inne, er det vel noen av oss som er mer enn usikre på. Det samme gjelder familiepolitikken.
Alt dette taler for at KrF kanskje ikke bør legge altfor mye energi i det å bli medlem av en ny regjering, og at et regjeringsskifte først og fremst er viktig for å få fram den dynamikken som er viktig for at et levende, virksomt demokrati skal fungere, og for å få skrudd den politiske arrogansen som særlig preger det største av de rødgrønne partiene ned noen hakk. Diverse saker med opplagte kompisansettelser og ansvarsfraskrivelser tilsier også at noen får mulighet til en time-out og tenkepause.

(Sendt diverse aviser lørdag 15. september 2012)

mandag 10. september 2012

Grasrotmidler til besvær?


Av Nils-Petter Enstad
Askim


Gjennom grasrotandelen har Frivillighets-Norge totalt sett fått tilført x antall millioner som de ellers ikke ville fått ved at så vel store som små tippere har oppført ulike organisasjoner som «sin» organisasjon, slik at Norsk Tipping overfører 5 prosent av det man tipper for til denne organisasjonen
.

Siden jeg tipper for omkring en hundrelapp i uka, betyr det KFUM/KFUK sin speidergruppe i Øksnes, der jeg har tre barnebarn som er med, får fem kroner ekstra hver uke. Det er det 59 andre som også har gjort, ifølge www.grasrotandelen.no, og til sammen blir det noen tusenlapper på speidergruppa over tid. Som det en gang ble sagt fra Stortingets talerstol: «Mange små bagateller blir en stor bagatell, det, herr president!»
Det overrasker meg ikke at noen bruker denne ordningen til å sikre seg inntekter de i utgangspunktet ikke har krav på. Ved å etablere fiktive organisasjoner med fiktive lokallag (man blir ikke godkjent som grasrotmiddelmottaker dersom man er en nasjonal organisasjon, og heller ikke hvis man er en del av et politisk parti) skal altså noen ha klart å «melke» denne ordningen. Det ble snakket om millionbeløp i nyhetsinnslagene søndag 9. september. At det er snakk om så store beløp, undrer meg. Grasrotandelen er som nevnt fem prosent av det man tipper for. Har noen klart å melke millionbeløp ut av ordningen, må de samtidig ha tippet for 20 ganger det millionbeløpet. Da blir det kostbare inntekter. Jeg vil derfor advare mot en medievinkling og en debatt som setter dette gode tiltaket i vanry. Som statssekretæren i kulturdepartementet meget riktig påpekte i Dagsrevyen søndag kveld: Det er ikke ordningen som er problemet, det er misbruket.
Grasrotordningen er et viktig håndslag til det allsidige, frivillige arbeidet som foregår i Norge, og de aller fleste av grasrotkronene kommer dit de skal: Til lokale foreninger som gjør et glimrende arbeid innen idrett, kultur eller andre aktiviteter.

Sendt diverse aviser mandag 10. september 2012

lørdag 18. august 2012

Kristne partier


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


”Trenger vi et nytt kristent parti?” er overskriften på Bjarne Bjellands kronikk i Dagen lørdag 18. august. Siden han er sentralstyremedlem i partiet ”De Kristne”, må spørsmålstegnet hans være retorisk ment. Han har åpenbart konkludert med at Norge trenger et slikt parti. Samtidig skriver han at ”Norge trenger ikke et nytt smalsporet kristenkonservativt parti” (en litt uelegant visitt til Kristent Samlingsparti, selv om analysen er god nok), ”men et bredt kristent parti hvor det er plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”.

Det er her Bjellands konklusjon blir litt vanskelig å begripe. Det er greit at Norge har opptil flere smalsporede kristenkonservative partier, og flere valg har vist har interessen for slike partier er ikke bare minimal, men mikroskopisk. En oppslutning på pluss/minus én promille gir ikke akkurat noen samfunnsomveltning. Men det finnes også et ”bredt, kristent parti med plass til alle” i betydningen alle som er enige i partiets politikk. Dette partiet kan neste år markere at det har vært representert på Stortinget sammenhengende i 80 år. Det kan også markere at det er 100 år siden partinavnet ble brukt første gang, nemlig i forbindelse med lokalvalget i Sarpsborg i 1913.

At det ”må være betimelig å spørre om alle som bekjenner seg til den kristne tro, er fornøyd med dagens politiske situasjon”, er et ingresspoeng i Bjellands kronikk. Det er ingenting å innvende mot det resonnementet, men ønsker man å endre på den politiske situasjon, er det både strategisk og politisk mer fornuftig å arbeide for å styrke de politiske kreftene som har noen mulighet til å endre på dette, heller enn å etablere nye, politiske sekter. At KrF har ”de siste årene dessverre stått fram som både konturløst og hjelpeløst i forhold til å forsvare disse verdiene” er også et klassisk argument fra denne typen miljøer. Det er betegnende at når Bjelland skal begrunne en så krass påstand, viser han ikke til politiske vedtak eller debatter, men til den interne debatten i KrF angående bekjennelsesplikten. At akkurat denne debatten blir gjort til lakmustest, bekrefter samtidig at ”De Kristne” aldri kommer til å bli ”et bredt, kristent parti med plass til alle kristne og alle som deler det kristne livssynet”. For det første er det en absurditet at ”alle som deler det kristne livssynet” skal samle seg i ett politisk parti. Det er like meningsløst som at alle som har arbeid skal samle seg i Arbeiderpartiet. For det andre sørger ”De Kristne” selv, med sin språkbruk og de sakene de velger å fokusere på, å gjøre seg uinteressant som politisk alternativ for det store flertall av kristne mennesker her i landet.

For min egen del har jeg aldri "tatt bølgen" for forslaget om å fjerne bekjennelsesparagrafen i KrF. Men det er ikke fordi jeg er begeistret for paragrafen som sådan. Etter mitt syn burde den aldri vært vedtatt, men når den først er der, har jeg ment/fryktet at et forslag om å fjerne den vil føre til den typen avsporinger som bl.a. Bjelland står for, der man fokuserer på symbolet og ikke realiteten. Det er ikke alle "hva-var-det-jeg-sa"-opplevelser man er like glad for.

Ifølge Bjelland har ”De Kristne” blitt møtt med ”stor entusiasme” under sin lanseringsturné fra Halden til Molde. Entusiasmen har likevel ikke vært større enn at man foreløpig bare er så vidt halvveis til de 5000 underskriftene som trengs for å bli registret som noe mer enn ei bygdeliste på Bømlo. Dette siste går fram av et intervju med partiets sekretær på nettutgaven til avisa Norge I dag. At ”De Kristne” skal være ”et alternativ for alle (sic!) som i dag ønsker et korrektiv og en klar tale” blir derfor bare en pinlig bekreftelse på et selvbilde som ikke er særlig godt forankret i virkeligheten.

Dersom Bjarne Bjelland og hans partifeller virkelig mener alvor med at de vil ha en politikk som er sterkere forankret i kristne verdier enn det dagens stortingsflertall representerer, bør de derfor engasjere seg i det eneste partiet som allerede er representert på Stortinget og som står for en slik politikk.

Sendt Dagen lørdag 18. august 2012

tirsdag 14. august 2012

Grubbegate-gate

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



All politisk og parlamentarisk dynamikk skulle tilsi at kritikken mot flere departementer i rapporten fra 22. juli-kommisjonen burde få konsekvenser, enten for enkelte statsråder eller for statsministeren, og dermed hele regjeringen. Den eneste som dagen etter framleggelsen av rapporten krever dette eksplisitt, er avisa Verdens Gang. Det er imidlertid ingen tvil om at avisas analyse og konklusjon, er i pakt med hvordan man har tenkt om parlamentarisk ansvar tidligere i norsk historie.

Neste år er det 50 år siden Kings Bay-debatten i Stortinget, der Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå fordi den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter at en rapport fra en annen granskningskommisjon hadde avslørt ansvarssvikt i det daværende Industridepartementet. Noe slik kommer ikke til å skje denne gangen. Regjeringen Stoltenberg har et flertall i Stortinget, og kan også i denne saken velge å ignorere et eventuelt mistillitsforslag mot seg. Et slikt forslag vil da heller ikke komme.
Men det er ikke dermed sagt at ikke rapporten bør få konsekvenser for regjeringen og statsministeren.
Det er flere ting som kan utløse en regjerings avgang: Et valgnederlag, et nederlag i Stortinget eller rett og slett et valg fra den sittende statsminister. Det har vært flere eksempler på det siste, særlig i situasjoner der Arbeiderpartiet har hatt statsministeren. Ikke alle eksemplene er like gloriøse, verken for vedkommende statsminister eller for partiet hans. Flere ganger har det handlet om å interne maktkamper i partiet som fikk en slik ”løsning”.
Det er ingen slik intern maktkamp i Arbeiderpartiet i dag. Jens Stoltenberg gikk seirende ut av den foreløpig siste, og det er ingen som truer hans posisjon, ikke som partileder og for så vidt heller ikke som statsminister. Likevel bør han og hans rådgivere spørre seg om ikke både hans og regjeringens ettermæle er bedre tjent med at han leverer sin avskjedssøknad til Kongen, enn at han fortsetter å praktisere den form for orwellsk nytale som man så og hørte 13. august, da det å ”ta ansvar” ble definert som fortsatt å klamre seg til taburettene.
Det vil ikke komme noe krav fra opposisjonen i Stortinget om regjeringens avgang. Det vil da også være strategisk uklokt; all erfaring tilsier at et slikt krav vil utløse de sammen politiske reflekser som har forlenget mang en statsrådskarriere tidligere: Man går i skyttergraven og plugger ut høreapparatet. Her vil det derfor ikke være annet enn statsministerens egen erkjennelse av sammenhengen mellom ansvar og konsekvens som vil spille inn.
Skal man dømme etter de uttalelser som kom den dagen rapporten ble lagt fram, finnes ingen slik erkjennelse verken hos ham eller resten av mannskapet hans.
(For de som måtte begynne å spørre: ”Men hvem skal da overta?”, har ikke denne kommentator noe annet svar enn at det er Stortingets ansvar. Det er faktisk derfor vi velger et storting hvert fjerde år, sånn at landet kan ha en regjering. Det heter demokratisk parlamentarisme.)

Sendt diverse aviser tirsdag 14. august 2012

torsdag 19. juli 2012

KrF og røttene


Av Nils-Petter Enstad

Kristelig Folkeparti har slitt både på meningsmålinger og i valg siden kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Dagens partileder er den tredje som må forsøke å finne en vei ut av denne oppslutningsmessige bakevja, og det mangler ikke på innspill fra både medlemmer, velgere og kritikere som mener de har svaret på dette. Jeg har ikke noe behov for å slutte meg til dette lauget, men ønsker heller å ta ett skritt tilbake og se litt på særlig ett av disse rådene. Det er det nesten mantraaktige «tilbake til røttene».


Det jeg ofte savner i den forbindelse er en konkretisering av hva en slik tilbakevending skal innebære, både politisk og ideologisk. I ett av disse innleggene i Dagen i sommer bruker innsenderen som argument at han ikke lenger kjenner seg igjen i det partiet han engasjerte seg i da KrF hadde sitt gjennombrudd som landsparti, nemlig i 1945 (Dagen 12. juli).
Det er snart 70 år siden kalenderen viste 1945. Jeg tror ikke en eneste av de som engasjerte seg politisk det året, vil «kjenne seg igjen» i det partiet de sluttet seg, uansett hvilket parti vi snakker om – og godt er det! I 1945 hadde eksempelvis Arbeiderpartiet fremdeles på sitt program at partiets mål var et sosialistisk samfunn og Venstre var den gang et av de «store» partiene på Stortinget, bare for å nevne to eksempler.


Grunnverdier
Jeg mener KrF kan være bekjent av – kanskje tilmed stolt av? – sin historie som et parti som har orientert sin politikk ut et kristent grunnsyn og det vi gjerne kaller kristne grunnverdier. Samtidig må vi erkjenne at «kristne grunnverdier» var noe annet i 1945 enn det er i dag.
Mange nordmenn mente trolig at det var i pakt med de kristne grunnverdiene at KrFs stortingsgruppe stemte samlet mot opphevelsen av jesuittparagrafen i Grunnloven på 1950-tallet. I dag synes man dette er pinlig. Det samme gjelder stemmegivningen mot Likestillingsloven på 1970-tallet. Den gang hadde KrF en stortingsgruppe på mer enn 20 medlemmer, og den eneste som stemte for loven fra denne gruppen var Anne Olaug Ingeborgrud fra Akershus. Heller ikke dette er en stemmegivning man er stolt av i ettertid – derimot er man med rette stolt av den ene som gikk mot resten av gruppa, selv om hun ikke ble renominert ved neste korsvei…
I dag kan man få inntrykk av at å stå for de kristne grunnverdiene, er å bruke en retorikk der man sier de riktige tingene, men hvor den praktiske og konkrete oppfølgingen blir mindre viktig. Det er viktigere å si hvor sterkt man er imot abort, enn å jobbe for konkrete tiltak som får aborttallene ned – for eksempel ved at antallet uønskede/ikke planlagte svangerskap går ned. Det blir viktigere å ha sterke og bastante meninger om Midtøsten enn å bidra til en politikk som kan få løst opp på de mange knutene som situasjonen i Midtøsten består av.


Quickfix?
De som tror at «tilbake til røttene» fra 1933 og/eller 1945 er en slags quickfix som skal få oppslutningen om KrF til å stige til værs, mangler virkelighetskontakt. De mangler også historisk oversikt. Mange oppfattet valget av den presumptivt konservative Dagfinn Høybråten etter den ditto «radikale» Valgerd Svarstad Haugland i 2004 som en kursdreining tilbake til «røttene». Jeg har stor respekt for begge disse lederne, og jeg har arbeidet sammen med dem begge. Men vekslingen mellom dem bidro jo ikke til noen stor endring når det gjelder velgeroppslutning, for å si det forsiktig.
KrF har hatt to oppslutningsmessige glansperioder i etterkrigstida, om man ser bort fra gjennombruddsvalget i 1945. Den første var valgene i 1973 og 1977, den neste var valgene i 1997 og 2001. Både i 1973 og 1997 var samfunnsdebatten preget av viktige, verdirelaterte saker. På 1970-tallet var det abortdebatten og i 1997 var den verdidebatten som Torbjørn Jagland på mange måter initierte med sitt norske hus, men som han skuslet vekk. Med midtbanespilleren Kjell Magne Bondevik på ballen, ble dette en viktig debatt som engasjerte mange, selv om det både da og i ettertid ble gjort mange forsøk på å latterliggjøre den, hovedsakelig fordi man ikke har hatt noen annen argumentasjon.
Den typen debatter er ikke noe man kan programfeste eller organisere fram. Verdidebatt var da heller ikke noe KrF begynte med i 1997; det er noe partiet har drevet med gjennom hele sin historie. Da den kom, var KrF både forberedt og i stand til å ta den og prege den. Å vende tilbake til røttene kan derfor ikke være det samme som å vende tilbake til standpunkter og språkbruk som er gått ut på dato, men å ha en konstant beredskap på å holde varme de viktige, verdirealterte debattene i samfunnet, enten de gjelder det ufødte liv eller kampen mot diskriminering av mennesker som er midt i blant oss.

Publisert som kronikk i Dagen 19. juli 2012

søndag 13. mai 2012

Verst eller verre enn verst?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og avholdsmann


Da jeg var ung, var det å «drikke» noe av det mest stigmatiserende som kunne sies om et menneske. Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert somavholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.
Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtommekaffekoppene og de overfylte askebegrene?
Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»
Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.
Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelse som var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blittskjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.
Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer.
Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et.
Jeg skal ikke invitere til noe «kappløp» mellom røyking og drikking om hva som er «verst» i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til de skadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane.
Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land.
Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles.

Publisert i Dagen mandag 14. mai 2012

mandag 16. april 2012

Regjeringsskifte: Politikk eller mannskap?

Av Nils-Petter Enstad

Venstres landsmøte har vedtatt at partiet ikke vil stå i veien for at en såkalt ”borgerlig” regjering der også Fremskrittspartiet er med, skal kunne dannes etter valget i 2013. Begrunnelsen ligger først og fremst i at Venstre ønsker et regjeringsskifte. Også i KrF tenkes det i de baner: Skal det komme en ny regjering, må Frp være en del av den.

Det jeg savner i disse refleksjonene, det være seg fra Venstre som deler av KrF, er en bevissthet på om man bare ønsker et mannskapsskifte, eller om man ønsker en ny politikk, og hvilke områder dette i så fall gjelder.
Både KrF og Venstre har sagt at de ønsker en ny, mer human asylpolitikk. Det vil de ikke få i en ”borgerlig” regjering der Høyre og Frp er toneangivende.
De samme partiene ønsker en ny klima- og miljøpolitikk. Det vil de heller ikke få med en regjering der Høyre og Frp – sistnevnte er vel det eneste partiet som nekter å innse at det finnes miljøendringer som er menneskeskapte – er med.
Slik kan man fortsette å ramse opp. KrF ønsker endringer i familiepolitikken. Det vil de ikke få fra noen av de partiene det er aktuelt å samarbeide med. Eller bare ideen om et samarbeid mellom KrF og Frp på ruspolitikkens område?
Jeg kan saktens se argumenter både for klokskapen i og behovet for et mannskapsskifte i regjeringskontorene. Det er usunt når det/de samme partiene og politikerne blir sittende med makten i årevis, uten noen egentlig utfordrere. Det har ikke minst de ulike eksemplene man har sett i det siste på trikse/fikse-kultur i regjeringspartiene vist. Jeg tror også at nye samarbeidspartnere og nye samarbeidsmønstre kan føre nye nyanser inn i politikken. Men det blir nyanser. Et systemskifte den ene eller andre veien forutsetter en bevegelse i så store deler av velgermassen at det pr. i dag virker lite trolig at noe slikt vil skje.

torsdag 12. april 2012

Vedums analyse


«En stemme på Venstre er en stemme på Fremskrittspartiet» hevder Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum i NRK fredag 13. april.
Slik prøver han å få oppmerksomheten bort fra det faktum at en stemme på hans parti, er en stemme på Arbeiderpartiet. Dette så man blant annet i Stortinget dagen før, der en landbruksminister fra nettopp Senterpartiet kjempet drabelig for Arbeiderpartiets landbrukspolitikk.
Om ikke Vedum selv vil ta faktum inn over seg, er velgerne i ferd med å gjøre det. De har innsett det samme som Einar Førde gjorde i sin tid: Hvorfor bry seg med den vesle apekatten når man kan få selve lirekassemannen i tale?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

tirsdag 20. mars 2012

Hånd på rattet

SV er for at de 450 asylbarna som regjeringen vil kaste ut av landet, skal få lov til å bli. Likevel stemte partiet mot dette i Stortinget mandag 19. mars. Dette gjorde for fortsatt å kunne ha en hånd på rattet, ifølge Heiki Holmås i Dagsavisen dagen etter.
Hadde det ikke vært bedre å ha et øye på veien? Eller på kartet?

Nils-Petter Enstad
Forfatter

mandag 5. mars 2012

En vitalisert KrF-debatt


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Tidligere partileder Dagfinn Høybråten har vitalisert KrF-debatten med sin påpeking av at det ikke lenger er slik at KrF automatisk har mest å hente på høyresiden av norsk politikk i verdispørsmål. Det er bra! Det var nødvending!

Høybråten har brukt uttrykket «politisk autopilot» om en del av de argumentene som har vært brukt i denne debatten. Det er en presis, om enn røff, beskrivelse. Hvor presis den er, viser reaksjonene fra fylkeslederne i Hordaland og Møre og Romsdal (Vårt Land 29. februar). «Høybråten har et forklaringsproblem. Skal en sette strek over det som er gjennomført av venstresiden?» spør Kjell Lode retorisk. Hans eget forklaringsproblem er ikke noe mindre: Skal man sette strek over at det som er «gjennomført av venstresiden» stort sett har skjedd med støtte fra høyresiden? Å bruke verdisaker som lakmustest på samarbeid er en strategi KrF forlot da man gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.
Et annet moment som en vitalisert partidebatt bør handle om, er hvorvidt «samarbeid» bare skal handle om regjeringssamarbeid. I den forbindelse bør man kanskje også se kritisk på sin egen retorikk. Jeg er usikker på hvor realistisk det er – med utgangspunkt i en vitalisert debatt – å snakke med altfor store bokstaver om et regjeringsskifte. En argumentasjon for en regjeringsendring vil antakelig være mer fruktbar. Igjen kan man ta utgangspunkt i KrFs inntreden i Willoch-regjeringen i 1983. Det er en for så vidt interessant semantisk debatt om det var et regjeringsskifte eller bare en regjeringsendring som skjedde den gang. Statsministeren het uansett Kåre Willoch.
Jeg kan se for meg langt verre scenarier enn at statsministeren heter Jens Stoltenberg også etter valget i 2013. Men jeg synes nok at både han og landet fortjener et litt annet mannskap enn det man har i dag.

Publisert i Vårt Land mandag 5. mars 2012

mandag 27. februar 2012

Der hjertet banker....


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Kristelig Folkeparti er i en mer eller mindre kollektiv tenkeboks for tiden. Spørsmålet gjelder hvem man skal samarbeide med etter stortingsvalget i 2013. Spørsmålet er viktig, ikke minst fordi KrF kan komme til å havne i en strategiskviktig, om enn krevende, vippeposisjon.

Historien har vist at selv svært småpartigrupper har kunnet avsette og innsette regjeringer dersom de utgjør det avgjørendeloddet på den politiske vektskål. Det daværende Sosialistisk Folkeparti avsatte med sine to representanter to regjeringer i løpet av én måned i 1963, og Fremskrittspartiet gjorde det samme med sine to representanter i 1986, og innledet dermed den lange ”Gro-epoken” i norsk politikk.
Fylkesårsmøtene i KrF har begynt å komme med sine anbefalinger til partiledelsen, selv om rådet fra eksempelvis Rogaland KrF har litt vel mye av ”ja takk, begge deler” i seg. Derfor er det interessant at Dagfinn Høybråten, tidligere partileder og fortsatt stortingsrepresentant for Rogaland, i et intervju med Stavanger Aftenblad sier at de partifellene som advarer mot et samarbeid med Arbeiderpartiet, styrer på politisk autopilot. – Jeg har selvvært med på å etablere en slags sannhet om at høyresiden har mest til felles med KrF i verdispørsmål. Det er ikke lenger sant. Terrenget har endret seg, ikke minst innebærer Frps posisjon at vi i KrF gjør opp boet på nytt, sier Høybråten til Stavanger Aftenblad; her referert etter NTBs melding om saken.
Noen ble kanskje overrasketover at det er nettopp Dagfinn Høybråten som kommer med slike tanker. Jeg er ikke blant dem. Jeg kjenner Høybråten som en både virkelighets- og resultatorientert politiker som ikke har større appetitt på kameler enn andre politikere. Det er liten tvil om at i et samarbeid med det ytterste høyre vil kamelene både værestørre og dårligere tilberedt enn om KrF orienterer seg mot venstre. Det betyr ikke at det ikke også vil ligge store utfordringer i å etablere et samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet, eventuelt sammen med Senterpartiet. Og Jens Stoltenberg skal vokte seg vel for å undervurdere KrFs vilje til makt og innflytelse dersom et slikt samarbeid blir etablert, det være seg gjennomregjeringsdeltakelse eller som støtteparti i Stortinget.
Når Høybråten peker på Frps ”posisjon” i sin analyse, er det nok å minne om Siv Jensens gjentatte forsikringer om at Frp ikke vil delta i en regjering for å føre andre partiers politikk, men for å føre sin egen. Snur man på dette resonnementet, sier hunegentlig at eksempelvis KrF ikke kan regne med å føre sin egen politikk i en regjering der Frp er med. Da skal – igjen eksempelvis – KrF føre Frps politikk. Det har ikke KrF tenkt å gjøre. Da er det mer interessant å samarbeide med partier som har lært at samarbeid handler om å gi og ta og komme fram til omforente løsninger. Frp er nå det eneste partiet i Stortinget som aldri har deltatt i noe politisk samarbeidsprosjekt på riksplan. Det bærer partilederens retorikk preg av, og den viser også at læringskurven vil være både bratt og lang før dette endrer seg. Det er vanskelig å se at dette er en pedagogisk oppgave KrF bør ta på seg.
Reiulf Steen, den siste virkelig ideologisk bevisste partilederen i Arbeiderpartiet, skrev en bok med tittelen ”Der hjertet banker”. Hans vurdering er at politikken bør være på den siden av tilværelsen hvor hjertet også er. Det har vært alminnelig antatt at dette var til venstre. Det stemmer ikke. Hjertet ligger omtrent midt i brystet, men litt lenger mot venstre enn mot høyre. Det er et faktum som det partiet som har nettopp hjertet som en del av sin logo bør ta inn over seg.

Sendt diverse aviser 27. februar 2012

onsdag 22. februar 2012

Lysbakkens ukultur


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Saken om tildelingen av offentlig støtte fra Barne-og Familiedepartemenetet til et selvforsvarskurs i regi av Sosialistisk Ungdom viser i stadig sterkere grad at det eksisterer en ukultur i deler av regjeringsapparatet der man ordner opp for sine egne.

Fra å ha vært svært så eplekjekk i sine forsikringer om at her hadde alt skjedd etter boka, og at dette var en helt kurant tildelingssak, har statsråd Audun Lysbakken måttet ta runde på runde der han innrømmer at man var kanskje ikke omhyggelig nok med å følge reglene, og at ting kanskje kunne vært gjort bedre. I Stortinget 22. februar måtte han medgi at politisk ledelse hadde ignorert de faglige rådene fra embetsverket, selv om han fremdeles forsøker å pakke tingene inn i flere lag med bomull: Man var ikke ”omhyggelig nok” og ”ikke tilstrekkelig årvåken”.
Ikke noe av dette kan dekke over det faktum at Lysbakken har bedrevet en ren kameraderipraksis der makta ter seg, og hvor man først tar en beslutning og deretter prøver å finne en god begrunnelse. Det lar seg ikke gjøre i dette tilfelle.
Hadde det vært en hvilken som helst annen statsråd enn den eneste lederkandidaten i SV som hadde opptrådt slik, ville Lysbakkens statsrådskarriere sluttet der og da. Da ville det ikke hjulpet med selv langt mer ydmyke beklagelser enn dem vi hørte fra ham. Både Anne-Lise Bakken og Manuela Ramin Osmundsen fikk sine politikerkarrierer avsluttet etter samme typen tabber som de Lysbakken har gjort i denne saken. Bakken fordi hun skyldte på embetsverket, Osmundsen fordi hun holdt opplysninger tilbake. Lysbakken har gjort begge deler i denne saken, men siden det er en hevdvunnen praksis i samarbeidsregjeringer at alle partilederne skal være statsråder, kan det se ut som Lysbakken beholder jobben, om ikke æren. Dersom dette blir resultatet, kan det i seg selv tjene som en bekreftelse på at Lysbakkens ukultur omfatter flere enn bare ham.

Sendt diverse aviser 22. februar 2012

søndag 29. januar 2012

Hevet ut på dagen?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Dag Øistein Endsjø finner det ”oppsiktsvekkende” at lederen for Sarpsborg KrF ikke ble ”hevet ut av partiet på dagen” da hun nektet å ta avstand fra en foredragsholder hun selv hadde invitert til et møte i lokallaget.

Jeg for min del finner det mer oppsiktsvekkende at en som smykker seg med en professortittel kan levere en så overflatisk analyse. Dels er det oppsiktsvekkende at en akademiker ikke har mer respekt verken for meningspluralisme eller tradisjonelt organisasjonsdemokrati enn at han kan servere noe sånt, dels er det oppsiktsvekkende at han vet såpass lite om et parti som han tydeligvis mener seg kapabel til å instruere.
For å ta det siste først: KrF har ingen eksklusjonsparagraf i sitt lovverk, og bør heller ikke ha det. I norsk, politisk historie er det særlig to partier som har skaffet seg negativ berømmelse ved bruk av slike paragrafer, nemlig Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Erfaringene med disse prosessene er ikke slik at de bør friste andre partier til noe liknende.
Men selv i de partiene som har en slik paragraf i sitt lovverk har man i det minste en prosess i forkant av utkastelsen. Det ser åpenbart ikke Endsjø noe behov for. Her skal man hives ut på dagen.
Professoren klarer heller ikke å mobilisere såpass intellektuell redelighet at han tar med så mye som en setning om at foredraget i regi av Sarpsborg KrF er blitt møtt med massiv avstandstaken fra så vel KrF-ere som representanter fra alle kristne miljøer i landet. Det gjør at innlegget hans, der han flagger sin akademiske tittel i bylinen, ikke framstår som annet enn et nokså klassisk, vulgært innlegg fra en ateistisk grasrotdebattant som kompenserer manglende innsikt med litt tilfeldig sitatbruk og svært bastante konklusjoner.

Sendt Dagbladet 29. januar 2012

onsdag 11. januar 2012

Flere bør beklage jødedeportasjonen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det er lett å være enig med parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF når han tar til ordet for at Norge ved statsministeren bør gi en offisiell unnskyldning for jødedeportasjonene fra Norge for 70 år siden. Selv om de myndighetene som besluttet og iverksatte deportasjonene ikke var «lovlige» myndigheter i vanlig forstand - Quisling-regimet var en ren marionettregjering som ikke hadde annen legitimitet enn okkupasjonsmaktens bajonetter – var de likevel det offisielle Norge der og da.
Det demokratiske Norge har imidlertid ikke noen «skyld» i vanlig forstand for jødedeportasjonene. Samtidig er det liten tvil om at både myndigheter og medier kunne og burde ta selvkritikk i etterkant for ting som ble sagt og skrevet og holdninger som ble legitimert i årene forut for okkupasjonen. Men den statsmakt som virkelig bør beklage sin rolle i deportasjonen av jødene, er det norske politiet. Om denne beklagelsen kommer fra justisdepartementet eller Politidirektoratet, er kanskje av mindre betydning, selv om direktoratet kanskje er det nivået det er mest naturlig å peke på.
Det var vanlige, norske politifolk som oppsøkte de jødiske familiene og hentet menn, kvinner og barn i alle aldre og sørget for at de kom om bord på transportskipet som skulle føre dem til døden. 230 norske, jødiske familier ble helt utryddet.
Det var en vanlig, norsk polititjenestemann som hadde ansvaret for denne operasjonen. Etter krigen ble spørsmålet om hans straffeansvar parkert med en henvisning til at han hadde jo gjort motstandsbevegelsen en del andre tjenester. Slik førte norske myndigheter videre den holdningen som hadde rådet også før krigen: At jødene var en form for annenrangs borgere. I en tid da antisemittismen igjen løfter hodet i den offentlige debatt, vil en slik erkjennelse fra de som fungerte som armer og bein for et ulovlig regime har stor betydning.