mandag 13. januar 2014

Lederskifte løser ingen problemer





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Tidligere informasjonssjef i Kristelig Folkeparti




Det er en utbredt myte i norsk organisasjonsliv at bevegelser som sliter – det være seg partier, idrettslag eller foreninger – kan løse dette ved å skifte leder. Det foreløpig siste eksemplet på dette er Senterpartiet, der partileder Liv Signe Navarsete fikk nok før helgen, og kastet inn håndkleet. I noen medier – bl.a. Agderposten på lederplass 13. januar – omtales dette som at man går mot «en løsning» på Senterpartiets problemer.


Det gjør man nok ikke. Det er meg bekjent liten empiri på et lederskifte i seg selv løser noen problemer for en organisasjon som sliter, enten det nå er med lav oppslutning eller bare en generelt dårlig organisasjonskultur. I Senterpartiet sliter man med begge deler, noe som gjør det nærliggende å tenke at Senterpartiets største problem er Senterpartiet selv.
Det være langt fra meg å forsøke å «hjelpe» et parti jeg ikke er medlem av og aldri har stemt på med dets problemer. Men etter å ha fulgt med i norsk politikk i mer enn 30 år og selv vært aktiv i både politisk arbeid og annet organisasjonsarbeid nesten like lenge, har man gjort seg noen observasjoner. En av dem er denne: Et lederskifte løser i seg selv ingen problemer.
Noen av oss husker ennå den lederkanibalismen som partiet Høyre praktiserte gjennom store deler av 80- og 90-tallet. Etter «Høyrebølgen» under parhestene Willoch og Norvik, fikk man en rekyl, og partiledere avløste hverandre i et nesten morderisk tempo. Det stoppet ikke før man fikk en leder som klarte å overbevise de tillitsvalgte om at løsningen lå ikke hos enkeltpersoner, men i politikken, og i jevnt, politisk arbeid.
Også i Arbeiderpartiet trodde man en periode at det var partileder Torbjørn Jagland som var «problemet», mens nestleder Jens Stoltenberg ville være «løsningen». Etter en forholdsvis grisete prosess ble dette også resultatet. Det samme ble tidenes dårligste valgresultat for Arbeiderpartiet et år senere…
Selv fulgte jeg prosessen rundt Valgerd Svarstad Hauglands avgang i 2004 på forholdsvis nært hold. Etter et dårlig valgresultat i 2003 gjorde KrF den samme tabben som Senterpartiet har gjort nå: Satte ned en «havarikommisjon» som konkluderte med at partilederen var en vesentlig del av problemet. Men selv om partilederen ble skiftet ut, fortsatte partiet å slite.
Men om ikke partilederen er Senterpartiets største problem for tiden, kan det virke som om lederkollegiet som sådan i hvert fall er en del av dette. En partiledelse som taler med både to og flere tunger vil fort komme til å slite med troverdigheten. Selv om nestleder Ola Borten Moe fremdeles oppfatter seg som kandidat til nestledervervet, og ikke har tenkt å trekke seg, bør ikke valgkomiteen i partiet føle seg bundet av disse ambisjonene.
Uansett hvem som blir ny partileder i Senterpartiet bør vedkommende få arbeidsro til å bygge både organisasjon og politikk. Det er ikke minst den generelle, politiske debatten best tjent med.

Sendt Agderposten mandag 13. januar 2014